GUD TALER

over temaet
skapelsen og dens hensikt

Av MEHER BABA

Del 1

Alle sjeler (atmaer) var, er og vil være i Oversjelen (Paramatma).
Sjelene (atmaene) er alle Ett.
Alle sjeler er uendelige og evige. De er formløse.
Alle sjeler er Ett, det er ingen forskjeller i sjeler eller deres væren og eksistens som sjeler.

Det er en forskjell i sjelenes bevissthet;
det er en forskjell i sjelenes bevissthetsplan;
det er en forskjell i sjelenes erfaring, og derfor
er det en forskjell i sjelenes tilstand.

De fleste sjeler er seg den grove kroppen (sthul sharir) bevisst;
noen sjeler er seg den subtile kroppen (pran) bevisst;
noen få sjeler er seg den mentale kroppen (sinnet eller mana) bevisst;
og
noen meget få sjeler er seg Selv bevisst.

De fleste sjeler har erfaring av den grove sfære (verden);
noen sjeler har erfaring av den subtile sfære (verden);
noen få sjeler har erfaring av den mentale sfære (verden); og
noen meget få sjeler har erfaring av Oversjelen.

De fleste sjeler er på det grove plan (anna bhumika);
noen sjeler er på det subtile plan (pran bhumika);
noen få sjeler er på det mentale plan (mano bhumika); og
noen meget få sjeler er på planet hinsides det mentale plan (vidnyan).

De fleste sjeler har stor binding; noen sjeler har lite binding; noen få sjeler har meget lite binding; og noen meget få sjeler har absolutt ingen binding.

Alle disse sjelene (atmaene) med forskjellige bevisstheter, med forskjellige erfaringer, med forskjellige tilstander er i Oversjelen (Paramatma).

Hvis nå alle sjeler er i Oversjelen og alle er Ett, hvorfor er det da noen forskjell i bevisstheten, i planene, i erfaringene og i tilstandene?

Årsaken til denne forskjellen er at sjelene har forskjellige og uensartede inntrykk (sanskaraer) ¹.

De fleste sjeler har grove inntrykk; noen sjeler har subtile inntrykk; noen få sjeler har mentale inntrykk; og noen meget få sjeler har ingen inntrykk i det hele tatt.

Sjeler som har grove inntrykk, sjeler som har subtile inntrykk, sjeler som har mentale inntrykk og sjeler som har ingen inntrykk, er alle sjeler i Oversjelen, og alle er Ett.

Sjeler med grove inntrykk har bevissthet om den grove kroppen (sthul sharir) og har erfaring av den grove sfære.

Sjeler med subtile inntrykk har bevissthet om den subtile kroppen (pran) og har erfaring av den subtile sfære.

Sjeler med mentale inntrykk har bevissthet om den mentale kroppen (mana eller sinnet) og har erfaring av den mentale sfære ².

Sjeler uten inntrykk har bevissthet om Selvet (sjelen, atma) og har erfaring av Oversjelen (Paramatma).

Slik erfarer sjeler med grove inntrykk den grove sfære gjennom den grove kroppen; det vil si, de erfarer forskjellige og ulike erfaringer slik som å se, å høre, å lukte, å spise, å sove, å tømme tarmen og å urinere. Alle disse er den grove sfæres erfaringer.

Sjeler med subtile inntrykk erfarer suksessivt den subtile sfæres tre plan gjennom den subtile kroppen, og på disse tre plan har de bare erfaringene av å se, å lukte og å høre.

Sjeler med mentale inntrykk, gjennom den mentale kroppen eller sinnet, i den mentale sfære, erfarer bare å se, og dette å se er å se Gud.

Sjeler som ikke har inntrykk erfarer Oversjelens uendelige makt, uendelige viten og uendelige salighet gjennom Selvet.

Sjelen som er seg den grove kroppen bevisst, er seg ikke den subtile kroppen bevisst, ikke den mentale kroppen bevisst og ikke Selvet bevisst.

Sjelen som er seg den subtile kroppen bevisst, er seg ikke den grove kroppen bevisst, ikke den mentale kroppen bevisst og ikke Selvet bevisst.

Sjelen som er seg den mentale kroppen bevisst, er seg ikke den grove kroppen bevisst, ikke den subtile kroppen bevisst og ikke Selvet bevisst.

Sjelen som er seg Selvet bevisst, er seg ikke den grove kroppen bevisst, ikke den subtile kroppen bevisst og ikke den mentale kroppen bevisst.

Sjelen som har erfaring av den grove verden, har ikke erfaring av den subtile verden, heller ikke erfaring av den mentale verden, heller ikke har den erfaring av Oversjelen.

Sjelen som har erfaring av den subtile verden, erfarer ikke den grove verden, heller ikke har den erfaring av den mentale verden, heller ikke har den erfaring av Oversjelen.

Sjelen som har erfaring av den mentale verden, erfarer ikke den grove verden, heller ikke erfarer den den subtile verden, heller ikke har den erfaring av Oversjelen.

Sjelen som har erfaring av Oversjelen, erfarer ikke den grove verden, heller ikke erfarer den den subtile verden, heller ikke erfarer den den mentale verden. Det vil si, sjelen som er seg Selv bevisst og har erfaring av Oversjelen, er seg ikke den grove kroppen, subtile kroppen eller mentale kroppen bevisst og erfarer ikke de grove, subtile og mentale sfærer (verdener).

Dette betyr at for å ha bevissthet om Selvet og for å ha erfaring av Oversjelen, må sjelen miste bevisstheten om de grove, subtile og mentale kroppene. Men så lenge sjelen blir inntrykkspreget av enten grove, subtile eller mentale inntrykk, har sjelen konsekvent bevissthet om henholdsvis den grove kroppen, den subtile kroppen eller den mentale kroppen, og de grove, subtile og mentale erfaringene blir stadig og nødvendigvis gjennomgått.

Den selvfølgelige grunnen til dette er at så lenge sjelens bevissthet preges av grove inntrykk, er det ingen annen utvei enn å erfare disse grove inntrykkene gjennom den grove kroppen.

Likeledes, så lenge sjelens bevissthet preges av subtile inntrykk, er det ingen annen utvei enn å erfare disse subtile inntrykkene gjennom den subtile kroppen.

Likeledes, så lenge sjelens bevissthet preges av mentale inntrykk, er det ikke til å komme unna å erfare disse mentale inntrykkene gjennom den mentale kroppen.

Etter hvert som inntrykkene av det grove, subtile og mentale går bort eller forsvinner fullstendig, blir sjelens bevissthet automatisk og selvfølgelig rettet mot og fokusert på seg selv, og da har denne sjelen med nødvendighet intet annet alternativ enn å absorbere erfaring av Oversjelen.

Nå er ikke grove, subtile og mentale kropper annet enn sjelens skygger. De grove, subtile og mentale sfærer (verdener) er ikke annet enn Oversjelens skygger.

Grove, subtile og mentale kropper er avgrensede, har form og er foranderlige og kan ødelegges. De grove, subtile og mentale verdener er falske; de er null, innbilning og tomme drømmer. Den eneste virkelighet er Oversjelen (Paramatma).

Derfor, når sjelen med sine grove, subtile og mentale kropper erfarer de grove, subtile og mentale verdener, erfarer sjelen faktisk i virkeligheten Oversjelens skygger ved hjelp av sine egne skygger.

Med andre ord: sjelen med sin avgrensede og forgjengelige form erfarer falskhet, null, innbilning og en tom drøm.

Bare når sjelen erfarer Oversjelen med sitt Selv, erfarer den det Virkelige med virkelighet.

Når sjelen er seg sin grove kropp bevisst, da identifiserer denne sjelen seg med den grove kroppen og antar at den er den grove kroppen.

Dette betyr at den uendelige, evige, formløse sjelen ser seg selv som avgrenset, dødelig og med form.

Inntrykk (sanskaraer) er grunnen til denne uvitenheten. I begynnelsen erverver sjelen, som for evig er i Oversjelen, først uvitenhet gjennom inntrykk i stedet for å erverve Viten.

Når sjelen erverver en bestemt form (kropp eller sharir) i henhold til bestemte inntrykk, føler den og erfarer den seg selv som denne bestemte formen.

Sjelen i sin stenform erfarer seg som sten. Følgelig, når tiden kommer, erfarer og føler sjelen seg som metall, plante, orm, fisk, fugl, dyr, mann eller kvinne. Uansett av hvilken type den grove formen er, og uansett hvilken skikkelse formen har, assosierer sjelen seg spontant med denne formen, figuren og skikkelsen, og opplever at den selv er denne formen, figuren og skikkelsen.

Når sjelen er seg den subtile kroppen bevisst, da erfarer denne sjelen at den er den subtile kroppen.

Når sjelen blir seg den mentale kroppen bevisst, da erfarer denne sjelen at den er den mentale kroppen.

Det er bare på grunn av inntrykk (nuqush-e-amal eller sanskaraer) at sjelen uten form, den Uendelige Sjel, erfarer at den i sannhet er en grov kropp (sthul sharir), eller en subtil kropp (pran) eller en mental kropp (mana eller sinn).

Sjelen, mens den erfarer den grove verden gjennom grove former, assosierer seg med og dissosierer seg fra utallige grove former. Assosieringen med og dissosieringen fra grove former kalles henholdsvis fødsel og død.

Det er bare på grunn av inntrykk at den evige, udødelige sjel som eksisterer i virkeligheten uten å fødes og uten å dø, må erfare fødsel og død utallige ganger.

Mens sjelen på grunn av inntrykk nødvendigvis må gjennomleve disse erfaringene av fødsel og død utallige ganger, må den ikke bare erfare den grove verden som er Oversjelens skygge og som er falsk, men sammen med den må den også erfare den grove verdens lykke og elendighet, dyd og last.

Det er bare på grunn av inntrykk at sjelen, som er hinsides og fri fra lykke og elendighet, dyd og last, er tvunget til å gjennomleve erfaringer av elendighet og lykke, last og dyd.

Så langt er dette fastslått, at erfaringene av fødsel og død, lykke og elendighet, dyd og last bare erfares av sjelens grove form mens den grove verden erfares; men sjelens grove

form er en skygge av sjelen og den grove verden er en skygge av Oversjelen.

Altså er alle de erfaringene av fødsel og død, dyd og last, lykke og elendighet som sjelen erfarer, ingenting annet enn erfaringer av skyggen. Derfor er alt som erfares på denne måten, falskt.
 

I Virkeligheten er Atma Paramatma

For å klargjøre forholdet "atma-Paramatma", sammenligner vi Paramatma med et uendelig hav, et grenseløst hav, og atma med en dråpe i dette havet. Atma er aldri ute av dette grenseløse havet (Paramatma).

Atma kan aldri være ute av Paramatma fordi Paramatma er uendelig og ubegrenset. Hvordan kan atma komme ut av, eller finne en plass hinsides det grenseløses grenseløshet? Derfor er atma i Paramatma.

Etter å ha slått fast den primære kjensgjerning at atma er i Paramatma, går vi et skritt videre og sier at atma er Paramatma. Hvordan?

La oss for eksempel forestille oss et ubegrenset hav. La oss også forestille oss at vi atskiller eller tar ut en tøddel hav fra dette ubegrensede havets grenseløse omfang. Da sier det seg selv at denne tøddelen hav, mens den er i det grenseløse havet, før atskillelsen, er selve havet, og ikke er der i det kystløse havet som en tøddel hav, siden hver eneste tøddel hav er, når den ikke begrenses av en dråpes begrensninger, ubegrenset hav.

Det er bare når en tøddel hav atskilles fra det ubegrensede havet eller blir tatt ut av det ubegrensede havet som en dråpe, at denne tøddelen hav får sin separate eksistens som en dråpe av det kystløse hav, og at denne tøddelen hav begynner å bli sett på som en dråpe ubegrenset hav.

Med andre ord blir det uendelige, ubegrensede og grenseløse havet nå sett på som bare en dråpe uendelig, ubegrenset og grenseløst hav. Og sammenlignet med dette uendelige, ubegrensede og grenseløse havet er denne tøddelen hav, eller denne tøddel-dråpen hav, ytterst avgrenset og ytterst begrenset med uendelige begrensninger. Det vil si at den uendelige frie tøddelen opplever seg uendelig bundet.

Likeledes får atma, som vi har sammenlignet med en dråpe uendelig hav, en tilsynelatende separat eksistens, selv om den i virkeligheten aldri kan være ute av den grenseløse uendelige Paramatmas grenseløshet, som vi har sammenlignet med det uendelige, ubegrensede og grenseløse havet.

Men akkurat slik denne tøddelen hav erverver sin begrensning som dråpe gjennom å være i form av en boble på havets overflate, og boblen skjenker denne tøddelen hav en eksistens tilsynelatende atskilt fra det uendelige havet, erfarer likeledes tilsynelatende atma, som er i Paramatma og er Paramatma, en atskilt eksistens utenfor den uendelige Paramatma gjennom begrensningene til en boble (av uvitenhet) som atma hyller seg inn i. Ikke før boblen av uvitenhet brister, så oppdager ikke bare atma seg selv i Paramatma, den erfarer seg selv som Paramatma.

Gjennom denne begrensningen, formet av uvitenhetens boble, selvskapt av atma, mottar atma tilsynelatende en atskilt eksistens fra Paramatma. Og på grunn av denne selv-skapte atskiltheten fra den uendelige Paramatma, erfarer atma, som selv er uendelig, ubegrenset og grenseløs, tilsynelatende seg selv som ytterst avgrenset med uendelige begrensninger.