Det er naturlig for menneskesinnet å ønske å kjenne universets generelle struktur. Det er også nyttig å ha et slags kart over det universet man befinner seg i. Universets vev innbefatter sfærene og planene og de forskjellige kroppene som en menneskesjel er begavet med.

De grove, subtile og mentale sfærer er interpreneterende glober og har eksistens i rommet. De kan betraktes som steder siden de har utstrekning i rommet. Planene er på den annen side både steder og tilstander, selv om en spesiell plantilstand ikke kan erfares hvis ens bevissthet ikke først blir hevet opp til det planet og begynner å fungere derfra.

Det er førtini trinn i oppstigningen gjennom planene. Menneskesinnet finner glede i å se og skape symmetri og proporsjon overalt, men denne tendensen bør ikke overføres til kjensgjerningenes doméne. De førtini trinnene på Stien er ikke jevnt fordelt innen de syv planene. De er forskjellige fra hverandre på grunn av sine forskjellige psykiske karakteristika, selv om de også har strukturelle ekvivalenter i de syv planenes underavdelinger.

Menneskesjelen har tre kropper — grov, subtil og mental. Selv om de overlapper hverandre, ville de likevel ha tvunget sjelen i tre forskjellige psykiske dimensjoner hvis det ikke fantes et samhandlings- eller fusjonspunkt mellom dem. Denne kontakten i sammenflettingen av kroppene åpner for handling og samhandling mellom de tre kroppene.

For de fleste mennesker betyr ikke et handlingsmettet liv annet enn indre forvirring og ytre kaos — et rot de ikke kan komme seg ut av. For å oppheve denne forvirringen er det nødvendig å strebe etter bevisst ikke-handling, som er målet, og denne streben etter bevisst ikke-handling krever bevisst handling. Denne spesielle form for bevisst handling som leder en videre til bevisst ikke-handling, opererer translegemlig og forutsetter befordringsmidlenes renhet og samstemmighet. I Guds Hinsides Hinsidestilstand finnes ubevisst ikke-handling; ved menneskets mål ligger bevisst ikke-handling; og i den mellomliggende tilstand er bevisst handling etablert i illusjonen.

Fusjonspunktet blir mediet som harmoni mellom de tre kroppene effektueres gjennom. Hvis mastene (Gudsberusede sjeler) skal kunne bringes ned fra det mentale til det subtile og fra det subtile til det grove, må dette effektueres gjennom sammenflettingskontakten. Dette fusjonspunktet bringer også alle tre kroppene under kontroll av det som av og til kalles den Universale Kropp, setet for det Universale Sinn.

De høyere kroppene fungerer enten gjennom upersonlige og ubevisste krefter eller ved bevisste krefter. Kundalini er en latent kraft i den høyere kropp. Når den vekkes, trenger den gjennom seks chakraer eller funksjonssentra og aktiverer dem. Ved å vekke kundalini uten en mester kan man ikke komme særlig langt på Stien; og en slik ubesindig og altfor tidlig vekking er ladet med farer for selvbedrag så vel som misbruk av krefter. Kundalini setter mennesket i stand til bevisst å krysse de lavere plan, og til slutt smelter den inn i den universale kosmiske kraft som den er en del av, og som også til tider betegnes som kundalini. Vanligvis er kundalini navnet på den kraften som ligger latent i den individualiserte sjel.

Den vekte kundalini kan ikke av seg selv bringe noen til det syvende plan. Når den vekkes og styres under ledelse av en stor yogi, kan den gi mange sjeldne opplevelser som både har fordeler og ulemper. Det som er viktig, er at den vekte kundalini bare er til hjelp opp til et visst punkt, og at deretter er den ingen garanti for videre fremgang. Den kan ikke sette behovet for en Fullkommen Mesters nåde til side.

Forholdet mellom kosmisk kraft og den individualiserte sjel er unikt. Når det gjelder en fullkommen sjel, er forholdet beskrevet ganske adekvat gjennom det kristne treenighetsbegrepet, som favner Guds tre aspekter: Faderen (Skaper og Bevarer), Sønnen (Frelser og Forsoner) og den Hellige Ånd (sannhetens eller nådens Ånd). Denne ideen om Treenighet (Tre i En) griper og uttrykker noen viktige faktorer i universets åndelige vev. Man bør unngå et kunstig likhetstegn mellom den og den vedantiske treenigheten bestående av Skaper, Opprettholder og Ødelegger, som åpenbarer universets struktur fra en annen synsvinkel. Alt dette er forskjellige måter å forstå den enhetlige og allmektige makt i kosmos på.

Den Guddommelige Inkarnasjon gjør mye av sitt arbeid gjennom sine agenter, som utfører den oppgaven Inkarnasjonen betror dem. Agentene kan være på det grove plan eller på de indre plan. Hvis de ikke har en grov kropp, er de usynlige for vanlige mennesker. Personer som er i ferd med å stige opp gjennom planene, får hjelp av dem.

Noen agenter oppfyller ubevisst Inkarnasjonens hensikt. De vet ikke bevisst hvor deres impuls eller inspirasjon kommer fra. Andre agenter mottar bevisst instrukser fra Avataren og utfører disse instruksjonene forsettlig og frivillig.

Som regel blir en aspirant på sin oppstigning mot den evige Sannhet først subtiltbevisst og så mentaltbevisst før han realiserer Sannheten. Den subtiltbevisste sjel kommer i alminnelighet ikke tilbake til den grove verden. Dette betyr ikke at den subtiltbevisste sjel ikke tar grov form eller ikke oppholder seg i den grove verden med sin grove kropp. Det betyr at sjelens bevissthet ikke lenger er sammenflettet med den grove form eller den grove verden, og at den hovedsakelig er fordypet i den subtile verden.

Den subtiltbevisste sjelens tilstand står i interessant kontrast til spøkelsenes tilstand. Spøkelser er avdøde ånder som har hatt en for sterk tilknytning til den grove verden. Etter at de har forlatt den fysiske kroppen, ønsker de fremdeles å leve i nærkontakt med det grove. De graviterer i de lavere subtile og astrale plan. Deres astrale kappe eller hylster blir automatisk aktivert av inntrykk som har å gjøre med det grove, og holder dem bundet til det grove for lange tider. Deres tendenser står i direkte motsetning til de subtiltbevisste aspirantenes tendenser. De subtiltbevisste aspirantene vil — selv om de er forbundet med den grove verden — sveve mot de subtile plan og erfaringer og bevege seg oppover mot Sannheten. Spøkelsene — selv om de er avskåret fra den grove kropp — graviterer til den grove verden og dens opplevelser takket være sine aktiverende grove inntrykk. Slik er den subtiltbevisste sjel på en måte et omvendt spøkelse.

Den mentaltbevisste sjel, selv om den beholder en grov kropp, forblir stasjonert på sine høyere plan; selv ikke de subtile plan vikler den seg inn i. Den fortsetter å vente til den smeltes sammen med Gud eller Sannheten på det syvende plan. Etter sammensmeltingen kan sjelen forbli fordypet i Gudsrealisasjonens salighet og bli en Majzoob, eller den kan komme ned til dualitetens lavere plan for å arbeide (uten å miste sin realisasjon av den enhetlige Sannhet) og bli en Fullkommen Mester. Om en spesifikk Gudsrealisert sjel blir en Majzoob eller en Fullkommen Mester er en sak som avgjøres av den opprinnelige tilskyndelse i skaperverket. Disse variasjonene i terminaltilstander er ikke underlagt noen sanskarisk eller inntrykksmessig determinasjon. Ikke i noen av de to terminaltilstandene finnes det spor etter bindende inntrykk. Universets hele vev tjener imidlertid kun én hensikt, nemlig realisering av Gud.