Bønn som indre tilnærming |
De ytre seremoniene og ritualene som dominerer i de forskjellige religioner, er for de fleste den etablerte måten å nærme seg Gud og Guddommen på. De betraktes som uunnværlige. De er imidlertid hverken essensielle eller nødvendige, selv om mestere til tider har tillatt dem eller gitt dem som en uunngåelig imøtekommenhet overfor den menneskelige svakhet. De kan da også med fordel praktiseres når de tillates eller blir gitt av en mester på denne måten, men bare for den perioden de er forordnet for, og i den sammenhengen de er ment å ha effekt. De har ingen varig verdi, og de kan heller ikke gjøres bindende for evig. De var aldri essensielle eller uunnværlige; de er aldri essensielle eller uunnværlige; og de vil aldri bli essensielle eller uunnværlige. La oss ta som eksempel den strenge disiplinen og fasten assosiert til ramadan. Den tjener utvilsomt en åndelig hensikt. Men én måte å se det på er å betrakte dem som en slags obligatorisk rasjonering av mat og vann i de områdene hvor det var en sjeldenhet og hvor slik kontroll var nødvendig for samfunnets skyld. Det er ikke nødvendig å omdanne Profetens instrukser til ubøyelige og evige disiplinære regler. I den sammenhengen de ble gitt, tjente de både en materiell og en åndelig hensikt. De må ikke betraktes som ufrakommelige eller nødvendige til alle tider og under alle himmelstrøk. Det samme gjelder enhver annen disiplinær øvelse gitt av andre vismenn eller mestere. Mestrene har av og til iakttatt ytre disiplin, inkludert bønn, og har vært eksempler på ydmykhet og villighet til å lære av andre. Slik spilte Mohammed rollen som elev under Gabriel. Gjennom det oppnådde han to ting. For det første ga han verden et eksempel på villighet til å lære av andre; og for det andre vekket han læreren i Gabriel. Ingen lærer har noensinne vært tilfreds med kun ytre disiplin. Gjennom sin lære så vel som sitt eksempel har de ofte fremhevet bønn som den indre tilnærming til Gud og Guddommen. Hva utgjør bønnens essens? Mange bønner til Gud er alminnelig utbredt blant Guds elskere, oppstått som de er i forskjellige kulturelle sammenhenger. Noen av bønnene vil alltid inneholde et element av å be Gud om noe, enten noe materielt eller åndelig. Faktisk er Gud så barmhjertig og gavmild at selv uten at de ber om det, gir han mye mer enn hans elskere kan motta. Han kjenner deres egentlige behov mye dypere enn de selv gjør. Derfor er dette elementet av å be Gud om noe, overflødig. Det skjemmer ofte den indre kjærligheten og tilbedelsen som en bønn prøver å formidle. Den ideelle bønn til Gud er ikke annet enn en spontan lovsang til hans vesen. Du priser ham, ikke for å forhandle, men i en ånd av selvforglemmende verdsettelse av det han virkelig er. Du priser ham fordi han er prisverdig. Din pris er en spontan verdsettende respons til hans sanne vesen som uendelig lys, uendelig makt og uendelig salighet. Det er nytteløst å forsøke seg på en standardbønn og holde den frem som et ideal for alle mennesker til alle tider. Den Allmektiges herlighet overskrider grensene for all menneskelig forståelse og trosser alle verbale beskrivelser. Evig frisk og selvfornyende i sin ubegrensede rikelighet blekner den aldri. Heller ikke kan den noensinne holdes innenfor grensene til selv den beste av hymner. Alle hymner og bønner strekker seg mot Guddommens evige Sannhet, bare for å la den som frembærer dem, smelte inn i taus og endeløs tilbedelse. Hvis man med den ideelle bønn til Gud mener et fast formular, vil enhver søken etter den bli en jakt på skygger. Til syvende og sist vil alle bønner innvie sjelen til en alltid dypere stillhet i sødmefylt tilbedelse, og alle formularer oppløses og assimileres i integrert og direkte verdsettelse av den Guddommelige Sannhet. Det som søker å strekke seg mot det umålbare, kan selv ikke måles av noen fastsatt standard. Rituelle og repetitive uttrykk for bønn yter ikke, og kan ikke yte, rettferdighet til bønnens aller innerste essens, som er tilbedende kjærlighet til den evige Elskede. Å prøve å standardisere bønnen er å skjemme dens iboende skjønnhet. Hvis du ber ut fra et motiv om å gjøre godt for noen, kan bønnen din faktisk føre til noe godt både for ham og deg selv. Noen ber om åndelige goder for dem som har gjort dem vondt. Også her gir de andre åndelig hjelp. Men ingen bønner med et motiv kan måle seg med den ideelle bønn, som er uten motiv. I hele universets åndelige panorama finnes ingenting mer sublimt enn en spontan bønn. Den veller ut av menneskets hjerte, fylt av takknemlig glede. Det er den frigjorte ånd som uttrykker seg selv uten beveggrunn eller hensikt. I sin høyeste form levner bønnen intet rom for elskeren og den Elskedes illusoriske diarki. Den er å komme tilbake til ens eget vesen.
|