GUD TALER

   over temaet
   skapelsen og dens hensikt

Av MEHER BABA

Del 9

Guds ti hovedtilstander

FREMSTILT AV MEHER BABA

Guds ti tilstander

Sidene i dette kapittelet er bygd rundt et diagram som fremstiller GUDS TI TILSTANDER. Diagrammet er gitt av Meher Baba selv; det er en juvel fra den ufattelige skatten som hans aller høyeste gnosis er. Den åndelige terminologien i diagrammet er knyttet opp mot de mest generelt aksepterte sufiske, vedantiske og kristne mystiske ekvivalenter.

Hvis vi så dette diagrammet i fugleperspektiv, ville vi finne at det fremstiller det som egentlig er Oversjelens reise nedover til devolusjonens laveste punkt som menneske (insan, jiv-atma), og dens reise oppover igjen gjennom de utfoldende bevissthetsplan tilbake til den opprinnelige kilden, først som den guddommelig absorberte Majzoob-e-Kamil og til slutt kulminerende i det Fullkomne Menneske (Insan-e-Kamil, Shiv-Atma). Guds ti forskjellige tilstander er hovedetapper på denne reisen, en reise der ubevisst Gud blir bevisst menneske for å bli bevisst Gud.

Selv om disse Guds tilstander fremstilles som tilsynelatende tydelig atskilte fra hverandre, er de i realiteten ti aspekter ved den Ene Gud Som er, og alltid vil være, En. Oversjelens nedstigning og oppstigning er bare i fantasien, og med fantasiens opphør kommer realiseringen med full bevissthet for den individuelle sjel at Gud alene eksisterer og at alt annet og ethvert annet som synes å eksistere, bare er Hans skygge.

Meher Babas gnosis underbygger uten tvetydighet både identismen (wahdat-ul-wujud) (Tillegg 34) og advaitismens teorier. I kartet "Guds ti tilstander av Meher Baba" gjøres det klart at det er Gud alene som spiller de forskjellige rollene, virkelige og innbilte. Begynnelsen er Gud og slutten er Gud; de mellomliggende etappene kan ikke være annet enn Gud. Den islamske teologis åndelige diktum er "Huwal awwal, Huwal akher, Huwal zaher, Huwal batin" (Han er det første, Han er det siste, Han er det ytre, Han er det indre).

Maulana Shabistari sier i Gulshan-e-Raz:

"Han går tilbake til den døren han først kom ut av, selv om han på sin reise har gått fra dør til dør."

Vi skal nå forsøke å gi en kortfattet beskrivelse av hver enkelt av disse Guds ti tilstander slik de forklares av Meher Baba.
  

Tilstand I
Gud i Hinsides Hinsidestilstanden

Denne Gudstilstanden er så transcendent at ikke noe kan virkelig begripes av den. Den er fullkomment ren og uplettet og har intet snev av "annethet." Den er det skjulte av all skjult viten og det indre av alle indre virkeligheter. Den er hinsides alle ord, og derfor kan den ikke bli adekvat beskrevet. Den er hverken avgrenset eller uendelig, hverken uten attributter eller med attributter. I dette riket er tanken, slutningene, dømmekraften og forståelsens vinger kraftløse og ubrukelige.

"Han kan ikke gripes av intellektet, derfor skal du ikke anstrenge deg for å forstå Ham; Han er helt retningsløs, så ikke prøv å søk Ham noen steder."

Meher Baba sier at når en som har realisert denne Gudstilstanden, prøver å beskrive den for andre resulterer denne handlingen ikke i en beskrivelse av den første, men av den andre Gudstilstanden — Gud i Hinsidestilstanden.

Den er alle evigheters Evighet (Azl-ul-Azal) fordi ingen evighet er tenkelig hverken som forløper for eller etterfølger av den. Her er alle indikasjoner visket ut (Munqata-ul-Izharat), siden ingen annen ting eksisterer som kan pekes på eller refereres til. Denne rene essensen (Zat-al-Baht) oppfatter ikke noe, heller ikke seg selv.

Denne tilstanden refereres til av sufiene som Wara-ul-Wara — Guds Hinsides Hinsidestilstand. Vedanta kaller den Paratpar Parabrahma.

Dette er den tilstanden der Gud hverken er nirguna (uten attributter) eller saguna (med attributter), heller ikke nirakar (uten form) eller sakar (med form).

Av alle Guds ti hovedtilstander er den første og mest-opprinnelige tilstanden Guds Hinsides Hinsidestilstand.

Da det ikke var noen andre Gudstilstander i hinsides Begynnelsens begynnelse, hersket bare den mest-opprinnelige uendelige Gudstilstanden (det vil si "Gud-Er-tilstanden") som Guds Hinsides Hinsidestilstand.

I denne Guds Hinsides Hinsidestilstands uendelighet finnes bare Uendelighetens uendelighet manifest som det uinnskrenkete, absolutte, uendelige Guddommelige Vakuum; og alle andre Guds tilstander, attributter og aspekter, inkludert uendelig bevissthet og uendelig ubevissthet, ligger alle latent som Ingenting i dette uinnskrenkete, absolutte, uendelige Guddommelige Vakuums Uendelighet som Alt (Alt inkluderer også Ingenting).

Slik er Guds mest-opprinnelige Hinsides Hinsidestilstand den tilstanden hvor man bare kan si: Gud-Er i all evighet; og at i denne mest-opprinnelige tilstanden er Gud hverken uendelig eller avgrenset bevisst eller ubevisst om Selvet eller Sin egen Uendelighetstilstand. I denne tilstanden er Gud heller ikke hverken bevisst eller ubevisst Illusjon eller Virkelighet.
  

Tilstand II
Gud i Hinsidestilstanden

Vi har allerede konstatert at Guds Hinsides Hinsidestilstand aldri kan bli adekvat beskrevet. Når et Gudsrealisert menneske forsøker å beskrive Hinsides Hinsidestilstanden, lykkes han bare i å beskrive Guds Hinsidestilstand, som er sufienes Allah, zarathustrikernes Ahuramazda, vedantistenes Paramatma, de kristnes Gud Fader og noen filosofers Oversjel. Gud i Hinsidestilstanden er absolutt, ubegrenset og uendelig — den Ene uten en annen.

Da Meher Baba forklarte denne Guds annen tilstand, la han vekt på at fundamentalt sett er ikke Tilstand II på noen måte forskjellig fra Guds Tilstand I, det er undertilstandene A, B og C til Guds Tilstand II som skaper forskjellen.

Hvordan, når og hvor denne forskjellen ble til beskrives som følger etter Meher Babas forklaringer:

I samme øyeblikk som den uendelige Guds latente opprinnelige uendelige innfall om å kjenne Seg Selv ("Hvem er Jeg?") skal til å bevege seg i den uinnskrenkede ensartetheten til det uinnskrenkede, absolutte, uendelige Guddommelige Vakuumet til Guds mest-opprinnelige Hinsides Hinsidestilstand, blir nettopp forventningen om denne uendelige tilskyndelsen-til-å-vite, som setter noe i gang i Guds evigvarende fredfulle likevekt i det uinnskrenkede, absolutte, uendelige Guddommelige Vakuumet, utenkelig.

Men den kjensgjerning at det uendelige innfallet beveger seg, og nettopp dets utenkelighet, fremkaller spontant et annet aspekt ved Guds tilstand, annerledes enn den mest-opprinnelige Hinsides Hinsidestilstandens grenseløse, absolutte, uendelige Guddommelige Vakuum hvor det ikke finnes forventning om hverken aspekt eller attributt; hverken den uendelige eller avgrensede bevissthet, heller ikke den uendelige eller avgrensede ubevissthet; og hvor alle andre ting bortsett fra Guds uendelighet som er manifest i all evighet, er latent, inkludert det uendelige innfallet og den påfølgende uendelige tilskyndelsen-til-å-vite.

Slik har det seg at nettopp utenkeligheten av forventningen om det uendelige innfallets bevegelse i Hinsides Hinsidestilstanden, automatisk utfolder forventningsfullhet som også ligger latent i den uendelige tilstanden; og denne manifestasjonen (av forventningsfullhet) skjenker Guds mest-opprinnelige Hinsides Hinsidestilstand forventningen om et uendelig aspekt som er forskjellig fra den mest-opprinnelige og evige tilstandens aspekt.

Guds annen tilstand blir følgelig til bare som et annet uendelig aspekt ved den mest-opprinnelige første tilstand. Denne andre tilstanden av Guds ti hovedtilstander kalles Guds Opprinnelige Hinsidestilstand.

Det bør gis nøye akt på at denne Guds opprinnelige annen tilstand, merket med II på kartet og betegnet "Gud i Hinsidestilstanden", overhodet ikke må antas å være en Guds tilstand som er helt annerledes enn Guds mest-opprinnelige første tilstand, merket med I på kartet og betegnet "Gud i Hinsides Hinsidestilstanden."

Den eneste forskjellen mellom Guds Tilstand I og Tilstand II er at Tilstand I er av det grenseløse, absolutte, uendelige Guddommelige Vakuum der selv den minste forventning om at det uendelige innfall skal bevege seg, er utenkelig. Bare i det øyeblikk da det opprinnelige uendelige innfallet beveger seg i Gud-Er-tilstandens uendelighet, kan derfor den uendelige Gud unnfange den uendelige opprinnelige tilskyndelsen-til-å-vite som "Hvem er jeg?" — det vil si, bare når den aspektløse tilstand I til Gud i Hinsides Hinsides får aspektet ved Tilstand II til Gud i Hinsides. Paratpar Parabrahma får slik Paramatmas uendelige aspekt.

Det bør også svært nøye bemerkes at Hinsidestilstanden, merket med II på kartet, er fundamentalt den samme som Guds Hinsides Hinsidestilstand merket med I på kartet. Men på kartet er disse to tilstandene, Tilstand I og Tilstand II, fremstilt som adskilte fra hverandre fordi selv om Tilstand II, Guds Hinsidestilstand, er den samme opprinnelige Gudstilstand, er den likevel ikke den mest-opprinnelige Gudstilstanden slik Hinsides Hinsidestilstanden er. Dette blir en nødvendig følge fordi Gud kunne unnfange det uendelige opprinnelige innfallets uendelige bevegelse og kunne få den uendelige opprinnelige impulsen fra den uendelige opprinnelige tilskyndelsen-til-å-vite, som "Hvem er Jeg?," bare i Tilstand II, når Gud påtar seg det uendelige opprinnelige aspektet ved Tilstand II innen Sin egen evige Tilstand I, som er den mest-opprinnelige Hinsides Hinsidestilstanden.

Mer eksplisitt ligger i begge disse Gudstilstander (Tilstandene I og II) alle attributter, alle aspekter, alle tilstander, Guds uendelige og mest-avgrensede bevissthet og ubevissthet, inkludert Guds egen uendelige trio-natur av makt, viten og salighet og alle andre ting bortsett fra den evig manifesterte uendeligheten til Guds evige uendelighet (som det grenseløse, absolutte, uendelige Guddommelige Vakuum), alle latent i det grenseløse, absolutte, uendelige Guddommelige Vakuum.

Alt dette som er latent i Uendeligheten, kunne bare hatt spillerom for manifestasjon i Guds Tilstand II, som kan sies å skille seg fra Tilstand I bare i denne forstand, nemlig at den gir dette spillerommet for manifestasjon av alt som ligger uendelig, og mest avgrenset, latent som Intetheten i Guds uendelighet som Altet.

Følgelig, når Guds uendelige opprinnelige innfall først beveget seg, hadde bevegelsen kun gjennomførbarhet i Guds Tilstand II; og når det beveget seg, skjedde det uniformt i Guds uendelighet. Men når innfallet beveget seg, kunne dette innfallets bevegelse aldri erfares av Gud i Hans uendelige mest uavhengige Hinsides Hinsidestilstand I; den ble erfart av Gud for all evighet i den mest-opprinnelige Hinsides Hinsidestilstand bare gjennom Hans uendelige aspekt av Tilstand II som "Gud i Hinsidestilstanden."

Altså: det uendelige opprinnelige innfallets uendelige bevegelse og dens påfølgende uendelige etterdønninger finner i virkeligheten sted i Tilstand II, Gud i Hinsidestilstanden.

I samme øyeblikk som det uendelige opprinnelige innfall beveget seg og Gud fikk den uendelige opprinnelige tilskyndelsen-til-å-vite, som "Hvem er Jeg?", gjorde den uendelige uniformiteten til innfallets uendelige bevegelse både Guds latente uendelige bevissthet og simultant Guds latente uendelige ubevissthet spontant manifest i Guds opprinnelige Hinsidestilstand hos Gud Som ikke desto mindre er i den mest-opprinnelige Hinsides Hinsidestilstanden for all evighet.

Denne spontane manifestasjonen av den latente uendelige bevissthet og den latente uendelige ubevissthet simultant ligger hinsides det menneskelige intellektets evne til å forstå og tilegne seg. Det er virkelig et paradoks fra Virkelighetens rike og noe som all menneskelig forståelse må gi tapt overfor. Hvordan kunne Gud spontant oppnå Sin egen uendelig bevissthet og Sin uendelige ubevissthet på én og samme gang? Meher Baba, da han forklarte dette, erklærte at dette er en kjensgjerning og den er av Virkelighetens rike, men den kan aldri bli forstått eller fattet av sinnet; den vil bare realiseres idet Virkeligheten realiseres. Samtidig, for at vi skal kunne få i det minste et begrep om denne kjensgjerningen som finner sted i Virkeligheten, og for at vi ikke skal ta den som blott et paradoksalt mysterium, fikk Meher Baba oss til å forstå dette tilsynelatende paradokset ved å bruke et barn i mors liv som eksempel.

Når moren unnfanger, er barnet under utvikling i mors liv; og så snart utviklingen når et nivå der barnets øyne sammen med andre utviklingstrekk er ferdig formet, oppnår barnet simultant evnen til å "se" og "ikke-se". Uavhengig av om barnet etter fødselen ser eller ikke ser, gir selve den kjensgjerning at øynene ble formet i hans mors liv til barnet hans egne øynes duale aspekt. I øynene rommes simultant evnen til å se og ikke-se så snart de er utviklet. Når barnet åpner øynene, vil han se, og når han lukker øynene, vil han ikke-se; men den kjensgjerning står fremdeles ved makt at ikke før var øynene utviklet, så ble den duale evnen til å se og ikke-se simultant rommet i dem.

Med det opprinnelige uendelige innfallets bevegelse i Gud ble likeledes både den uendelig bevissthet og ubevissthet, latent i Gud, simultant manifestert, noe som virker paradoksalt for det begrensede sinn.

Slik oppnådde Gud spontant i Sin mest-opprinnelige Hinsides Hinsidestilstand I, gjennom Sin opprinnelige Hinsides Tilstand II, simultant Sin egen uendelige ubevisste tilstand og Sin egen uendelige bevisste tilstand, på kartet fremstilt som henholdsvis "A" og "B."

På den ene siden forblir Gud i Sin uendelige ubevisste Hinsidestilstand, merket med "A" på kartet, med denne spontane manifestasjonen av uendelig ubevissthet følgelig for all evighet uendelig ubevisst, ikke bare om Sin egen evige, uendelige eksistens, som i den mest-opprinnelige Hinsides Hinsidestilstanden av Uendelighet-Absolutt, men Han blir også for all evighet Sin egenavlede uendelige opprinnelige Hinsidestilstand uendelig ubevisst, vist på kartet som II.

På den andre siden blir Gud i Sin uendelige bevisste Hinsidestilstand, merket med "B" på kartet, simultant med den spontane manifestasjonen av uendelig bevissthet for all evighet ikke bare uendelig bevisst Sin egen evige uendelige eksistens, som i den mest-opprinnelige Hinsides Hinsidestilstanden av den Absolutte Uendelighet, men Han blir også mest åpenbart uendelig bevisst Sin egen uendelige egenavlede opprinnelige Hinsidestilstand, vist på kartet som II.

Med andre ord: Bare i Guds Hinsidestilstand, merket med Tilstand II på kartet, avler Gud spontant med det uendelige opprinnelige innfallets bevegelse simultant Sin evige, uendelige ubevisste tilstand, merket undertilstand "A," og Sin evige, uendelige bevisste tilstand, merket undertilstand "B."

Undertilstand A hører til Gud i Hinsidestilstanden, merket Tilstand II. Denne undertilstand A er en tilstand av guddommelig uendelig ubevissthet om Guds egen uendelige makt, uendelige viten og uendelige salighet. Gud i denne undertilstand A erfarer hverken bevisst Sin egen trio-natur av uendelig makt, viten og salighet, eller bruker dem.

Undertilstand B tilhører også Gud i Hinsidestilstanden, merket med Tilstand II. Denne undertilstand B er uten attributter og uten form men er av den høyeste guddommelige bevissthet om Guds egen trio-natur av uendelig makt, viten og salighet. Gud i denne undertilstand B erfarer bevisst Sin egen uendelige makt, uendelige viten og uendelige salighet, men Han bruker dem ikke. Han er Seg Sin Virkelighet bevisst, men er uten bevissthet om Illusjonen.

I vedantisk terminologi er det slik Paratpar Parabrahmas Tilstand I avler Paramatmas Tilstand II; og i denne Tilstand II er Gud som Paramatma evig ubevisst og samtidig evig bevisst Sin egen mest-opprinnelige tilstand av Paratpar Parabrahma. Dette uendelige duale aspektet ved Paramatmas tilstand er markert på kartet som henholdsvis tilstand A og tilstand B.

En naturlig følge er derfor at Paramatmas evige ubevisste tilstand, merket A, i den evige opprinnelige Hinsidestilstanden, merket II, for all evighet higer etter å oppnå Paramatmas evige bevisste tilstand, merket B, som er den andre av de duale uendelige aspektene ved den opprinnelige Hinsides Gudstilstand (Paramatma), merket II.

Følgelig er det guddommelige mål at Guds ubevisste tilstand i A skal kunne nå frem til den bevisste Virkeligheten til Guds bevisste tilstand B.

Kort sagt: når tilstand A bevisst realiserer tilstand B, er det guddommelige målet nådd.

For at tilstand A bevisst skal kunne realisere tilstand B, er det ikke noe annet alternativ enn at tilstand A gradvis må erfare en transmutasjon til tilstand B og til slutt bevisst bli tilstand B i alle henseender.

Denne gradvise transmutasjonen av Guds ubevisste, uendelige tilstand til den bevisste, uendelige tilstanden fremstilles gjennom Tilstandene III, IV, V, VI og VII som forskjellige Gudstilstander i kartet over Guds ti tilstander. I Tilstand VIII blir Guds tilstand A seg fullt bevisst tilstand B.

I denne Tilstand VIII oppnår Guds ubevisste uendelige tilstand A ikke bare tilstand B's høyeste guddommelige bevissthet, men Gud blir guddommelig oppslukt i Sin egen uendelige bevisste tilstands Virkelighet og realiserer slik Sin evige identitet som Guds uendelige bevisste tilstand B.

Hvis Gud, guddommelig oppslukt som i Tilstand VIII, gjenvinner og opprettholder normal bevissthet om de mentale, subtile og grove sfærene gjennom Sine mentale, subtile og grove aspekter som en legemliggjøring av et fullkomment menneske, da oppnås Tilstand IX ved den Guddommelige Korsvei mellom Tilstandene VIII og X. Etter denne niende tilstand fremstilles Guds tiende tilstand på kartet og blir forbundet med Gudstilstand "C."

Denne Guds tiende tilstand er Guds tilstand manifestert med kvaliteter i en Fullkommen Mesters menneskeform. I Tilstand X erfarer Gud bevisst Sin egen trio-natur av uendelig makt, uendelig viten og uendelig salighet og bruker dem også gjennom Gudstilstand X's Guddommelige Embete, merket med "C" på kartet.

Det bør også nøye bemerkes at Gud i den uendelige, ubevisste tilstand A hverken er nirguna (uten attributter) -nirakar (uten form) eller saguna (med attributter) -sakar (med form). Men tilstand B er nirguna-nirakar (uten attributter og uten form) og tilstand C (som også er av den opprinnelige Hinsides Gudstilstanden) er saguna-sakar (med attributter og med form). Det er denne høyeste Menneskegudens tilstand der Gud er Seg uendelig bevisst både Virkelighet og Illusjon.
  

Tilstand III
Gud som Emanator, Opprettholder og Oppløser

I denne tilstanden setter Gud inn Sine tre hovedattributter (sifat): emanasjon, opprettholdelse og oppløsning. Denne tre-i-én tilstanden tilsvarer Vedantas treenighet: Brahma (Skaper), Vishnu (Bevarer) og Mahesh (Ødelegger) — for hvilke sufi-synonymene er betegnelsene Afridgar, Parvardigar og Fanakar.

Guds tre attributter uttrykkes gjennom de tre erkeenglene Israfeel (engelen som skaper liv), Mikael (engelen som opprettholder liv) og Izraeel (engelen som ødelegger liv).

De tredobbelte attributtene fra Guds Tilstand III var latent i Guds mest-opprinnelige Tilstand I; simultant foldet disse seg spontant ut i samme øyeblikk som det opprinnelige uendelige innfallet beveget seg i Gud og da Han unnfanget i Sin Tilstand II den uendelige tilskyndelsen-til-å-kjenne Seg Selv, som "Hvem er Jeg?" I samme øyeblikk som det uendelige innfallet beveget seg, oppnådde Gud i Sin Tilstand II simultant de uendelige duale aspektene ved å være uendelig ubevisst som i Sin tilstand A og på samme tid å være uendelig bevisst som i Sin tilstand B.

Ikke desto mindre vedvarer selvsagt den uendelige opprinnelige tilskyndelsen-til-å-vite fremdeles i Guds tilstand A, som ennå er uendelig ubevisst Seg Selv. Den uendelige tilskyndelsen-til-å-kjenne Seg Selv som stadig vedvarer i den uendelig ubevisste Guds tilstand A, muliggjorde manifestasjonen av alle kvalitetene og aspektene ved Gud som lå latent som Intetheten i uendeligheten til Guds mest-opprinnelige Tilstand I som Altet. Men alt som ligger latent som Ingenting i Alt, kunne muligens betraktes som latent bare i Guds Hinsides Tilstand II.

Derfor blir alt som er latent i Guds Hinsidestilstand gradvis foldet ut, drevet frem av den uendelige tilskyndelsen, og blir spontant brakt til å manifestere seg som alt som er av Ingenting. Altså: Intetheten av Ingenting som manifesteres, er Skaperverket; og dette Skaperverket springer frem ut av den uendelige tilskyndelsen-til-å-vite i Guds uendelige, ubevisste tilstand A. Følgelig er det bare naturlig at Guds uendelige, ubevisste tilstand A oppnår den første attributt som Emanator av de tre uendelige attributtene: Gud Skaperen, Gud Opprettholderen og Gud Oppløseren eller Ødeleggeren.

Siden Gud har oppnådd Emanatorens attributt, blir Han selvsagt Skaperverkets Skaper, som i Sin Tilstand III.

Da følger det høyst naturlig at når Gud skaper, må Han også spontant opprettholde det Han skaper. Da blir Han åpenbart også Skaperverkets Opprettholder, som i Sin Tilstand III.

Og nettopp i det Han opprettholder det som er skapt, fastsetter Gud samtidig den uunngåelige oppløsningen eller ødeleggelsen av Skaperverket. Bevaring ville vært meningsløs hvis oppløsning eller ødeleggelse ikke var forventet. Følgelig blir Gud selvsagt også Skaperverkets Oppløser eller Ødelegger, som i Sin Tilstand III.

Guds Tilstand III er den tilstanden der Gud blir Skaperen og simultant fortsetter å være Opprettholder eller Bevarer og Oppløser eller Ødelegger av Sitt eget Skaperverk. På én og samme gang blir Gud således Skaperen, Bevareren og Ødeleggeren i Tilstand III.

Det uendelig opprinnelige innfallet som beveget seg i Gud og den resulterende uendelige tilskyndelsen-til-å-kjenne Seg Selv, gjorde de uendelige tredoble attributter av Skaper, Opprettholder og Ødelegger manifest i Gud med alle parafrenaliene til det latente Ingentings Intethet. Denne Intetheten er bokstavelig talt ingenting, selv om den synes å eksistere gjennom Illusjonen (noen ganger kalt Maya (Tillegg 35)) som Skaperverket.

Meher Baba har fortalt oss at det ikke finnes noe Skaperverk i ordets bokstavelige forstand. Det vi kaller Skaperverket er en manifestasjon av Ingentings talløse former. Dette Ingenting er virkelig "ingen-ting" — men det eksisterer på sin egen Illusjons område. Det kan ikke benektes, men det er ikke hinsides Altet, det vil si Gud. Selv om Alt inkluderer dette Ingenting, inkluderer og betyr aldri Ingenting Alt, og kan heller ikke gjøre det. Alene den Allmektige er Alt inkludert Ingenting; og før Skaperverket manifesterte seg, fantes det bokstavelig talt og absolutt "ingen-ting" annet enn den Allmektige som Altet.

"Alene Allahs eksistens fantes og alle manifestasjoner lå latent deri;
Én Evig Lyd hersket og musikkens alle noter lå slumrende deri;
Bare vertshuset var der — ingen munnskjenker og vindrikkere;
Det grove univers kom ikke på tale — ikke engang englenes verden eksisterte.
Da, ved den guddommelige befaling "Vær," sprang livet smilende frem."

Alene den Allmektige eksisterte, men Hans bevissthet var kun latent, og derfor kjente Han ikke Seg Selv, og på samme måte som bevisstheten lå latent i Ham, slik lå også Skapelsen latent i Ham.

Forskjellen mellom det latente og det manifeste Skaperverket kan sammenlignes med forskjellen mellom et frø og et tre. Men, enten frø eller tre, latent eller manifest, Skaperverket er alltid "ingen-ting" fordi det er det latente Ingenting som er manifestert som Intetheten.

Alt som er latent som Ingenting i Guds uendelige Hinsides Tilstand II av Guds uendelighet som Altet, uttrykkes og manifesteres gjennom et ytterst avgrenset punkt i Guds uendelighet. Dette punktet kalles "skapelsespunktet" eller "Om-punktet" ¹ . Gjennom dette punktet har Skaperverket blitt utfelt. Dette skapelsespunktet lå også latent i Guds mest opprinnelige Tilstand I, i Hinsides Hinsidestilstanden.

Emanasjons-, opprettholdelses- og oppløsningsprosessen, som skjer konstant og uniformt, kan illustreres ved en analogi. La oss forestille oss at en menneskekropp er Gud. Da kan den menneskelige kropp når den sover med øynene igjen, sammenlignes med Guds Hinsidestilstand, som Tilstand II-A. Det aller første øyeblikket når øynene åpnes kan sammenlignes med Guds tilstand som Skaper. Den etterfølgende tilstanden av å holde seg våken kan sammenlignes med Guds tilstand som Opprettholder, og å falle i søvn igjen med øynene lukket kan sammenlignes med Guds tilstand som Oppløser. Slik er Gud Skaperen, Opprettholderen og Oppløseren alle tre i En på én og samme tid.
  

Tilstand IV
Gud som legemliggjort sjel

"Han ønsket å se Seg Selv; derfor tok Han på Seg Selv
ulike aspekter som innebar navn og former."

For å forstå hvordan Guds uendelige ubevisste tilstand A gradvis blir transmutert til Guds uendelige bevisste tilstand B og oppnår full og uendelig bevissthet, ga Meher Baba følgende analogi: —

Forestill dere Guds uendelige ubevisste tilstand A før Skaperverket ble til, som ubevegelig uendelig hav. Så kom et vindkast og forstyrret dette havets fredelige ensartethet, og enorme bølger, talløse vanndråper og utallige bobler kom frem ut av det grenseløse, uendelige havets ensartethet. Vindkastet som brakte havet til opprør, kan sammenlignes med impulsen fra den uendelige, opprinnelige tilskyndelsen-til-å-vite som oppstod med Guds uendelige, opprinnelige innfall som beveget seg i Gud, at Han skulle kjenne Seg Selv gjennom Sin uendelige Gudstilstand II.

Bevegelsen på havets overflate, forårsaket av den uendelige tilskyndelsen, fylte hver eneste dråpe i det uendelige havet til randen med den uendelige opprinnelige tilskyndelsen-til-å-kjenne seg selv.

Slik beveger Paramatma, tilskyndet til å kjenne Seg Selv i Sin uendelige ubevisste tilstand A, samtidig den fredfylte likevekten til hver atma i Paramatma med en tilskyndelse til å kjenne seg selv. Dette kunne bare bli forstått når Paramatma sammenlignes med et uendelig hav og atmaene med dette uendelige havets dråper. Men det må også nøye bemerkes at hver av havets dråper, når den er i havet, er selve havet, inntil dråpene arver individualitet gjennom bobleformasjoner på havets overflate. Hver enkelt boble som formes slik, ville da overdra en atskilt og spesiell individualitet til hver enkelt dråpe. Og denne skapte atskiltheten ville eksistert innen den ensartede udeleligheten til det uendelige havets dråper så lenge disse boblene som skaper atskilthet, eksisterer. Så snart boblene brister, vil dråpene, som er og allerede var i selve havet, komme til å realisere at de er og var ett med det uendelige havet; og de oppnår denne bevisstheten om sin evige uendelighet i det uendelige havet bare etter at de først erfarer atskilthet og deretter fordriver de uvitenhetens bobler som tjente som redskap i overdragelsen av erfaringen av tilsynelatende atskilthet fra deres iboende udelelighet.

Så lenge de uendelig talløse havets dråper ikke erfarer tilsynelatende atskilthet, realiserer de ikke sin egen homogene og udelelige evige, uendelige eksistens som selve havet. Det er bare gjennom erfaringen av tilsynelatende atskilthet at atmaene bevisst kan realisere sin udelelige Enhet som Paramatma.

For å beskrive Guds Tilstand IV, "Gud som legemliggjort sjel," la oss tenke på én av Paramatmas uendelige ubevisste sjeler (atmaer) i tilstand A.

I begynnelsen, i tilstand A, har sjelen (atma) ingen bevissthet og har ingen inntrykk (sanskaraer).

Derfor har sjelen (atma) på det stadiet og i den tilstanden ingen grov form, grov kropp, subtil kropp eller mental kropp fordi bare eksistensen av grove, subtile og mentale inntrykk (sanskaraer) kan gi eksistens til grove, subtile og mentale kropper; og bare disse kroppenes eksistens kan muliggjøre eksistensen av grove, subtile og mentale verdener.

I begynnelsen hadde altså sjelen i Gudstilstand A, uendelig ubevisst og inntrykksløs, ingen bevissthet om grove, subtile og mentale kropper, og var også uten bevissthet om sitt uendelige Selv. Sjelen hadde da naturligvis ingen erfaring av de grove, subtile og mentale verdener og hadde heller ingen erfaring av Oversjelen (Paramatma).

Nå gjenlød denne uendelige, inntrykksløse, ubevisste, fredfulle sjelens tilstand av den første impuls, som vi kalte Den Første Tilskyndelsen (den første tilskyndelsen til å kjenne Seg Selv).

Samtidig med etterdønningene etter den første tilskyndelsen til å kjenne Seg Selv dukket et mest-grovt første inntrykk opp og objektifiserte sjelen som den absolutt uendelige Oversjelens motsatte og mest-avgrensede motpart.

Sjelen, som er evig i Oversjelen og ett med Oversjelen, har også Oversjelens uendelige potensial, skjønt latent i dens ubevisste tilstand. Altså har sjelen uendelig makt, viten og salighet i sitt eie.

Derfor, når den inntrykksløse, uendelige sjelen mottar det aller første inntrykket, kunne dette inntrykket ikke ha vært annet enn det mest-grove inntrykket, fordi sjelen selv som har uendelig viten i sitt eie, prøver å tilegne seg viten om sitt eget "Selv." For innehaveren av uendelig viten er en slik idé uendelig plump eller grov, og denne uendelig sjelens uendelige plumpe eller grove idé påførte den inntrykkløse sjelen det mest-grove første inntrykket. Samtidig med det mest-grove første inntrykket oppnådde den uendelig ubevisste sjelen også den mest-avgrensede første bevisstheten. Med tiltakende grove inntrykk evoluerte bevisstheten og evolusjonen av grove former fikk økt momentum.

Følgelig ble både evolusjonen av bevissthet, evolusjonen av grove former og evolusjonen av erfaringene av den grove verden fremkalt som et resultat av Guds første tilskyndelse til å kjenne Seg Selv.

På grunn av dette mest-grove første inntrykket av den første tilskyndelsen oppnådde den uendelige, ubevisste sjelen erfaringens aspekter for første gang. Den uendelige sjelens første erfaring var at den (sjelen, atma) erfarte en motstridighet (absolutt motsatt av natur) i sin identitet som Paramatmas uendelige, inntrykksløse, ubevisste tilstand A.

Denne opplevelsen av motstridighet fremkalte foranderlighet i den uendelige sjelens evige, udelelige stabilitet; og spontant skjedde det et slags utbrudd som brøt opp den uendelige sjelens udelelige likevekt og ubevisste fred med en rekyl eller voldsomt sjokk som preget den uendelig ubevisste sjels (atmas) uendelige ubevissthet med en første bevissthet om dens tilsynelatende atskilthet fra Paramatmas udelelige tilstand. Men som sjelen er uendelig, var den første bevisstheten den mottok fra rekylen eller sjokket ved det absolutt motsatte og mest-grove første inntrykket av sin atskilthet, naturligvis og nødvendigvis mest-avgrenset bevissthet.

Den første bevisstheten som sjelen oppnådde, var selvfølgelig mest-avgrenset i overensstemmelse med erfaringen av absolutte motsetninger til dens egen opprinnelige, uendelige tilstand som i "A."

Følgelig betyr det da at i begynnelsen, da den inntrykksløse, uendelige sjelen først ble inntrykkspreget, var et slikt første inntrykk et absolutt mest-avgrenset grovt inntrykk. Den første bevisstheten som den (sjelen, atma) fikk, var ytterst avgrenset. Naturligvis, i samme øyeblikk erfarte den uendelige sjelens ubevissthet faktisk en mest-avgrenset første bevissthet om det mest-grove første inntrykket.

Hvis sjelen nå er seg inntrykk (sanskaraer) bevisst, da må sjelen nødvendigvis erfare disse inntrykkene. Og for å erfare inntrykkene må sjelens bevissthet erfare dem gjennom passende og hensiktsmessige media. Slik inntrykkene er, slik er erfaringen av inntrykkene, og slik er også de passende medier for erfaring av inntrykkene. Det vil si at inntrykkene forårsaker erfaringer, og for å erfare inntrykkene er bruken av hensiktsmessige medier essensiell.

Siden den uendelige, evige og formløse sjelen nå har fått en mest-avgrenset første bevissthet om det mest-grove første inntrykket, må derfor denne sjelens første bevissthet mest selvsagt og nødvendigvis anvende det mest-avgrensede og det mest-grove første mediet for å erfare det mest-grove første inntrykket.

Det første mediet Gud tar i bruk i Sin Tilstand IV (Gud som legemliggjort sjel), er en første form som selv om den er grov, dog er så ubegripelig, uendelig avgrenset at den ikke engang kan betraktes som grov. Den er så ytterst uendelig uten fasong og substans, så stoffløs og formløs at den ikke engang kan få en til å tenke seg at den er grov. Likevel er denne formen den aller første grove formen som dukker opp som om i tre spisser samtidig som de første tre av de forreste syv "gassaktige" formene. Hvis et forsøk på beskrivelse av disse tre første gassaktige formene overhodet skal kunne gjøres, kan de bare beskrives med utgangspunkt i densitet — den første som med uendelig ubetydelig densitet, så på det neste stadiet som med ubetydelig densitet og på det tredje stadiet som med den første antydning til densitet. Disse første tre formene har ingen evolusjon. De neste tre formene kommer kanskje innenfor vår forestillingsevnes rekkevidde og kan beskrives som "semi-gassaktige og semi-materielle" former. Evolusjonen begynner med den fjerde gassaktige formen. Og til slutt kommer den syvende gassaktige formen i serien av syv forreste gassaktige former, som er hydrogen, og som kan sies å inkludere elektronet.

Det bør nøye bemerkes at de første seks gassaktige grove formene ikke har noen likhet med forskjellige gasser som hydrogen, nitrogen og så videre. De er mye, mye finere (ikke mer subtile) ² enn de som vitenskapsmennene i vår tid er fortrolige med.
  

Tilstand V
Gud som sjel i evolusjonstilstanden

Gud som legemliggjort sjel begynner nå å bli bevisst og begynner å "vite om" Skaperverket (Intetheten), selv om Hans "viten" om Skaperverket er uendelig ubetydelig på dette stadiet. Selv denne mest avgrensede bevisstheten og denne ørlille "viten" skaper imidlertid flere inntrykk (sanskaraer) som får "dråpen" (sjelen, atma, selvet) til å forlate eller dissosiere fra den opprinnelige første boblen (formen). Å forlate boblen tilsvarer en henleggelse av, eller dissosiasjon fra, den første formen.

Selv etter at formen er forlatt, forsvinner ikke inntrykkene som er samlet av sjelens evoluerende bevissthet. Disse inntrykkene forblir assosiert til den evoluerende bevisstheten og får sjelens evoluerende bevissthet til å assosierer seg til en annen hensiktsmessig og høyerestående boble (form). Slik blir sjelen i stand til å vite eller erfare mer av Skaperverket gjennom den andre formen. "Synsvinkelen" blir større og den "vitende" bevisstheten øker i samsvar med den samtidige evolusjonen av form. Med evolusjonen eller veksten i grov bevissthet øker også inntrykkene (sanskaraene) og får sjelen til å ta på seg eller assosiere seg til stadig mer komplekse grove former i overensstemmelse med de inntrykkene som beholdes av bevisstheten når den andre grove formen oppgis.

På denne måten går bevissthetsevolusjonen fremover gjennom tidene, side om side med evolusjonen av former som hjelper til med å erfare og samtidig tømme de oppsamlede inntrykkene, inntil sjelen etter talløse formskifter gjennom stadig mer konkrete og suksessive stadier av sten, metall, plante, orm, fisk, fugl og dyr, tar på seg menneskeform.

Med andre ord fortsetter sjelens bevissthetsevolusjonssyklus å evoluere ytterligere og større bevissthet med evolusjonen av former av høyere og høyere type, mens den erfarer og tømmer inntrykkene til den dissosierte formen av forrige lavere type.

Følgelig gjør sjelenes bevissthetsevolusjon tilsynelatende sjelene tilbøyelige til å identifisere seg med, og samle ulike utallige inntrykk av, høyere og høyere grove arter av former, ubegrenset i antall, i den grove verden. De rendyrkede hovedformene som sjelene assosierer seg til med hvert sprang av større og større bevissthet, er i overensstemmelse med sprangene fra sten til metall, fra metall til plante, fra plante til orm, fra orm til fisk, fra fisk til fugl, fra fugl til dyr og til sist er det siste og syvende spranget fra dyr til menneskeform.

Det er meget viktig å forstå at bevissthetens evolusjonsprosess bare har med evolueringen av bobler eller former å gjøre, og ikke "dråpene" eller sjelene. Sjelene forblir like udelelige og uendelige som det ubegrensede havet (Paramatma) fra begynnelsen til slutten på bevissthetens evolusjon, som avsluttes med fullføringen av evolusjonen av form.

Bare gjennom denne evolusjonen av form kan bevisstheten om uvitenhet eller "viten" om Skaperverket øke steg for steg på grunn av ulike inntrykk; og bare i menneskets form kan den individualiserte sjelen (atma) omsider realisere Oversjelen eller Paramatma. Som sjelen er uendelig må også sjelens bevissthet bli uendelig; og fordi bevisstheten kan bli uendelig bare i menneskeform, er menneskets form derfor det siste stadiet i evolusjonen av form.

Sjelen må passere gjennom åtte millioner fire hundre tusen (åttifire lakh) menneskeformer etter at den først begynte å reinkarnere i menneskeformen inntil den har oppnådd Gudsrealisasjon. De førmenneskelige formene den må passere gjennom før den kan inkarnere i menneskeform, er utallige. (Til fotnote 2, Tillegg 14)

Strengt tatt finnes det bare én form — menneskeformen — som er latent i alle de forutgående formene. Mineral-, plante- og dyreformene inneholder faktisk menneskeformen i dens latente tilstand og den manifesteres gradvis og stadig inntil den til slutt får komplett uttrykk som et menneske i en menneskekropp.

Før menneskeformen blir fullstendig manifestert i en menneskekropp, som en mann eller en kvinne, foretar den en serie delvise avbøyninger. I den krystallinske stentilstanden (slik som granitt) står den latente menneskeformen helt opp ned, og det gjør den nesten i plantetilstanden også. Etter hvert som formene går fremover eller evoluerer, roterer kroppens akse langsomt slik at den blir mer og mer horisontal; og når vi kommer frem til de høyere virveldyrene, finner vi at hodet reiser seg mer og mer etter hvert som kroppens akse nærmer seg det vertikale. I menn og kvinner finner vi menneskeformen fullstendig uttrykt og fullstendig vertikal.

Detaljene i denne formenes evolusjon er ytterst komplekse. Det finnes for eksempel visse sten-, metall-, plante- og dyrearter som har hva Meher Baba kaller et spesielt "sete" i evolusjonen. Disse formenes nøkkelarter er som regel milestener på evolusjonens vei, og de markerer den første og den siste av en viss generell klasse arter av en form. For eksempel har den første fugleform-arten som fulgte den siste fiskeform-arten og den første dyreform-arten som fulgte den siste fugleform-arten, en spesiell "sete"-betydning i evolusjonen.

Meher Baba sier oss at hele dette temaet er forklart i minste detalj i hans egen bok ³ som fremdeles ikke er overlevert til verden.

Akkurat slik der er evolusjon av bevissthet og evolusjon av former, slik er der også evolusjon av verdenene.

Sjelens evoluerte bevissthet som identifiserer sjelen med evoluerte former, blir mer og mer inntrykkspreget; og for å tømme disse inntrykkene finner den konsekvent sitt uttrykksområde; og den erfarer disse inntrykkene på jorden, som også evoluerer sammenfallende med andre verdener i overensstemmelse med hele det kosmiske Skaperverkets progressive evolusjon.

I løpet av sjelens evoluering av bevissthet, mens sjelen bevisst identifiserte seg med ulike avgrensede grove former, identifiserte den seg samtidig, skjønt ubevisst, med sin avgrensede subtile form og sin avgrensede mentale form som assosierte seg til sjelen (atma) i en kompakt, homogen, ubevisst assosiasjon gjennom hele evolusjonsprosessen helt fra den første tilskyndelse.

I løpet av hele bevissthetsevolusjonen, mens sjelen stadig og bevisst dissosierer seg fra de avgrensede grove formene som tjener som medier å erfare og tømme inntrykkene gjennom mens den evoluerer større og større bevissthet, dissosierer sjelen seg aldri, hverken bevisst eller ubevisst, fra sin avgrensede subtile form og sin avgrensede mentale form.

Tvert i mot, når sjelen dissosierer sin identifikasjon med et hvilket medium som helst av avgrenset grov form, er det sjelens ubevisste assosiasjon med sin subtile form som styrker sjelen, nå uten noe grovt medium, med avgrenset energi — drivkraften — for å gjøre sjelens bevissthet tilbøyelig til å identifisere seg med nok en annen form, dvs. den neste avgrensede grove formen som det neste medium for erfaring av inntrykkene av den siste dissosierte avgrensede grove formen, beholdt og reflektert av sjelens avgrensede mentale form som også er i ubevisst assosiasjon med sjelen.

Det er bare naturlig at sammen med evolusjonen av sjelens større og større bevissthet finner også evolusjonen av sjelens avgrensede subtile form sted for å styrke sjelen med større avgrenset energi for å gjøre bevisstheten til den mer og mer grovtbevisste sjelen tilbøyelig til å identifisere seg med høyere og høyere typer av avgrensede grove former, evoluert av inntrykkene av den siste lavere og avgrensede grove formen.

Likeledes finner også evolueringen av sjelens avgrensede mentale form samtidig sted for å romme, beholde og reflektere de økende talløse, ulike inntrykkene, oppnådd og samlet sammen av evolusjonen av sjelens større og større bevissthet.

Slik er det at bare i en menneskelig form er den subtile kropp og den mentale kropp fullt utviklet. Derfor er sjelen som bevisst assosierer seg selv med menneskeformen, på sett og vis fullt utrustet med grov kropp, subtil kropp og mental kropp i menneskeform, sammen med den fulle bevisstheten om det grove som er oppnådd i menneskeformen.

Ikke desto mindre, selv om sjelen har oppnådd full bevissthet i menneskeform og slik erfarer den grove verden, er dog den grovtbevisste menneskesjelen uten bevissthet om den subtile kroppen og kan derfor ikke erfare den subtile verden; den grovtbevisste menneskesjelen er også uten bevissthet om den mentale kroppen og kan derfor ikke erfare den mentale verden.
  

Tilstand VI
Gud som menneskesjel i reinkarnasjonstilstanden ⁴

Den første tilskyndelsens mest-avgrensede første inntrykk ga den mest-avgrensede første bevissthet til den ubevisste sjelens uendelige ubevissthet. Gradvis oppnådde ulike og utallige inntrykk erfart gjennom ulike og utallige grove medier større og større bevissthet om den avgrensede grove verden for sjelen, og da sjelens bevissthet identifiserte seg med den mest-første menneskeformen, var omsider bevissthetsevolusjonen fullført. Derfor trenger ikke sjelen som nå har oppnådd full bevissthet i menneskeform, noen flere eller noen høyere former for å evoluere bevissthet. Bevisstheten som gradvis ble oppnådd i evolusjonsprosessen, er full og komplett i menneskeform.

Selv om sjelen i denne tilstanden har oppnådd full og komplett bevissthet, er den seg fremdeles ikke bevisst sine subtile og mentale kropper, heller ikke sitt ubegrensede Selv som Ett — udelelig, evig og uendelig; den er seg bare fullt bevisst sin identitet som menneskeform og dens ulike aspekter og erfaringer i den grove verden.

Følgelig erfarer sjelen i den grove verden på dette stadiet med full grovbevissthet bare om den mest-første menneskelige grove form og fremdeles uten bevissthet om det subtile og det mentale, alle inntrykkene til den mest-siste grove dyreformen dissosiert fra eller forlatt av sjelens bevissthet på det siste stadiet i bevissthetens evolusjon.

Når alle av inntrykkene til den mest-siste grove dyreformen er tømt gjennom de ustanselige erfaringene til den mest-første grove menneskeformen, da er det ikke annet enn naturlig at denne mest-første menneskeformen blir forlatt eller dissosiert fra sjelens bevissthet. Denne erfaringen til den fullt bevisste sjelen blir allment akseptert som menneskets død. Som tidligere forklart kan sjelens bevissthet, selv om den dissosieres fra den mest-første menneskeformen, likevel aldri dissosieres fra sine subtile og mentale kroppers ubevisste assosiasjoner.

Sjelens bevissthet beholder og erfarer inntrykkene til den forlatte eller dissosierte mest-første menneskeformen gjennom sine subtile og mentale kropper. For å tømme disse inntrykkene må sjelens bevissthet nødvendigvis assosiere seg med en grov form; og derfor assosierer den seg med den neste menneskeformen for å tømme og erfare de resterende inntrykkene etter den forlatte forutgående formen. Faktisk er ikke denne neste menneskeformen annet enn den konsoliderte støpeformen av fortidens inntrykk som ble beholdt fra den forrige kroppen eller menneskeformen som dissosierte fra den bevisste sjelen. Når sjelens bevissthet assosierer seg med den neste menneskeformen, blir dette allment akseptert som et menneskes fødsel.

Kort sagt har sjelen i Guds Tilstand VI, som menneskesjel i reinkarnasjonstilstanden, utviklet full bevissthet i menneskeform, og derfor er det ikke behov for ytterligere evoluering av den grove formen. Evolusjonen av grov bevissthet bringes slik til opphør med oppnåelsen av den menneskelige form; og for å erfare de inntrykkene (sanskaraene) som ble kultivert i de menneskelige og sub-menneskelige formene, må sjelen inkarnere igjen og igjen i menneskeformen.

Hva slags menneskelige former som sjelens bevissthet må assosiere seg med, determineres av de forrige inntrykkenes (sanskaraenes) natur, av dyd eller last, lykke eller elendighet og så videre. Mens den erfarer den grove verden, identifiserer sjelen seg med den grove kroppen som er forgjengelig, enda sjelen selv er evig.

På det sub-menneskelige stadiet er formens og bevissthetens evolusjonsprosess ufrivillig skjønt vedvarende og kontinuerlig, uten mulighet for å gli ned til evolusjonens lavere former. På menneskets nivå som markerer slutten på evolusjonen av form og oppnåelsen av full bevissthet, er menneskets åndelige fremskritt gjennom reinkarnasjons- og realisasjonsprosessen frivillig, og er også absolutt fri fra enhver fare overhodet for å gli ned til en sub-menneskelig tilstand, unntatt i tilfelle av helt åpenbart misbruk av det fjerde plans krefter. Når først full bevissthet er oppnådd, er den oppnådd for alltid og går aldri tapt; og bevissthetsevolusjonen er fullført bare når sjelens bevissthet assosierer seg med menneskeform. Derfor er regredierende inkarnasjon en umulighet når sjelens bevissthet først identifiserer seg med en menneskeform.

Med utviklingen av full bevissthet om den grove verden i den menneskelige grove kropp assosierte sjelen samtidig med de fullt utviklede subtile og mentale kroppene. Men så lenge bevisstheten er begrenset til den grove verden, kan ikke sjelens bevissthet gjøre direkte bruk av sine subtile og mentale kropper. Sjelen blir seg disse kroppene bevisst og erfarer disse kroppenes korresponderende inntrykk gjennom de subtile og mentale verdeners korresponderende sfærer bare når den fulle bevisstheten, som kun er seg det grove bevisst på dette stadiet, vender seg innover mot seg selv og bevissthetens involusjonsprosess begynner. Dette blir mulig bare når den individualiserte sjelens bevissthet blir mettet av de ustanselige erfaringene av ulike og utallige inntrykk av det materielle eller grove liv, og bare når den har lidd av svingningene mellom smerten og nytelsens motsetninger for tilsynelatende endeløse tider gjennom reinkarnasjonsprosessens uforstyrrelige kjede av fødsel og død. På bevissthetsevolusjonens stadium øver inntrykkenes (sanskaraenes) "oppviklingsprosess" sin innflytelse i den hensikt å evoluere bevisstheten og utvikle høyere og høyere typer grove former. På menneskets stadium beholdes den fullt evoluerte bevisstheten, men inntrykkenes (sanskaraenes) grep begynner løsne og tynnes ut som et resultat av de kontinuerlige rystelsene sjelens bevissthet erfarer i løpet av reinkarnasjonsprosessens tilsynelatende uendelige kjede av fødsel og død.
  

Tilstand VII
Gud i de åndelig avanserte sjelenes tilstand

Etter en langtrukken kamp med de grove sansenes liv i den grove verden begynner sjelens bevissthet å bli trukket mot sjelens Selv snarere enn å forbli fokusert på den grove kroppen og dens grove omgivelser. Etter et visst antall fødsel og død blir den grovtbevisste menneskesjelen til slutt uunngåelig dratt mot å legge ut på den prosessen som til syvende og sist vil føre mennesket til målet, nemlig Gudsrealisasjon i menneskeform.

Sjelens bevissthet begynner derfor å trekke seg tilbake fra de grove sansenes verden, og er nå klar for å gjennomgå involusjonsprosessen. Sjelen sies således å rykke åndelig frem gjennom de subtile og mentale sfærer.

Den subtile sfære eller den subtile verden er doménet til sjelens involuerende bevissthets første tre plan; det fjerde plan ligger mellom den subtile sfære og den mentale sfære; og den mentale sfære inneholder det femte og sjette plan.

Denne Guds syvende tilstand innbefatter pilegrimenes fremrykning på den åndelige sti gjennom de subtile og mentale sfærer. Jo større fremskritt, jo større bevissthetsinvolusjon.

Når sjelen blir seg bevisst den subtile sfære gjennom den subtile kroppen, identifiserer den seg med den subtile kroppen; og når den er seg bevisst den mentale sfære gjennom den mentale kroppen, identifiserer den seg med den mentale kroppen, akkurat slik den identifiserte seg med den grove kroppen da den var seg bevisst den grove sfære gjennom den grove kroppen.

Sjelens åndelige fremrykning gjennom disse sfærene foregår helt og holdent i fantasien. Pilegrimens fremskritt i evolueringen av sin bevissthet består i at han erstatter én fantasiverden med et bedre og høyere fantasinivå, helt fra det første og til og med den involuerende bevissthets sjette plan. På det syvende plan er involusjonsprosessen komplett, fantasien tar slutt og Virkeligheten realiseres og er ikke lenger et begrep.

De som trer inn på den åndelige sti og ferdes på den uten veiledning gjennom en Mesters hjelp, går seg svært ofte vill i labyrinter av visjoner og opplysninger, og har få om noen muligheter til å redde seg ut av en slik situasjon. De er lik barn på vei til skolen som lar seg avlede av markedsplassens severdigheter og attraksjoner.

Besnærelsen på den åndelige sti er så sterk og fristelsen så stor at selv på reisens tidligste stadier får pilegrimen en pseudoopplevelse av Gudsrealisering som han ikke kan komme ut av hvis han ikke får hjelp av Fullkomne Mestere. Mang en avansert pilegrim i den subtile sfære tror han har oppnådd full frihet fra fødsel og død — selv om dette ikke er tilfellet. Denne vrangforestillingen vedvarer opp til den involuerende bevissthetens sjette plan, men den er mest fremtredende mellom det tredje og det fjerde plan. Bevissthetens fjerde plan er det mest forræderske stadium i løpet av pilegrimens fremrykning, for dette er det stadiet der alle den uendelige Energis krefter fra det tredje plan står under hans direkte kommando. Misbruk av denne makten betyr undergang og desintegrering av sjelens bevissthet. Selv om det er en grunnleggende kjensgjerning at når bevisstheten først er oppnådd, kan den aldri gå tapt, kan det likevel forekomme et unntak fra denne regelen, men bare på det fjerde plan der det finnes en sterk mulighet for at den bevisstheten som sjelen har oppnådd, går i oppløsning. Mens den aldri går fullstendig tapt, desintegrerer den så langt tilbake som til stenformens bevissthet. Hele bevissthetens evolusjonsprosess må da gjentas for at den fulle bevissthet og den menneskelige form skal kunne gjenvinnes.

Slik er det at fra det fjerde plan kan pilegrimen på den åndelige sti enten falle tilbake på grunn av misbruk eller feilaktig bruk av tajalliyat (siddhier), eller rykke fremover ved ytterligere bevissthetsinvoluering til det femte plans bevissthet der han inntar erfaringen av den mentale sfære eller den mentale verden. Å krysse det fjerde plan og tre inn på det femte betyr å oppnå å nærme seg den Guddommelige Port!

På det sjette plan "ser" pilegrimen Gud ansikt til ansikt. Dette å se betyr å se med det mentale øyet når sjelens bevissthet identifiserer sjelen med den mentale kroppen. Selv når pilegrimen ser Gud ansikt til ansikt på sin involuerende bevissthets sjette plan, er han fremdeles i dualiteten grep, for den som ser og det som blir sett, differensieres fremdeles gjennom det å se.

Fantaseringen på planene opphører så snart pilegrimen krysser Illusjonens område og går inn i Virkelighetens rike på den fullstendig involuerte bevissthets syvende plan der han er absolutt fri fra alle spor etter inntrykk. Det syvende plans bevissthet er full så vel som moden, og er den inntrykksløse bevisstheten som identifiserer sjelen med dens "Selv." Da føler og erfarer sjelen bevisst sin evige eksistens som Gud. "Dråpen" (sjelen) helt uten boble (uvitenhetens form i Illusjonen) realiserer sin evige eksistens i det uendelige havet som havet selv (Paramatma eller Oversjelen).
  

Tilstand VIII
Gud som den guddommelig oppslukte

For sjelen betyr denne Guds tilstand enden på den lange evolusjonskampen, enden på reinkarnasjonsprosessen og enden på realiseringsprosessen gjennom planene. For den individuelle sjel finnes det intet høyere stadium den kan strebe mot, for den har nådd målet ved å bli ett med Gud. Dette stadiets Gudrealiserte pilegrim kjennes av sufi-verdenen som en Majzoob, og vedantisten kaller ham en Brahmi Bhoot. En Majzoob har ingen kroppsbevissthet og ingen bevissthet om de tre sfærene, den grove, den subtile og den mentale. Dette betyr at i denne Tilstand VIII erfarer Gud som Majzoob bevisst Sin egen uendelige trio-natur av uendelig makt, viten og salighet, men benytter seg ikke av disse uendelige aspektene ved Sin natur.

I denne Tilstand VIII oppnår Guds ubevisste, uendelige tilstand A (den ubevisste Paramatma) ikke bare den høyeste guddommelige bevisstheten til Guds tilstand B (den bevisste Paramatma), men i denne tilstanden blir Gud guddommelig oppslukt i Sin egen uendelige, bevisste tilstands virkelighet, og slik realiserer Han Sin evige identitet som Guds uendelige, bevisste tilstand B.

Denne Guds Tilstand VIII er av den høyeste guddommelige bevissthet som er ahadiyat (halat-e-Muhammadi) eller vidnyan. Alle Gudrealiserte skapninger — Majzoob-e-Kamil (Brahmi Bhoot), Majzoob-Salik (Paramhansa), Azad-e-Mutlaq (Jivanmukta), Qutub (Sadguru) og Rasool (Avatar) — trekker seg tilbake til denne Guds tilstand B i det hinsidige etter frigjøring fra kroppen. Meher Baba forklarte at en slik Fullkommen Mesters ulegemlige tilstand refereres til blant sufiene som halat-e-Muhammadi (Muhammads tilstand) til forskjell fra muqam-e-Muhammadi (Muhammads embete) når han er i en fysisk kropp. Haqiqat-e-Muhammadi er Guds tiende tilstand i en fysisk kropp, og muqam-e-Muhammadi (Muhammads embete) er Vidnyan Bhumika (Vidnyans embete), fremstilt som C på diagrammet.
  

Tilstand IX
Gud som frigjort inkarnert sjel

Hvis Gud, guddommelig oppslukt som i Tilstand VIII, gjenvinner og opprettholder normal bevissthet om de mentale, subtile og grove sfærer gjennom Sine mentale, subtile og grove aspekter som en legemliggjøring av det fullkomne mennesket kjent som Majzoob (guddommelig oppslukt), erfarer Han da Tilstand IX på den Guddommelige Korsvei mellom Gudstilstandene VIII og X.

Hvis sjelen gjenvinner normal bevissthet om de mentale, subtile og grove kropper og sfærer, kommer den ut av Majzoob-tilstand VIII og krysser fana-fillah for å erfare baqa-billahs tilstand. Men før den etableres i baqa-billah, kan den tre inn i den tilstanden som sufiene kjenner som "fana-ma-al-baqa" av "muqam-e-furutat", og som vedantistene kaller "turiya avastha." Dette er Tilstand IX på den Guddommelige Korsvei mellom Guddommens fana-fillah og baqa-billah.

I denne tilstanden er de Gudsrealiserte sjelene i menneskekropp enten Parahamsa (Majzoob-Salik eller Salik-Majzoob) eller Jivanmukta (Azad-e-Mutlaq). Begge nyter uendelig viten, makt og salighet og er seg "Jeg er Gud"-tilstanden bevisst. De er imidlertid forskjellige fra Majzoob-e-Kamil i at de kan bli, og blir, de tre kroppene bevisst og de tre sfærene (mental, subtil og grov). Mens Majzoob-tilstanden er en kontinuerlig tilstand av guddommelig oppslukthet, er Paramhansas tilstand en der man noen ganger er guddommelig oppslukt og noen ganger får tilbake den normale bevisstheten til en som erfarer sulukiyats suluk. Hans bevisste erfaring er noen ganger at "Jeg er min egen Gud" og noen ganger at "Jeg er min egen skapning." Jivanmuktas tilstand er tilstanden til en som normalt opplever suluk av sulukiyat (d.v.s. til en som er permanent etablert i baqa-billah-tilstanden). Både Paramhansa og Jivanmukta skiller seg fra Qutub i at de ikke er i stand til å bruke den uendelige viten, makt og salighet de kontinuerlig erfarer.

Ingen direkte ⁵ åndelig fordel kommer verden til gode fra en Paramhansa eller Jivanmukta. Mot slutten av sitt liv gjør en Jivamukta imidlertid en enkelt sjel fullkommen liksom seg selv; selv om han ikke har noen plikter i de tre sfærene, nyter han baqa-billah-tilstanden.
  

Tilstand X
Gud som "Menneskegud"

Dette er Guds tilstand i en menneskekropp som en Fullkommen Mester (Qutub, Sadguru). I denne tilstanden står den Fullkomne Mester eller Menneskeguden guddommelig, uten bånd og ubegrenset, over Illusjonens lov som styrer det kosmiske Skaperverkets uendelige systematiske orden, og likevel lar Han Seg bli bundet av tidens, rommets og kausalitetens lover mens Han kontinuerlig og bevisst erfarer Sin "jeg er Gud"-tilstand og Sin uendelige makt, viten og salighet. Han ikke bare opplever disse uendelige attributtene, Han bruker dem også for å frigjøre andre sjeler som er i uvitenhetens grep og fremdeles uten bevissthet om sin egen evige virkelighet.

Dette er den absolutte fullkommenhetens tilstand, her er Gud med attributter og med form (saguna og sakar).

I følge sufiene er Qutub det høyeste punktet på reisen oppover, han er Skaperverkets summum bonum og menneskehetens vakreste blomst. I Majzoob-tilstanden nøt sjelen "Jeg er Gud"-tilstandens uendelige salighet, men den Fullkomne Mester (Qutub, Sadguru) nyter "Jeg er Gud"-tilstandens uendelige salighet og også den høyeste guddommelige bevissthet om "Alt er Jeg" og "Alt kommer fra Meg."

Denne tiende Guds tilstand i menneskekropp er haqiqat-e-Muhammadis tilstand. De Fullkomne Mestere (Qutuber eller Sadguruer) og Avataren (Rasool) tilhører alle denne tilstanden. Enten Gud er i Menneskegudens tilstand som en Fullkommen Mester eller i Gudsmenneskets tilstand som Avatar, er Han i denne tiende tilstanden og fungerer som en Menneskegud og som et Gudsmenneske i muqam-e-Muhammadis eller vidnyan bhumikas guddommelige embete, fremstilt i diagrammet som "C." Guds første manifestasjon med Guds uendelige bevissthet tok på Seg dette guddommelige embetet og dette embetet vil alltid fortsette å fungere for evig for å utstråle den uendelige makt, viten og salighet som de Fullkomne Mestere og Avataren ikke bare opplever for all evighet, men også bruker for å frigjøre alle sjeler som fremdeles er i uvitenhetens grep og forsøker å oppnå bevissthet om sin evige tilstand av enhet med Oversjelen.

Med andre ord vil Gud i en menneskelig kropp i all evighet manifestere Seg i all Sin fullkommenhet bare gjennom dette guddommelige embetet merket med "C" på kartet over "Guds ti Tilstander."

Det var bare gjennom dette guddommelige embetet at Gud som Gudsmennesket i form av Zarathustra, Rama, Krishna, Jesus, Buddha, Muhammad og andre manifesterte Seg og proklamerte Seg i hver eneste syklus, tidsalder etter tidsalder, som Frelseren, Profeten, Messias, Guds Sønn, Avatar, Rasool, Buddha og så videre. Og det er bare gjennom dette guddommelige embetet at de fem Fullkomne Mestere eller Qutubene eller Sadguruene fungerer som hele det kosmiske Skaperverkets summum bonum.

Sufiene kaller dette guddommelige embetet "muqam-e-Muhammadi" etter profeten Muhammad, Guds Rasool, i Hans haqiqat-e-Muhammadi. Likeledes er Jesus fra Nazareth, Guds Sønn — på samme måte som Muhammad, Zarathustra, Krishna, Rama, Buddha — Gudsmennesket; mens "Kristus" på samme måte som haqiqat-e-Muhammadi er Jesu guddommelige tilstand.

Når vi forsøker å sette sammen alle Guds forskjellige tilstander i et nøtteskall, er det fem distinkte stadier i den ubevisste Paramatmas strev mot komplett bevissthet som spesielt skiller seg ut.
 

DET FØRSTE STADIUM

(A) Til å begynne med er både atma (sjelen) og Paramatma (Oversjelen) ett i den uendelige, udelelige "Virkelighetens Enhet."

(B) Før Begynnelsens begynnelse var Paramatma og alle atmaer ubevisste og uten inntrykk.

(C) I begynnelsen hadde atma ingen bevissthet om den grove kroppen, den subtile kroppen eller den mentale kroppen, og derfor ingen erfaring av den grove verden, den subtile verden eller den mentale verden. Atma var til og med uten bevissthet om sitt eget Selv og hadde derfor ingen erfaring av sin egen Paramatma-tilstand.

Dette er det stadiet som fremstilles som tilstand A i kartet over Guds ti Tilstander.
 

DET ANDRE STADIUM

Atma oppnår bevissthet og får inntrykk. På dette stadiet er atma seg bevisst enten den grove kroppen eller den subtile kroppen eller den mentale kroppen og erfarer enten den grove verden eller den subtile verden eller den mentale verden, men atma er fremdeles uten bevissthet om sitt eget Selv og erfarer derfor fremdeles ikke Paramatma-tilstanden.

Dette er stadiet som fremstilles i Tilstandene III, IV, V, VI og VII i følge kartet.
 

DET TREDJE STADIUM

Atma blir inntrykksløs men beholder sin fulle og komplette bevissthet. Denne komplette bevisstheten er nå ikke lenger om den grove kroppen, den subtile kroppen eller den mentale kroppen, og derfor erfarer ikke atma lenger den grove verden, den subtile verden eller den mentale verden.

Denne bevisstheten som beholdes tilhører atmas eget uendelige Selv, og derfor opplever atma nå Paramatma-tilstanden bevisst og opplever "Jeg er Gud"-tilstandens uendelige makt, viten og salighet.

Dette er stadiet som er merket med Tilstand VIII på kartet.
 

DET FJERDE STADIUM

Atma gjenvinner den såkalte normale bevisstheten om den grove kroppen, den subtile kroppen og den mentale kroppen og derfor erfarer den igjen, på én og samme tid, den grove verden, den subtile verden og den mentale verden. På dette stadiet har atma også simultant bevissthet om sitt eget uendelige Selv og erfarer sin egen Paramatma-tilstands uendelige makt, uendelige viten og uendelig salighet, men atma kan ikke bruke disse uendelige attributtene selv om den på dette stadiet har bevissthet om sin grove, subtile og mentale kropp og erfarer de tre verdener samtidig.

Dette er stadiet til Tilstand IX på plansjen.
 

DET FEMTE STADIUM

Atma er seg fullt og komplett bevisst den grove kroppen, den subtile kroppen og den mentale kroppen og erfarer den grove verden, den subtile verden og den mentale verden samtidig med at den har den høyeste guddommelige bevissthet om sitt uendelige Selv og også erfarer og bruker sin egen Paramatma-tilstands uendelige makt, uendelige viten og uendelige salighet.

Dette er stadiet til Tilstand X, slik den vises i kartet over Guds ti Tilstander ⁶.