Mestern og hans rolle

Livet ender ikke med døden. Overlevelse etter døden er like sant som død etter liv. Å leve for å dø, eller å dø for å overleve, ville sannelig være et dårlig tilbud. Den døden som følger etter livet er ikke en livløshet, heller ikke er livet etter døden en dødløshet. Livet er en positiv manifestasjon av den sanne Eksistens, som den negative død ikke kan utslukke. For å avslutte den uopphørlige rekken av liv og død, må døden selv tilintetgjøres i livet. I tilintetgjørelsen av døden i livet, gjennom å sette bevisstheten fullstendig fri fra all illusjon, blir mennesket Gud i sin egen sanne eksistens' nakne sannhet. Han forblir Gud uendelig bevisst, uavhengig av om Han beholder eller forlater de grove, subtile og mentale kroppene, akkurat slik et menneske forblir et menneske enten han har klær på eller ikke.

Så lenge mennesket forblir uvitende om sitt guddommelige Selv, kunne han like gjerne vært en sten; et menneske lever og en sten eksisterer, og begge forblir like uvitende om Sannheten. Som Kabir sier: Så lenge mennesket ikke kan oppnå SANNHET, er han ikke bedre enn en sten.

Menneskets fulle bevissthet, møysommelig ervervet gjennom endeløse illusoriske erfaringer i løpet av evolusjonen, er fanget innenfor nettopp disse erfaringene som var så nødvendige for at han skulle bli i stand til å skaffe seg den bevisstheten han oppnådde. I mennesket er bevisstheten komplett. Å utvide bevisstheten er ikke lenger nødvendig, men bare å rette den mot menneskets virkelige identitet.

Bare i menneskeform er det mulig for livet å oppnå sitt endelige mål, som er å realisere den alt-gjennomstrømmende og uendelige Guddom. Bare i menneskets kropp kan man nå realisering og fullbyrde skapelsens hensikt. Derav den overordnede viktighet av å oppnå den menneskelige kropp.

Oppnåelsen av den menneskelige kropp er praktisk talt reisens ende, men de sanskaraene (inntrykkene) som har hopet seg opp i løpet av alt strevet for å oppnå denne bevisstheten, stenger for menneskets utsikt mot sitt evige Selv. Alle lidelsene og kampene mennesket gjennomgår er for å slite ut denne stengselen, og dette innebærer en endeløs prosess. Mennesket kan ikke fjerne blokkeringen på egen hånd, men en Fullkommen Mester kan gjøre det for ham når hans nåde er fortjent.


 

Å bli bundet og så satt fri igjen er en prosess ladet med enorm betydning. Sjelen blir innblandet i kroppen og deretter sittende fast i den.

Sjelen er som en papegøye og kroppen er som et bur. Når papegøyen er på utsiden av buret, er den fri, men den verdsetter ikke fullt ut hva frihet er. Siden den ikke har opplevd fangenskap, opplever den ikke det å være utenfor buret som "frihet". Når den bures inn, får det pinefulle fangenskapet den til å verdsette hva frihet virkelig er. Da, når papegøyen settes fri igjen, gleder den seg virkelig over friheten.

Det samme skjer med sjelen når den gjennom en Fullkommen Mesters nåde settes fri fra det begrensende marerittet der den ikke tror seg å være annet enn den kroppen den er buret inn i.


 

Den ubegrensede friheten til det Sannhetsrealiserte mennesket er den eneste virkelige og fulle frihet. Bare i slik dynamisk frihet, strømmende gjennom en Fullkommen Mester, kan Selvet som Sannhet manifestere Seg og uttrykke det universelle sinns guddommeliggjorte inntrykk. De guddommeliggjorte inntrykkene er uendelig kreative og effektive fordi de er uendelig underkastende overfor Selvet. De forløser kreativ og guddommelig handling, som er ubegrenset.

Men egosinnets vanlige bindende inntrykk er uendelig aggressive overfor Selvet og søker sin egen fullbyrdelse. Derfor er de uendelig begrensede i effektivitet og kreativitet.


 

Massene som forsøker å oppnå Sannheten ved å følge riter og ritualer kan sies å reise med godstoget som oppholdes for ubestemt tid på alle slags stasjoner. De som oppriktig og hengivent mediterer over Gud eller vier sitt liv til tjeneste for menneskeheten, kan sies å reise med det vanlige toget som stopper på alle stasjoner i følge rutetabellen. Men de som søker samvær med den Sannhetsrealiserte Mester og utfører hans ordre i full overgivelse og tillit, kan sies å reise med ekspresstoget som bringer dem til målet på kortest mulig tid, uten stopp på mellomliggende stasjoner.


 

Ved å tenke på Mesteren natt og dag oppfyller disippelen nesten den endelige hensikt, som er målet for de mangfoldige meditasjons- og konsentrasjonsøvelser. Ved å sette Mesterens arbeid over sine egne personlige behov, oppnår han målet gjennom total forsakelse.

I oppriktig overgivelse til Mesteren er disippelen meget nær ved å stoppe sinnet, som er målet for de fleste yogaprosesser. Ved å adlyde Mesteren for enhver pris og yte ham uselvisk tjeneste, kommer han nesten frem til høydepunktet på forståelsens og handlingens Sti. Og ved å elske Mesteren over alle andre ting blir han ett med Mesteren som Sannhet, og slik oppnår han Guddommelighet — målet for all søken og bestrebelse – gjennom hans nåde.


 

Den Fullkomne Mester blir universets sentrum. Han erfarer seg som det eneste absolutte og uforanderlige punkt, det som hele universet alltid dreier seg rundt. Universet er lik en møllesten, og den Sannhetsrealiserte Mester er lik bolten i midten. Ingen kan slippe unna den evige og evinnelige knusingen som foregår i denne kvernende mølla bortsett fra de kornene som sitter fast på bolten i midten.


 

En fullkommen Mesters handling er ikke repetitiv. Den er ikke noe allerede opplevd som gjøres om igjen i en ny sammenhengs kontekst. Den er å gjøre noe som ikke kan gjøres innenfor dualitetserfaringenes restriksjoner. Den er å skape det totalt nye, Sannhetens nedstigning til det falske. Derfor er dens kreativitet uendelig. En Fullkommen Mesters forløsende handling er det Eviges lysglimt midt i noe som ellers ikke er annet enn en strengt determinert kausalitet. Dette er den guddommelige nådes mysterium, skjenket av den Fullkomne Mester.