Ikke på noen av livets områder florerer sjåvinismen mer enn den gjør på det åndelige felt. Slik det er på økonomiens markedsplass er det også i åndelighetens rike; her gjelder den ubønnhørlige loven om tilbud og etterspørsel. Hele verden vansmekter etter lys og frihet. For å møte denne stadige og skrikende etterspørselen oppstår alltid et rikt utvalg av de som gjør krav på ha et fullgodt tilbud. De fleste av disse pretendentene er bedragere. De som virkelig kan dekke behovet, er ytterst sjeldne.

Ytterst sjeldne er også de som enten kan dra kjensel på eller nyte godt av de som virkelig er det de gjør krav på å være. Blant søkerne er det to kategorier: de som virkelig kjemper med ryggen mot veggen, og de som later som de søker. De som later som om de søker, og de som later som om de gir, er nære slektninger i den åndelige sjåvinismens forvirrende rike.

Selvfølgelig kan den angivelige søker og den pretensiøse helgen isolere seg på livets arena og gjennom selviske motiver spille sitt spill i den villmarken som verden er. Så, som Kabir har sagt, synker de begge i vannet som en båt laget av sten. I fellesskap har de gjennom selviske hensikter bedt om sin våte grav.

I denne verden av utallige skrøpeligheter er den største av alle skrøpeligheter den vanlige feilen at man ikke er i stand til å se sine egne svakheter i øynene, akseptere dem og erkjenne dem. Dette er alle skrøpeligheters skrøpelighet. Den blir opphav til hykleri. Hykleri sies å være den tributt som lasten betaler til dyden. I kontrast til kjensgjerningenes verden bygger mennesket en idealenes annen verden ut fra sin inspirerte fantasi. Noen ganger forflytter han seg i fantasien til denne idealverden, noen ganger kommer han tilbake til kjensgjerningenes verden, og ved enkelte tilfeller prøver han å bygge bro over gapet mellom dem ved virkelig og møysommelig gå stien til ende med langsomme og blødende steg. Fristelsen til å gripe idealet i fantasien og posere som en som har realisert det, er så uimotståelig at det er svært få som ikke faller for den. Dette er opphavet til den falske helgen eller den åndelige sjåvinist som setter nesen i været og hendene i siden som om han var noe veldig spesielt.

Blant pretendentene til åndelighet er det svært få som oppriktig tror på sitt eget krav og så står for det. De fleste lurer seg selv. De lurer seg selv før de begynner å lure andre. Men selv om de er tvers igjennom selvbedragerske, kan de vri seg ut av den åndelige sjåvinismens fangarmer så snart de oppdager at de har overvurdert sine åndelige prestasjoner. Det finnes en svak stråle av håp om at de finner Sannheten, for de er ikke bevisst uærlige. På den annen side er bevisste og overlagte bedragere på åndelighetens område på én og samme tid de mest uforbederlige forbrytere og de ynkeligste ofre. De sitter dypere og dypere fast i sin selvskapte hengemyr inntil alle, inkludert dem selv, mister alt håp om forløsning.

Det tjener ingen hensikt å tilskrive den bevisste bedrager eller falske åndelige pretendent motiver. Den indre åndelige sti er smal og vanskelig. Selv oppriktige søkere kan komme til å bite på den åndelige sjåvinismens agn før det går opp for dem at de har falt. Men kanskje er de så heldige at en Fullkommen Mesters fyrtårn kaster sitt klare og betimelige lys over dem. Skillelinjen mellom det sanne og det falske på den bratte stien mot Sannheten er så tynn at den nesten ikke har dimensjoner.

La oss ta den åndelige sjåvinisme opp i beste mening. Den kan lokke til seg selv oppriktige sjeler som glemmer å være konstant på vakt på Stien. Realisasjonsprosessen virker som den er en prosess der man blir noe man tilsynelatende ikke er. Den virker som en bevegelse fra der du er til der du ikke er. For å gi denne prosessen en bevisst målrettethet er det nødvendig ikke bare å ha en forestilling om målet, men også i fantasien å dramatisere hvordan vi forflytter oss dit. For eksempel gjør en person som ønsker å dra til London, sine forberedelser etter å ha sett for seg alle reisens mulige omskiftelser. I tillegg til denne uunngåelige prosessen må vi ta i betraktning at det virkelighetstro stedet der han faktisk befinner seg, i seg selv er et produkt av hans forestillingsevne. Det er veldig naturlig for et menneske å ta fantasi for virkelighet og tro at han i sin søken har realisert det målet han bare har forestilt seg.

Det finnes noen forutsetninger og formodninger som med nødvendighet må ledsage den guddommelige spekulasjon, som hver søker uvegerlig blir trukket mot. All søken er en kamp for å heve seg fra det falske til det virkelige. Ingen kamp er mulig hvis ikke søkeren i utgangspunktet har en slags idé — riktig eller gal — om det virkelige. Videre kan ikke det falske for all evighet stå for det falske og åpenlyst og hemningsløst klamre seg til seg selv og for alltid forbli seg selv. Slik oppstår det tvingende behovet for å visualisere Sannheten, å stå for denne forestilte eller visualiserte Sannhet og å handle som om man har realisert dette dyrebare målet for sin søken. Dette innebærer også troen på at man har realisert det, skjønt man gang på gang vil bli ristet brått ut av denne troen ved å måtte møte de uomtvistelige kjensgjerningene som innhenter en i ens innbilte kappløp mot dette målet.

En oppriktig tro, uansett hvor falsk, lenker ikke søkeren ugjenkallelig fast fordi han er åpen for korrigering. Men den som med vitende og vilje spiller en falsk rolle, slår om seg med pretensiøse påstander han ikke har noen rett til å komme med. Han ber om sin egen åndelige undergang når han gir etter for åpenlys urettmessighet. Han bruker sin brautende sjåvinisme for å utnytte andres godtroenhet. Den første personen tror oppriktig, skjønt feilaktig, på sine egne åndelige papirer. Den andre poserer bedragersk og med overlegg som den han i sitt indre vet han ikke er — langt fra den virkelige sannhet. Forskjellen er enorm. Den førstnevnte bekrefter sin eksistens i det han tror er sannhet, den siste bekrefter sin eksistens i det han vet er falskhet.

Den bevisste bedrager i åndelig sjåvinisme dømmer seg derfor til en selvskapt skyggeaktig skjebne av å hope sine synder opp, rent bortsett fra at han drar alle de andre godtroende menneskene med seg ut i den sleipe hengemyra som er hans eget skaperverk. Han graver en åndelig grav for seg selv og alle andre som i sin barnlige naivitet har elsket ham og satt sin lit til ham. Sjåvinisten vier seg selv og andre som elsker ham til denne undergangen; han kan ikke unnslippe den uten gjennom en spesiell nådehandling fra en Fullkommen Mester. Det mest tragiske ved hele situasjonen er at bedrageren ikke fortjener denne nåden, som er det eneste som kan frelse ham.