Okkultisme er en kunnskapsgren som befatter seg med studiet av visse aspekter og krefter i universet og den menneskelige personlighet. I henhold til dette finnes det ingen prinsipiell forskjell mellom okkultisme og andre vitenskaper som har med studiet av disse fagene å gjøre. Forskjellen mellom okkultisme og andre vitenskaper oppstår fordi andre vitenskaper angår aspekter og krefter som er direkte eller indirekte tilgjengelige for vanlig observasjon og manipulering, mens okkultisme angår aspekter og krefter som er essensielt utilgjengelige for vanlig observasjon og manipulering. Utviklingen av okkult kunnskap er avhengig av at menneskeånden utfolder sine latente krefter.

Okkultisme som vitenskap

Mange foreninger som driver psykisk forskning i våre dager, nærmer seg okkult kunnskap med den samme holdningen som kjennetegner studiet av andre kunnskapsområder. I prinsippet virker det ikke som det er noen grunn til at det skulle betraktes som hverken mindre verdifullt eller mer verdifullt enn andre teoretiske kunnskapsområder. Man vil finne at disse foreningene søker okkult kunnskap på en organisert og samarbeidsorientert måte.

Teoretisk kunnskap

De Fullkomne Mestere har til tider vurdert det som hensiktsmessig å avsløre for menneskeheten generelt en del teoretisk kunnskap angående visse betydningsfulle trekk ved åndelig liv—som udødelighet og reinkarnasjon, eksistensen av forskjellige kropper og plan og de lovene som styrer evolusjonen og hvordan karma fungerer. Slik kunnskap gir den rette bakgrunn for åndelige ambisjoner og anstrengelser og bringer et vanlig menneskes perspektiv så nært opptil Sannheten som mulig, forholdene tatt i betraktning. Men med unntak av slik generell og helt fundamental kunnskap har Mestrene alltid foretrukket å knytte et minimum av betydning til utbredelsen av detaljert kunnskap om okkulte fenomen. De har til og med omhyggelig holdt tilbake informasjon om punkter som trolig har en helt essensiell betydning for okkultisme som kunst.

De som vet og de som ikke vet

I okkultisme mer enn i noen annen vitenskap går det et skarpt og betydningsfullt skille mellom de som vet og de som ikke vet. I andre vitenskaper kan indirekte kunnskap til en viss grad erstatte direkte kunnskap. I okkultisme kan ikke indirekte kunnskap på noen måte nærme seg direkte kunnskap i vekt og betydning. Selv om okkultisme er en viktig vitenskap, kan derfor utbredelsen av rent teoretisk kunnskap om det okkulte ha liten betydning. For dem som ikke har noen som helst førstehånds erfaring med det okkulte, kan ikke en ren teoretisk kjennskap til enkelte okkulte kjensgjerninger ha særlig verdi. Disse okkulte fenomenene må for dem nødvendigvis forbli i samme kategori som beskrivelser av ukjente landskap eller imaginære øvelser.

Okkultisme som kunst

Selv utbredelse av rent teoretisk informasjon om okkulte kjensgjerninger gjør imidlertid fra tid til annen skade fordi det lett vekker en uforpliktende nysgjerrighet og stimulerer begjær etter å oppnå kontroll over okkulte krefter i selvisk hensikt. Det finnes ikke noe spesielt åndelig ved okkult makt som sådan. Lik enhver annen verdslig makt eller vitenskapelig oppfinnelse kan den brukes til både godt og ondt. Den gir enorm spennvidde til et samarbeid på høyere plan, men dette innebærer nødvendigvis at man er forberedt på å bære et slikt spesielt ansvar. Okkultisme som vitenskap kan sies å stå på like fot med andre vitenskaper, men okkultisme som kunst står helt alene.

Misbruk av okkult makt

Nybegynneren søker kanskje okkult makt, og innen visse grenser kan han også lykkes i å finne den. Men den nye ferdigheten vil vise seg å være en forbannelse snarere enn en velsignelse hvis han ikke er åndelig forberedt på å ta det ansvaret som tilegnelsen av disse nye evnene innebærer. Selv det aller minste misbruk av okkulte evner forårsaker en kraftig reaksjon og skaper en binding for sjelen. Noen ganger kan det forsinke aspirantens utvikling og til og med lede til alvorlig tilbakegang. Bortsett fra den åndelige ruin aspiranten kan skape for seg selv gjennom uforsiktig bruk av okkulte evner, vil han heller ikke kunne unngå å bli en kilde til umåtelig skade for de menneskene han har klart å bruke sitt formidable fortrinn på.

Okkult makt må tjene åndelige formål

I hendene til den åndelige visdoms Mestre er okkult makt ikke bare trygg, den har også enorme muligheter som kan kanaliseres til menneskehetens tjeneste, men selv Mesterne bruker den allikevel bare sjelden og sparsommelig. Okkultisme som en kunst har sine egne naturlige begrensninger innebygget i selve sin beskaffenhet. Den kan ikke brukes i stor skala til hjelp for menneskehetens materielle behov i noen verdslig hensikt overhodet.

Jeg har ikke kommet for å undervise, men for å vekke. —Meher Baba

Å introdusere en så usikker og uberegnelige faktor som fri utøvelse av okkulte evner ville innebære, ville nødvendigvis skape stor forvirring og uro i menneskets vanlige streben. Han må overlates til sine egne begrensninger, ressurser og muligheter for at karmaloven skal kunne gjøre seg gjeldende likt for alle og uten forstyrrelser. Bruk av okkult makt må derfor strengt begrenses til å fremme åndelige formål.

Materielle agn i åndelig hensikt

Noen ganger oppfyller Mestrene allikevel noen av de verdslige ønskene til sine hengivne. Dette gjøres imidlertid ikke fordi de er interessert i verdslige affærer, men fordi de er interessert i å venne sine hengivne av med å ha materielle begjær. Når barna er små, er det ofte vanskelig å få dem til å lære alfabetet. For å rette deres oppmerksomhet mot alfabetet hender det at deres foresatte gir dem bokstaver laget av sukkertøy. Da følger de med i undervisningen, ikke fordi de er interessert i selve bokstavene, men fordi de er interessert i sukkertøyet. Allikevel viser dette seg ofte å innebære en begynnende interesse for selve bokstavene, og sukkertøyet kan legges vekk så snart det har skapt denne interessen. Verdslige mennesker er lik slike små barn. Akkurat som foreldrene av og til gir en sjokoladebit til barnet for å oppmuntre det til lydighet, kan Mesteren gi sine verdslig-innstilte hengivne visse harmløse objekter de trakter etter, for at de etterhvert kan velge å forsake disse objektene og bli interessert i sann åndelighet.

Mestrene bør ikke oppsøkes med materielle motiver

Verdslige personer er så oppslukt av materielt begjær at ikke noe interesserer dem hvis det ikke direkte angår oppfyllelsen av disse begjærene. Derfor hender det at de kommer til en Fullkommen Mester og tjener ham eller respekterer ham ut fra en forventning om at de skal få hjelp med sine materielle problemer. Når en person nærmer seg en Mester med respekt, er det Mesterens plikt å gi ham åndelig hjelp selv når han har kommet med en helt annen motivasjon. Mesteren med sin fullkomne forståelse av menneskesinnet kan derfor bestemme seg til å gi personen materiell hjelp for gjennom det å vinne ham over til sann åndelighet. Å tilby et slikt materielt agn i åndelig hensikt er unntaket snarere enn regelen. Som regel søker Mestrene å hindre personer fra å oppsøke dem for å oppnå materielle fordeler. Fra et åndelig perspektiv er det uendelig mye bedre for en person å elske en Mester ganske enkelt fordi han er verdt å elske, fremfor å elske ham av selviske grunner. Man bør gå til en Mester fordi man er genuint interessert i sann åndelighet, og ikke av noen annen grunn. Det er bare da man oppnår det størst mulige gode fra sin kontakt med Mesteren.

Renselse av menneskets hjerte

Okkultisme som kunst rettferdiggjøres ene og alene av sin kapasitet til å være til nyttig i åndelige sammenhenger; enhver avledning av okkult makt fra dette formålet kan sies å være misbruk. Den må ikke påkalles i verdslig hensikt. Dens sanne funksjon er ikke å sikre tilfredsstillelse av menneskets begjær, men å sikre renselse av menneskets hjerte. Okkultisme som kunst er blant de mest effektive og mektige faktorer som bidrar til renselse av menneskeheten gjennom hjelp til å oppgi lave begjær.

Bruk av krefter på høyere plan

Okkultisme som kunst blir spesielt relevant og nødvendig for dem som skal til å utfolde sine latente psykiske evner og for dem som allerede i stor grad har utviklet sine evner, men kanskje ikke har sin fulle oppmerksomhet rettet mot den grove verden til enhver tid fordi de har trukket sin bevissthet tilbake til de høyere plan. Derfor må de tiltales på et språk de forstår. Mange avanserte aspiranter utvikler et antall okkulte og mystiske evner, men de har ofte et like stort behov for åndelig hjelp som vanlige mennesker. Siden de har mange evner i sin besittelse, kan de enkelt og effektivt motta hjelp av en Fullkommen Mester uavhengig av avstand. Når Mesterens hjelp kan mottas bevisst på de høyere plan, blir den mer fruktbar enn den hjelp han kan gi gjennom et materielt medium.

Å komme ned

Bortsett fra de vanskelighetene som finnes i det å bevege seg fremover på stien, er et kjennetegn på avanserte aspiranter at de blir så dypt etablert i lykken de finner der de er stasjonert, at de er uvillige til å "komme ned" for å arbeide i den grove sfære. Det å komme ned for avanserte aspiranter må ikke forveksles med en tilbakevenden til normal bevissthet etter erfaring av det syvende plan der de Fullkomne Ene er i sin tilstand av Gudsrealisering.

En Fullkommen Mesters tilbakereise—så vel som hans påfølgende stasjonering på de forskjellige plan etter Realiseringen—påskyndes av altruiske motiver og er resultatet av den prarabdha (uunngåelige skjebne) som han benytter til menneskehetens åndelige oppløftelse i overensstemmelse med sin autorisasjon. Selv om Fullkomne Mestere har bevissthet på alle plan samtidig, er det sagt at for eksempel Khwaja Muinuddin Chisti fra Ajmer i India stasjonerte seg på bevissthetens femte involusjonsplan. Det er også sant at en Avatar virker fra alle bevissthetsplan samtidig, men noen ganger stasjonerer Han Seg på et spesielt plan for Sitt universelle arbeids skyld. Derfor sies det for eksempel at Profeten Muhammad stasjonerte Seg på det syvende plan mens Herren Buddha stasjonerte seg på det femte.

Avanserte aspiranters nedstigning påskyndes på den andre siden for å hjelpe til å øke fremdriften på den åndelige sti når de oppdager at de sitter fast et eller annet sted mellom planene. Hvis en aspirant blir sittende fast mellom det tredje og fjerde plan, bringer en Mester ham derfor vanligvis ned til det tredje fremfor å skyve ham opp til det fjerde.

Den evige kilde til uforgjengelig sødme finnes inne i alle. —Meher Baba

Å komme ned fra en høy stasjon er også ofte nødvendig og til det beste for dem som fremdeles befinner seg i verdens ødemark og ennå ikke har begynt på stien. Mesteren kan av og til bestemme seg for å få et bestemt åndelig arbeid utført gjennom en avansert aspirant og derfor kreve av ham at han utsetter alle anstrengelser for å sikre sin egne individuelle utvikling og i stedet hjelper andre.

Det å komme ned på den måten vil etterhvert vise seg å ha vært en åndelig forberedelse til å krysse stiens neste etappe enkelt og raskt, men allikevel finner aspiranten det vanskelig å avstå fra de fordelene han selv har oppnådd for å hjelpe andre. Å komme ned er spesielt vanskelig for en person som er i en intens opplevelse av trollbundethet. I Sufismen er denne trollbundetheten kjent som hairat. Aspiranten finner det meget vanskelig å komme seg ut av denne tilstanden. Imidlertid er det strengt nødvendig at han unngår å gå seg vill i trollbundetheten siden han av og til må komme ned for å hjelpe andre i verden. En Mester har sine metoder for å ta seg av en avansert aspirant og kan få ham til å gå med på enhver uønskede manøver.

Historien om Ganj-e-Shakkar

Dette illustreres svært godt av historien om en berømt wali ved navn Baba Fariduddin, også kjent som Ganj-e-Shakkar. Lenge før han hadde nådd Opplysning, var denne walien—venn av Gud—i hairat og fullstendig oppslukt i denne tilstanden. Han kunne ikke lukke øynene som alltid var åpne og stirrende og glassaktige, og han kunne ikke spise. Hans Mester, Khwaja Muinuddin Chisti, ville ha ham ut av denne tilstanden av trollbundethet og få ham til å komme ned, men walien hadde problemer med å adlyde sin Mester. Da løste Mesteren situasjonen og brakte ham tilbake på følgende måte.

Mesteren ga fem tyver indre inspirasjon til å komme dit Ganj-e-Shakkar befant seg. De satte seg på fem skritts avstand fra walien og begynte å fordele tyvegodset. Snart begynte de å krangle med hverandre og to av dem drepte de andre tre. Disse to som hadde seiret i krangelen, delte byttet seg i mellom og løp vekk. Men mens de løp, passerte de stedet der walien satt. Med en gang de kom i nærheten av ham, fikk han sin normale bevissthet tilbake. De kriminelles nærhet var en så grov stimulus at den brakte ham ned til normal bevissthet.

Det første walien så, var noen spurver, og hans første impuls var å prøve ut sine nye evner på dem. Han sa: "Spurver, dø!" og spurvene falt døde om. Så sa han: "Spurver, reis dere!" og de reiste seg. De to tyvene som så dette, ble forbløffet, og de ba walien gjenoppvekke de tre tyvene de hadde drept i et øyeblikk av sinne. Derfor henvendte walien seg til de tre døde tyvene og sa: "Reis dere!" Men de reiste seg ikke. Tanken på at han hadde mistet evnene sine, gjorde han forferdet, og da han angret sin lettsindige bruk av kreftene sine, gikk han gråtende til sin Mester. Da han kom nær, så han de tre tyvene massere Mesterens føtter.

Walien gikk tilbake til sitt gamle tilholdssted, uinteressert i mat og drikke. Han ble mager og holdt seg på samme sted i ti år inntil hvite maur begynte å spise på kroppen hans. Folk pleide å komme til walien og plassere store mengder sukker nær ham slik at maurene kunne spise det isteden. Siden han alltid var omkranset av sukkerhauger, ble han kjent som Ganj-e-Shakkar, eller "sukkerskatten." Hans historie viser hvordan selv de mest avanserte aspiranter trenger en Mesters hjelp for å kunne fortsette videre mot Realisering.

Okkulte fenomen har ingen iboende verdi

Historien om Ganj-e-Shakkar illustrerer den type anledning som fremkaller bruk av okkulte metoder og okkulte evner, men man bør omhyggelig merke seg at intet okkult fenomen, uansett hvor storartet det er, kan ha noen som helst iboende verdi i seg selv. Verdien som tilsynelatende tilhører hvilket fenomen som helst—okkult eller ikke-okkult—er enten rent illusorisk

Til alle tider har jeg ikke sagt noe annet enn ELSK GUD. —Meher Baba

eller fullstendig relativt. Illusoriske verdier oppstår når en ting tilegner seg en falsk betydning i det den stimulerer til og gir løfte om å oppfylle flyktige begjær og tjene begrensede hensikter født av uvitenhet. Hvis tingen fjernes fra sin sammenheng av forbigående ønsker og begrensede målsetninger, blir den øyeblikkelig fratatt hele den meningen den synes å være ladet med. Relative verdier oppstår når en ting får betydning fordi den tjener Realiseringen eller uttrykker Sannheten. Slike ting er betydningsfulle fordi de er essensielle betingelser for det guddommelige livets spill, og selv om den er relativ, er derfor en slik verdi virkelig og ikke illusorisk.

Okkultisme noe annet enn åndelighet

Bevisst eller ubevisst tillegger de fleste personer okkulte fenomen en uforholdsmessig betydning og betrakter dem feilaktig som åndelighet. For dem er mirakler og åndeverdenens fenomener temaer av oppslukende interesse, og dette blir tatt for å indikere interesse for et liv i sann åndelighet. Det finnes imidlertid et meget skarpt og veldefinert skille mellom okkultisme og mystisisme, spiritisme og åndelighet, og enhver misforståelse når det gjelder å gripe den fulle betydning av denne forskjellen kan bare lede til forvirring.

Realisering av Guddommelig liv det eneste som teller

Alle mirakler tilhører fenomenenes verden, som er en verden av skygger. Som fenomener er de underkastet forandring, og ingenting som forandres, har varig verdi. Realisering av den evige Sannhet er en innvielse til den uforanderlige Væren som er den opphøyde Virkelighet, og intet kjennskap til den okkulte verden eller evne til å manipulere dens krefter kan virkelig innebære noen realisering av Sannheten.

Okkulte fenomener befinner seg like mye innenfor de falske forestillingenes doméne som den grove verdens vanlige fenomener. I et åndelig perspektiv er det eneste viktige det å realisere det Guddommelige Liv og å hjelpe andre til å realisere det gjennom å manifestere det gjennom dagliglivets hendelser. Å trenge inn i essensen av all væren og betydning og slippe fri duften av denne indre oppnåelsen til andres veiledning og gagn—ved å uttrykke sannhet, kjærlighet, renhet og skjønnhet i formenes verden—dette er det eneste spillet som har en iboende og absolutt verdi. Alle andre hendelser, episoder og oppnåelser kan i seg selv ikke ha noen varig betydning.