Disippelen og hans holdninger

Energien som forbrukes ved bare å tenke, snakke og skrive er lik dampen som slippes ut gjennom fløyta på et lokomotiv. Fløyta lager lyd og er til og med interessant, men den kan ikke drive lokomotivet. Samme hvor mye den piper kan den ikke bevege lokomotivet fremover. Dampen må tøyles og brukes på en intelligent måte for at den faktisk skal kunne få lokomotivet frem til bestemmelsesstedet. Derfor har de vise alltid lagt vekt på praksis fremfor teori. Dette gjelder spesielt for de som ønsker å kjenne og realisere Gud.


 

Stillheten jeg har overholdt de siste en og tredve år, er et rop fra den uutgrunnelige Guddommelighetens stillhet. Inviter denne Guddommeligheten inn i hjertene deres slik at dere kan bli permanent etablert i det universelle livets udødelighet, som er enormt forskjellig fra det begrensede individuelle livets vedvaring. Egolivet har en begynnelse og en slutt; Sannheten jeg bringer er uten begynnelse og slutt. For å arve den Sannheten trenger dere mot til å ta spranget over dualitetens avgrunn.

Det er ikke mulig å motta udødelig liv i Sannheten hvis dere ikke oppgir all deres motstand mot det. Dere kan ikke drasse rundt på fortidens fordommer og enda håpe å utfolde indre Guddommelighet. Dere må skjære igjennom evolusjonen og reinkarnasjonens etterlevninger og være fullstendig mottakelige og påvirkelige for livets lærdom. Hvis dere tar livet som det er og aksepterer dets motsetninger med sinnsro mens dere gjør deres plikt i en ånd av uselvisk kjærlighet og tjeneste, vil dere ikke bare komme på bølgelengde med Uendeligheten, men dere vil selv bli den Uendeligheten dere søker.

Lær dere kunsten å ta standpunkt for Sannheten inne i dere. Når dere lever i denne Sannheten, er resultatet at sinn og hjerte smelter sammen og all sorg og frykt tar slutt. Det er ikke en tørr tilegnelse av kun makt eller intellektuell kunnskap. En kjærlighet som opplyses av åndens intuitive visdom vil velsigne livet med en oppfyllelse som alltid fornyer seg og en sødme som aldri tar slutt.


 

For å kunne yte sann åndelig tjeneste, må en disippel være forberedt på alle eventualiteter. I sitt arbeid for Gud må han lære å tilpasse seg alle slags omstendigheter, gunstige eller ikke. Andre tar kanskje ikke hensyn til ham eller behandler ham med forakt eller baktaler ham, men det må ikke legge en demper på hans forståelse eller oppriktighet. Han bør forbli uberørt i forhold til alt dette og motstå alle angrep fra denne verdens opposisjon med sann ydmykhet. Når folk møter ham med aggresjon, bør han være lik fotballen som sparkes, for det er nettopp sparket som løfter den i været og driver den fremover til målet er nådd.

For disippelen ligger nederlaget i å svikte Sannheten, ikke i å måtte ta i mot verdens skjellsord. Urokkelig lojalitet til Sannheten han søker leder ham videre til det ubegrensede guddommelige livs høyere sfære der den virkelige fullbyrdelse finnes. Sann ydmykhet er styrke, ikke svakhet. Den avvæpner antagonisme, og beseirer den til syvende og sist.


 

Det finnes et demoraliserende skille mellom det mennesket er og det han ønsker å se ut som om han er. Når hykleriet får spillerom, gjør det mye større skade innenfor ens eget psyke enn i den ytre verden. Den synlige ødeleggelsen i den ytre verden er stor, men den usette ødeleggelsen på det åndelige område er gigantisk.

Sannheten i ens egen persepsjon og erkjennelse er den eneste veien til gjenoppretting av helheten i ens indre psykiske vesen. På ingen annen måte kan mennesket oppnå befrielse fra lenkene som binder det begrensede egosinnet til den kolossale kosmiske illusjonen som skjuler den indre Guddommelighetens evige vår for ham.


 

Hold sinnet stille, fast og støtt. Ikke underkast deg begjærene, men prøv å kontrollere dem. En som ikke kan sette grenser for tungen, kan ikke sette grenser for sinnet; en som ikke kan sette grenser for sinnet, kan ikke sette grenser for sine handlinger; en som ikke kan sette grenser for sine handlinger, kan ikke sette grenser for seg selv; og en som ikke kan sette grenser for seg selv, kan ikke oppnå sitt virkelige Uendelige Selv.


 

Religionens og moralens etablerte bud er for menneskeheten som en fars generelle råd til sin sønn. De er til hans beste. Men hvis man kan få fordelen av den levende visdom, bør man akseptere den fremfor disse etablerte budene. Ikke bare kan man gjøre dette uten å ta skade av det, man vil tvert i mot nyte svært godt av det.

Som en Vismann sa det: Rikdom kan ofres for helse, rikdom og helse for selvrespekt, og alle tre (rikdom, helse og selvrespekt) for ens egen religion, men for å oppnå Gud bør alt, inkludert religion, ofres uten å nøle.