Den evoluerende bevissthetens fremmarsj fra den ene arten til den andre foregår skrittvis og bare sjelden i sprang. Men man må ikke tolke de forskjellige stegene i evolusjonens fremrykking for snevert. Hvis en spesiell art dør ut, kan dens åndelige hensikt fylles av en annen beslektet art, eller ved desto flere fødsler i en komplementær art eller ved mangelfulle og delvise uttrykk gjennom en noe høyere art. Kort sagt benytter evolusjonen seg av de utallige alternativer som er tilgjengelige for den. Den kan aldri hindres av små tomrom dannet av utdødde arter eller "missing links."

Selv hvis kenguruene, sangtranene eller en annen plante- eller dyreart døde ut, vil det hverken stanse eller hemme den fremskridende livsstrømmen. Heller ikke vil det forpurre evolusjonens virkelige hensikt, som er å nå full bevissthet. Selv om det fantes hundre "missing links," kan den fremskridende livsstrømmen enten danne nye hensiktsmessige arter eller bruke eksisterende arter på en ny måte.

En interessant kjensgjerning som krever spesiell omtale, er imidlertid at ved overgangen fra en art til en annen art finnes det for hver slik overgang en underart eller form med dobbelt-ansikt. På sett og vis kan den ikke bare se i to motsatte retninger, den kan også bevege seg i to motsatte retninger. Med samme letthet kan den opprettholde kontakten både med den arten den er i ferd med å løsrive seg fra, og med den nye arten den er i ferd med å støpes til. Denne intermediærformen må være i stand til å bevege seg bakover og fremover. Den er absolutt nødvendig for overganger fra en art til en annen.

Noen arter hjelper og noen hemmer livsstrømmens fremskritt. Ugressplanter forsinker for eksempel høyere plante- og vekstformers utvikling. Deres rolle i vegetasjonen kan sammenlignes med den rollen primitive raser spiller i den siviliserte verden. Men deres funksjon er ikke udelt negativ. Ved å konkurrere med høyere planteformer åpner de i disse høyere formene for en mektigere evne til å kjempe for tilværelsen. En arts åndelige status lar seg imidlertid ikke alltid avgjøre av om den er til nytte for visse andre arter. Brenneslen står ikke nødvendigvis lavere i evolusjonen bare fordi den brenner de menneskene som rører ved den. Å tro noe slikt vil være å se skaperverket fra en ren antroposentrisk synsvinkel. For å se ting i rett perspektiv må vi se at alle former, inkludert menneskelige former, evolueres for at det ene evige guddommelige livet skal fullbyrdes.

I sin kreative selvoppfyllelse kan den fremadskridende livsstrømmen forme nye arter, slik som naturlige og kunstige hybrider i plante- og dyreriket. Selv menneskeproduserte plante- eller dyrehybrider kan bli et medium for innhøsting av nye erfaringer på veien oppover i evolusjonsstigen. Men det er ikke obligatorisk for alle sjeler å gå gjennom disse hybridformene. Det står åpent for sjelen å samle disse erfaringene gjennom de moderartene hybridene har sprunget ut av.

Evolusjonen fremskyndes imidlertid fra tid til annen gjennom hybridformer, og dette vil også gjelde for resultatet av raseblanding blant menneskene.

Den fremadskridende livsstrømmen skaper tallrike former. Men ingen form må betraktes som et bur som begrenser og kanaliserer innhøstingen av erfaringer på en måte som utelukker samfunn med andre former fra den samme arten, eller endog med former fra andre arter. Mennesker kommuniserer med hverandre og utvikler seg sammen gjennom å utveksle erfaringer. På samme måte er en eller annen form for interkommunikasjon en viktig faktor til og med i plantenes og dyrenes verden. Utveksling av erfaringer og utvikling i fellesskap er ikke nødvendigvis betinget av at man bruker et tale- eller skriftspråk, som gjør det lettere å profittere på hverandres erfaringer.

Mennesker kan forstå hverandre gjennom sitt tale- og skriftspråk og få muligheten til å dele livet med andre, men dyrene deler også sine liv med hverandre trass i fraværet av et slikt språk. Selv dyr og planter har et eget språk, en form for partielt eller rudimentært samfunn med hverandre. De deler livet med andre former og utvikler seg sammen. Faktisk lever alle former og arter i en felles verden. De deler livet ikke bare med former fra sin egen art, men også med former fra andre arter. Slik gir fugler, dyr, planter og mennesker og alt som lever og ånder sine bidrag til det livet som utfolder seg i hver enkelt. Å utfolde det guddommelige livet er et felles foretagende og ikke en ekskluderende prestasjon.

Selv evolusjonen av engler og erkeengler (med hele deres hierarki) er ikke å betrakte som en isolert strøm i det fremadskridende livet. De kan inkarnere blant menneskene og kobles opp til den menneskelige strøm av liv. De er også underlagt syklusenes lov, og alt som skjer med dem er underlagt de fullkomne Mesteres kontroll.

I det sub-menneskelige skaperverk finner reinkarnasjonen av den evoluerte bevissthet sted gjennom den subtile matrise, som en fullt utformet subtil kropp vil utvikle seg fra på et senere tidspunkt. Planter og dyr har ikke en fullt utviklet subtil kropp, men den rudimentære subtile matrise tar gradvis form i henhold til det utviklingsstadiet som er oppnådd. Denne subtile matrise er den sub-menneskelige bevissthetens befordringsmiddel på dens vandring fra en art og over i en annen. I det astrale er den også mediet som sub-menneskelige vesener lever i før de tar ny grov form.

Som en generell regel utvikler livsstrømmen seg gjennom motsetninger. For eksempel er de menneskene som har fremstått med et strålende intellekt i den grove verden, av og til helt uten dette strålende intellektet i en påfølgende inkarnasjon. Selvfølgelig blir disse strålende åndsevnene når de først er oppnådd, beholdt i den mentale kropp og blir på ingen måte ødelagt. Men den iboende logikken i sjelens åndelige utvikling kan innebære en periode hvor disse strålende åndsevnene ikke er tilgjengelige for den. Erfaringens motsetninger er alle like nødvendige for at den åndelige forståelse skal kunne folde seg helt ut.

Når en sjel først har oppnådd menneskelig form, er den generelle regel slik at den marsjerer fremad gjennom menneskelige inkarnasjoner alene. Tilbakefallende inkarnasjoner er ekstremt sjeldne i livsstrømmens fremadskridende selvoppfyllelse. Noen ganger skjer det som et resultat av grovt misbruk av okkulte krefter. Tilbakefallende inkarnasjoner er ingen generell regel, men et ytterst sjeldent unntak. Videreføring av den menneskelige form uten noen tilbakevenden til sub-menneskelige former er det normale. Selv for grove brudd på morallovene fremskaffes korrektivet ved at den samme sjelen må gjennomgå det motsatte av hva han har gjort eller opplevd. For eksempel kan en person som myrder noen på grunn av lyst, selv bli myrdet på grunn av lyst, enten i den samme inkarnasjonen eller i den neste, og slik realisere skjendigheten i sin grufulle forbrytelse.

Tilbakefallende inkarnasjon kan imidlertid finne sted i de unntakstilfellene der okkulte krefter benyttes til å utføre grufulle forbrytelser. Det forventes av en sjel som er begavet med okkulte evner (fordi han er stasjonert på et høyere plan), at han har dem under full kontroll. Men hvis han misbruker dem grovt fordi han blir et offer for sine lavere begjær eller egoprosjekter, påkaller han den drastiske straffen over seg selv at han må vende tilbake til den sub-menneskelige form og begynne sin evolusjon på ny fra dette punkt. Den slags ting kan skje på det fjerde plan hvis ikke et høyere vesen intervenerer i tide. Men å falle tilbake på denne måten er meget uvanlig. Den fremadskridende livsstrømmens marsj fører med seg en stadig oppstigning mot den realiserte Sannhetshøyden og en stadig fullere utfoldelse av indre guddommelighet.