Universets mysterium er hierarkisk i struktur. Her finnes graderte ordensnivåer der den ene orden griper over den andre. Universets åndelige panorama viser seg som en gradient med lover over lover. Å legge en type lov over en annen forutsetter de lavere lovers elastisitet og tilpasningsevne slik at de høyere overstyrende lover kan tre i kraft. I stedet for lovløshet betyr det et regime av graderte lover tilpasset hverandre på en slik måte at de alle tjener Gud Skaperens aller høyeste formål.

De lavere lover innordnes de høyere lover. Først har vi årsaksloven, som hersker eneveldig i naturen. Slike naturlover synes å være mekaniske, rigide og uavvendelige. Men ved handling og samhandling med livskraften leder de til høyere lover om sanskarisk eller inntrykksmessig determinisme og underordnes dem. Inntrykksmessig determinisme er ikke et unntak fra årsakslovene, men årsakslovenes finere og høyere form. Den griper over de mekaniske årsakslover.

La oss ta et eksempel for å illustrere de overgripende ordensnivåers funksjon i det åndelige panorama. Dagene til enhver inkarnert sjel i den grove verden, så vel som hva dagene bringer, determineres uten unntak av tidligere livs akkumulerte inntrykk. Men denne inntrykksdeterminismen trer ikke i kraft uavhengig av, eller på tross av, vanlige årsakslover. Tvert imot virker den gjennom etablerte årsakslover. For eksempel vil feilernæring eller fråtsing eller enhver annen ignorering av fysiologiske naturlover uten unntak få effekt på livsløpets lengde i den grove kropp. På samme måte vil intelligent anvendelse av kjente lover ha effekt på det som skjer i løpet av dette liv. Men hvorvidt disse lovene vil bli ignorert av en gitt sjel eller ikke, er noe som er inntrykksmessig determinert, dvs. det avhenger av de tilbøyelighetene han har samlet opp. Slik blir fysiologiske og andre kausale lover innordnet de høyere karmiske lover og lar seg bruke av dem som et mykt vevet stoffstykke. Karmaloven overstyrer og bruker de andre Naturens lover uten å krenke dem.

Heller ikke blir naturlovene på noen måte krenket av det som kalles mirakler. Et mirakel er intet unntak fra universets eksisterende lover. Det er et synlig resultat av den upersonlige virkemåte eller bevisste anvendelse av etablerte lover i de indre sfærer. Det kalles et mirakel fordi det ikke kan forklares ved den grove verdens kjente lover. Her blir ukjente lover lagt over kjente lover; det er ikke noe tilfelle av kaos eller lovløshet.

Det finnes mange eksempler på mirakler. Å gi syn til de blinde og lignende bedrifter plasseres i kategorien mirakler. De setter ikke universets lover til side, men er uttrykk for lover og krefter som er ukjente og utilgjengelige for de fleste mennesker. Det finnes personer som gjennom å bruke sine overnaturlige evner kan holde sine kropper i live i hundrevis av år selv om de ikke nødvendigvis er åndelig avanserte. På samme måte kan auraen som blir igjen etter en helgen, gjøre undere fra hans gravplass.

Miraklenes område er meget vidt. Ikke engang dyreriket er fritatt fra muligheten for mirakler. Selv om delfiner og andre pattedyr ikke har en fullt utviklet subtil kropp, finnes det i den subtile verden en ekvivalent eller et motstykke til deres grove form. Den rudimentære subtile matrise, som ennå ikke har utviklet seg til en klart avgrenset og funksjonelt selvhjulpen subtil form, kan likevel være til nytte og bli et medium som mirakler kan utføres gjennom. Beretningene om trollmenn som sendte delfinflokker inn fra det åpne hav i anledning de innfødtes seremonier, ligger innenfor sannsynlighetens grenser. Men hele dette området for det overnaturlige, det okkulte, mirakler og magi (sort og hvit) må betraktes som noe som ikke har noen åndelig verdi i seg selv.

Okkulte fenomener som stigmatisering, telekinese (få objekter som nattverdsbrød til å fly gjennom luften), elongasjon, elevasjon osv. kan underholde, forbløffe eller overvelde folk. Men de kan ikke forårsake noen åndelig legedom eller oppløftelse, som er det eneste som betyr noe. De illustrerer bare hvordan vanlige og kjente naturlover overstyres av de indre sfærers overnaturlige og ukjente lover. De nysgjerrige kan gjerne bry hodene sine med dem, men disse tingene har best av å bli henvist til bakgrunnen som ubetydelige. Den virkelige Sannhetselsker lar disse tingene passere uten å vikle seg inn i noen av dem. Han har ikke råd til å la seg distrahere eller avlede fra sin virkelige målsetting, dvs. å oppnå forening med Gud og utløse glansen fra hans renhet og kjærlighet.

Miraklenes tilsynelatende anomali utgjør ingen krenkelse av kjente naturlover, men betyr bare at de overstyres av andre ukjente lover. Det betyr heller ingen krenkelse av de høyere karmiske lover som griper over naturlige så vel som overnaturlige lover. Men blant de overgripende ordensnivåer i det åndelige panorama finnes det imidlertid én viktig faktor som transcenderer og kontrollerer alle lover, iberegnet de overnaturlige lover og karmalovene. Denne faktor er den guddommelige nåde, som er hinsides alle lover.

Gud tilgir synder i den forstand at han aldri dømmer noen til evig fortapelse for deres synders skyld. Han holder alltid døren åpen for forløsning. Gjennom gjentatte oppriktige bønner er det mulig å unnslippe den ellers så ubønnhørlige karmaloven. Tilgivelsen som Gud blir bedt om, fremkaller hans uransakelige nåde, som alene kan gi ny retning til den uavvendelige karmiske determinasjon.

Det eneste mirakel som er sitt navn verdig, er den guddommelige nåde, som ikke kjenner bindinger og som kan kontrollere hele universet med alle dets lover. Den er den siste overgripende faktor i de graderte ordensnivåer som råder i det åndelige panorama.

Guddommelig nåde har ikke noe å gjøre med fenomener. Den har å gjøre med sjelers frigjøring og åndelige oppfyllelse. "Gjør Gud undere i ordets snevrere forstand, dvs. opererer han de skjulte lovene i de indre sfærer?" er et interessant spørsmål her. Svaret er: "Gud gjør alt og på samme tid gjør han ingenting. Han overlater alt til de naturlige og overnaturlige krefter som finnes i universets åndelige panorama."

Selv om Gud ikke gjør noe i retning av små mirakler, er hele universet som har kommet ut av ham alle miraklers mirakel. Jo mer vi grunner over noe i universet — selv den tarveligste ting — jo mer mirakuløst fremstår det for menneskesinnet. Og universet, som inneholder et utall slike ting og setter sitt uutslettelige stempel av evig betydning på hver og en av dem, er et ubestridelig mirakel, for det får oss til å stille tusen spørsmål, men har ikke ett svar å gi til det begrensede menneskelige intellekt. Så når han har skapt dette aller største mirakel av et univers, bryr ikke Gud seg om å gjøre ytterligere småmirakler inne i dette universet, men overlater det til lovene å styre. Men dette gjelder ikke Gudsmennesket, som hvis han finner det passende og nødvendig, ved sin inngripen over universets normale rutinefunksjon kan utrette utallige mirakler uten å tillegge dem spesiell viktighet.

Gud gjør alt, og i en annen forstand gjør han ikke noe. Selv om Gud ikke gjør noe, får de som nærmer seg ham med kjærlighet og overgivelse, alt som teller i åndelighetens rike, selv om han ikke gjør noe spesielt for dem. Gud kan sammenlignes med sandeltreet. Hele tiden sprer det en deilig duft i alle retninger, selv om bare de som gjør seg umake med å gå nærmere, nyter godt av dens sødme. Men man kan ikke si at sandeltreet har gjort noe spesielt for de som kommer til det, for det skiller ut sin søte duft hele tiden og retter den ikke spesielt mot én eller flere. Den er tilgjengelig for alle og enhver som bryr seg om å komme innen dens rekkevidde. Slik gir sandeltreet i én forstand, og i en annen gir det slett ikke. Ta et annet eksempel. Elven gir vann til de tørste i den forstand at hvis de tørstende kommer til elven og drikker dens vann, vil tørsten slukkes; men elven gjør ikke noe hverken for å invitere dem til seg eller for å fylle dem med sitt vann.

Disse eksemplene viser hvordan Gud gjør alt og på samme tid ikke gjør noe. Dette gjelder naturligvis de såkalte miraklene, som er småting som skjer innenfor det store mirakelet. Sinnet kan også kalles universets store mirakel, for det er fra sinnet at illusjonen av universet springer ut. Sinnet er et modermirakel; dog fullbyrdes dets skjebne i selvutslettelse. Det har ikke oppfylt sin sanne hensikt hvis det ikke forsvinner fullstendig. Den foreløpige modellen av leire må ofte knuses for at en statue av varig verdi skal bli brakt for dagen; forskalingen av tre bygges bare for senere å bli erstattet av en betongblokk; og hønas egg har ikke fullbyrdet sin skjebne før det knuses innenfra av nebbet på en klekkende kylling. På samme måte er sinnet en støpeform som får eksistens bare for at den skal briste i tusen biter og for at denne knusingen skal muliggjøre utfoldelsen av den sanne og ubegrensede forståelse, som er selvopprettholdende. Slik får sinnet, som er modermirakelet, eksistens bare for å forsvinne.

Sinnets forsvinning betyr at det slutter å fungere som sinn. Det normalt fungerende sinn ser, hører og snakker, men det må opphøre å fungere på den måten. Det må ikke se, høre eller snakke ansporet av sine inntrykk, slik det pleier å gjøre. Når det lykkes i å stoppe sin inntrykksmessige fungering, har det forsvunnet som sinn og utrettet et siste mirakel i sin forsvinning. Sinnet er et mirakel i sin opprinnelse, i produktene av sin funksjon og sist men ikke minst i sin forsvinning, som er den aller høyeste utfoldelse av dets mirakuløse natur. Men sinnet kan ikke hoppe over seg selv. Det kan ikke stoppe sin egen inntrykksmessige fungering. Det kan bare slå saltomortale og holde foran seg en late-som tilintetgjørelse, slik slanger og skorpioner ofte gjør når de spiller døde som en siste utvei for å redde seg selv.

Når sinnet blir tilintetgjort, skjer det ikke gjennom dets egne saltomortaler og gymnastikk, men ved en guddommelig nådehandling. Vi kan hverken fornekte eller forklare denne guddommelige nåden som transcenderer alle de graderte ordensnivåer med alle sine lover i det åndelige panorama. Med sinnets utslettelse utslettes alle små og store mirakler. Dette er det eneste mirakel som er sitt navn verdig og som er åndelig nødvendig. Trass i sine imponerende graderinger i panoramaet er alle andre mirakler lik flyktige bølger som stiger og faller på havets overflate uten å være i stand til å lodde dets ufattelige dyp.

Sinnets mirakuløse utslettelse fører med seg at alle mangfoldets former forsvinner. De mange oppdelingene som sinnet gjør for mye ut av og som det blir spunnet inn i, er alle innenfor illusjonens doméne, eller sinnets selvskapte objekter. Innenfor grensene til den objektive fantasiverdens doméne finnes forskjeller, dvs. mellom kobraen, tigeren, mennesket osv. Men de er ikke i sinnet, som er opphavet til disse forestillingene. All adskilthet forsvinner så snart sinnet, som er skaper av denne adskiltheten, kommer til sin veis ende gjennom den guddommelige nådehandling.