Åndelig utfoldelse finner sted gjennom erfaring av motsetninger som lyst og smerte, suksess og nederlag, dyd og last. Begge ytterligheter er like nødvendige for at livet skal fullbyrdes, selv om det virker som de er det direkte motsatte av hverandre. Sett i et større perspektiv, viser erfaringens motsetninger seg faktisk å være komplementære snarere enn uoverensstemmende. De fremstår med grell uforenelighet bare for sinnet, som ikke evner å overskride deres grenser. De er lik diametralt motsatte punkter på en sirkels periferi. Hvis du velger et punkt på periferien, vil banen gjennom det nødvendigvis føre til dets diametralt motsatte punkt. Og banen fra dette motsatte punktet kommer igjen tilbake til startpunktet. Bevegelse mellom motsetningene er like endeløs som bevegelse i sirkel.

Motsetningenes lov innebærer ingen eksakt matematisk polaritet. Motsetninger er ikke antipoder med en til punkt og prikke uforenlighet i alle detaljer.

Ta for eksempel de første pilotene, som opplevde nederlag og død i sitt foretakende. Dette nederlaget kan ikke sies å være en diametral motsetning til deres tidligere suksesser i luften, for de hadde aldri noen suksess i luften. Hva står det da i motsetning til? Disse første pilotene kan kanskje ha opplevd suksess i et lignende forsøk av en litt annen type, og deres nederlag i luften (som kulminerte i døden) er den kvalitative motsetningen til denne erfaringen av suksess.

Motsetningene nederlag og suksess trenger hverandre. Suksess kan ikke eksistere uten nederlag, og tilsvarende sant er det at nederlag ikke kan eksistere uten suksess. Hvis man aldri har lykkes i en spesiell ting, blir det meningsløst å døpe slike forsøk eller resultatene av dem for nederlag. På samme måte er suksess bare suksess hvis det har vært tidligere nederlag, enten ved denne spesielle personen eller ved andre som har prøvd seg på det samme området.

Suksess og nederlag er noe man vanligvis måler, verdsetter eller lider mer i forhold til hva andre har oppnådd på samme felt, enn i forhold til et mål man har truffet eller bommet på. Hvis det er vanlig for alle og enhver å gjøre en spesiell ting, da er denne handlingen ikke å betrakte som en suksess, selv om det er suksess i den forstand at det som ble planlagt, er gjennomført. På alle verdslige områder forekommer dårlig, verre og verst så vel som godt, bedre og best. Bevisst eller ubevisst løper alle om kapp med hverandre, samtidig som de også har en fornemmelse av at det ligger noe hinsides dette kappløpet. Det er dette kappløpet som er opphavet til suksess eller nederlag.

Hvis suksess og nederlag blir uavhengig av vekten andres følte dualitet legger på dem, blir de noe helt annet enn det de vanligvis er. Alvoret i deres uforenelighet mildnes betraktelig, og de kombineres gradvis til en helhet. Den personen som ikke lyktes i å nå toppen av Everest før dens første erobrer gjorde det, vil for eksempel ikke bli sett på som en som ikke klarte det, men som en som lyktes i å nærme seg toppen — med mindre suksess ikke er benevnelsen på hele klatreprosessen, men bare på den første erobrers siste steg.

Jo mer skyfri vår persepsjon er, og jo mindre ødelagt den er av følt dualitet, jo mindre motsigelse og uforenelighet vil det være mellom erfaringens ytterpunkter eller motsetninger. I den endelige, ufordunklede persepsjon finnes hverken suksess eller nederlag, for her er det ingenting å tape eller vinne. Men inntil denne usvikelige selv-sikkerheten er etablert for godt, sitter man uunngåelig i et bur av illusorisk dualitet, eller relative falske verdier. Da er det alltid omtrentligheter i forhold til et vikende mål som teller; og i henhold til ens eget perspektiv kan disse omtrentlighetene enten kalles delvise nederlag eller delvise suksesser. Dette viser også hvordan all suksess innebærer et nederlag og alt nederlag en suksess. De to motsetningene tråkker hverandre på tærne i illusjonens verden. Den som kan stå i mot både suksess og nederlag med sinnsro, nærmer seg en sannere vurdering av begge; og for den som går hinsides ytterpunktene eller motsetningene, oppstår ikke spørsmålet om å motstå dem i det hele tatt.

Begge motsetningene er imidlertid uunngåelige i løpet av evolusjonsprosessen. Den evolusjonsmessige illusjon eller illusjonsmessige evolusjon må nødvendigvis finne sted gjennom tilsynelatende uforenelige motsetninger som lyst og smerte, last og dyd, suksess og nederlag. Av de mange motsetningsparene er det paret mann-kvinne som trenger spesiell omtale og oppmerksomhet. Mannlige og kvinnelige menneskelige former beskrives med rette som motsatte kjønn. Den fremadskridende virkeliggjøring av adekvate former, artenes videreføring og den inkarnerte livsstrømmens marsj fremover avhenger av motsetningene og samspillet mellom kjønnene, særlig i de høyere faser av den biologiske evolusjon. Dette gjelder også for den psykologiske og åndelige evolusjon så lenge den holdes tilbake i illusjonens doméne. Kjønnenes motsetningsforhold og forsøkene på vekselsvis å vinne eller bilegge denne konflikten erkjennes som en kilde til den inspirasjon, sublimering og forbitrelse som hjemsøker samspillet mellom kjønnene på det psykiske nivå, helt til det blir motstått eller forstått fullt og adekvat.

Et spesielt trekk ved kjønnsmotsetningene er at så lenge de forblir i motvekt og konflikt, er de mer åpenbart tjoret fastere til hverandre enn mange andre motsetninger. En mann som er bevisst seg selv som hankjønn, er samtidig bevisst kvinnen som hunkjønn; og spenningen i denne følte dualiteten er for ham en konstant byrde som han ofte usett velter over på et medlem av det motsatte kjønn. Det samme gjelder en kvinne som er seg særlig bevisst som hunkjønn. Motsetningene skaper og opprettholder en tyngende illusjon som de overfører til hverandre. Og hvis denne illusjonen deles av begge, fortsetter den å øke i geometrisk proporsjon i stedet for på noen måte å minske. På den annen side er det å lette seg for byrden av illusorisk og motsetningspreget kjønnsdualitet også en selv-kommunikativ forståelse. Da frigjøres kjærligheten gradvis fra sitt skjær av differensierende kjønnsbevissthet, og forståelsen løftes ut av det tvangsmessige ved en av dualitetens mest trykkende former.

Hvis én erfaring er den eksakte antitese til en annen, oppveier de hverandre. Men svært ofte er ikke en slik eksakt antitese nødvendig for at denne motvekten skal dannes. Sett at "B" er direkte omvendt av "A" i alle detaljer. Her kan "B" danne motvekt til "A". Men den stadige utfoldelse av livets hensikt er også tjent ved at noe som ligner på "A" danner motvekt til "B", eller noe som ligner på "B" danner motvekt til "A", eller noe som ligner på "A" danner motvekt til noe som ligner på "B" og vice versa. Med andre ord er ikke loven om motsetninger en mekanisk lov om aksjon og reaksjon, men en meningsfull søken gjennom komplementære brøkdeler av erfaring.

Den kompliserte måten som én motsetning inviterer og trekker til seg sin supplerende motsetning på, kan illustreres ved et annet eksempel. Sett at en person befinner seg i en situasjon der han er tvunget til å drepe andre, slik det ofte skjer i krig. Her blir hans destruktive tilbøyeligheter forsterket og utløst uten godkjennelse fra hans eget aller innerste. En dag gjør denne personen innvendig opprør mot denne type handlinger og prøver å undertrykke sin destruktive tilbøyelighet til å drepe. Den destruktive tilbøyeligheten kan imidlertid ikke stanses så lett, siden den er blitt så forsterket gjennom gjentatt praktisering. Så hans tilbøyelighet slår tilbake på ham selv, og han begår selvmord. Han har selv invitert denne motsetningen til seg — nemlig å bli drept. Dette skyldes delvis at han vil rømme fra å måtte drepe andre mot sin vilje, og delvis at han ønsker å sone for at han har drept andre mot sin vilje. Men mest skyldes det at han er hjelpeløst fanget i en destruktiv tilbøyelighets momentum, som krever å uttrykke seg på et objekt enten det nå er på noen andre eller ham selv. Hvordan motsetningenes lov virker, ligger hinsides det begrensede intellekt.

I ovenstående eksempel klargjøres et annet punkt. Hvis en handling ikke får helhjertet støtte fra personens aller innerste, er den snar til å invitere sin motsetning. Men hvis en handling har hatt helhjertet støtte fra det aller innerste, kan den unnslippe en slik avbøyning så lenge den ikke fører med seg andre handlinger som slår an en disharmonisk tone i ens aller innerste. Måten å overskride vekslingene mellom motsetningsbrokkene på, er å styre sitt liv slik at det blir et sant og komplett uttrykk for ens aller innerste.

Ikke desto mindre: inntil en persons hele akkumulerte selv kommer i komplett harmoni med det Ene Guddommelige Selv i hans indre, vil motsetningenes lov komme ham uavvendelig til hjelp enten han bevisst ønsker det eller ikke. Anta at en person tar livet av syke dyr på grunn av det han betrakter som medlidenhet med dem, dvs. at hensikten er å lindre deres lidelser. Hans aller innerste godtar ikke denne tilsynelatende barmhjertighetshandlingen, siden han ikke ville like at en slik barmhjertighet kom til uttrykk overfor ham selv, hvis han var syk. Denne impliserte erkjennelsen av det grusomme i å drepe syke dyr er nok til å gjøre det nødvendig for ham å bli gjeter i et av sine liv, eller kurøkter, eller en som tar vare på dyreriket. Svært likt er tilfellet der noen holder hønene sine våkne hele natten for at de skal legge mer egg, uten å være klar over den ufølsomheten som ligger i det. I planteriket kan man også med eller uten forsett forårsake hemningsløse ødeleggelser, bare for å oppnå at man trekker til seg rollen som botaniker eller gartner. Det vonde man med eller uten forsett har gjort mot levende vesener, må gjøres godt igjen. I en fremtidig inkarnasjon må han nære og beskytte de selvsamme sjeler (i en annen form) enten som et godt familieoverhode eller som en klok hersker.

Motsetningenes lov fungerer ikke gjennom aritmetisk eller mekanisk sannsynlighetsberegning, men gjennom kravene som en karmisk justering stiller, og et overordnet behov for full og fri utfoldelse av livet i enhver form. Å veksle mellom tiltalende og utiltalende motsetninger er som å gynge i en vippehuske, en lek som må fortsette til man har kommet til den dynamiske likevekt som er hinsides motsetningene, og som er det uhindrede uttrykk for det rene evige.