I Guds uendelige Hinsidestilstand, som overskrider bevissthetens kategorier så vel som ubevissthetens, oppsto Guds første opprinnelige tilskyndelse til å kjenne seg selv. Og i det denne opprinnelige tilskyndelsen oppsto, ble det simultane resultat den øyeblikkelige manifestasjon av uendelige bevissthet så vel som uendelige ubevissthet. Av disse to tilsynelatende motsatte, men komplementære aspektene, er det den uendelige bevissthet som spiller rollen som Avataren, eller den Guddommelige Inkarnasjon. Den uendelige ubevissthet finner sitt uttrykk gjennom en evolusjon som søker å utvikle full bevissthet gjennom tidsprosesser. I den menneskelige form streber den fulle bevisstheten etter selvkunnskap og selvrealisasjon. Det første menneske som realiserte Gud som én udelelig og evig Sannhet, ble tatt opp inn i denne realisasjonen av den evige avatariske uendelige bevissthet.

Avataren er den første Gudsrealiserte sjelens første mester. Men i realiseringen av Gud ble den første mesters fulle bevissthet smeltet sammen med Avatarens evige uendelige bevissthet. Da det første Gudsrealiserte menneskes "kom ned," steg derfor Avataren selv ned og inkarnerte i hans kropp. Så sett fra inkarnasjonens synsvinkel, er Avataren den samme som den første mester. Den første mester hadde ingen mester i menneskeform. Men alle påfølgende mestere har hatt mestere i menneskeform til å hjelpe seg med Sannhetsrealisering.

Den første mester kunne realisere Gud uten å ha en mester i menneskeform, mens de påfølgende mestere derimot alltid og uten unntak trenger en mester for å realisere Gud. Årsaken er enkel. Gudsrealisering innebærer indre likevekt så vel som adekvat tilpasning til universet (som er Guds skygge) sammen med alt det inneholder. Den første mester (som også er Avatarens første inkarnasjon) oppnådde begge disse tingene fordi dette er selve målet for den første tilskyndelsen som søker fullbyrdelse. Han hadde ingen mester i menneskeform.

Når det gjelder de sjelene som deretter oppnår Gudsrealisering, gjelder fremdeles de to forutsetningene, nemlig indre likevekt og adekvat tilpasning til alt i universet. Men det er én meget stor forskjell. For sjelen som er nummer to til å oppnå Gudsrealisering, er for eksempel en av de viktige faktorene i hans åndelige miljø at det der eksisterer et menneske som er en Gudsrealisert sjel. Mens han tilpasser seg alt i universet, blir derfor denne kandidat nummer to for realisering av Gud konfrontert med hvordan han skal kunne tilpasse seg den første mester eller Gudsrealiserte sjel, som slik vi har sett, ikke kan skjelnes fra den evige Avatar. I dette tilfellet er den eneste mulige adekvate tilpasning en ubetinget aksept av den gavmilde hjelpen som kommer fra den første mester. Å nekte å akseptere denne hjelpen er mangelfull tilpasning til en veldig faktor i universet; og dette forhindrer Gudsrealisering. Dette er grunnen til at den første Gudsrealiserte person ikke trengte en inkarnert mester, mens alle påfølgende mestere uvegerlig trenger en mester eller mestere for å realisere Gud. De kan ikke gjøre det gjennom egne uavhengige anstrengelser.

Den første mester som ble smeltet sammen med den evige avatariske uendelige bevissthet, er alle mesteres mester. Men hvis og når Avataren inkarnerer i menneskeform, påfører han seg et slør; og dette sløret må fjernes av en mester eller mestere.

Sløret, som Avataren stiger ned i menneskelig form under, legges på ham av de fem Fullkomne Mestere som henter ham ned fra hans formløse væren. I den avatariske periode legger de fem mestrene alltid dette sløret over Avatarens uendelige bevissthet, for hvis han ble hentet til formenes verden uten et slikt slør, ville den eksisterende balanse mellom virkelighet og illusjon bli alvorlig forrykket. Men når de fem mestrene mener at øyeblikket er inne, fjerner de dette sløret som de har lagt over den avatariske bevissthet. Fra det øyeblikket begynner Avataren bevisst sin rolle som Avataren.

Avatarens inkarnasjon finner ikke sted hvis den ikke utkrystalliseres av syklusens fem fullkomne Mestere. I alle sine inkarnasjoner bortsett fra den første, trenger selv Avataren en mester for å komme inn i sin egen evige og uendelige bevissthet. Han blir ikke et unntak fra regelen om at en mesters "berøring" er nødvendig for Gudsrealisering. Men en Fullkommen Mesters "berøring" betyr ikke nødvendigvis en fysisk berøring. Når vi sier at vi blir "rørt" av musikk, eller et dikt eller en beretning, har berøringen en dypere betydning. Desto mer sant er det når det er spørsmål om åndelig "berøring." Når det gjelder mesteren, overføres denne dypere åndelige berøring ofte gjennom den fysiske berøring.

Når Avataren stiger ned, blir han ikke nødvendigvis anerkjent som Avataren av massene hver gang det skjer. Han kan anerkjennes som den han er bare av de meget åndelig avanserte. Avataren selv er den som er minst opptatt av om det store flertall anerkjenner ham som Avatar eller ikke. Han spiller rollen som Avatar fullt og helt, og hans viktigste arbeid er i eksistensens høyere usynlig sfærer. Men hvis han står frem i en kritisk syklisk periode eller syklisk overgangstid, noe som ofte er tilfelle, hylles han av massene som sin tidsalders Avatar.

Avataren blir ikke nødvendigvis anerkjent og hyllet som Avatar av alle og enhver, for han dekker seg under et slør for å utføre sitt åndelige arbeid. Dette sløret, som han velger å holde seg skjult under, er ikke det samme som det sløret de fem Fullkomne Mestere trekker på ham mens de henter ham ned til menneskelig form. Sløret Avataren selv tar på seg, kan han selv fjerne når som helst og for hvilken som helst person eller personer han måtte ønske, i hensikt av selvåpenbaring eller selvkommunikasjon.

Avataren tar ikke på seg verdens karma, heller ikke blir han bundet av den. Men han tar på seg verdens lidelse, som er resultatet av dens karma. Hans lidelse for verden er stedfortredende. Den innebærer ikke at han vikler seg inn i verdens karma. Men menneskeheten finner frelse fra sin karma gjennom hans stedfortredende lidelse, dvs. sykdom, ydmykelser, ulykker og slike ting. På sin egen måte fullbyrder Avataren alltid sin inkarnasjon ved å gi sin tidsalder et åndelig dytt fremover.