Til alle tider har menneskesinnet vært inderlig rastløst i sin søken etter de endelige forklaringer på de første ting. Historien om disse forsøkene på å gripe de første ting gjennom intellektet er en historie om stadige nederlag. Det forsonende trekk ved disse bestrebelsene er at i stedet for å miste motet av tidligere tenkeres erkjente nederlag, blir andre inspirert til å prøve på nytt. Alle disse filosofiske forklaringene er skapt av sinnet, som aldri har lykkes i å nå hinsides seg selv. Slik sett er de erkjente, skjønt inspirerende nederlag; ikke desto mindre er hvert enkelt slikt nederlag et delvis bidrag til kunnskapen om det Hinsidige. Bare de som har gått hinsides sinnet, kjenner Sannheten i dens virkelighet. Hvis de til tider forklarer det de vet, noe de meget sjelden gjør, er disse forklaringene begrensede siden også de er i ord, men disse ordene opplyser sinnet; de fyller det ikke med "nye" ideer.

Det enhetlige Hinsidige er en udelelig og ubeskrivelig uendelighet. Det søker å kjenne seg selv. Det tjener ingen hensikt å spørre hvorfor det gjør det. Å prøve å gi en grunn til dette er å bli involvert i flere spørsmål og slik starte en endeløs kjede av årsaker til årsaker, årsakene til disse årsakene og så videre ad infinitum. Den enkle sannhet om denne opprinnelige tilskyndelsen til å kjenne seg selv kalles best et innfall (lahar). Et innfall er ikke et innfall hvis det kan forklares eller rasjonaliseres. Og akkurat slik det ikke nytter for noen å spørre hvorfor det dukker opp, er det ingen som kan spørre om når det dukker opp. "Når" innebærer en tidsrekke med fortid, nåtid og fremtid. Alle disse er fraværende i det evige Hinsidige. Så la oss kalle denne opprinnelige tilskyndelsen til å vite et "innfall." Du kan kalle dette en forklaring hvis du vil, eller du kan kalle det en bekreftelse på dets iboende uforklarlighet.

Det opprinnelige innfall er komplett uavhengig av fornuft, intellekt og fantasi, som alle er biprodukter av dette innfallet. Fornuft, intellekt og fantasi avhenger av det opprinnelige innfallet og ikke vice versa. Fordi innfallet ikke er avhengig av fornuft, intellekt og fantasi, kan det hverken bli forstått eller fortolket i forhold til noen av disse funksjonene til ved det begrensede sinn.

Det første innfallet til å vite innebærer øyeblikkelig en dualitet, et tilsynelatende skille (som ikke beløper seg til en oppløsning) mellom to adskilte aspekter, hvorav begge, som aspekter ved det Uendelige, er uendelige. Det første er den uendelige bevissthetens aspekt og det andre er den uendelige ubevissthetens aspekt. Dualiteten streber etter å overkomme seg selv og etter å gjenopprette den tilsynelatende tapte enhet: den uendelige ubevissthet prøver å forene seg med den uendelige bevissthet. Begge aspektene utskilles av innfallet. Dette innfallet fra det Hinsidige kan på en måte sammenlignes med et uendelig spørsmål som påkaller et uendelig svar.

Med det uendelige spørsmålet dukker også det uendelige svaret opp. Det uendelige spørsmålet er den uendelige ubevissthet; det uendelige svaret er den uendelige bevissthet. Men det er ikke slik at det uendelige spørsmålet og det uendelige svaret ganske enkelt opphever hverandre og faller tilbake til det Hinsidiges opprinnelige enhet. De to aspektene har nå steget ned til den opphavlige dualitet, som kan løse seg selv bare ved å fullføre hele dualitetsspillet og ikke ved noen snarvei. Den uendelige ubevissthet kan ikke overlappe den uendelige bevissthet; en slik sammenvoksing er umulig.

For å strekke seg mot uendelig bevissthet må den uendelige ubevissthet først lodde sine egne dyp. Den må oppleve seg først som uendelig avgrenset, og gradvis evoluere til begrenset og begrensende bevissthet. Med evolusjonen av den begrensede og begrensende bevisstheten kommer også evolusjonen av den illusjon som begrenser denne begrensende bevisstheten. De to prosessene holder følge med hverandre.

Når den uendelige ubevisstheten prøver å strekke seg ut mot den uendelige bevisstheten, er ikke prosessen momentan på grunn av den uendelige ikke-identiteten mellom de to. Prosessen tar uendelig lang tid, og evigheten brytes tilsynelatende opp i den endeløse fortiden, det flyktige nuet og den usikre fremtiden. I stedet for å omfavne den uendelige bevisstheten i én tidløs handling, strekker den uendelige ubevisstheten seg ut mot den gjennom en lang langsommelig tidsavhengig evolusjonsprosess, med alle dens tallløse steg. Først prøver den å lodde sine egne dyp, så, gjennom tallløse steg bakover søker og finner den til slutt den uendelige bevissthet; slik oppfyller den innfallet fra det Hinsidige.