Innfallet fra Det hinsidige Meher Baba

Til alle tider har menneskesinnet vært inderlig rastløst i sin søken etter de endelige forklaringer på de første ting. Historien om disse forsøkene på å gripe de første ting gjennom intellektet er en historie om stadige nederlag. Det forsonende trekk ved disse bestrebelsene er at i stedet for å miste motet av tidligere tenkeres erkjente nederlag, blir andre inspirert til å prøve på nytt. Alle disse filosofiske forklaringene er skapt av sinnet, som aldri har lykkes i å nå hinsides seg selv. Slik sett er de erkjente, skjønt inspirerende nederlag; ikke desto mindre er hvert enkelt slikt nederlag et delvis bidrag til kunnskapen om det Hinsidige. Bare de som har gått hinsides sinnet, kjenner Sannheten i dens virkelighet. Hvis de til tider forklarer det de vet, noe de meget sjelden gjør, er disse forklaringene begrensede siden også de er i ord, men disse ordene opplyser sinnet; de fyller det ikke med "nye" ideer. Det enhetlige Hinsidige er en udelelig og ubeskrivelig uendelighet. Det søker å kjenne seg selv. Det tjener ingen hensikt å spørre hvorfor det gjør det. Å prøve å gi en grunn til dette er å bli involvert i flere spørsmål og slik starte en endeløs kjede av årsaker til årsaker, årsakene til disse årsakene og så videre ad infinitum. Den enkle sannhet om denne opprinnelige tilskyndelsen til å kjenne seg selv kalles best et innfall (lahar). Et innfall er ikke et innfall hvis det kan forklares eller rasjonaliseres. Og akkurat slik det ikke nytter for noen å spørre hvorfor det dukker opp, er det ingen som kan spørre om når det dukker opp. "Når" innebærer en tidsrekke med fortid, nåtid og fremtid. Alle disse er fraværende i det evige Hinsidige. Så la oss kalle denne opprinnelige tilskyndelsen til å vite et "innfall." Du kan kalle dette en forklaring hvis du vil, eller du kan kalle det en bekreftelse på dets iboende uforklarlighet. Det opprinnelige innfall er komplett uavhengig av fornuft, intellekt og fantasi, som alle er biprodukter av dette innfallet. Fornuft, intellekt og fantasi avhenger av det opprinnelige innfallet og ikke vice versa. Fordi innfallet ikke er avhengig av fornuft, intellekt og fantasi, kan det hverken bli forstått eller fortolket i forhold til noen av disse funksjonene ved det begrensede sinn. Det første innfallet til å vite innebærer øyeblikkelig en dualitet, et tilsynelatende skille (som ikke beløper seg til en oppløsning) mellom to adskilte aspekter, hvorav begge, som aspekter ved det Uendelige, er uendelige. Det første er den uendelige bevissthetens aspekt og det andre er den uendelige ubevissthetens aspekt. Dualiteten streber etter å overkomme seg selv og etter å gjenopprette den tilsynelatende tapte enhet: den uendelige ubevissthet prøver å forene seg med den uendelige bevissthet. Begge aspektene utskilles av innfallet. Dette innfallet fra det Hinsidige kan på en måte sammenlignes med et uendelig spørsmål som påkaller et uendelig svar. Med det uendelige spørsmålet dukker også det uendelige svaret opp. Det uendelige spørsmålet er den uendelige ubevissthet; det uendelige svaret er den uendelige bevissthet. Men det er ikke slik at det uendelige spørsmålet og det uendelige svaret ganske enkelt opphever hverandre og faller tilbake til det Hinsidiges opprinnelige enhet. De to aspektene har nå steget ned til den opphavlige dualitet, som kan løse seg selv bare ved å fullføre hele dualitetsspillet og ikke ved noen snarvei. Den uendelige ubevissthet kan ikke overlappe den uendelige bevissthet; en slik sammenvoksing er umulig. For å strekke seg mot uendelig bevissthet må den uendelige ubevissthet først lodde sine egne dyp. Den må oppleve seg først som uendelig avgrenset, og gradvis evoluere til begrenset og begrensende bevissthet. Med evolusjonen av den begrensede og begrensende bevisstheten kommer også evolusjonen av den illusjon som begrenser denne begrensende bevisstheten. De to prosessene holder følge med hverandre. Når den uendelige ubevisstheten prøver å strekke seg ut mot den uendelige bevisstheten, er ikke prosessen momentan på grunn av den uendelige ikke-identiteten mellom de to. Prosessen tar uendelig lang tid, og evigheten brytes tilsynelatende opp i den endeløse fortiden, det flyktige nuet og den usikre fremtiden. I stedet for å omfavne den uendelige bevisstheten i én tidløs handling, strekker den uendelige ubevisstheten seg ut mot den gjennom en lang langsommelig tidsavhengig evolusjonsprosess, med alle dens tallløse steg. Først prøver den å lodde sine egne dyp, så, gjennom tallløse steg bakover søker og finner den til slutt den uendelige bevissthet; slik oppfyller den innfallet fra det Hinsidige. Lys fra Meher Baba over det åndelige panorama, ss. 8-9

Den bindende fortiden Meher Baba Enten han vil eller ikke, er mennesket fanget i tiden. Han bærer en byrde av fortid, som tvinger ham først i én retning og så en annen. Fortiden har hatt sine virkninger på livets forskjellige områder, og i nuet er den fremdeles en determinerende faktor som må tas hensyn til. De av alle fortidens etterlatenskaper som har de mest vidtfavnende konsekvenser, er de minner og vaner som etablerer seg i sinnet som et biprodukt av de erfaringene det har blitt utsatt for. De begrensninger som skapes av den fjerne forhistorien (individets og menneskehetens), må nok konfronteres uavhengig av sin natur og intensitet. Men de utgjør en overflatisk binding, siden de bare har å gjøre med hvordan historiens ånd manifesterer seg, og ikke dens iboende vesen. En annen type arv fra fortiden, som kan binde menneskeånden på en helt grunnleggende måte, utgjøres av hvordan menneskets natur dannes av de inntrykk og tilbøyeligheter som er lagret i ens sinn. Man kan nok prøve å løpe vekk fra de gitte forutsetninger, og man kan til og med oppnå en viss suksess når man gjør det, men man kan ikke rømme fra sitt eget sinn. Sinnet holder hele livet ut og også etter døden, på jorden og i himmel- og helvetestilstandene så vel som gjennom en endeløs serie reinkarnasjoner. Sinnet er den individuelle sjelens aldri sviktende ledsager, og det kan aldri gjøres til intet, uten i frigjørings- eller realiseringstilstanden. Sett i et åndelig perspektiv lammes man mye mer av de bindinger som skapes av ens eget sinn og dets beskaffenhet, enn av de bindinger som skapes av ytre omstendigheter. Begge typer bindinger er rester etter fortiden og begge determinerer med den ytterste nøyaktighet nåtidens erfaringer og fremtidens muligheter. Mennesket har ikke sann handlefrihet i nuet, for han drar med seg den bindende fortiden. Han fortsetter å skape uunngåelig lidelse for seg selv og andre, og kan heller ikke unngå å akkumulere de selvskapte inntrykks- eller sansariske bevegelsesimpulser som utgjør det begrensende egosinnets festningsverk. Fortiden kan ikke forandres og har, som en serie hendelser, blitt forstenet, men den fortsetter å forme nåtiden og danne fremtiden til det begrensede "jeg". Livet på sitt beste, ss. 19

Sang og Stillhet i Meherabad 1925 David Fenster [Mehera forteller] "Baba pleide å stå tidlig opp, klokken fire eller halv fem, fem...Mens mennene vasket seg, pleide Baba ofte å synge av full hals. Det vanlige er å vaske ansikt og hender, drikke morgente, og så kan man synge — men Baba var oppe og sang med én gang. Hans kjærlighet til musikk og sang var helt spesiell. Klokken fem om morgenen har man ikke akkurat sangstemme, men Baba sang så vakkert og klart, selv så tidlig om morgenen." Den aller første morgenen de bodde i Posthuset, ristet Dulatmai Mehera våken før klokken fem mens det fremdeles var mørkt ute. "Kom igjen, stå opp! Baba er alt oppe og synger." Mehera hadde godt sovehjerte, og hjemme sto hun aldri tidlig opp, noe moren ikke hadde hatt noe i mot. Men i Meherabad måtte de stå tidlig opp — og Mehera hatet det. Men "da jeg hørte Baba, åpnet jeg øynene. Alt skjedde i full fart. Fort rullet jeg sammen flatsengen og skjøv den inn i et hjørne, tok kaldt vann i ansiktet og pusset tenner...." En morgen sto de opp i gryningen og skyndte seg for å få teen ferdig. Naja og Mehera var travelt opptatt med ovnen borte i et hjørne. De hadde tent på og pumpet den opp et par ganger da Dulatmai sa: "Vent, vent. Baba synger en annen sang i dag. Kan dere høre ham?" De stoppet å pumpe, reiste seg og lyttet. Et svakt, grått vinterlys sev inn gjennom vinduene. Selvom ovnen lagde lyd når den brant, var ikke flammen høy ennå, og de kunne tydelig høre Baba. Det var en fin melodi. De hørte Babas stemme komme nærmere, og langt borte så de omrisset av ham i det bleke lyset. Dulatmai sto ved vinduet, og nå snudde hun seg fort og hvisket: "Baba danser!" Alle løp mot vinduet for å se. Et kort øyeblikk så de skikkelsen hans der i grålysningen gjøre noen få svært grasiøse bevegelser og gester. "Han så så søt og vakker ut i hvit sadra, med håret hengende løst og det smale ansiktet sitt. Og han sang skjønt." Det var en sang på hindi, Apne maula ke mein jogan banoo, som Lille-Khorshed hadde sunget for ham et par ganger. Den synges vanligvis av en pike, og handler om en som har gitt avkall på alt for Guds skyld og blitt en sanyasi. Da Baba oppdaget at de så på ham, skyndte han seg fort rundt hjørnet og forsvant. De hørte ham aldri synge den sangen igjen.... Mehera la gråtende til: "Babas stemme og sang kommer tilbake til meg når jeg er alene om natten og tenker; jeg mediterer ikke, men jeg tenker på Baba og hans elskelige måte å være på, hvor søt og elskelig han var...." En formiddag, etter at arbeidet var gjort og de hadde spist lunsj og vasket opp, ropte Baba på dem og ba dem komme ut til ham på Posthusverandaen. Han satt i lottusstilling, og han sa: "Kom og sett dere her foran meg. Jeg vil lære dere en sang." Hjertet sank i Mehera. "Jeg eide ikke stemme og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Store- og Lille-Khorshed hadde fine stemmer og kunne synge. Najas stemme var som min." Baba sang en strofe av en sang på marathi om Krishna, fløyten hans og gopiene, så gjentok han den og ba dem synge. De to Khorshed-ene sang den bra og Mehera og Naja sang den så godt de kunne. Baba lærte dem refrenget og ba de to Khorshed-ene og Naja å synge det alene — men han spurte ikke Mehera. Hun ble spart. "Men Baba fikk én sang ut av meg," fortalte Mehera. En morgen da hun og moren var inne i Posthuset, kom Baba inn. Han sa til Mehera: "Du gikk jo på engelsk skole. Kan du ingen engelske sanger?" "Av en eller annen grunn ble hodet mitt helt tomt når jeg var sammen med Baba," Hun prøvde å huske en sang hun kunne, men kom ikke på noen, så hun sa til Baba at hun ikke kunne noen. Men Baba ga seg ikke: "Hadde ikke dere jentene en eneste favorittsang som dere pleide å synge?" Da kom Mehera på sangen Swanee, som jentene på St. Helena brukte å synge hver dag. Den var populær, og også hun hadde plukket den opp. Full av nerver sang hun den for Baba, og han likte den livlige melodien. "Nå må du lære den til meg. Hvordan går den?" Strofe for strofe sang de den sammen. Mens hun sang, kom versene tilbake til henne, og hun lærte dem alle til Baba. "Dette er den første engelske sangen jeg har lært," erklærte Baba, og gjentok: "Dette er min første engelske sang." Neste morgen da Mehera kom ut på verandaen med teen, hørte hun Baba synge sangen. "Han sang den helt perfekt. Baba hadde slikt øre for musikk at han rettet opp alle de notene jeg hadde sunget galt da jeg lærte ham den. Han brukte å synge den sangen fra tid til annen." Baba og Mehera hadde aldri snakket sammen på engelsk før; Baba snakket alltid med henne og de andre kvinnene på gujerati. "Jeg hadde aldri hørt Baba snakke engelsk før dette," sa Mehera, "på den tiden var det ingen i Meherabad du kunne snakke engelsk med. Men det var Babas skjebne at han skulle lære seg engelsk på grunn av arbeidet han gjorde i Vesten. Og uttalen hans var svært god...." Mengden barn som kom fra landsbyen Arangaon for å treffe Meher Baba økte jevntlig og trutt, og Baba ønsket å åpne en skole for dem. I tillegg var det mange andre også som hørte om Baba og kom for å få hans darshan.... Babas bilde sto i vinduskarmen i kvinnenes rom i Posthuset...og de bøyde seg for det hver morgen før de startet dagen. Det ble ikke holdt noen daglig arti lenger. "Da vi flyttet til Meherabad for godt," forklarte Mehera, "ville ikke Baba at vi skulle be like lenge som vi hadde gjort (tidligere). Vi hadde for mye å gjøre." Etter at Baba hadde åpnet Meher Baba Veldedighetshospital og Poliklinikk 21. mars 1925 ... og Hazrat Babajans Skole fire dager senere pluss en ashram for spedalske i mai, ble det enda mer å gjøre.... Kvinnene lagde mat på verandaen til seg selv, mandalien og skolebarna. "Det er godt at vi var sammen med Baba da vi var unge og fulle av begreistring over å få være hos ham og gjøre ting for ham. Han ga oss ekstra styrke. Noen ganger løftet vi tunge vannbøtter og helte over i store stamper," sa Mehera og la til: "Men jeg vet ikke om jeg ville ha vasket utedoene om han hadde bedt meg om det!..." Daal-en måtte kokes forsiktig over lav varme, og de måtte være forsiktige så ikke risen brente seg fast. Baba testet hver beholder med ris og daal når den kom ut fra kjøkkenet for å forsikre seg om at den var skikkelig kokt før den ble servert til barna. "Baba var så nøye på at de store beholderene med ris var skikkelig gjennomkokt," bemerket Mehera, "Lag mat til disse barna som om de var deres egne," pleide han å si.... Mehera husket hvor tynn Baba var i disse månedene i Meherabad, i sin hvite sadra og med et tørkle kyttet rundt hodet. Han løftet ofte de skitne landsbyungene opp og satte dem på fanget. De var kledd i filler, møkkete i fjeset og med snørr rennende ut av nesen. Baba brukte å tørke bort snørra og spørre dem: "Har ikke moren din lært deg at du skal vaske deg i fjeset om morgenen?" De svarte at mødrene deres hadde det for travelt, og Baba forklarte blidt at de måtte stå opp om morgenen, vaske ansiktet og si Guds navn før de spiste frokost. Og når de var ute og gjetet sauene om dagen, måtte de ikke banne, men si frem Guds navn i stedet og synge bhajan-er. Baba sang en bhajan for dem og fikk dem til å synge etter ham og lære den. "Syng Guds navn, Hari Paramatma," sa han — det er hinduenes navn for Herre Gud.... Baba pleide å vaske håret på disse landsbyungene som kom til ham i Meherabad. "Det var aldri slik at han lente seg tilbake og lot andre gjøre jobben. Ikke en eneste ting lot Baba være ugjort. Han jobbet med mast-ene (de Gudsberusede), fattige, spedalske og badet landsbybarna.... Den fjerde juni lot Baba både mennene og kvinnene forstå at fra og med 15. juni kom han til å være taus og bare snakke med dem gjennom skriftlige meldinger og håndgester. "Jeg kommer til å være taus i ett år," erklærte han, "jeg vil ikke snakke med noen. Men ingen må slippe taket i føttene mine. De som holder ut sammen med meg til slutten, vil bli rikelig belønnet." Så dro Baba til Bombay og var der en uke for å kjøpe stoff til gymnastikkdrakter til skolebarna, og kvinnene ble med ham. Mehera husket at Baba fastet på reisen. Da de kom tilbake til Meherabad, ble Gulmai utsatt for en ulykke og forstuet ankelen. Det var termitter og fuglereder i det høye tretaket i Posthuset, og Gulmai hadde stått på et bord og forsøkt å gjøre rent taket med en kost. Hun strekte seg for langt og falt. Baba la selv gipsomslag på det hovne benet hennes og skiftet bandasjen hver dag. Han sa han ville utsette tausheten sin til Gulmai kunne gå igjen. Den 26. juni sa Baba at han ville overholde taushet fra den 10. juli 1925, og et skilt med denne ordlyden ble malt og reist ved porten inn til Meherabad. Meddelser ble også trykt og sendt ut med opplysning om at Meher Baba ikke ville snakke med noen på ett år. Torsdag 9. juli holdt Baba møte med mandalien og ga sine siste instruksjoner for tilsynet med de forskjellige aktivitetene i Meherabad; fem av mennene skulle ha ansvaret for dette. De fikk bare lov til å kommunisere med Baba om de pliktene de var tillagt på et spesifikt tidspunkt hver dag. Resten av mandalien fikk snakke med Baba bare når han ønsket det. Den ettermiddagen rundt klokken fire eller fem kom Baba til Postkontoret der han sa til kvinnene: "Fra i morgen kommer jeg til å overholde taushet, men jeg vil bryte tausheten når jeg avslutter arbeidet mitt. Jeg vil ikke komme til dere lenger. Dere må ikke sørge over dette. Fortsett å være lykkelige, og utfør oppgavene deres. Adlyd ordrene jeg har gitt dere. Det vil glede meg." Han tilføyde alvorlig: "Lag mat til barna med kjærlighet og omsorg. Ikke tenk at de er landsbyboere, og da er det ikke så nøye hvordan maten blir tilberedt. Gjør det med hele hjertet. Dere må føle at de er som deres egne barn." Mehera bemerket: "Som Baba må ha kjent det da han forlot oss og gikk for å hvile kvelden 9. juli! Fra og med neste morgen skulle han ikke snakke, men være taus. Han visste at han ikke kom til å snakke igjen, at han kom til å være taus resten av livet. Vi trodde at arbeidet hans ville være ferdig om en måned, eller kanskje 15 dager, og så ville han begynne å snakke igjen, så vi var ikke bekymret. Baba sa at når arbeidet hans var ferdig, skulle han snakke. "Hvor lang tid vil arbeidet hans ta?" undret vi. Så bare fortsatte det. Først trodde vi at Baba ville holde seg taus i en uke bare. Baba klarer ikke å være taus så veldig lenge, tenkte vi. Så, etter at det hadde gått en uke, tenkte vi at han ville fortsette en måned. Hvordan går det an å være taus så lenge? En måned gikk, så to. Syv er et fint tall, spekulerte vi. Kanskje han vil være taus i syv måneder. Et par ganger spurte vi Baba, men det hjalp ikke ham at vi spurte om når han ville begynne å snakke. Vi kviet oss for å spørre, så vi skrev det ned [...]. 'Baba, vi må høre den nydelige stemmen din. Så vakkert som du brukte å synge! Når vil vi høre deg igjen?' Baba leste lappen vår og sa: 'Jeg skal snakke senere. Når arbeidet mitt er utført [gjorde bevegelsen k for kam (arbeid)]. Det vil bli når min egen tid er inne.' Han sa det for å berolige oss, for at vi skulle være rolige. Det var på grunn av arbeidet hans, så vi kunne ikke si noe (klage). Vi spurte ikke igjen og igjen. Da han kom den ettermiddagen den 9. juli, sa han, på en trygg og sikker måte, at at når arbeidet hans var ferdig, skulle han snakke. Så vi tenkte ikke så mye på det. De første dagene var det veldig vanskelig. Baba måttte le, og skyndte seg å holde seg for munnen med et lommetørkle for å kvele lyden. Han knep leppene sammen, så han kunne ikke egentlig ha glede av latteren. Ikke en eneste lyd fikk slippe ut. Han voktet over seg selv hele tiden. Å glede seg over å le — det måtte han også nekte seg gjennom alle disse årene. Å synge en vakker sang også. Som han måtte ha ønsket å synge når han hørte de medrivende qawaali-sangene! Ingen har så vakker stemme som Baba. Han sang med slik følelse. Han elsket å synge. Å nekte seg selv, å ofre alt dette — ikke å nynne engang — det er svært vanskelig. Baba var så utadvendt. Noen ganger hadde han lyst til å erte noen. Han var så pratsom og full av moro; han kunne blunke til én person og fortsette å snakke alvorlig med en annen, så du visste at han fleipet med den personen. Når det var mange til stede, pleide han å gjøre slike ting. Når han brukte gester, kunne han ikke være spontan og si hva han ville. For en som elsker å prate, er det veldig vanskelig og et stort offer å være taus." Naja bemerket: "Ingen trodde det når Baba først gjorde planene sine kjent, om at han skulle slutte å snakke, for han var alltid så pratsom, han sang og fleipet. Før dette hendte det at Baba sa: 'Jeg snakker for mye, gjør jeg ikke? Jeg snakker hele dagen lang.' Så i Meherabad kunne ingen forestille seg at Baba — som hadde det med å prate i ett sett, akkurat som Mani — skulle kunne holde seg taus over lengre tid. Mehera-Meher, A Divine Romance, ss. 132-173

ET REELT VALG Meher Baba Ego-sinnet opplever og bruker sin begrensede og illusoriske frihet når det velger å gi etter for én inntrykksmessig tilbøyelighet fremfor en annen. Det virker som om det nyter av sin frihet i og gjennom sitt valg. Men denne friheten er bare tilsynelatende; det er ingen valgfrihet. Inntrykket har brukt ego-sinnet for å få frihet til å uttrykke seg. Ego-sinnet "velger", men det har ingen virkelig frihet til å velge. Valget er illusorisk. Men det universale sinn derimot, erfarer og bruker sin ubegrensede frihet når det velger å levendegjøre og frigjøre et hvilket som helst spesifikt guddommeliggjort inntrykk. Det har den fulle valgfrihet. Det kan velge å foretrekke en hvilken som helst bestemt aktivitet eller ikke. Dets valg er ubegrenset og reelt. Livet på sitt beste, s. 20

Meher Baba Kilden http://home.online.no/~solibakk/nor/ Mona Brodin Frognersetervn 27 0775 Oslo monabro@start.no Eric og Sigrid Solibakke solibakk@online.no Norske oversettelser ved Mona Brodin 2007 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India