Selvet, ego og bindinger

EN PARASOLL AV MENTALE INNTRYKK

I virkeligheten er ikke Gud langt fra søkeren, heller ikke er det umulig å se Ham. Han er som solen som alltid skinner rett over deg. Det er du som holder alle dine forskjellige mentale inntrykk over hodet ditt som en parasoll, slik at Han skjules for deg. Du trenger ikke gjøre annet enn å fjerne parasollen, så er Solen der slik at du kan se den. Det er ikke nødvendig å hente den fra et annet sted. Men en slik bitteliten og triviell ting som en parasoll kan berøve deg synet av en slik overveldende kjensgjerning som Solen.


 

Enhver tanke, følelse eller handling som smaker av det separatistiske ego, springer ut av en uforbeholden uvitenhet. Det er ikke en form for uvitenhet som man ganske enkelt kan bære eller ikke bære som en ytterfrakk. Det er en uvitenhet som binder. Det er en uvitenhet som vier selvet til en uavbrutt og nedverdigende lidelse, ikke nødvendigvis for den fysiske kroppen, men alltid og uunngåelig for ånden. Det er en uvitenhet som ledsager sviket av Sannheten, og derfor er den en form for selvsvik.

Den viker ikke for overflatiske og provisoriske botemidler eller sykesengens kompromisser. Det er en uvitenhet som stenger sjelen ute fra kjærlighet og skjønnhet, glede og frihet, bevisst guddommelighet og sann Selvoppfyllelse. Det er en uvitenhet som sitter som en torn i kjødet hvis den ikke fjernes med roten gjennom fullstendig aksept av Sannheten.


 

Galt perspektiv må gi gale resultater. Det er ikke riktig å betrakte den ene Virkelighet som noe som kun er beregnet på én bestemt manifestasjon av Seg Selv. Det treffer bedre å betrakte hver enkelt manifestasjon som beregnet på den ene Virkelighet. Det betyr at det egosentrerte synspunkt må oppgis hvis Sannheten skal verdsettes og kjennes. Gud er ikke til for én enkelt form eller religion. Alle former og religioner er til for Gud.


 

Sinnet, som er underlagt tendens- og inntrykksdeterminismen, søker og skaper en overveldende falsk verden, blir viklet inn i den og projiserer en falsk verdi inn i den som til syvende og sist — nettopp takket være sin natur — kommer til å forråde seg selv. Sinnet deler opp en realitet som er essensielt udelelig. Det klamrer seg til en form som er essensielt forgjengelig. Det forherliger seg selv i handlinger som er essensielt bindende og i oppnåelser som er essensielt betydningløse. Det gleder seg og lider med det tomme rom som bakgrunn, og slik berøver det seg selv enhver sann lykke og forståelse.

Den eneste måten å leve i den uforvrengte forståelsens sunne fornuft på, er å bli klar over egosinnets inntrykksdeterminisme og bli fri fra dens ødeleggende tvang.


 

Mennesket kan ikke unngå å bli tatt av tidens strøm; han er under fortidens uoppsettelige byrde som sender ham snart i den ene retningen, snart i den andre. Fortiden etterlater seg sine spor i eksistensens forskjellige sfærer og forblir en determinerende faktor som må regnes med i nuet.

Av alle fortidens opphopninger er det de minnene og vanene som har etablert seg i sinnet som et biprodukt av de erfaringene det har vært utsatt for, som har de mest vidtrekkende konsekvensene. Begrensninger skapt av vår urgamle fortid (individets og menneskehetens) må tas på alvor uansett natur og intensitet. Men de utgjør bare en overflatisk binding, siden de bare dreier seg om hvordan ånden har manifestert seg i løpet av skapelsens historie, og ikke dens iboende vesen.

En annen type arv fra fortiden som kan binde åndens livskraft, består i at menneskets natur formes gjennom de inntrykkene og tilbøyelighetene som er deponert i sinnet. Man kan prøve å flykte fra de gitte omstendigheter, og man kan til og med til en viss grad lykkes, men man kan ikke løpe fra sitt eget sinn.

Sinnet varer hele livet igjennom og også etter døden, på jorden og i himmel- og helvetestilstandene, så vel som gjennom den endeløse rekke av reinkarnasjoner. Det er den individuelle sjels aldri sviktende følgesvenn og kan aldri tilintesgjøres, uten i frigjørelses- eller realiseringstilstanden.

Fra et åndelig synspunkt er de bindinger som skapes av ens eget sinns beskaffenhet langt mektigere enn bindinger skapt av ytre omstendigheter. Begge former for bindinger er levninger fra fortiden og determinerer strengt nuets opplevelser og fremtidens muligheter.

Mennesket kan ikke handle med sann frihet i nuet, for han sleper sin bindende fortid med seg. Han går videre, kan ikke unngå å skape smerte for seg selv og andre og hoper også opp de selvskapte inntrykkmessige og sanskariske suvenirene som utgjør det begrensende egosinnets festningsverk. Fortiden kan ikke forandres og har, som en kjede av hendelser betraktet, blitt forstenet; men den fortsetter å støpe nuet og danne det begrensede "jegets" fremtid.


 

Egosinnet føler og utøver sin begrensede og illusoriske frihet når det velger å gi etter for én inntrykksmessig tilbøyelighet fremfor en annen. Det virker som om det nyter friheten i og gjennom sitt valg. Men denne friheten er bare tilsynelatende; den er ingen valgfrihet. Inntrykket har benyttet seg av egosinnet for å bli sluppet løs slik at det kan uttrykke seg. Egosinnet "velger", men det har ikke noe egentlig valg når det velger. Valget er illusorisk.

Det universelle sinn føler og utøver tvert i mot en ubegrenset frihet når det velger å levendegjøre og forløse et spesielt guddommeliggjort inntrykk. Det har full valgfrihet. Kanskje velger det en spesiell aktivitet, kanskje ikke. Dets valg er ubegrenset og reelt.

Egosinnet "velger", men det velger i uvitenhet og innskrenket frihet. Det universelle sinn velger, men det velger i viten om Sannheten og ubegrenset frihet.


 

Alle ting styres av lover av et eller annet slag. Selv ubetydelige forretningssaker og offentlige institusjoner har sine lover og kan ikke fungere uten dem. Dette gjelder universet mer enn noe annet. Noen ganger kan det se ut som om universet ikke var underlagt noen selvrettferdiggjørende lov, og noen ganger virker det som om ærlig slit var forgjeves, de dydige ble dømt til å lide og de onde ble skjenket makt og suksess. Men dette fraksjonerte og falske perspektivet kommer av menneskets uvitenhet om karmaloven.

Når egosinnet nekter å forstå livet og konfronteres av oppsamlede fordommer og motstand, mister det sin likevekt og ro. På den måten tvinges det til å utløse eller hemme gode eller onde handlinger slik at det vikler seg enda lenger inn i resultatet av sine egne aktiviteter, enten de er i form av tanker eller gjerninger.

Karmaloven hindrer egosinnet fra å flykte fra resultatene skapt av dets egne gode eller onde handlinger. Egosinnet tøyles av tidligere handlingers akkumulerte momentum, og er ikke i stand til frigjøring eller sann likevekt fordi den hele tiden forrykkes, ikke bare av omgivelsenes slag og støt, men også fordi dets egne lagrede inntrykk ansporer det. Selv om egosinnet har en iboende tendens til stadig å ville gjenopprette sin tapte likevekt, prøver det å oppnå denne gjenopprettelsen gjennom en mekanisk reaksjon der det går over til motsetningen og klamrer seg til den, helt til det gjennom erfaring lærer at likevekt ikke kan oppnås gjennom slik klamring heller.

Så egosinnet går fra motsetning til motsetning i illusjonens karmiske pendel, helt til det gjennom endeløs prøving og lidelse har fullført dette løpet av motsatte handlinger og reaksjoner, eller til det er så heldig at det får kontakt med en Fullkommen Mester og mottar hans nåde.


 

Alle mennesker utsettes for behagelige og ubehagelige erfaringer — av lyst og smerte, suksess og nederlag, godt og ondt, velstand og fattigdom, makt og hjelpeløshet, ære og vanære, fortjeneste og tap, oppfyllelse og frustrasjon.

Hver enkelt av disse motsetningene innbyr til en passende respons i følelse eller handling. Sinnet beveges av disse motsetningene; det taper likevekten hele tiden, og hele tiden forsøker det å gjenopprette den, mens det uavbrutt må ta imot inntrykkene fra forandringer i omgivelsene.

I løpet av sine forskjellige liv som menneske kan egosinnet svinge endeløst mellom motsetningene, dvs. ettergivenhet overfor begjær og fortrengningen av den, verdslighet og religiøsitet, stormannsgalskap og mindreverdighetskomplekser, selvopphøyelse og selvydmykelse, innadvendthet og utadvendthet, dyd og last, smerte og glede, "jeg" og "du" eller "min" og "din" uten å nå frem til sann balanse — som kan erverves bare gjennom rett forståelse av Sannheten. Egosinnets svingning mellom motsetninger er reaksjonær; derfor, selv om det gjennomgår alle ytterligheter, kan det ikke nå frem til sinnets sanne likevekt.

Sann likevekt kommer når egosinnet med alle sine akkumulerte tilbøyeligheter smelter vekk gjennom guddommelig kjærlighet og slik avdekker den supramentale Sannhet, som har i seg realisasjonen av at man — en selv — er ett med alt liv. Her finnes ingen dualitet eller oppstykking av livet, og derfor er sjelen fri fra de motsatte holdningene.

Når den nå er blitt ett med den evige og uendelige guddommelighet som bevarer innenfra, oppnår sjelen endeløs salighet, forståelse, kjærlighet og makt, for sjelen er fri fra dualitet.


 

Guddommeliggjorte avtrykk trekker ikke fra, men de skaper, de er ikke hemmende, men de tilfører. På den måten er de radikalt annerledes enn egoavtrykk. Egentlig er de komplementære aktiva lagt til det Universelle Sinn. Deres funksjon er ikke hemmende eller begrensende, men en utfyllende tilvekst. På den annen side er egosinnets bindende inntrykk hemmende og reduserende.

Forskjellen mellom egosinnets bindende inntrykk og det Universelle Sinns guddommeliggjorte inntrykk er en vesensforskjell, ikke bare en gradsforskjell. På samme måte er forskjellen mellom egosinnets frihet og det Universelle Sinns frihet ikke en gradsforskjell, men en vesensforskjell.


 

Intuisjonen bombarderes av de falske erfaringenes falske tuisjon og ligger begravd under ruinene. Tuisjon eller undervisning kommer gjennom inntrykk utenfra mens intuisjonen demrer innenfra. Tuisjon legger seg i veien for intuisjon. Derfor må det sinnet lærer gjennom ytre hendelser motvirkes av indre oppvåkning. Da og bare da kan intuisjonen i sin grenseoverskridende forståelse virkelig dømme uten å gi etter for den ukritiske mottakelighetens sløvhetstilstand.


 

Sinnet avler energi og materie. Uten sinn kan det hverken finnes energi eller materie. Energi utledes av sinn og opprettholdes kontinuerlig av sinnet; den kan ikke bestå uten det, latent eller manifest. Materie avhenger av energi og kan ikke bestå som materie uten energi, hverken latent eller manifest.

Sinnet kan bestå uten energi, slik energi kan bestå uten materie. I kontrast til et uendelig antall individuelle sinn som enheter fullstendig adskilt fra hverandre, er det Universelle Sinn udelelig og allestedsnærværende.

Inntil sinnet oppnår full kontroll over all energi og materie, trenger sinnet selv å bli kontrollert. Det må beskyttes mot å la seg lede i illusjonen av energi og materie, av hvilke hverken den ene eller den andre har så mye som illusorisk eksistens adskilt fra sinnet. Å kontrollere sinnet mot effekten og innflytelsen fra energi og materie er svært vanskelig. Når en mann blir slått, har for eksempel hans sinn en tilbøyelighet til å reagere med en enda mer voldelig handling, og denne hevnakten er en unødvendig forvrenging av sinnet, fullstendig bortkastet energi og ufruktbar bruk av materie.

Selv om noen kan oppnå en delvis og foreløpig kontroll over sinnet, kan bare svært, svært få gjennom guddommelig kjærlighet oppnå fullt herredømme over sinnet og slik også ha full kontroll over energi og materie. Omsider vil guddommelig kjærlighet tilintetgjøre sinnet selv, og da realiseres Gud, den guddommelige Elskede.


 

Den evige kilde til uforgjengelig sødme er i alle. Likevel, hvis mennesket ikke fjerner ego-blokkaden og frigjør denne kilden, er det ikke til å unngå at han lider på utallige måter. Alt som lever, streber etter lykke; likevel ledsager tusen smerter og redsler hver eneste glede som mennesket søker gjennom den ekskluderende uvitenhet.

Over hele verden begraver mennesket seg i egoisme og mangfoldige tilknytninger til det falske, slik at han berøver seg selv den iboende og selvopprettholdende lykke som aldri falmer. Han søker lykken gjennom det forgjengelige og foranderlige og inviterer den lukkede bevissthetens lidelser til seg. Man må komme i forbindelse med det indre havet av salighet uten ende og bli fri fra den begrensende dualiteten i "jeg" og "du" for å avdekke den evige kilden til uforgjengelig sødme som er inne i alle og enhver.