GI MEG DIN VELSIGNELSE Bal Natu

Det lå alltid mening bak Babas ordre, men jeg tror de de hadde en enda dypere betydning når de ble gitt i forbindelse med Hans indre åndelige arbeid, slik som under Hans avsondrethet.... Hvis man ikke adlød Babas ordre til punkt og prikke, ble Han opprørt. Selv om denne ulydigheten gjorde at Hans indre arbeid ble vanskeligere, var Baba allikevel mer opptatt av hva som kunne skje med den ulydige som et naturlig resultat av de åndelige lover som automatisk gjaldt i Hans fysiske nærvær. Kanskje var dette grunnen til at Baba var så nøye på at Hans ordre skulle adlydes bokstavelig, og at Han var så rask til å peke på forseelser hvis de forekom. Men allikevel — i sin ubegrensede barmhjertighet ville Baba tilgi vedkommende og slik beskytte ham eller henne fra å komme til skade. Ikke desto mindre ar Baba selv underlagt sine egne lover, og måtte selv ta konsekvensene av vedkommendes ulydighet. Jeg tror at dette også var grunnen til at Baba ikke tillot besøk i løpet av de periodene Han arbeidet i avsondrethet. Babas indre arbeid var for alles beste, men for enkeltmennesker kunne det få en ugunstig effekt om de besøkte Ham uten tillatelse i slike perioder. Her vil jeg berette utførlig om en hendelse fra en av Babas perioder i avsondrethet i Satara som vil illustrere dette poenget. En dag var Aloba på vei tilbake til Rosewood etter å ha vært hos Baba, som oppholdt seg i avsondrethet der, da han til sin overraskelse traff en av Babas elskere fra Dehra Dun. Dette var en mann som hadde kommet Baba nær da Han var i Dehra Dun året i forveien. Baba hadde vist interesse for mannens familie, og en gang til og med besøkt ham i hans hjem. Måten Baba hadde vist ham fortrolighet på, hadde ansporet ham til å ta Baba til sin personlige rådgiver, som han kunne komme til når som helst. Siden han var så ny i dette forholdet, viste han ikke at det å respektere Babas ønsker og prøve å behage Ham ved å være lydig, var viktigere enn ytre uttrykk for kjærlighet. Så, selv om han visste Baba var i avsondrethet og ikke ønsket å treffe noen av sine elskere, følte han at han måtte treffe Baba uansett siden han plutselig var blitt overveldet av problemer. Han forklarte ikke dette til Aloba, men sa ganske enkelt at det var hans kjærlighet til Baba som hadde fått ham til å komme. Aloba gjorde ham oppmerksom på at Baba oppholdt seg i avsondrethet, og at han måtte gå. Mannen bønnfalt Aloba om han ikke på en eller annen måte bare kunne gi ham et aldri så lite glimt av Baba, for det var dette hjertet hans tørstet etter. Aloba kunne ikke annet enn føle sympati for et menneske som nærte en slik overveldende kjærlighet til Baba, og mannens oppriktige bønner traff et ømt punkt i hans hjerte. Han ba mannen vente på et bestemt sted ved veien på et gitt tidspunkt neste morgen, så ville han få et glimt av Baba idet Han gikk forbi. Mannen ble svært glad, og neste morgen sto han der de hadde avtalt. Som Baba og Aloba neste morgen kom gående oppover veien i raskt tempo, fikk Baba øye på mannen som sto et stykke borte, og spurte Aloba hvem han var og hvorfor han sto der. Aloba tilsto raskt at han hadde sagt til mannen at han kunne stå der, for mannens kjærlighet var så sterk at han ikke hadde kunnet annet enn å la ham få sin vilje slik at han kunne få bare et glimt av sin Elskede på avstand. Baba ba Aloba rope på mannen, og da han kom frem, gestikulerte Han: "Fikk du ikke rundskrivet? Vet du ikke at jeg er opptatt med mitt arbeid i avsondrethet og ikke kan treffe noen?" Mannen måtte innrømme at han visste det, men forsvarte seg ved å si: "Baba, din kjærlighet har brakt meg hit. Jeg ville bare så gjerne få et glimt av din guddommelige skikkelse." Baba sa: "Vel, nå har du sett meg. Dra øyeblikkelig tilbake til Dehra Dun." Men mannen gikk ikke. Til Alobas forbøffelse begynte han i stedet å øse sine problemer ut over Baba. "Store ulykker har rammet meg," klaget han, "flere har anlagt sak mot meg; min kone har blitt svært syk, og jeg er ikke i stand til å finne en passende ektemann til min kjære datter." Som mannen beskrev det ene problemet etter det andre, så Baba bort på Aloba på en slik måte at han forsto at han fullstendig hadde misforstått mannens hensikter. Baba pekte på dette for ham. Aloba hadde trodd at mannen kom for kjærlighetens skyld, men egentlig hadde han kommet for å få Babas velsignelse slik at han kunne bli kvitt sine vanskeligheter. Aloba var flau, men han var også ulykkelig, for han visste at dette ville forstyrre Baba i Hans indre åndeige arbeid. Da mannen til slutt hadde fått lettet sitt hjerte, forsikret Baba ham: "Ikke vær bekymret over dine problemer og vanskeligheter. Det som har en begynnelse, har også en slutt. Jeg er hos deg. Du har min kjærlighet, og det er det viktigste. Nå må du ta i mot min kjærlighet og dra tilbake." Mannen var ikke fornøyd med dette og fortsatte: "Baba, vær så snill og gi meg din velsignelse slik at jeg blir kvitt alle mine vanskeligheter." "Bedre enn min velsignelse er at du ser dine vanskeligheter i øynene med min kjærlighet." "Nei, Baba, vær så snill, jeg vil at du velsigner meg." "Hvis du insisterer på min velsignelse nå, vil du glemme meg; det vil ende med at du mister meg," advarte Baba. "Hvordan kan det være mulig?" argumenterte mannen. "Hvordan kan jeg glemme min Baba som jeg er så glad i? Jeg vil aldri glemme deg, men jeg trenger din velsignelse." Baba prøvde fortsatt å overtale mannen til ganske enkelt å dra tilbake og ta med seg hans kjærlighet. Da mannen ikke ville la seg overbevise, ble Baba svært alvorlig, og rett der på veien bøyde Han seg og la pannen mot mannens føtter og bønnfalt ham om ikke å be om Hans velsignelse når Han nå var i avsondrethet. Det er virkelig forbløffende å se hvor langt Avataren er villig til å gå for å prøve å bevare sin kjærlighets-forbindelse når den først er bevisst etablert med Hans elskere. For en slående ydmykhet, hvilken selv-ydmykende medlidenhet har Han ikke overfor sine villfarne elskere! På tross av at Baba bøyde seg for hans føtter, holdt mannen på sitt og insisterte på at Baba skulle velsigne ham. Til slutt gestikulerte Baba: "Ja vel. Jeg gir deg min velsignelse." Mannen frydet seg over det han så som sitt hell og dro tilbake til Dehra Dun i en ganske annen sinnsstemning. Og riktig nok, snart begynte hele situasjonen hans å forandre seg. Han vant den ene rettsaken etter den andre, kona hans ble frisk igjen, datteren ble lykkelig gift, og selv starten han en forretning og ble svært velstående. Men samtidig begynte han å "miste" Baba. Det kjære minnet om Ham begynte å bli svakere og ettersom tiden gikk, var det som om han langsomt forsvant ut av Babas virkefelt. Han dro aldri igjen for å treffe Ham, ikke en eneste gang. Han hadde fått det han ville ha, men han mistet det Avataren ville gi ham — den virkelige skatten, å ha Ham i dyrebar erindring. I ettertid kan man kanskje tenke at dette var grunnen til at da Baba var i Dehra Dun, ga Han denne mannen et klengenavn på hindi, som betyr "taperen." I dette livet hadde mannen virkelig tapt. Men allikevel — selv et lite øyeblikks kontakt med Avataren kan ikke være forgjeves, og hvem vet om ikke denne mannens vilje til å adlyde vil være desto sterkere i hans neste liv på grunn av nettopp denne erfaringen? Glimpses of the God-Man, bind 6, ss. 214

REINKARNASJON OG KARMA Meher Baba DEL III Eksistensen av tidligere liv og minnene fra dem Fødsel og død som porter De som har direkte tilgang til de oversanselige sannheter om sjelens liv og dens inkarnasjoner, vet gjennom sin uformørkede persepsjon at det som kalles fødsel, bare er en av den individualiserte sjelens inkarnasjoner i den fysiske sfære. Den inkarnerende sjelens liv er en ubrutt kontinuitet der fødsel og død står som skilletegn. Begge kan sammenlignes med porter som livsstrømmen må passere gjennom i det den går over fra den ene type eksistens til den andre. Begge er like nødvendige i sjelens større liv, og intervallet mellom død og fødsel er like viktig som intervallet mellom fødsel og død. Intuisjonens krav På lik linje med de som ser døden som slutten på individets eksistens, blir også de som betrakter kroppens fødsel som dens begynnelse, konfrontert med konflikten mellom sin feilaktige antagelse og intuisjonens krav. Ser man det i perspektiv av individuell rettferdighet, synes den ujevne fordelingen av godt og vondt når det gjelder materiell lykke og velstand, klart å bestride en rettferdig og meningsfull plan bak universet. Å se hvordan de dydige lider mens de ondskapsfulle nyter godt av alskens bekvemmeligheter, skaper uoverstigelige hindringer for enhver som gjerne vil se en evig og guddommelig mening bak våre liv. Tendens til å akseptere dyperegående forklaringer Hvis man ikke kan finne en dyperegående forklaring, forvirres menneskesinnet av smertefulle gåter som ofte forsurer ens generelle livssyn og nærer en kald kynisme. På mange måter er dette til og med verre enn den dypeste personlige sorg døden kan forårsake. Men til tross for alle tegn på det motsatte, har menneskesinnet i seg en medfødt tendens til å forsøke å bygge opp igjen en dyp og urokkelig tillit til livets iboende meningsfulhet og verdi. Bortsett fra der det skapes kunstig motstand mot dem, vil sinnet finne de forklaringene akseptable som er i overensstemmelse med denne åndens dypere lov. Effekten av å få en ny hjerne De som har direkte tilgang til reinkarnasjonens sannhet, er til og med færre enn de som har direkte tilgang til sannheten om den individuelle sjels udødelighet. Minnene fra alle tidligere liv er lagret og bevart i den individuelle sjels mentale kropp, men de er ikke tilgjengelige for det vanlige menneskets bevissthet fordi et slør er lagt over dem. Når sjelen bytter sin fysiske kropp, får den en ny hjerne, og dens normale våkne bevissthet fungerer i nær forbindelse med hjerneprosessene. Under vanlige omstendigheter kan bare minnene fra det nåværende liv opptre i bevisstheten, fordi den nye hjernen hindrer forløsningen av minner etter de erfaringene som ble samlet i tidligere liv med andre hjerner som medium. Minner fra tidligere liv I sjeldne tilfelle og på tross av hjernens motstand lekker noen minner fra tidligere liv inn i det nåværende liv i form av drømmer som er fullstendig uforklarlige i lys av det nåværende liv. Et individ ser kanskje personer i drømme som han aldri har sett i sitt nåværende liv. Det skjer da ofte at de som viste seg i drømmen, var personer han hadde møtt i sine tidligere liv. Men når de er av det vanlige slaget, kan selvfølgelig ikke slike drømmer behandles som et minne fra tidligere liv. De bare indikerer at forestillingsevnen som virker i drømme, er påvirket av informasjon hentet fra tidligere liv. Virkelige minner fra tidligere liv er like klare, stabile og sikre som minnene fra det nåværende liv. Når de dukker opp i et individ, er han ikke lenger i tvil om at han har eksistert i flere forutgående liv sammen med mange andre individer. Akkurat som han ikke kan tvile på sin egen fortid i sin nåværende inkarnasjon, kan han ikke tvile på sitt liv i forutgående inkarnasjoner. Forløsning av minner fra tidligere liv Antallet personer som kan huske sine tidligere liv, er svært lite sammenlignet med det store flertall som er så fullstendig bundet til eksistensens grove sfære at de ikke engang har en mistanke om at det finnes oversanselige virkeligheter. Så lenge bevisstheten er sammenfiltret med den fysiske kroppen og dens hjerneprosesser, er forløsningen av slike minner strengt betinget av hjernens begrensninger. Når bevisstheten er frigjort fra de begrensninger som hjernen pålegger den, kan den vinne tilbake og gjenopprette de minnene fra tidligere liv som alle er lagret i den mentale kroppen. Dette impliserer en grad av ubundethet og forståelse som bare åndelige avanserte personer kan ha. Minnene fra tidligere liv kan fremtre klart og utvetydig også for dem som krysser bevissthetens indre plan men fremdeles ikke har blitt åndelig fullkomne. Tap av minner fra tidligere liv påvirker ikke ens utvikling Med unntak av i abnormale og sjeldne tilfelle kommer ikke erindringen om tidligere liv tilbake til et menneske så sant han ikke er tilstrekkelig avansert fra et åndelig synspunkt. Denne forholdsregelen skapt av livets lover sikrer den individualiserte sjelen en ubelemret åndelig utvikling. Ved første øyekast virker det kanskje som om tapet av minnene fra tidligere liv er et totalt tap, men dette er langt fra riktig. Som regel er kunnskap om tidligere liv slett ikke nødvendig som rettesnor for ens åndelige utvikling. Åndelig utvikling består i at man styrer sitt liv i lyset fra de høyere verdier som man intuitivt kjenner, ikke at man tillater det å bli determinert av fortiden. I mange tilfeller virker til og med minnene fra ens nåværende liv som en hemsko når det gjelder en del omtilpasninger som nødvendiggjøres av åndelige behov i løpet av et livs skiftende omstendigheter. Frigjøringens problem kan på en måte sies å være et problem som dreier seg om å frigjøring fra fortiden, som hos de som er bundet til fødselen og dødens hjul, ubønnhørlig former nåtiden Skjerming fra komplikasjoner Livet ville vært uendelig mer komplisert hvis en som ikke var åndelig avansert, skulle tynges ned av bevisstgjorte minner fra utallige tidligere liv. Han ville bli blendet og uroet av mangfoldigheten i de scenene der andre mennesker ville vise seg for ham i erindringens lys. Nå kreves det ikke av ham at han skal mestre en slik forvirring siden han skjermes fra denne gjenoppvekkingen av tidligere livs minner. Ting og personer fremstår for ham i en avgrenset og definert sammenheng og ramme slik at han enkelt kan avgjøre sine handlinger og reaksjoner i lys av det han vet fra sitt nåværende liv. Dette betyr ikke at hans handlinger og reaksjoner ene og alene avgjøres av det han vet fra sitt nåværende liv. Alt som har skjedd i tidligere liv, spiller sin egen ubevisste, men effektive, rolle i å determinere hans handlinger og reaksjoner. På tross av denne reelle innflytelsen fra tidligere liv er det en kjensgjerning at bevisstheten, siden den er skjermet fra en gjenoppvekking av bevisst erindring, ikke utsettes for den forvirringen som ville blitt resultatet av at bevisste minner fra tidligere liv var blant de data han måtte ta i betraktning når han hadde til hensikt å avgjøre sine handlinger og reaksjoner. Forutsetninger for forløsning av minner Gjenoppvekkelsen av minner fra tidligere liv kan møtes uten forvirring eller tap av likevekt bare når personen er uten begjær og har mistet all følelse for "mitt" og "ditt." De som han engang så på som sine egne, måtte kanskje i det nåværende liv betraktes som andres eiendom. Og hvis han skulle opprettholde sine tilknytninger og "rettigheter," ville han skape usigelige komplikasjoner, lidelse og forvirring for seg selv og andre. Eietrang av alle slag må være rensket ut av sinnet hvis aspiranten skal kunne være åndelig forberedt på å motstå en slik forstyrrende innflytelse av minner fra tidligere liv. Åndelig forberedelse Når et individ er åndelig forberedt, er han fullstendig uten begjær og helt fylt av upersonlig kjærlighet. Det personlige egoets floker har alle forsvunnet fra hans sinn. Han kan betrakte sine gamle venner og fiender med den samme sinnsro. Han er så løftet ut av sine begrensninger at han er den samme overfor både pårørende og ikke-pårørende fra dette eller tidligere liv. Han er fri fra enhver forestilling om presserende krav eller motkrav fra sin side overfor andre, eller fra andre overfor ham, fordi han har erkjent sannheten i at alt liv er ett og at det som skjer her i verden, er illusjon. Klok bruk av gjenoppvekkede minner Det er bare når en person slik er åndelig forberedt, at han ikke lar seg affisere av gjenoppvekkede minner fra tidligere liv, og bare da har det verdi for ham å ha tilgang til dem. For nå kan han ha den kjølige og sikre dømmekraften av ren, ubestikkelig kjærlighet som setter ham i stand til å gjøre riktig og klok bruk av denne nye kunnskapen, samlet gjennom gjenopplivede minner fra tidligere liv. Denne kunnskapen åpner for mye informasjon om egne inkarnasjoner og inkarnasjonene til andre mennesker han har hatt tilknytning til i tidligere liv. Den hjelper ham ikke bare til å avansere på den åndelige sti gjennom bevisst karmisk tilpasning, men også til å hjelpe andre på stien ved å veilede dem i lys av deres tidligere liv. Fordeler ved gjenvunnet minne Den åndelige utvikling skyter fart når minnet om tidligere inkarnasjoner er gjenvunnet på naturlig vis. Å vikle seg ut av verdslige forhold gjøres enklere gjennom bevisst kunnskap om utviklingshistorien til disse flokene. Den åndelige utvikling, som stort sett var uten bevissthet om den begrensende fortiden, oppnår nå bevissthet om den. Både hindringene og ressursene som fortiden har skapt, er nå innenfor bevissthetens rekkevidde og kan derfor håndteres på en intelligent og forsiktig måte. Uartikulert intuisjon suppleres av gjennomtenkte data. Slik blir handlingen mindre ladet med mulige feil, og får et større potensiale når det gjelder å gi det ønskede resultat. Kunnskap om tidligere liv Siden visdommens Mestere har oppnådd åndelig fullkommenhet, er de ikke spesielt interesserte i tidligere inkarnasjoner, siden disse bare representerer noen av den verdslige eksistensens mange uviktige kjensgjerninger. Hvis de gjør bruk av sin kunnskap om en persons tidligere liv, er det bare for å hjelpe ham videre mot den evige Sannhet. Deres kunnskap om fortiden stiller dem i en helt spesiell stilling når det gjelder å gi en aspirant akkurat den veiledningen han trenger. Detaljene på aspirantens åndelige sti avgjøres oftest av fortidens hendelser, måten han har søkt den høyeste Sannhet på i tidligere liv og de ulemper og fordeler han har skapt seg gjennom sine tidligere handlinger. Alt dette som er skjult for aspiranten, ligger åpent for den Fullkomne Mesters uformørkede syn og han bruker sin kunnskap til å fremskynde Sannhetssøkerens åndelige progresjon. Mesteren leder aspiranten med utgangspunkt i det stedet der han har havnet gjennom flere livs eksperimentering og søken. I åndelige ting--som i verdslige ting--betyr mer og sikrere kunnskap innspart energi og tid. Forelesninger, Reinkarnasjon og karma, Del III

SJELENS VELDIGHET Meher Baba   Man trenger ikke et stort øye for å se et stort fjell. Grunnen er at selv om øyet er lite, er sjelen som ser ut gjennom øyet, mye veldigere og rommeligere enn de tingene den oppfatter. Faktisk er den så veldig at den rommer alle objekter i seg selv, hvor store og tallrike de enn er. For det er ikke så mye det at du er i kosmos, som at kosmos er i deg. Livet på sitt beste, s. 43

INGEN KJÆRLIGHET TIL PENGER M. R. Dhakephalkar En dag satt vi sammen med Baba. En mann fra Kerala kom dit. Han bøyde seg for Baba og satte seg ned foran Ham sammen med disiplene. Baba spurte hva formålet med besøket var. Han sa han hadde vært på pilegrimsferd til Benares, og nå var han på vei hjem. Men på veien hadde han kommet i knipe for penger og måtte ta toget uten å kjøpe billett. I Ahmednagar ble han kastet ut. Han var helt alene på plattformen og sov der hele natten, og drømte at han så en sadhu som han ble ledet til for å be om pengehjelp for å gi mat til noen brahminer, slik skikken påla ham. Han spurte seg for og fikk vite om Sankt Sadguru Meher Baba, som bodde tre miles fra stasjonen. Derfor var han altså her og anmodet Baba om å gi ham 1000 rupi slik at han skulle kunne lykkes i å fullføre sin religiøse plikt til minne om sin pilegrimsferd. Baba stavet på alfabetbrettet: "Ja, det er sant at hinduer som drar til Benares gir mat til et visst antall brahminer, for med det å fullbyrde sin pilegrimsferd, og derfor har du et sterkt behov for å uttrette dette. Men på nøyaktig samme tid som du hadde din drøm på stasjonen, hadde også jeg en drøm her i Meherabad, og i den drømmen ble jeg betrodd at du ikke var noen hellig pilegrim men en hykler og en svindler, og hvis du ba om penger, ble jeg rådet til ikke å gi deg noe." Vi var fornøyde alle sammen med at Baba hadde gitt denne mannen et passende svar og vi likte holdingen han hadde til denne nykommeren. Den fremmede satt taus blant oss, og Baba gjenopptok samtalen med de andre. Etter en stund ba Baba en av disiplene hente 1000 rupi. Pengene ble brakt til Ham og plassert på bordet foran Baba. Siden Han ikke berørte penger, ba Baba nykommeren ta pengensummen og gå gjennom de religiøse formalitetene som trengtes for å avslutte pilegrimsferden. Mannen grep pengene, bøyde seg for Baba og forlot hallen i full fart, sannsynligvis fordi han var redd han skulle bli kalt tilbake og pengene tatt fra ham. Vi var alle forbauset over måten Baba hadde behandlet mannen på. Dette var hinsides vår fatteevne. Baba bemerket: "Dere er glad i penger. Penger har verdi for dere. Jeg har ingen kjærlighet til penger og de betyr ingenting for meg. Det er ikke tvil om at jeg ga ham 1000 rupi. Men det var ikke for ham, det var for mitt eget formål. På tilbakeveien vil han grunne over at selv om helgenen gjennomskuet ham, fikk han penger av ham; han må virkelig ha vært en stor helgen siden han ikke hadde noen kjærlighet til penger. Når han kommer hjem, vil han gi mat til kanskje en eller to brahminer i stedet for hundre. Resten av pengene vil han bruke på seg selv og familien. Men hele livet vil han huske denne helgenen fra Arangaon som ga ham penger selv om han ikke fortjente det. Jeg sier jeg er Gud. Jeg vil at alle skal tenke på meg. Så denne mannen blir nødt til å tenke på meg og aldri glemme meg så lenge han lever fordi jeg gjorde som jeg gjorde. Dere tror jeg har tapt penger, men jeg har tatt tilbake et fortapt barn." In the company of Avatar Meher Baba, ss. 19-20

MATERIALISMENS DRØM Meher Baba Verdens tilstand, striden og usikkerheten som finnes overalt, den alminnelige utilfredshet med og opprør imot alt og alle, viser at idealet om en materiell fullkommenhet er en tom drøm og beviser eksistensen av en evig Virkelighet hinsides det materielle; for dersom denne Virkeligheten ikke eksisterte, ville den økende materielle velstanden som vitenskapen har brakt til veie for millioner av mennesker, skapt tilfredshet og tilfredsstillelse, og de voldsomme fantasiene som vitenskapen har projisert inn i den alminnelige bevissthet, ville sluppet lykken løs. Mennesket tror at det aldri tidligere har vært gjort slike fremskritt som nå og at enda større fremskritt er i vente; men faktum er at mistroen og misnøyen og elendigheten aldri har vært så utbredt som nå. Vitenskapens løfter har vist seg å være tomme, og dens visjon falsk. Virkeligheten alene er virkelig; det eneste sanne man kan si, er: Virkeligheten eksisterer, og alt som ikke er Det Virkelige, har ingen eksistens uten som illusjon. I sine innerste hjerter vet menneskene dette, og selv om de for en tid lar seg trollbinde av illusjonens falske løfter og tror at de er, kan ingenting annet enn Det Virkelige tilfredsstille dem, og de går lei av den elendigheten som de falske forestillingenes nesten grenseløse spill gradvis forårsaker. Dette er slik vanlige mennesker har det nå. Til og med jeg er luta lei og ulykkelig. Hvorfor skulle jeg være det, når jeg er fri? Fordi, som Buddha sa: "Jeg er evig fri og evig bundet". Jeg er bundet på grunn av menneskenes bindinger, og lei og ulykkelig på grunn av deres leihet og ulykkelighet. De største vitenskapsmenn er selv dypt rystet over de kunnskapsområder som fremdeles er hinsides deres forstand, og fylt av gru over hva deres oppdagelser kan komme til å utløse. Det vil ikke vare lenge nå før de innrømmer sin komplette forvirring og bekrefter eksistensen av Den Evige Virkelighet, som menneskene kaller Gud, og som man ikke kan nærme seg gjennom intellektet. Men selv om den vanlige mann har gått fullstendig lei av å bli snytt for den gevinsten materialismen lover, og han tilsynelatende fornekter Guds eksistens, og det virker som om han har mistet troen på alt bortsett fra på kortsiktig vinning, mister han egentlig aldri sin medfødte tro på Gud og sin tillit til den Virkeligheten som finnes hinsides øyeblikkets illusjon. Hans tilsynelatende tvil og manglende tro skyldes en desperasjon som bare hører sinnet til, den berører ikke hjertet hans. Se på Peter. Han fornektet Kristus. Desperasjon fikk sinnet til å fornekte, men i sitt hjerte visste han at Kristus var Den han var. Den vanlige mann mister aldri sin tro. Han er lik en som klatrer et stykke oppover en fjellside, og fordi han opplever kulde og pustevanskeligheter, returnerer han til fjellets fot. Men det vitenskapelige sinn fortsetter oppover fjellsiden helt til hjertet fryser og dør. Men dette sinnet er i ferd med å bli så overveldet av den veldigheten som fremdeles er hinsides sinnet, at det vil bli tvunget til å innrømme sin søkens håpløshet og vende seg mot Gud, Virkeligheten. Allting og Ingenting, ss. 88-89

UBUDNE GJESTER RAMJOO ABDULLA Det skjedde noe ubehagelig i dag. Men uansett ga det oss en demonstrasjon av hvordan Baba kontrollerer temperamentet sitt. Mr. Khusrov, som er i familie med Cursetji, kom fra Ahmednagar sammen med en venn for å treffe Baba. De gikk ut av bilen, og uten å be om tillatelse eller ta av seg støvlene, gikk de rett bort til Baba der han satt i samtale med Mor Gulmai og noen andre. Barsoap forsøkte å få dem til å ta av seg støvlene, men de bare feide ham til side, og slik nærmet de seg Baba uten å vise den vanlige høfligheten man venter seg av fremmede. Som for å understreke hvor udannede de var, begynte de uten innledning å stille frekke spørsmål. På ett av spørsmålene, nemlig om hvilken yoga-retning han fulgte, svarte Baba: "Jobbe-yoga." Så spurte de: "Hvorfor klipper du deg ikke og får på deg noen klær? Du går jo naken omkring." Rolig viste Baba dem de korte buksene han hadde på seg under sin side kappe og stilte et motspørsmål, i det han pekte på herrens engelske dress og hodeplagg: "Hvorfor går du med filthatt? Gikk Profeten Zarathustra noensinne med sånne klær?" Men nå var motparten blitt så opphisset at han øye-blikkelig repliserte: "Jo, det gjorde han. Zarathustra gikk med engelske klær!" og på tross av at han faktisk hadde sett Babas bukser under kappen, fastholdt han at Baba var fullstendig naken. Allikevel fortsatte Baba med stor ro å svare på de ville argumntene deres punkt for punkt, og som argumentene deres ble parert, begynte de å skjelle Baba ut mens de trakk seg tilbake. De brukte mange ufine uttrykk og sa blant annet: "Du er en bedrager, du leder andre på gale veier" o.s.v. Nå kunne imidlertid ikke Adi dy seg lenger og ba dem "se til å komme seg ut med en gang." Men Baba stoppet Adi og tvang ham til å be inntrengerne om unnskylding for det han hadde sagt! Uten tvil kjente de seg skamfulle da Adi ba dem om unnskyldning. Måten Baba behersker sitt temperament på er desto mer bemerkelsesverdig fordi han ikke hadde tatt til seg annet enn litt svak te uten melk fra morgenen av! Ramjoo's Diaries, 1922-1927, s. 321

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2009 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India