Gud, som er den eneste virkelighet, kan sammenlignes med et hav uten bredder. Det største hav i verden har bredder, og er følgelig begrenset. Men det guddommelige Livets hav har ingen bredder. Det finnes enda en viktig forskjell mellom det jordiske hav og det guddommelige Livets hav. Det jordiske hav har en overflate og en bunn. Det guddommelige Livets hav har hverken overflate eller bunn. Og likevel er havet den analogien som kommer Gud begrepsmessig nærmest, hvis vi tar bort de tredimensjonale begrensningene som råder i det jordiske hav.

Det breddeløse guddommelige Livets hav har sin eksistens i evigheten. Det har hverken begynnelse eller slutt; heller ikke ligger det inneklemt mellom fortiden og fremtidens alltid lengre skygger. Og dog utfeller en ufattelig guddommelig lek en kosmisk eller transcendental illusjon innen dets vesen. Denne illusjonen er så usubstansiell at den ikke kan berettiges eller gis plass innenfor Guds udelelige og ublandede virkelighet. Den eksisterer ved at den på sett og vis tåles eller tolereres; den oppstår på samme måte; og til slutt forsvinner den som et mareritt som ikke etterlater seg spor når et menneske er våknet helt.

De evolusjonære formenes manifesterte aspekt er flyktige graderinger; gjennom disse kommer evigheten frem til seg selv. De nedfelles gjennom den grenseløse ubevissthetens forsøk på å fatte den breddeløse guddommens grenseløse bevissthet. Først stiger den grenseløse ubevisstheten ned i vrangforestillingenes grep ved hjelp av syv steg. For ubevisstheten som sådan kan det ikke forekomme hverken viten eller illusjon. Derfor må den utvikle bevissthet i ekstremt gradvise stadier, og denne bevissthetsutviklingen begynner med den aller minste lille grad av bevissthet, som er de mest rudimentære formenes kjennetegn. Akkurat slik et menneske som ligger i dyp søvn kan våkne i gradvise stadier, kommer den manifesterte ubevissthet frem til full bevissthet med syv viktige steg. (Se kart.)

Men å komme frem til full bevissthet i menneskeform er selve antitesen til å komme frem til full viten om den breddeløse Guddom. Nedstigningen gjennom de syv steg (bestående av den gradvise åpning av bevissthetens øyne) betyr et fall ned i illusjonsdalens veritable dyp. Ved slutten av de syv lange steg har evolusjonen ikke lyktes i annet enn å fange bevisstheten i endeløse vrangforestillinger. Mennesket befinner seg helt på bunnen av avgrunnen — i den illusoriske eksistens. Han fortsetter å inkarnere millioner av ganger i denne skyggedalen uten å være i stand til å finne veien ut av den separative uvitenheten han er fanget i. Etter å ha deltatt i en nytteløs forkludring gjennom tidsaldre, begynner han sin famling innover i de illusoriske verdiers bedragerske labyrinter.

Hans langtrukne reise gjennom den duale eksistensens villniss er historien om gjentatte tabber som igjen og igjen strammer uvitenhetens grep om hans bevissthet. Han er et lett offer for sviket i den mayaviske luftspeiling og vikles inn i dens nett. Han går seg vill i feberdrømmene til sin forurensede fantasi med liten utsikt til å kunne legge ut på hjemreisen. Men med flaks, som er Guds nåde, kan han imidlertid snuble over en utgang fra disse labyrintene og få et glimt av det virkeliges grenseløshet.

Men nettopp ved denne korsveien viser han seg sårbar overfor fristelsen til å bli en pretensiøs og latterlig pretendent som seiler under falskt flagg og tilskriver seg den uberettigede sannheten i sin tåkete persepsjon. Det er et fruktesløst forsøk på å gripe Sannheten. Han lykkes bare i å bli en høytravende svindler, oppblåst av ugyldige påstander. Han trenger seg urettmessig inn på de virkelige helgeners område og bløffer alle han møter. Men gjennom dette lurer han bare seg selv, og han beveger seg enda lenger inn i det falskes grep. Bare hvis en barmhjertig Mester griper inn, kan han innvies til den virkelige og harde Stien. Også denne Stien består av syv stasjoner eller plan. (Se kartet over de syv oppadstigende trinn eller plan man må klatre, nå med bevissthetens øye helt åpne.)

Verdens emanasjon er på sett og vis en nedstigning fra et menneskes navle langs ett ben; sjelens reinkarnasjoner i menneskeform er en vandring i Mayas villniss (illusjonen) mellom et menneskes to ben; og bevissthetens videre oppstigning gjennom planene henimot realisering av det opprinnelige uendelige Hinsidige er lik en maurs langsomme og gradvise oppstigning langs det andre benet tilbake til navlen, som skapelsen startet fra. Navlen representerer skapelsens "OM"-punkt. Etter at dette punktet er overskredet, negeres skaper og skaperverk. Delen over navlen er lik det Hinsidige, der Guddommens breddeløse hav nytes bevisst.

I den grove verden så vel som på de indre plan er steder, tilstander og opplevelser kjedet sammen med hverandre og bør likevel betraktes som adskilte fra hverandre. Dette gjelder særlig for de lavere plan. Steder, tilstander og opplevelser har alle en tilbøyelighet til å smelte sammen med hverandre på de høyere plan; og trioen som trio betraktet forsvinner i det syvende plans enhetlige realisering.

La oss se hvordan steder, tilstander og opplevelser er kjedet sammen med hverandre i den grove verden så vel som på de indre plan. Anta at du drar en tur til Pratapgarh. Denne forandringen i sted fører med seg en forandring i tilstand hos deg. Den generelle grunntone i sinnet ditt er annerledes. I Pratapgarh får du også opplevelser som du ikke kunne ha fått noe annet sted. Å forandre sted fører med seg en forandring i sinnstilstand, og begge disse resulterer i en forandring av hva slags opplevelser du får på det nye stedet.

Akkurat slik forandring av sted i den fysiske verden er koblet til forandringer i den mentale tilstand og i de oppsamlede erfaringer, slik medfører også oppstigningen til et plan at tilstander og opplevelser forandres. En oppstigning til et plan betyr at bevisstheten forandrer ståsted. Det er å skifte plass. Derfor fører den med seg forandringer i tilstander og erfaringer. Men den forandringen som oppstår av å forandre plan, er vesensforskjellig fra de skiftende tilstander og erfaringer som oppstår fra å vandre i den grove verden. Den kvalitative forskjellen er enorm. Sammenkjedingen av steder, tilstander og opplevelser finner vi imidlertid også på planene, der alle disse forblir adskilte fra hverandre bare opp til et visst punkt.

Hvordan stedene, tilstandene og opplevelsene tenderer mot å smelte sammen med hverandre og hvordan deres opprinnelige adskilthet gradvis blir visket ut, kan illustreres ved et eksempel som ikke har noe med forandring av plan å gjøre, men som bare består av en tilstandsforandring innenfor en grovtbevisst sjels normalområde. Når en grovtbevisst person har en drøm, har han, som i sin våkentilstand, en opplevelse av sted og også av en mental tilstand og erfaring forbundet med den. Men stedet, tilstanden og erfaringen som personen møter i sin drøm, har ikke den samme utvendigheten eller adskiltheten som kjennetegner dem han har i våkentilstanden. Det vil være svært kunstig og til og med villedende hvis vi prøver å skille stedet i drømmen fra den tilstanden og opplevelsen som er forbundet med det, selv om en slik adskillelse ikke byr på noen problemer når vi beskjeftiger oss med stedet, tilstanden og opplevelsen i en grovtbevisst våken tilstand.

Drømmeeksempelet viser bare til hvordan et sted ikke alltid trenger å stå utenfor tilstanden og dens opplevelser. Det som skjer i en overføring til et annet bevissthetsplan er imidlertid svært forskjellig fra det som skjer i en drøm. I de guddommelige hallusinasjonene på det subtile plan, så vel som i det åndelige marerittet på det mentale plan, er det her en voksende tendens til at opplevelser som normalt er adskilte fra hverandre i den grove våkentilstanden, smelter sammen.

Faktisk er den integrale sammensmelting på det syvende plan så komplett at der kan vi ikke ha noen steder, tilstander eller erfaringer. Livet der leves bare i sin udelelighet. Illusjonen selv, som gir rom for skiftende steder, tilstander og opplevelser har forsvunnet på det syvende realisasjonsplan.

Men så lenge sinnet eksisterer, eksisterer også illusjonen, helt opp til det sjette plan, selv om den type illusjon som eksisterer på hvert plan, kan være forskjellig. Sinnet er utsatt for fantasier. Det forestiller seg ting og opplever sine forestillinger gjennom de stedene og tilstandene som forestillingene skaper. Så lenge som sinnet eksisterer, vedvarer også forstillingene; og fantasistedene, planene, tilstandene og opplevelsene fortsetter å engasjere sinnet. Akkurat som det i den grove verden finnes steder, tilstander og opplevelser, finnes det fantasisteder, tilstander og opplevelser på de subtile og mentale plan. I begge tilfeller hører de dog til illusjonen skapt av forestillingene.

Men så lenge illusjonen eksisterer, finnes det seks ingredienser i den, dvs. tid, rom, lov, natur, årsak og virkning. Av disse seks faktorene er det lov og natur som er de viktigste. Evolusjonen avhenger av disse seks faktorene, og den går som en klokke og er uten avvik på grunn av det aldri sviktende samspillet mellom disse seks faktorene. Selv om illusjonen er fantasiens produkt, fortsetter evolusjonen å fungere innenfor denne illusjonen nøyaktig som den skal. Determinismen er komplett.

På det syvende plan eksisterer ikke sinnet. Følgelig finnes ingen steder, tilstander eller opplevelser i Gudsrealisasjonen, akkurat som slike steder, tilstander og opplevelser er fraværende i det uendelige ubevisste. Det som eksisterer i det syvende plans Gudsrealisasjon er bare ubrutt og udelelig bevissthet, uten noen som helst form for byrde eller begrensning.

Med ryggen mot det falske og flyktige og blikket fast rettet mot målet — den breddeløse Guddom — går en aspirant Stien trygt til ende gjennom de åndelige plan, så sant han får hjelp av en visdommens mester. Og når han helt forlater sin illusjon, oppdager han at hans mystiske reise har vart fra evighet til evighet; fra Gud til ham selv. Men det er ikke en ankomst til det samme punktet. I den evige virkelighetens breddeløse Guddommelighet finnes det ingen delepunkter eller -linjer. Så du kan ikke kalle det en "tilbakekomst." Det er en tilbakekomst bare i den forstand at han har realisert sin opprinnelige grenseløshet, men ingen tilbakekomst til et eller annet forestilt punkt eller endestasjon.

Det har vært en flukt fra evighet til evighet, fra den breddeløse Guddom til den breddeløse Guddom, fra det endeløse til det endeløse. Det er en fullbyrdelse som aldri kan miste sin friskhet. Ingen kan stemple denne historien om det uovervinnelige evige som avsluttet, men alle kan forsvinne inn i den og dele dens endeløse og uutslettelige herlighet. Gjennom den forestilte skapelseshandlingen når Gud seg selv igjen bare for å oppdage at han er grenseløs i alle dimensjoner.