Om sjelenes samspill og deres tilpasningsdyktige motsetningsforhold har mye blitt sagt av vitenskapsmenn, psykologer, filosofer, moralister, spiritister, mystikere, helgener og vise menn — så vel som av mannen i gaten. Alle har forskjellige syn på betydningen av dette transsubjektive forholdet, og de er så absolutt forskjellige i sin holdning til det, men ingen av dem har betraktet det intersubjektive liv med likegyldighet. Gjennom menneskets arv, fra den opprinnelige tilskyndelse fra det evige Hinsidige, tvinges hans bevissthet til å bevege seg innenfor motsetningene "jeg" og "du," og det er denne samstillingen som danner grensene for hvor dypt han kan synke så vel som hvor høyt han kan fly.

"Du" er et slags alter ego, eller et annet selv, inne i selvet. Men å erkjenne "duet" blir nødvendigvis en utfordring for selvets innkapsling inne i seg selv. Det setter en effektiv stopper for bevissthetens introversjon eller dens tilbaketrekking innover til et subjektivt tomrom. Det finnes mange tilskyndelser som med stor kraft drar sjelen ut og kobler den til andre sjeler på en slik måte at det blir umulig for sjelen å ta et kompromissløst separatistisk standpunkt.

La oss ta noen få eksempler. Sjalusi får sinnehjertet til å virvle rundt på en annen sjel. Hevnen kan også knuge sjeleobjektet i sine armer med en entusiasme som er et vern mot mulige tilbakefall til det separatistiske subjektive tomrom. Og fryktens evne til å nagle sinnehjertet fast på det objektet som skaper frykten, er så velkjent at det ikke trenger spesiell omtale. Den følte dualitet i dens tallrike aspekter griper sinnet fast i et broket samspill mellom sjeler. Men hvis forholdet har et seksuelt anstrøk, er dets byrde mer subtil enn noe annet. Det trenger inn i den separatistiske sjelens selve vesen som en tidsinnstilt bombe og sprenger den innenfra. Men den skjener alltid ut fra den andre sjelen og stemples med åpenbar fiasko i sjelealkymi.

Selv om sexbevisstheten omfavner sin motsetning med en utadvendt lidenskap, forsterker den dualiteten i stedet for å undergrave den, og sjelen er fremdeles i den følte "andres" trolldomsmakt. Den uovervinnelige andre er den sex-drevne bevissthetens stadige ledsager, og føles som den "andre."

I sin dypeste fullbyrdelse bringer det seksuelt fargede motsetningsforholdet plutselig til overflaten en like så dyp frustrasjon, som ligger latent i det selv. Selv ikke i sin mest forfinede og målrettede form lykkes det i å oppheve dualiteten. Selv om det ikke ser slik ut, kan den faktisk være den mest knivskarpe av alle separasjonsmidler i den forvirrede psyken. På alle psykiske nivåer skaper den seksuelle bevisstheten seksuelle motsetninger og spillet som hører til – gjemsel og søken, seier og nederlag, erobring og overgivelse, kjærlighet og hat, frustrasjon og oppfyllelse. På sitt beste kan den trenge gjennom sjelens selvhevdende separatisme, men den er aldri i stand til å lette ham for den. Separatismens sjeldne og flyktige forsvinningsnumre følges alltid av at den fremheves i en enda mer uoverstigelig form.

Det som opphever alle former for dualitet, er ubunden kjærlighet. Ubunden kjærlighet lar deg ikke falle tilbake til et subjektivt tomrom, heller ikke lar den deg være i den opplevde "andres" makt. Den letter deg for det plagsomme samspillet i den opplevde dualiteten "jeg" og "du". Blant alle de psykiske midler til separasjon som skaper og opprettholder den brokete dualiteten i "jeg" og "du", er det ingen som er mer formidabel enn seksualdriften. Kjønnsmotsetningene, som er dens skaperverk, er hjelpeløst fanget i illusjonens spill; de kan hverken skille seg fra hverandre eller virkelig forene seg med hverandre.

Sjelenes brokete samspill og det mangefargede motsetningsforholdet mellom "jeg" og "du" vedvarer inntil sjelen, ved nåden til en opplyst En, innvies til den ubundne kjærlighet, som er uten ethvert snev av dualitet. I forkant av denne frigjørende fullbyrdelse må enhver sjel tåle at "jeg" og "du" sameksisterer gjennom talløse liv. Gjennom situasjonens logikk drives hver enkelt sjel til å samle begge kjønns erfaringer; noen ganger inkarnerer de i mannlig form og noen ganger i kvinnelig form. Noen ganger tjoret fast i den ene enden av det transsubjektive motsetningsforholdet og noen ganger i den andre enden, dramatiserer sjelen i sin egen psyke det samspillet mellom sjelsmotsetningene den konfronteres med, inntil den etableres i den ikke-differensierende og ubundne kjærlighetens befrielse. Bare slik kjærlighet kan forstå at "jeg" så vel som "du" er dens egne illusoriske skaperverk, som har sitt opphav i den selv og forsvinner i den selv for der å finne det evige Hinsidiges usigelige fullbyrdelse.