GUD TALER

   over temaet
   skapelsen og dens hensikt

Av MEHER BABA

Innhold

1 Inntrykkspreget bevissthet (Se tekst)

På redaksjonens anmodning tilføyde Meher Baba følgende informasjon:

Bevisstheten er definitivt komplett så snart den tar sin første menneskeform, men den begynner ikke å involuere på dette tidspunktet. Så snart bevisstheten begynner å involuere, betyr det at mennesket bare begynner å ta det første steg på den åndelige sti.

Mellom tiden for den første menneskelige inkarnasjon og tiden for å begi seg inn på stien, må menneskets komplette bevissthet, som fremdeles er en inntrykkspreget bevissthet, nødvendigvis være ettergivende overfor en prosess som til syvende og sist kommer til å løsne disse inntrykkene fra det grepet de har sikret seg på den (bevisstheten som er komplett).

Man bør merke seg at i løpet av denne perioden, som dekker tusenvis av reinkarnasjoner, blir de inntrykkene som var stive eller tette, så grundig gjennomristet av reinkarnasjonsprosessen at det harde grepet de hadde på bevisstheten, løsner. Disse stive (tette eller grove) inntrykkene tynnes ut eller svekkes gjennom utallige og mangeartede erfaringer av motsetninger. Grensen for disse erfaringene blir nådd gjennom stadige reinkarnasjoner som gir erfaring av motsetninger.

Man bør også merke seg at det bare er når disse tette, stive eller grove inntrykkene blir mindre tette eller blir svake, at grensen for opplevelser av den grove verden gjennom grove inntrykk blir nådd av det grove mediet, den menneskelige kroppen. Når de tette, stive inntrykkene blir mindre tette, er de ikke lenger opphav til grove opplevelser, fordi disse mindre tette (svake) inntrykkene er forfinede eller fine og ikke lenger rå eller grove. Den totale summen av slike forfinede eller fine inntrykk kalles subtile inntrykk. Disse subtile inntrykkene er opphav til erfaringer av det subtile slaget (dvs. som vedrører den subtile verden) og den subtile kroppen opplever disse subtile inntrykkene og prøver å tømme dem.

Når disse subtile inntrykkene blir enda mindre tette og enda mer forfinede, kalles summen av slike inntrykk for mentale inntrykk. Disse mentale inntrykkene er opphav til erfaringer vedrørende den mentale verden, og den mentale kroppen erfarer disse mentale inntrykkene og prøver å tømme dem.

Når de siste sporene etter mentale inntrykk er tømt av den mentale kroppen gjennom erfaringer, er sjelens komplette bevissthet (som hele tiden var i inntrykkenes grep fra det øyeblikket den identifiserte seg med den mest-første menneskeformen til og med den siste menneskeformen — som er det mentaltbevisste mennesket) lettet for byrden av inntrykk. Bare en slik inntrykksløs komplett bevissthet kan realisere den endelige erfaring, sjelens "Jeg er Gud"-tilstand.

Når de grove eller stive inntrykkene tynnes ut gjennom reinkarnasjonsprosessen, blir de subtile inntrykk. Disse subtile inntrykkene kan ikke lenger være opphav til opplevelser av den grove verden. På dette stadiet begynner automatisk bevisstheten til det grovtbevisste mennesket å hengi seg til erfaringer av den subtile verden. Dette markerer involusjonsprosessens advent i bevisstheten og aspiranten begynner å gå Stien. Det er opplagt at de subtile inntrykkene må være opphav til subtile erfaringer av den subtile verden. Disse subtile inntrykkene tømmes av den subtile kroppen gjennom erfaringer av den subtile verden, og bevissthetens involusjonsprosess fortsetter.
 

2 Praktisk mystisisme (Se teskt)

TILNÆRMING TIL SANNHETEN ER INDIVIDUELL

Det finnes ingen generell regel eller metode som kan anvendes av alle som streber etter å realisere Gud. Hvert enkelt menneske må utarbeide sin egen frelse og velge sine egne metoder, selv om hans valg stort sett determineres av totaleffekten av de sinnsinntrykkene (sanskaraene) han tilegnet seg i tidligere liv. Han bør la seg lede av sin samvittighets overbevisning og følge den metoden som passer best til hans åndelige tilbøyeligheter, hans fysiske skikkethet og de ytre omstendigheter. Sannheten er Én, men tilnærmingen til den er individuell i sin essens. Sufiene sier: "Det er like mange veier til Gud som det er menneskesjeler"

 
"Naturens skjønnhet har tusen fasetter, og det finnes tusen måter og metoder å akseptere (forstå) dem på; på Kunnskapens Sti, hvem kan avgjøre hvilken bestemt metode eller sinnstilstand som er øremerket for et bestemt individ?"

FORSAKELSE

Når en pilegrim, og med pilegrim mener vi her en aspirant eller disippel, føler seg tiltrukket av forsakelse, betyr det at forsakelsens ånd allerede lå latent i ham. Denne beredskapen er et resultat av den fryktelige pendelens svingninger fra smerte til lyst og fra lyst til smerte, i evolusjonens talløse former og i de talløse innganger og utganger gjennom fødselens og dødens dører som erfares i løpet av reinkarnasjonsprosessen. Fordi denne forsakelsens ånd ligger latent, trenger den bare en eller annen begeistrende årsak til å lede seg til overflaten, og det er bare når den kommer til overflaten, at vi er i stand til å se den latente åndens kraft og natur.

Hvis den latente ånden ganske enkelt er et åndelige fordøyelsesbesvær etter en periode med for mye smerte, kombinert med et mildt begjær etter noe mer behagelig, vil den observerte forsakelsen bare være av det flyktige og svakelige slaget, en ren midlertidig flukt fra ubehag. På sitt beste er imidlertid denne latente ånden en hemmelig angrepspakt mellom en uhelbredelig avsky for verden og en lidenskapelig og brennende tørst etter Gud. Når den kommer til overflaten, viser den seg som et uovervinnelig forsett om å verve ens hele væren til kamp for å oppnå seier over det lavere selvet, og å avvise alt som er irrelevant i denne store og fryktelige krigen. Legg merke til ordet "avvise", det betyr at en slik pilegrim kaster vekk alt som er uvedkommende. Vi kan kalle denne forsakelsen frukten av den åndelige lengsels blomst, befruktet av avskyens pollen, en avsky for det hensiktsløse i en endeløs rekke av fødsel og død. Når først forsakelsen har fått uttrykk, finnes det mange måter å betrakte den på, og den enkleste er å dele den inn i to hovedtyper, indre og ytre.

Ytre forsakelse betyr at man helt oppgir alle verdslige gleder og fysiske tilknytninger til materielle ting. På de første stadier er denne forsakelsen nyttig til den grad den leder til indre forsakelse og fordypelse i Gud. Det finnes titusenvis av såkalte sanyasier (asketer) i India, og av dem er det bare så altfor mange som har valgt denne ytre forsakelsen som et yrke som setter dem i stand til å hengi seg til et uproduktivt liv i ørkesløshet. Ytre forsakelse kan imidlertid være — og er ofte — virkelig. Når dette er tilfelle, vil den uunngåelig lede videre til indre forsakelse, og dette er den forsakelsen som betyr noe. Indre forsakelse betyr kontroll over begjæret ved dets selve kilde, slik at ikke sinnet blir bytte for lysten, grådighet og vredens krav. Dette betyr ikke at man med en gang skal slutte å ha slike tanker. Noe slikt er umulig, og disse tankene vil fortsette å være brysomme så lenge de sanskaraene som er opphavet til dem, er en del av ens vesen. Kampen blir nødvendigvis lang og hard.

For Vesten i særdeleshet er ytre forsakelse utilrådelig og ugjennomførlig. Den bør være indre og angå sinnet fra begynnelsen av. Man bør leve i verden, utføre alle sine legitime plikter og allikevel forbli ubundet av alt. Man bør være i verden men ikke av den. Sufiene sier: (Hjertet med Gud, hendene for arbeid).

Hazrat Nizamuddin Awliya, den Fullkomne Mesteren fra Dehli, ble en gang spurt av en besøkende om hvordan man burde leve i verden. I det samme hadde det seg slik at noen kvinner gikk forbi med vannkanner balanserende på hodet, og mens de gikk, pratet og gestikulerte de. Nizamuddin pekte på dem og sa: "Se på de kvinnene — det er måten dere bør leve i verden på." Da han ble bedt om å forklare denne kryptiske bemerkningen, fortsatte Mesteren: "Disse kvinnene som kommer fra brønnen med vannkanner balanserende på hodene sine, ser ut som om de ikke tenker på noe annet enn å utveksle sladder med hverandre, og allikevel konsentrerer de seg alle om noe mye viktigere, nemlig om å balansere kannene på hodene sine. Så, hva enn kroppen din, sansene dine og overflaten av sinnet ditt dreier seg om, sørg for at roten av sinnet ditt er fokusert på Gud hele tiden."
 

Vaitag OG Vairagya

Hvis vi ser på forsakelse som en sinnstilstand, kan vi forstå hvordan denne sinnstilstanden kan være enten midlertidig eller permanent. Den første er kjent som vaitag og den siste som vairagya.

Vaitag (midlertidig forsakelse) er ganske enkelt en midlertidig avsky for verden og dens affærer, forårsaket av et sjokk, en skuffelse eller et tap kombinert med et vagt ønske om Gud; eller den kan komme fra en plutselig impuls. I vaitag vender sinnet seg vekk fra verden og begir seg inn på fromme veier, men denne holdningen er ikke langvarig, og sinnet vender tilbake til sine gamle måter å reagere på så snart omstendighetene skifter eller så snart impulsen dør ut.

Vairagya (ugjenkallelig forsakelse) er imidlertid en sinnsinnstilling som innebærer en slik lengsel etter Gud og en slik dyp likegyldighet overfor jordiske ting at den, når den først er vekket til live, aldri lar seg drive til retrett, og er en garanti mot alle fristelser til å gi den opp. Gautama Buddhas berømte eksempel er illustrerende for vairagya.

Vi har allerede forklart at forsakelse er det synlige uttrykket for et latent ønske om forening med Gud kombinert med et latent avskyens sinnelag overfor verden, og vi brukte blomster, pollen og frukt som analogi. Når det gjelder befruktning er blomsten og pollenet hjelpeløse på egen hånd, for de to kan bare bringes sammen av en utenforliggende instans, som vind, bier eller insekter. Om befruktning finner sted eller ikke i naturen er avhengig av så mange tusen ukjente faktorer at moderne vitenskap har gitt opp å forutsi det og setter merkelappen sjanse på det. Dette er imidlertid saken uvedkommende for øyeblikket, og i vår analogi skal vi betrakte denne befruktningen som en gave.

For å komme tilbake til vairagya, la oss huske at lengselen etter forening med Gud ligger latent i hvert eneste levende vesen. Den trenger seg imidlertid frem i bevisstheten bare når sjelen nærmer seg starten på det Meher Baba i "Det Guddommelige Tema" kaller "realiseringsprosessen". En avsky for verden er også noe som utvikler seg naturlig i hver enkelt av oss og som vokser seg mektigere og mektigere ettersom vi nærmer oss begynnelsen på denne realiseringsprosessen. Når blomsten står i fullt flor og pollenet er modent, er det vinden eller bien som gir den befruktningens gave som produserer frukten. På samme måte er det også at når dette øyeblikket av indre villighet kommer, daler en guddommelig gave ned til sjelen og befrukter lengselen etter Gud og avskyen eller likegyldigheten overfor verden slik at den skaper vairagyas uvurderlige frukt. Denne guddommelige gaven kan være en berøring av indre nåde fra den iboende Gud, eller det kan være et resultat av kontakt med en helgen eller en Fullkommen Mester. Men det er alltid en gave.

Når vairagya først manifesterer seg, vil den ganske sikkert for en tid uttrykke seg som ytre forsakelse. Men siden vairagya er permanent, vil den alltid før eller senere lede til den sanne forsakelsen, som er indre.

Når en aspirant har en så intens lengsel etter Sannheten, er han kvalifisert til å begi seg inn på Stien. Det finnes en historie om en Mester som ble mast på av en disippel som stadig spurte om når han skulle realisere Gud. En gang de gikk for å bade i en elv, holdt Mesteren aspiranten under vann en kort stund. Da disippelen var like ved å bli kvalt, trakk Mesteren ham opp og spurte hva han hadde tenkt på og lengtet mest etter mens han var under vann. Aspiranten svarte: "Luft." Mesteren forklarte at når disippelen hadde en like intens lengsel etter Gud, da ville Realisasjonen komme. Maulana Rumi sier:

 
"Ikke skrik så mye etter vann, skap mer tørst."

Med Meher Babas ord: "Stien begynner med en bevisst lengsel etter en dypere virkelighet. Slik en fisk som er tatt opp av vannet, lengter etter å komme tilbake til vannet, slik lengter aspiranten som har fornemmet Målet, etter å bli forenet med Gud.

Faktisk finnes lengselen etter å komme tilbake til Kilden i hvert eneste vesen helt fra det blir adskilt fra Kilden av uvitenhetens slør, men den er ubevisst inntil aspiranten begir seg inn på Stien ¹."

Sufiene kaller denne sinnsinnstillingen "tauba", noe som betyr anger og impliserer at man vender seg bort fra eller gir avkall på et sansenes liv til fordel for et åndens liv. Den som har tatt dette store steget, ser seg ikke tilbake etter det han har forlatt.

Meher Baba sier at det finnes kanskje et tusen søkere som gleder seg over like mange åndelige opplevelser, men det finnes bare én Sti for Gnosis. Det er en indre, men allikevel virkelig, vei. Selv om den ikke er noen vanlig sti, er den klart og tydelig synlig som en sti for det indre øyet til en sann pilegrim som går den. Men selv de mystikere som virkelig har "erfart", kan bare beskrive de delene av Stien som de selv har tilbakelagt. De som har nådd det kritiske punktet på det tredje plan, kan ikke vite noe om det fjerde plan, heller ikke kan de lede noen opp til sitt eget nivå. Deres kunnskap og erfaring er begrenset til dem selv. Bare de som er på det femte og det sjette plan er i stand til å bringe andre opp til sitt eget nivå, og alle som deres nåde stiger ned til, vil oppnå store goder gjennom det.

Verdens individuelle sjeler befinner seg innenfor grensene til den grove sfære, som inkluderer alle grove soler, måner, verdener og alt rom. En villmann, uvitende om de mest elementære vitenskapelige lover og uten begrep om rett og galt, og en stor filosof eller vitenskapsmann befinner seg begge innenfor den grove sfæres grenser. Filosofen kjenner kanskje den subtile sfære meget godt på et teoretisk nivå, og vitenskapsmannen er kanskje en autoritet på de mest ekstreme grenseområdene for moderne fysikk, men fra det subtiles standpunkt tilhører både de og villmannen den grove sfære. Inntil den subtile sfære er erfart, forblir gnosis et tema for intellektuelle spissfindigheter for alle de som tilhører den grove sfære, fordi vi med "subtil" ikke bare mener den fineste formen for det grove. I ordets vanlige betydning er det kanskje korrekt å kalle svært fine substanser som eter, atomet, vibrasjoner, lys og rom, for "subtile", men de er udiskutabelt grove, selv om de er det i en meget fin form.

I åndelig forstand betyr subtil noe helt annet enn det fysiske, hvor fortynnet de fysiske tingene enn måtte være. Selv om den grove sfære er et resultat av den subtile sfære og avhengig av den, er den subtile sfære fullstendig uavhengig av den grove sfære. Vi kan bruke det å spise som eksempel. Den grove handlingen er resultatet av tanken og avhenger av den, men tanken er uavhengig av den fysiske handlingen.
 

GLEMSOMHET

Hele filosofien omkring det å nærme seg og realisere Sannheten, beror på spørsmålet om det vi kan kalle glemsomhet. Ordet "glemsomhet" slik vi bruker det her, må ikke assosieres til den allment aksepterte betydning av ordet, nemlig å glemme å poste et brev eller en sinnstilstand som ganske enkelt er sløv og tom. Glemsomhet i denne spesielle betydningen er en sinnsinnstilling som gradvis utvikler seg til åndelig opplevelse. Ytre forsakelse er ikke glemsomhet, fordi den er mest fysisk og delvis mental, men indre forsakelse, når den blir en ren mental forsakelse, antar glemsomhetens kvalitet og verdighet. Altså kan man nok gi avkall på verden, men det er ikke lett å glemme den.

Slik forklarer glemsomhet i denne spesielle betydningen hemmeligheten bak all lykke, åndelig eller ikke, som menneskene opplever. Sufienes begrep for denne glemsomheten er bikhudi, og selv om den ofte blir nettopp det, bør den ikke forveksles med bihoshi (ubevissthet).

Forskjellen mellom glemsomhet og ubevissthet er viktig, og noen få eksempler på typer ubevissthet vil bidra til å gjøre dette klart. For det første må man huske at glemsomhet er sinnets delvise eller totale ubundethet av den fysiske verden, og ubevissthet sinnets delvise eller totale dødgjøring i forhold til den fysiske verden. Den førstnevnte gir anledning til ulike grader av åndelig ekstase og den sistnevnte til ulike grader av opphør av lyst og smerte.

La oss så se på et par eksempler på ubevissthet. Når man er ved perfekt helse, bryr man seg ikke om hvordan et livsviktig organ som hjertet fungerer. Det vil si at man glemmer at dette organet slår uopphørlig og til fullkommenhet i menneskekroppen slik at liv og helse opprettholdes. Men hvis hjerterytmen forstyrres, opplever man et akutt ubehag, og hvis hjerteinfarkt forekommer, får man akutte precordiale smerter. I begge tilfellene blir man minnet om at man har et hjerte. Selv om den kommer fra hjertet, oppleves fornemmelsen av ubehag og smerte bare på grunn av sinnets virksomhet. Jo mer sinnet er rettet mot hjertet, jo sterkere føles ubehaget eller smerten. Når smerten når sitt høydepunkt, hender det at bevisstløshet inntrer — et brudd på bevissthetens tråder som gjør det mulig å glemme smerten. Men dette er ubevissthet og ikke glemsomhet i åndelig betydning. En kirurg kan gjennom å utføre en prefrontal leukotomi gripe inn i noen av de nervebanene som tjener denne sinnets fokusering på den umedgjørlige smerten ved noen uhelbredelige sykdommer som cancer. Etter denne operasjonen er smerten der fremdeles, men pasienten slutter å rette sinnet sitt mot den, og slutter således å bry seg om den. Dette er igjen en delvis ubevissthet tilveiebrakt gjennom rent fysiske midler, og ikke en sann glemsomhet i åndelig betydning. Søvn er en ubevisst tilstand som gir et foreløpig pusterom i livets slit, men søvn er ikke sann glemsomhet i åndelig betydning.

Hele filosofien omkring lykke og ulykke beror derfor på spørsmålet om glemsomhet i en eller annen form og om hukommelse i en eller annen form. Hukommelse er sinnets tilknytning til en bestemt idé, person, ting eller sted; og glemsomhet er dens motsetning. Når det først er forstått at hukommelse forårsaker smerte, følger det at den eneste kuren er en eller annen form for glemsomhet, og denne glemsomheten kan være enten positiv eller negativ. En positiv glemsomhet er at sinnet fortsetter å være klar over ytre stimuli men nekter å reagere på dem. En negativ glemsomhet er enten en ren bevisstløshet — at sinnet stopper opp som i dyp søvn — eller at det akselererer som i galskap, som har blitt definert som en måte å unngå minnet om lidelse på. Søvn eller galskap kan i ulik grad induseres på kunstig vis ved bruk av rusmidler eller medisiner, men også dette er en negativ måte å overvinne hukommelsen på.

Positiv glemsomhet er altså kuren, og en rendyrking av den utvikler den sinnslikevekten i et menneske som setter ham i stand til å gi uttrykk for edle trekk som velgjørenhet, tilgivelse, toleranse, uselviskhet og tjeneste for andre. Den som ikke er utrustet med denne positive glemsomheten, blir et barometer for sine omgivelser. Likevekten hans blir forstyrret av det minste snev av ros eller smiger, og av den minste hentydning til bakvaskelse eller kritikk; sinnet hans er lik et tynt halmstrå som påvirkes av den letteste følelsesbris. Et slikt menneske ligger alltid i krig med seg selv og kjenner ikke til noen fred.

I utøvelsen av denne positive glemsomheten er ikke bare en ikke-reaksjon på fiendtlige omstendigheter essensiell, men også en ikke-reaksjon på gunstige og gledelige omstendigheter. Av disse to er det den sistnevnte som er den vanskeligste og den som ikke blir beskrevet så ofte, selv om den spiller en like stor rolle.

Selv om positiv glemsomhet er selve roten til lykken, er den på ingen måte lett å oppnå. Men når et menneske først har tilegnet seg denne sinnstilstanden, hever han seg over smerte og lyst, han er herre over seg selv. For at den skal ha full effekt på det åndelige liv, må den bli permanent, og en slik bestandighet kan bare erverves gjennom konstant utøvelse gjennom mange liv. Som et resultat av en streben etter glemsomhet i tidligere liv, opplever noen mennesker spontane og forbigående glimt av det i et senere liv, og det er slike mennesker som gir verden det beste innen poesi, kunst og filosofi og som gjør de største oppdagelsene innen vitenskap.

I slike øyeblikk av sann glemsomhet skjer det en mental løsrivelse fra alle materielle omgivelser slik at poeten kan la sin fantasi sveve fritt. Når en kunstner gir form til et ideal som han glemmer seg selv og alle irrelevante omgivelser i, skaper han et mesterverk. Filosofiens beste kommer til uttrykk når et menneske betrakter livets problem uten referanse til sine rent personlige forhold, og noen av de største vitenskapelige oppdagelsene har blitt gjort i denne sinnsstemningen. Slike manifestasjoner av genuin spontan glemsomhet er sjeldne, og selv om det sies at poeter, kunstnere og filosofer er født og ikke formet, er disse flyktige fasene av ekte glemsomhet et resultat av anstrengelser gjort i tidligere liv.

I et forsøk på å gjøre livet utholdelig utvikler noen en slags hjelpeløs stoisisme — et slags "jeg blåser i det" holdning til livet — og andre kaster seg likegyldige ut i epikureisme. Det første er en apatisk aksept av nederlaget og det siste et forsøk på å glemme nederlaget i nytelsens armer. Ingen av delene er sann glemsomhet. Men når et menneske erverver den sanne glemsomheten, går han inn i det åndelige kongeriket og passerer gjennom forskjellige grader av glemsomhet inntil Målet er nådd. Meher Baba forteller oss: "Glemsomhet overfor verden gjør en til en pilegrim (rahrav, sadhak), glemsomhet overfor den neste verden gjør en til en helgen, glemsomhet overfor selvet betyr Realisering, og glemsomhet overfor glemsomhet er Fullkommenhet."
 

3 Det første plan (Se tekst)

Hafiz refererer tydeligvis til det første plan når han sier:

 
"Det er ikke kjent hvor den Guddommelige Elskedes sanne bolig befinner seg; bare dette er klart, at jeg hører lyden av bjeller (fra karavanene på veien)."

Om temaet lyd og planene sier Meher Baba: ²

"Men dere skal vite dette, at lyd eksisterer opp gjennom alle de syv plan og at den gir forskjellig uttrykk for følelse, ekstase og salighet.

Om forestillingsevnen strekkes aldri så langt, er lydene, synsinntrykkene og luktene på de høyere plan ikke sammenlignbare med det vi er vant til på det fysiske plan...Våre fysiske organer for hørsel, syn og lukt er ubrukelige for opplevelsen og nytelsen av de høyere plan. Der inne er det et annet øye som ser, et annet øre som hører og en annen nese som lukter. Dere vet allerede at det finnes indre sanser, motstykkene til menneskets ytre sanser, og det er med de førstnevnte at man opplever de høyere plan.

Ikke gjør den feilen at dere sammenligner lyden på de høyere plan med noe som er forskjellig i vibrasjonenes intensitet og frekvens fra lyden på det fysiske plan, vit med sikkerhet at det virkelig finnes noe som kan kalles 'lyd' på de første tre plan. Denne lydens form, skjønnhet, musikk og salighet er hinsides beskrivelse. Den himmelske musikken eller nad er særegen for det første plan, og det er den Hafiz refererer til som Œ-´ (klingende bjeller).

Selv om lyd finnes på alle de syv plan, er det som nevnt ovenfor duften som er særegen for det andre og det tredje plan mens det er synet som tilhører det femte og sjette plan...

Det syvende plan er noe helt for seg selv. Her er lyden, synet og duften guddommelig i sin essens og kan ikke sammenlignes med de som strømmer ut fra de lavere plan. På dette planet hører, lukter og ser man ikke, man blir simultant både lyd, duft og syn og er seg det guddommelig bevisst."
 

4 Det andre plan (Se tekst)

Hafiz refererer tydeligvis til det andre plan når han sier:

 
"Hvordan skal jeg åpenbare for deg at i går kveld i vertshuset, beruset og ustø som jeg var, ble gode nyheter overbrakt meg av den skjulte verdens engel?"

5 Det tredje plan (Se tekst)

Hafiz refererer til det tredje plan med følgende ord:

"For en uro og bedrøvelse denne musikeren med sin viten om (åndelige) tilstander og nivåer hensetter tilhøreren i ved midt i sin forestilling å innskyte den Guddommelig Elskedes ord."

6 Stadiet mellom det tredje og fjerde plan (Se tekst)

Reisen mellom det tredje og fjerde plan er både vanskelig og farlig fordi det er mellom disse to planene at fortryllelsespunktet (muqam-e-hairat) befinner seg. Det er meget vanskelig å komme ut av denne fortryllelsestilstanden hvis pilegrimen først stopper her, selv om de fleste pilegrimer går direkte fra det tredje til det fjerde plan. Hvis ikke pilegrimen kommer seg raskt ut av denne tilstanden og fortsetter videre til det fjerde plan, vil han bli oppholdt på reisen på ubestemt tid. Når en pilegrim først blir trollbundet på denne måten, vil han fortsette å være det for dager, måneder og år til sammen. Han kan ikke gå fremover og han kan heller ikke gå tilbake. Han er hverken grovtbevisst eller subtiltbevisst. Han kan heller ikke kalles ubevisst siden han har full bevissthet om fortryllelsen, og det er på grunn av denne bevisstheten om fortryllelsen at han lever denne levende døden.

Den dypt fascinerte pilegrimens fysiske tilstand er ikke mindre merkelig, for hvis han setter seg i en bestemt stilling, fortsetter han å sitte i den stillingen for måneder og år til sammen. Likeledes, hvis han blir trollbundet mens han står, vil han fortsette å stå inntil fortryllelsen ender. Kort sagt forblir han stasjonær i den stillingen han inntok da han først ble trollbundet, og selv om det kan virke som om han er en livløs statue, er han faktisk mer levende enn et vanlig verdslig menneske.

Det er velkjent i sufienes verden hvordan Ali Ahmed Sabir fra Piran Kalyar, som ble en Fullkommen Mester etterpå, en gang ble stående flere år i nærheten av et bestemt tre. I denne perioden var Sabirs sinn oppslukt av fortryllelsen fra denne muqam-e-hairat, og han ble reddet ut av den av en Qutub. Bare en naturlig død eller guddommelig hjelp fra en levende Mester kan hjelpe en slik forvirret pilegrim når han går slik åndelig i stå. En Mester vil hjelpe en slik pilegrim ved enten å bringe ham tilbake til det tredje plan eller ved å dytte ham fremover.

Hafiz tenker utvilsomt på denne tilstanden til pilegrimen når han sier:

"Gjør meg så fortumlet og beruset at jeg, på grunn av denne tilstanden av glemsomhet, ikke vet hva som kom inn i sinnet mitt og hva som gikk ut av det."

Meher Baba forklarer at en pilegrim står i fare for å gå inn i muqam-e-hairat (tilstand av fortryllelse) når han er på vei fra det tredje til det fjerde plan. Det finnes, sier han, tilstander av fortryllelse andre steder på Stien også, men det viktigste er det som ligger mellom det tredje og det fjerde plan. Denne hairat (fortryllelsen) kan være sterk eller svak. Hvis det ikke er hindringer eller forstyrrende faktorer til stede når pilegrimen blir trollbundet, da er hairat dyp eller sterk. Hvis det er en forstyrrende faktor til stede, da er hairat svak. Hvis en pilegrim opplever enten sterk eller svak hairat mellom det tredje og det fjerde plan og så blir dyttet fremover til et høyere plan ved et uhell, går han uten unntak til et sted mellom det femte og det sjette planet, igjen med den samme sterke eller svake hairat. Slike tilfeller er imidlertid svært sjeldne. Ali Ahmed Sabir fra Kalyar og Baba Abdur Rahman fra Bombay ble begge slynget ut av en svært sterk hairat mellom det tredje og det fjerde planet og inn i en svært sterk hairat mellom femte og sjette plan, den førstnevnte ved en Qutubs nådegave og den sistnevnte gjennom en Guds gave i form av en ulykke.

En fullstendig fastlåst stilling som vedvarer inntil døden, eller inntil en Fullkommen Mester blir kontaktet, kan observeres bare i de pilegrimene som har en svært sterk hairat. En mast (Gudsberuset) som har vært sammen med Meher Baba i mange år, befant seg i denne muqam-e-hairat mellom det tredje og fjerde plan da han ble brakt til Meher Baba i Rahuri i 1936, men dette var en svak hairat, og selv om han av og til sto i samme stilling flere timer av gangen, ble stillingen aldri permanent. Ale Ahmed Sabirs fortryllelse var imidlertid sterk, og han forble i én stilling inntil han omsider ble reddet ut av fortryllelsen av en Qutub.

Denne tilstanden av fortryllelse må på ingen måte forveksles med den schizofrenes katatone sløvhet selv om de to tilstandene kan se like ut. Begge er tilstander av fortryllelse, men de står milevidt fra hverandre.
 

7 Den mentale sfæres pilegrim (Se tekst)

Meher Baba sier at hvis en pilegrim fra den mentale sfære er i India og får den idéen at han vil se Amerika, vil han simultant med sitt ønske være der enten mentalt eller fysisk hvis han vil. Man kan lure på hvordan han kan være i stand til å reise like raskt som selve tanken. Svaret er at sinnet er overalt, og derfor trenger ikke den mentale sfæres pilegrim å reise. Han kan være hvor han enn vil uten å bruke sine grove eller subtile organer. Han kan vite hva som helst og alt om det grove, subtile og mentale sfærer helt opp til det sjette plan ganske enkelt ved å ville vite. Og enda viktigere: han kan hjelpe mindre avanserte sjeler og vanlige mennesker til å komme opp til hans eget utviklingsnivå. Når han vil hjelpe noen direkte, kan en pilegrim på det femte plan ta en aspirant "ved hånden" og lede ham på Stien. Når han gjør det, har også aspiranten en indre fornemmelse av det mentale plans mester (kjent blant sufiene som en wali) og hans kontinuerlige nærvær og føler også at han blir ledet av ham langs Stien til fullkommenhet. I den følgende kupletten anskueliggjør Hafiz sannsynligvis den spesielle følelsen man har når man blir ledet på denne måten:

"Å ærverdige mester, hold hånden min og led meg, for jeg går Stien til fots (hjelpeløst) i sammenligning med andre av mine reisefeller som rir bortover Stien."

Generelt sett hjelper imidlertid walien (mahapurush) en aspirant ved å se ham inn i øynene og gjennom det å rive det indre sløret vekk fra det indre, virkelige øyet. Denne waliens åndelige innflytelsen gjennom synet er kjent blant sufiene som tawajjoh. Begrepet tawajjoh passer ikke på Fullkomne Mestere. I deres tilfelle er begrepet "vilje" det korrekte, for de kan også gi hjelp uten den fysiske kontakten som er nødvendig når det gjelder planenes mestere.

Meher Baba forklarer at på det femte plan ønsker pilegrimen noen ganger å ha det guddommelige nærvær, og noen ganger vil han ta seg av verdslige plikter. Når det gjelder det guddommelige nærvær på det femte plan, er det faktisk slik at Gud alltid er nærværende, men noen ganger ønsker kanskje ikke pilegrimen dette nærværet når han retter sin oppmerksomhet mot verdslige plikter. På det sjette plan fastholder pilegrimen sitt begjær etter Guds nærvær ett hundre prosent. Hafiz refererer sannsynligvis til sin erfaring fra det femte plan når han sier:

"Å Hafiz, hvis du begjærer det guddommelige nærvær, da må du ikke tillate deg selv å være fraværende."

8 Det sjette plan (Se tekst)

Den reisende som lykkes i å nå dette planet har rett til å bli kalt pir eller satpurush. Det finnes ingen adekvat engelsk oversettelse av disse ordene. Ordet "helgen" ville kanskje vært dekkende, men det har den ulempen at det brukes svært løst.

Hafiz erindrer dette sjette planet med følgende ord:

"Vi har sett den Elskedes ansikt speile seg i begeret (vårt sinns eller hjertes beger). Å du uvitende, du har ingen idé om den saligheten vi drikker derav."

9 Det sjette plans gnosis (Se tekst)

Når det gjelder det sjette plans gnosis, sier Meher Baba: "Bare Gud eksisterer, og hvis noe annet eksisterer takket være uvitenhet, er dets realitet illusorisk. Da eksisterer det som Guds skygge, noe som betyr at Gud både er på Kunnskapens og uvitenhetens stadium. De følgende fire perspektiver på den ene erfaring, beskrevet med sufi-gnosis' ord, er de forskjellige aspekter ved sjelenes gnosis på det sjette plan når de står ansikt til ansikt med Gud, men fremdeles i illusjonens doméne. Alle disse aspektene oppleves i forening på samme tid.
 

(1) Hama ust	—Dette betyr: 'Alt er Han'; og for den som erfarer denne gnosis, eksisterer bare Gud.
(2) Hama az ust	—Dette betyr: 'Alt kommer fra Ham'; og for den som erfarer denne gnosis, eksisterer alle fenomener, ulikheter og mangfoldigheter som illusjon når uvitenheten hersker.
(3) Hama ba ust	—Dette betyr: 'Alt er med Ham'; og for den som erfarer denne gnosis, er Gud både uten attributter og med attributter. Hans attributter er ubegrensede når denne Viten hersker og begrensede når uvitenheten hersker. Kroppen, sinnet og de tre verdener eksisterer ikke; men hvis de synes å eksistere, eksisterer de som skygger.
(4) Hama dar ust	—Dette betyr: 'Alt er i Ham'; og for den som erfarer denne gnosis, har selv ikke uvitenheten noen eksistens i seg selv. Dens eksistens, når den uttrykkes, kommer ut av Guds ubevisste og uendelige Viten, og derfor har hva som enn eksisterer i dualiteten takket være uvitenhet, kommet ut av Gud der det eksisterte fra evighet av."

 

10 Det syvende plan (Se tekst)

Det må være klart at i det øyeblikket man smelter inn i det syvende plan, rives alle forbindelsesledd til de grove, subtile og mentale kropper og med universet nødvendigvis i stykker. I en vanlig grov eksistens finnes ingen parallell til denne løsrivelsen fra disse langvarige vitale forbindelsene som binder individet til sine tre kropper og til universet. Den fysiske død er en ubetydelig ting i sammenligning, like betydningsfullt som å rive en hyssing i stykker. I dødsøyeblikket skilles den subtile kropp og livskraften vanligvis fullstendig fra den grove kroppen. Men sinnet opprettholder forbindelsen med den grove kroppen for de første fire dagene etter døden og til en noe mindre grad for ytterligere syv dager etter det. Men i den endelige tilintetgjørelsen (fana) er det ikke kropp og sinn som skilles ad, det er den komplette tilintetgjørelse av sinnet og alle nuqush-e-amal (sanskaraer).
 

11 Forskjellige typer mirakler (Se tekst)

Meher Baba har gitt oss en forklaring på forskjellen mellom miraklene til:—

(1)	En Frelser (Avatar)
(2)	En Fullkommen Mester (Sadguru)
(3)	En pir og en wali (dvs. en på det sjette, respektivt det femte plan)
(4)	De på de lavere plan (dvs. 1., 2., 3. og 4.)
I forbindelse med disse fire typene, sier Meher Baba:
1.	En Frelsers mirakler er av universell karakter og utføres når det er universelt nødvendig. Når en Frelser har til hensikt å gjøre et mirakel, stasjonerer han seg for en tid på det sjette, femte eller fjerde plan etter som omstendighetene krever det. Men når det er ønskelig at mirakelene skal være meget sterke, stasjonerer han seg på det fjerde plan for en tid.
2.	En Fullkommen Mesters mirakler er i meget stor målestokk, men de dekker ikke hele universet. I likhet med Frelserens mirakler skapes de imidlertid ene og alene for andres åndelige oppvåknings skyld. I likhet med Frelseren stasjonerer også den Fullkomne Mesteren som har til hensikt å utføre et mirakel, seg på det sjette, femte eller fjerde plan for en tid. Ingen mirakler utføres noensinne av det syvende plans Majzoob-e-Kamil av den enkle grunn at de tre sfærene, den mentale, den subtile og den grove, ikke eksisterer for en slik sjel.
3.	Miraklene til en pir eller wali er i begrenset målestokk. Faktisk utfører de ingen mirakler direkte. Men de miraklene som kan attribueres til dem, formes av deres mentale innflytelse over andres tanker og følelser og gir både materiell og åndelig avkastning. De kommer ikke ned til det fjerde plan — de allmektige åndelige krefters plan.
4.	Første, annet og tredje plans pilegrimer kan bruke eller vise krefter fra sitt eget plan, slik som å lese andres tanker, frembringe ting fra ingensteder, resitere ord eller avsnitt fra en bok uten å se den, stoppe tog, la seg begrave levende for flere timer til sammen, levitasjon, osv., osv. Dette er virkelige krefter som pilegrimen har tilegnet seg på de forskjellige plan, og i egenskap av det, kan de ikke kalles rene og skjære tryllekunster. Fullkomne Mestere og Avataren kan rykke vekk en pilegrims evner til å bruke kreftene fra de lavere plan, nemlig det første, andre og tredje, og kan til og med rykke vekk de allmektige kreftene til en på det fjerde plan. En slik bortrykking av kreftene til dem som er på de lavere plan, er kjent blant sufiene som salb-e-wilayat.

 

På det fjerde plan oppbevares alle de allmektige kreftene ³ som, hvis de misbrukes av pilegrimen, fører til hans absolutte ruin. Men slike mirakler får ingen negativ effekt på verden, fordi Qutub-e-Irshad — overhodet for sin tids åndelige hierarki — sørger for å gjøre disse handlingene ineffektive.

Meher Baba forklarer videre at hvis en pilegrim fra de første tre plan, demonstrerer sine krefter på en kritikkløs måte, er dette ladet med alvorlige farer, men den som misbruker det fjerde plans krefter faller alltid tilbake til evolusjonens laveste plan — stentilstanden.

Kabir har referert til disse farene når han sier:

"Herrens hus er høyt, lik toppen på den høyeste daddelpalme. Hvis han klatrer opp, får han smake kjærlighetsnektaren, hvis han faller ned, brekker han nakken."

BEVISSTE OG UBEVISSTE TILFELLER AV MIRAKLER

Miraklene som Frelserne og Fullkomne Mestere utfører, har et guddommelig motiv bak seg og kan være enten frivillige eller ufrivillige. En Frelsers eller en Fullkommen Mesters frivillige mirakler er de han utfører med overlegg gjennom sin viljes uttrykk og kraft, og de ufrivillige er de som skjer uavhengig av Frelserens eller den Fullkomne Mesters vilje og utføres gjennom den alltid-aktive kraften som omgir disse store skapningene. I den sistnevnte mirakeltype er Frelseren eller den Fullkomne Mesteren uten kjennskap til den mirakuløse hendelsen som han selv er kilden og den primære årsaken til. Men uansett er både de frivillige og ufrivillige miraklene fra disse Fullkomnes side alltid rettet mot verdens åndelige oppvåkning.
 

HVORFOR UTFØRER FRELSERE OG FULLKOMNE MESTERE MIRAKLER?

Svært verdslige mennesker er åndelig sløve og noen ganger trenger de mirakler for å redde seg selv eller andre helt uskyldige mennesker fra resultatene av denne avstumpetheten. Den følgende analogien viser hva som menes med dette.

La oss anta at et barn holder en spurv i hånden på en så uforsiktig måte at han er nær ved å kvele den. For å redde spurvens liv ville det ikke være tilrådelig å prøve å nappe spurven ut av barnets grep, for barnet ville sannsynligvis stramme grepet rundt spurven og drepe den. Men hvis barnet tilbys en mynt, vil han nesten sikkert løsne grepet rundt spurven slik at den settes fri. Barnet forhindres altså i å drepe spurven gjennom en ren uvitenhet om hva han gjør. En Fullkommen Mesters mirakler utretter samme slags ting, de hindrer mennesker fra å skade seg selv og andre gjennom ren uvitenhet om åndelige verdier.

Hvis gull kan defineres som symbol på mirakler, vil en yogi på de lavere plan blende verdslige mennesker ved å la sitt gull dingle foran øynene deres slik at de blir overveldet av hans overlegne evner. Hvis de overgir seg til en slik yogi, vil de til slutt bli grusomt skuffet. Men når Frelseren eller en Fullkommen Mester dingler dette gullet foran øynene til verdslige mennesker, bruker han én form for Maya for å dra dem vekk fra andre og mer bindende former for Maya, og slik trekker han dem mot den Stien som leder til deres sanne bestemmelsessted, Selvrealisasjon.

La oss bruke en annen illustrasjon og forestille oss en mann med monokromatisk syn slik at verden for eksempel virker blå. Øynene hans fungerer altså som blå briller, slik at når han ser ut gjennom dem, ser alt blått ut. I åndelig forstand er verden en illusjon og har derfor ingen farve i det hele tatt. Den er farveløs. En yogi som demonstrerer sine mirakuløse krefter, bytter bare ut denne mannens blå "briller" med grønne eller rød, slik at han ser alt som grønt eller rødt. For hans uvitende øyne som er vant til å se verden som blå, er denne brå overgangen til grønt eller rødt overveldende og kaster tilsynelatende en sterk glans over yogien..

En Fullkommen Mester, som vet at hverken blått eller rødt eller grønt er sanne farver men at alt er farveløst (dvs. ingenting), kaster ikke bort tiden ved å bytte "briller", og gjennom det setter han mennesket i stand til å se verden slik den egentlig er: farveløs eller ingenting. Yogien og de mindre mestrene som ikke er fullkomne, erstatter bare én illusjon med en annen. Men en Fullkommen Mester river illusjonens slør vekk for godt og åpenbarer sannheten i at Skaperverket er illusorisk og at alene Gud er virkelig. Denne gjerningen som utføres av den Fullkomne Mester, er en langsom og smertefull prosess som mangler farverikdommen ved yogiens spektakulære og villedende metode, og det er derfor de Fullkomne Mesteres gjerninger er ubegripelige.
 

HVEM EIER KREFTENE SOM MIRAKLER LAGES AV?

En Fullkommen Mesters mirakuløse evner virker som om de er de samme som kreftene til en yogi på det fjerde plan, men det finnes en viktig forskjell, nemlig at den Fullkomne Mesters krefter er hans egne fordi han er selve Kraften. Han trenger bare å ville noe, og det skjer. "Bli, og det ble" (Kun faya kèn) refererer i følge sufiene til denne guddommelige maktmanifestasjonen.

Yogiens krefter er imidlertid ikke hans egne og de må gjøre seg avhengige av ytre kraftkilder når de skal utføre mirakler. De Fullkomne Mesternes iboende krefter flyter over hele tiden, og yogiene og de lavere plans pilegrimer låner disse flommende kreftene og utfører mirakler med dem. Dette er helt i overensstemmelse med sufienes overbevisning om at waliene er Profeten Muhammads vitner, og at alle deres mirakler, lik dråper som siver gjennom et skinn fylt med honning, kommer fra ham. Når ortodokse muslimer gir denne overbevisningen sin tilslutning, blir den imidlertid av et mer begrenset omfang fordi den bare anvendes på Profeten Muhammads personlighet. Dens universelle anvendbarhet hentydes imidlertid til av sufienes overbevisning om at det fra begynnelsen av bare har vært én Rasool som åpenbarer seg fra tid til annen i forskjellige land under forskjellige navn.

I det Han kaster ytterligere lys over dette punktet, forklarer Meher Baba: "I fana-fillah (Majzoobtilstanden) forekommer ingen mirakler, hverken direkte eller indirekte. I det Guddommelige Veikryss (turiya avastha eller muqam-e-furutat) har Jivanmuktaen (Azad-e-Mutlaq) ingen plikter og utfører ingen mirakler. Men det vil alltid være en mulighet for at mirakler skjer gjennom Jivanmuktaen uten at han er klar over det. De lavere plans agenter og pilegrimer låner svært ofte hans krefter og gjør mirakler med dem, men Jivanmuktaens krefter blir på ingen måte gjort mindre gjennom det."
 

FRELSERENS (Rasoolens eller Avatarens)
OG DE FULLKOMNE MESTERES (Sadguruers) MIRAKLER

Når Gud blir menneske, blir Han en Frelser (Rasool eller Avatar), og når et menneske blir Gud, blir han en Majzoob, og hvis han har en plikt å utføre overfor menneskeheten, gjennomfører han den tredje og fjerde guddommelige reisen og blir en Fullkommen Mester (Sadguru). Både Frelseren og den Fullkomne Mesteren er åndelig fullkomne fordi begge er ett med Gud, og selv om begge er forpliktet overfor menneskeheten, er Frelserens oppgave av et spesielt slag.

Sufiene sier at "forholdet" (qurbat) til Gud ikke er det samme for Frelseren som for den Fullkomne Mesteren, og de kaller dem henholdsvis qurb-e-farayiz (ufrivillig nødvendig nærhet) og qurb-e-nawafil (frivillig nærhet). Qurb-e-farayiz tilhører således Frelserene og qurb-e-nawafil de Fullkomne Mesterne.

Sufiene forklarer at når Rasool (Avataren) forårsaker mirakler, er det Gud som er den handlende instans og mennesket som er instrumentet, mens det hos den Fullkomne Mesteren er omvendt — mennesket er den handlende instans og Gud er instrumentet. Den berømte episoden der Profeten Muhammad kastet en håndfull støv på fienden i slaget om Badr og dermed slo dem på flukt, er et eksempel på en Frelser som gjør et mirakel. Selv om det utvilsomt så ut som om det var Muhammad som menneske som kastet støvet, var det i virkeligheten Gud som Muhammad som kastet støvet og Muhammad som menneske som slo fienden på flukt. Et slikt mirakel er derfor en illustrasjon på qurb-e-farayiz.

Miraklene som de Fullkomne Mestere utfører er imidlertid illustrasjoner på qurb-e-nawafil, og av disse er Shamsi Tabriz' mirakel — det å gjenoppvekke døde til liv — et godt eksempel. Da Shamsi uttalte ordene "Qum bi iznallah" (stå opp i Guds navn), ble ikke prinsen levende igjen, men da han sa "Qum bi izn´" (stå opp i mitt navn), ble prinsen levende med en gang. Her var det Shamsi Tabriz som menneske som ga ordre, og Gud som Shamsi Tabriz som tok på Seg Sine Egne attributter — i dette tilfellet livets attributt — og slik gjenopplivet prinsen. I qurb-e-nawafil er mennesket den handlende instans og Gud instrumentet.

La oss for en stund diskuterer forskjellen mellom holdningen til mirakler i Øst og Vest. Østen, som har i sitt eie en lang historie av intimt kjennskap til Fullkomne Mestere og avanserte sjeler, har lært å akseptere at siden Gud er uendelig, kan Han ikke fattes av det avgrensede sinnet. Østen vet at menneskets intellekt, med dets begrensede rekkevidde, er av nytte bare opp til et visst stadium når man gir seg i kast med metafysiske problemer. Slik filosofen dr. Iqbal synger det:

"Intellektet, selv om det befinner seg like ved dørterskelen (til den Elskede), er ikke skjebnebestemt til å nyte det Guddommelige Nærvær."

Østen vet at på det punktet der intellektet oppgir sine forsøk på å hanskes med det som er transcendentalt, er det kjærligheten som må ta opp forbindelsen. Vesten har stor tro på en intellektuell tilnærming, og det som nekter å innfinne seg innenfor intellektets område, blir vanligvis enten benektet eller gjort narr av. Som et biprodukt av denne oksidentale holdningen kan vi vise til den ytterst misforståtte bruken av ordet "mystisk" i moderne amerikansk dagligtale. Den europeiske middelalders brennende religiøse entusiasme er nesten helt erstattet av den store entusiasmen for kultur og vitenskap.

Vitenskapens doktriner er imidlertid til en viss grad flytende, og en ekte vitenskapsmann er i stand til å se kjensgjerninger i øynene, men Meher Baba har ofte erklært at på tross av dens store fremskritt, befinner vitenskapen seg fremdeles langt fra det som utgjør kjernen i materielle ting, og den har ikke en gang begynt å nærme seg de åndelige tings ytterste utkant. Hjertet må samarbeide med hodet.

Det kan godt hende at noen av yogienes fysiske bragder som massene aksepterer som mirakler, kan bortforklares av legevitenskapen. Men virkelige mirakler, og da særlig de Fullkomne Mesteres mirakler, lar seg ikke forklare vitenskapelig. Mange av de miraklene som Frelsere, Fullkomne Mestere og helgener gjør, står opptegnet i åndelige legender og klassikere fra alle folkeslag og alle religioner, og det alltid-fungerende åndelige hierarki øker antallet av disse miraklene fra dag til dag. Kjensgjerningene er der, Jesus og andre Fullkomne har gjenoppvekket døde og de har helbredet sykdommer. Men selv om man fikk se et mirakel finne sted rett foran sine egne øyne, og selv om man var overbevist om at det var et mirakel og ikke et tricks, ville man aldri bli i stand til å formulere en rasjonell forklaring på det, for mirakler er fullstendig hinsides intellektuelle forklaringers rekkevidde. De er et mysterium like dypt som livet selv.

Men kanskje er ikke misforståelsen helt uten grunn, for verden generelt får sjelden innsikt i de Fullkomne Mesternes arbeid og det er sant at det meste av dette arbeidet ligger som en skatt i noen få intime forbindelser og verdige innviddes bryst og er trygt skjult for all nysgjerrighet. Med den berømte sufi Abdul Hasan Kharqanis ord: "Hvis noen få dråper av det som ligger under en Fullkommen Mesters hud, skulle komme ut mellom leppene hans, ville alle himmelens og jordens skapninger bli grepet av panikk."

På tross av miraklenes masseappell og de åndelige mestrenes påstander er Østen, på lik linje med Vesten, meget forsiktig i sin holdning til dem. Det kan imidlertid sies å tale til dens fordel at Østen i hvert fall gjennom lang erfaring har lært ikke å benekte det åndelige hierarkiets gjerninger, selv om den ikke helt vet hvordan den skal akseptere eller tro på dem. En av de eldste sufiene har sagt: "Mirakler er bare én av de tusen etappene på veien til Gud;" og vår syklus' Avatar, Meher Baba, bekrefter at det største mirakelet en Fullkommen Mester kan utføre, er å gjøre et annet menneske åndelig fullkommen slik han selv er.