Målet (Selvrealisering) og dets oppnåelse

HA HÅP

Vår moderne tid er gjennomtrukket av rastløshet og mennesket kastes frem og tilbake mellom motstridende idealer. Som sanddyner i ørkenen hoper intellektuell kunnskap seg opp uten at hjertet får plass til å uttrykke seg, noe som er så livsnødvendig for å slukke åndens tørst. Det er mangelen på dette som har forpurret menneskets oppnåelser, på tross av ham selv og hans enorme fremskritt på vitenskapens område. Ulykke og utrygghet, både følelsesmessig og ellers, er tidens grunntone, og menneskeheten er oppslukt i krigens, hatets og fryktens mørke.

Likevel sier jeg: "Ha håp."

Selviskhet og maktlyst har en tendens til å trekke mennesket ned mot brutalitet, nedarvet fra hans evolusjonære forfedre eller tilegnet i løpet av forfeilet søken opp gjennom reinkarnasjonene. Men inne i mennesket finnes også Sannhetens uutslukkelige lys, for han er grunnleggende guddommelig i sin opprinnelse og vesen.

De som rensker selviskheten, hatet og grådighetens forbitrende gift ut av sine hjerter, skal finne Gud som sitt eget sanne Selv. Når dere finner og realiserer Gud, fordamper selviskhetens problem og dens tallrike uttrykk som tåke for solen. I Gud, og som Gud, åpenbarer alt liv seg som virkelig ett og udelelig, og all adskilthet skapt av identifisering med menneskelige eller sub-menneskelige former blir sett som illusorisk.

Det guddommelige livs Sannhet er ikke et håp, men en realitet. Det er den eneste realitet, og alt annet er illusjon. Ha tillit, og du vil bli gjenløst. Ha kjærlighet, og du vil beseire begjærets lave og begrensede selv, som tilslører ditt eget sanne vesen som Gud. Ikke gjennom desperat å søke seg selv, men gjennom kontinuerlig å gi seg selv er det mulig å finne Selvet som er alles selv.


 

Hvis mennesket vil ha den lykken han streber etter, la ham være mer aggressiv mot seg selv og mer tolerant mot andre. Dette er ikke svakhet eller feighet — det er den modiges sanne styrke. Og hvis mennesket ønsker å leve evig i salighet, la ham leve for Gud og være død for sitt selv.


 

Å be om et rent intellektuelt bevis på Guds eksistens er som å be om det privilegium å se med ørene!


 

Man trenger ikke et stort øye for å se et stort fjell. Grunnen til dette er at selv om øyet er lite, er sjelen som ser ut gjennom det, mye veldigere og rommeligere enn de tingene den oppfatter. Faktisk er den så veldig at den rommer alle objekter i seg selv, hvor store og tallrike de enn er. For det er ikke så mye det at du er i kosmos, som at kosmos er i deg.


 

Den fysiske kroppen kan ikke eksistere uten mat, og derfor er kropp og mat i indirekte forstand én og samme ting. Kroppen assimilerer den delen av maten som er nyttig for dens vedlikehold og kvitter seg med den delen som er ubrukelig. Det som blir vraket, var like mye en del av den konsumerte maten som det som blir assimilert. Hvis mennesket er så suverent likegyldig til de avfallsstoffet han kvitter seg med, hvorfor skulle han ikke kunne utvise samme grad av manglende engasjement overfor den maten som assimileres og praktisk talt blir til kroppen hans? Hvorfor skulle han felle tårer når kroppen selv blir kastet vekk etter døden for å bli en sak for mark eller slikkende flammer?


 

De virkelige pariaene er de som ikke kan gå inn i sitt eget hjertes tempel og se Herren der inne.


 

Med rette og overalt er mennesket i dag opptatt av verdensfredens problem. Hvis det blir krig, betyr det intet mindre enn rasens selvmord og totale ødeleggelse. Men verdensfreden kan ikke sikres gjennom dogmer, hvor lærde de enn er, eller organisasjoner, hvor effektive de enn er. Den kan sikres bare ved å forløse den ettergivende og uovervinnelig kjærlighet, som ikke kjenner frykt eller adskilthet.

Menneskeheten vil ikke bli reddet av materielle krefter — hverken kjernekraft eller noe som helst annet. Den kan frelses bare gjennom guddommelig intervensjon. Gud har aldri sviktet menneskeheten i dens mørke og kritiske perioder. Menneskets største fare er ikke lenger naturkatastrofer, det er ham selv.

Det er ikke mulig å realisere menneskets brorskap ved kun å appellere til høye idealer eller pliktfølelse. Noe mer enn dette er tvingende nødvendig for å befri menneskets bevissthet fri fra selviskheten og grådighetens grep.

Det menneskeheten har presserende behov for i dag, er ikke sekter eller organisert religion, men KJÆRLIGHET. Guddommelig kjærlighet vil beseire hat og frykt. Den vil ikke være avhengig av noen rettferdiggjørelse, den vil rettferdiggjøre seg selv.

Jeg har kommet for å vekke denne guddommelige kjærligheten i mennesket. Den vil gi ham tilbake den umåtelige rikdommen i hans eget evige vesen, og vil løse alle hans problemer.


 

Dagens ungdom er morgendagens herskere. Alle ting begynner i det små: frøet vokser til et tre, bekken til en elv og barnet vokser opp til en mann — for å bruke eller misbruke det livet lærte ham i ungdommen. Men selv etter at han har vokst opp til en mann, forblir han ofte et barn i åndelig forstand. Verden er den barnehagen og den skolen som skal til for at mennesket lærer sine åndelige lekser gjennom utallige liv der motsetningene erfares — smerte og nytelse, glede og lidelse, godt og ondt, velstand og fattigdom.

All vekst er gradvis, og det er bare gjennom langsomme og gradvise etapper at mennesket virkelig begynner å bli "voksent" og oppdager sitt sanne Selv, og gjennom uselvisk tjeneste og kjærlighet gir avkall på hatet, grådigheten og vredens barnslige leketøy. Også i den åndelige skolen er det mange klasser å fullføre, og få har det motet og målbevisstheten som kreves. Slik det finnes mestere og lærere som veileder dere på studie-stien, finnes det også Fullkomne Mestere som kan veilede dere på åndens sti, frem til Guddommen, det herlige målet. Få er så heldige at de får møte og følge en slik åndelig veileder — når dere gjør det, må dere gjøre dere fortjent til hans nåde og være verdige hans kjærlighet.

Ikke protester mot den disiplinen foreldre og lærere gir dere. Disiplin i små ting leder til disiplin i det som er stort og nødvendig — Selvets disiplin. Ikke prøv å vinne over andre — vinn over dere selv og dere har vunnet over verden. Den enkleste måten å gjøre dette på er å elske Gud. Begynn å elske Gud ved å elske deres medskapninger. Begynn å se Gud ved å se Ham i alle skapninger og ting. Gi uten tanke på vederlag, tjen uten tanke på belønning. Gud er overalt, i alt. Først og fremst er Han inne i dere. Dere eksisterer ikke for verden — verden eksisterer for dere.

Det finnes en historie om en maur som er en morsom illustrasjon på dette. En maur prøvde å krysse en elv på et blad. Vinden tok tak i bladet så det kantret midt i elven og mauren skrek: "Hjelp, hjelp, verden drukner!"

En frosk like ved sa: "For noe tull! Verden drukner ikke, du mener at du drukner."

"Vel," sa mauren, "når jeg først drukner, kan verden like gjerne slutte å eksistere for meg, så for meg betyr det ikke bare at jeg drukner, men at verden drukner også!"

På samme måte er all eksistens inne i dere. Gud finnes inne i dere selv, og når dere først finner Ham, har dere funnet den eneste skatten som er verdt å finne. Jeg gir dere min velsignelse på at dere skal elske Gud og finne Ham.


 

Alle oppnåelser, gjennom vitenskapelige fremskritt eller på annen måte, er ikke mer enn overflatiske undersøkelser av det som er utenfor. Hvis det som er innenfor blir realisert, vil roten til alt det som er utenfor blottlegges, og mennesket vil erfare at alt kommer innenfra ham som skyggen av hans uendelige Selv.


 

På den guddommelige vekt er last og dyd nødvendige erfaringer mennesket går igjennom før han oppnår Selvrealiseringens ypperste balanse, som er hinsides alle motsetninger — gode som onde.

"Det gode" er lik et rent speil som reflekterer Guds bilde. Når sann kunnskap er oppnådd, forstår du at det speilbildet er et bilde av ditt eget Selv, den GUD som er i alle og i alle ting.

"Det onde" er lik støvkornene som samler seg og skjuler Guds bilde inntil speilet bare viser en forvrengt eller tom overflate. Det har ingen effekt på det objektet som speiles, det forvrenger bare synet ditt.

KJÆRLIGHET er rensemiddelet som pusser speilet blankt og gjør deg i stand til stadig klarere å se den udelelige Enheten som gjennomsyrer alt liv.

Den negative erfaringen av "det onde" med sin påfølgende smerte vekker til slutt motbydelighet hos mennesket og fører ham til "det godes" positive kraft, slik at den guddommelige kjærlighet vekkes. Derfor er nåtidens helgener fortidens syndere. I lyset fra den forståelsen og kunnskapen de har oppnådd, viser de sann ydmykhet. De er ikke stolte av sine bedrifter og de fordømmer ikke "synderen" som de vet tilhører Gud like mye som de gjør selv, men hjelper ham til å fjerne sitt selvskapte slør av uvitenhet og oppfatte sin sanne identitet.

Menneskets strålende skjebne er Selvrealisering. Han kan aldri unnslippe den, og samme hvor mye lidelse han gjennomgår på veien, kan det ikke bli for mye. Etter at lidelsen har nådd sitt toppunkt, vil tiden snart være inne for menneskehetens dypere åndelige forståelse, som vil knytte den fastere sammen i universell kjærlighet og brorskap med et bånd av guddommelig kunnskap — den eneste kunnskapen som er verdt å ha.