GUD TALER

   over temaet
   skapelsen og dens hensikt

Av MEHER BABA

Del 7

Kabir var en Fullkommen Mester så vel som en poet. Hans diktsamling, Kabirwani, er derfor enda mer unik på grunn av hans klare redegjørelser for Gud, kjærlighet til Gud, den guddommelige sti og det illusoriske Skaperverk. Som Fullkommen Mester har Kabir sagt ting like mye for den alminnelige mann som for den innvidde. Han nøler ikke med å avdekke, verken allegorisk eller med likefremme ord, noen av de åndelige hemmelighetene som selv om de er innenfor et vanlig menneskes fatteevne, likevel bare er kjent for de åndelig opplyste som er alene om virkelig å forstå den dypere mening bak mesteparten av hans ord.

Det finnes yogier (de som praktiserer en systematisk retning innen esoterisk kunnskap) som av seg selv kan la sin fysiske kropp henge i luften så lenge de er i foreløpig samadhi (transe). Det finnes de som bokstavelig talt kan gå på vannet og fly i luften uten ytre hjelpemidler, og likevel er alt dette ikke noe tegn eller bevis på at de har erfart den guddommelige kjærlighet. Veid på den åndelige vekt har disse miraklene overhodet ingen verdi. Den gjennomsnittlige yogis mirakelvirksomhet er ikke bare fjernt fra den åndelige sti, det er faktisk til hinder for individets evolusjon mot åndelig fremgang. (Tillegg 11), (Tillegg 12) Den følgende episode i en hindu-Mesters liv viser den ringeakten det blir holdt i av Fullkomne Mestere som er den personifiserte Sannhet: Mesteren sto en dag på elvebredden og ventet på en av de små fergebåtene som fraktet passasjerer over elven for en bagatellmessig sum av en anna. En yogi som så at han sto slik og ventet, kom bort til ham, gikk bokstavelig talt tvers over elven og tilbake, og sa: "Det var mye enklere, var det ikke?" Mesteren smilte og sa: "Ja, og det var enda mindre verdt enn prisen på en fergebillett — en anna."

Evnen til å ha konstant kontroll over sine lavere begjær er ingen liten bragd. Å lykkes i å etablere en varig sublimering av alle begjær, er enda større. Men det største er å brenne vekk alle sine begjær en gang for alle, noe bare guddommelig kjærlighet kan gjøre. Siden guddommelig kjærlighet aldri stiller seg til skue, er denne "brenningen" i kjærlighet alltid uten "røyk", dvs. uten å stille seg til skue. Noen ganger er et ytre uttrykk for Gudskjærlighet det samme som heroisme, men å stille sin kjærlighet til skue bare for å briljere med den, er det samme som å krenke Gud. Det er derfor Kabir sier at under meditasjonshandlingen (Tillegg 13) (Tillegg 14), når man velger en asan (stilling) å meditere over Gud i, bør man lære seg å unngå å vise seg frem på noen som helst måte som for eksempel ved å gjøre svaiende bevegelser med kroppen, selv om det bare er for ens egen tilfredsstillelses skyld.

Sammenlignet med drømmer er det fysiske livet så absolutt en realitet. Sammenlignet med stiens realitet er verden og alt verdslig liv på samme måte tomme drømmer fra menneskets side. Men slik verden og alle dens erfaringer er illusoriske, er også den åndelige sti mot Virkeligheten illusorisk. Det første kan betegnes som falsk illusjon og det siste som virkelig illusjon. Uansett, på tross av den enorme forskjellen mellom dem er de begge illusjoner, for Gud alene er den eneste Virkelighet.

Når Viten ¹ oppnås, jages uvitenheten på dør, men for at uvitenheten skal forsvinne, må Viten oppnås. På den ene siden er Gud og menneskets evne til å se og bli ett med Gud, alltid til stede. På den andre siden forblir Sannheten skjult for mennesket inntil han faktisk når frem på stien eller realiserer Gud. Denne tilsynelatende anomalien skyldes to forskjellige faktorer: menneskets uvitenhet om Sannheten, og den kjensgjerning at Sannheten ligger hinsides fornuftens kapasitet og langt, langt over intellektets sfære. Det er likevel en kjensgjerning at mennesket har blitt Gud og at mennesket kan bli Gud, av den enkle grunn at enten han vet det eller ikke, er mennesket Gud. Bare så lenge menneskets uvitenhet varer, vil det virke som det ikke finnes noen ende på de illusoriske tingenes pluralistiske mangfold. Når guddommelig viten er oppnådd, realiserer han at det ikke finnes noen ende på Guds udelelige enhet. Under illusjonen om kosmisk dualitet blir den tilsynelatende atskillelsen mellom mennesket og Gud referert til av Mestrene som et intervenerende "slør" eller "forheng". Hafiz, som var en Fullkommen Mester så vel som en stor poet, sier:

"Det finnes ingen barriere mellom elskeren og den Elskede;
Hafiz, løft deg selv til side, det er du selv som dekker over Selv."

Kabir sier, i det han refererer til å fjerne slørets syv folder:

"Åpne foldene i sløret ditt, og du vil finne Gud."

I bokstavelig forstand betyr ghunghat det folderike tøystykket som en kvinne dekker hode og ansikt med; i åndelig terminologi står det for uvitenhetens tunge folder som holder menneskets virkelige identitet skjult for ham. Å løfte på det, fold etter fold, korresponderer til pilegrimens etappevise reise fra den åndelige stiens første plan til og med dens femte.

Sløret som skiller mennesket-i-uvitenhet fra Gud Som er All Viten, er så fint at selv ikke den høyeste og mest forfinede tanke kan trenge i gjennom det. Dette sløret består av syv folder i syv forskjellige, dype farger. Hver enkelt fold er festet med en egen knute, altså finnes det syv knuter til de syv foldene. De syv fargene representerer de syv rotbegjærene som igjen korresponderer til de syv fundamentale inntrykkene, dvs. lyst, grådighet, sinne o.s.v., knyttet til de syv sanseåpningene i ansiktet, dvs. 1) munnen 2) høyre nesebor 3) venstre nesebor 4) høyre øre 5) venstre øre 6) høyre øye 7) venstre øye.

I Virkeligheten og som den eneste Virkelighet er sjelen alltid Gud uten begynnelse og uten ende. Falsk illusjon begynner med sjelens nedstigning i syv materielle etapper og virkelig illusjon ender med sjelens oppstigning til det syvende åndelige plan.

Gud er et makrokosmos, Gud er et mikrokosmos og Gud er også alltid hinsides begge. Mennesket vet at det er kropp og at det er sinn, men uten å vite det, som når det befinner seg i dyp søvn, er mennesket også hinsides begge.

Analogt er det sant at mennesket er skapt i Guds bilde. Øverste del av hodet representerer vidnyan bhumika, arsh-e-ala, den høyeste åndelige tilstand, eller Brahmans sete. Pannen korresponderer til porten inn til det guddommelige. Pannens midtpunkt, rett over de to ytre øynene, er det indre, eller tredje, øyes sete. Når sløret med alle dets syv folder endelig er fjernet, er så mennesket i stand til å se Gud ansikt til ansikt gjennom det tredje øye, og ser Ham mer egentlig og naturlig enn det han vanligvis er i stand til å se av kroppen sin og verden gjennom de to ytre øynene. For å nå frem til porten inn til det guddommelige som befinner seg midt i pannen, må mennesket gå gjennom de syv dørene slik de representeres av ansiktets syv fysiske åpninger.

Når en innvidd faktisk lykkes i å tre inn på den åndelige sti, er det én enkelt syv-i-ett oppnåelse for ham, og den har å gjøre med den første av slørets syv folder, dvs. 1) det å løsne den første knuten 2) det at den første folden forsvinner 3) det at de første rotbegjærene knuses 4) det at de relative fundamentale inntrykkene viskes ut 5) det at den første av de syv dype, mørke fargene fjernes 6) inngang gjennom den første døren (representert ved munnen), og 7) ankomst til den første sfære på det subtile plan, nemlig pran bhuvan eller alam-e-malakut. (Tillegg 15)

I drømme er et vanlig menneske i stand til å gjøre delvis bruk av sin subtile kropp med subtil bevissthet, men bare når det gjelder grove erfaringer og i forhold til kun grove objekter. Akkurat som han erfarer den grove verden med full grov bevissthet gjennom sin grove kropp, begynner den innvidde på det første plan å erfare den subtile verden med subtil bevissthet gjennom sin subtile kropp.

Hvis den innvidde klarer å fortsette og er i stand til å opprettholde fremgangen, fortsetter han i den subtile sfære opp til det fjerde plan. Denne utviklingen innebærer den andre og den tredje suksessive enkeltstående syv-i-ett oppnåelsen som svarer til det syvfoldige resultatet oppnådd i det første. Denne passeringen gjennom den andre og tredje døren (representert ved det høyre og det venstre nesebor) fører med seg en enda sterkere intensifisering av den virkelige illusjonen, dvs. stiens høyere bevissthet. Etter å ha gått gjennom den andre døren, realiserer den innvidde enda flere av den subtile verdens vidunderlige ting og begynner på samme tid å stå i fare for å gå seg vill i undringens labyrint. Stiens mystiske besnærelser er enda sterkere hinsides den tredje døren, og det er også sjansene for å bli trollbundet av dem. Akkurat som de med grov bevissthet tar den grove sfære og dens illusoriske opplevelser for å være virkelig, kan pilegrimen i den subtile sfære, så lenge han er oppslukt av det underfulle på det planet han befinner seg, feiltolke det som den endelige Virkelighet. Derfor setter en pilegrim seg ofte fast på et plan, lurt av dets besnærelser til å akseptere det som Målet, inntil en Fullkommen Mester eller noen ganger mentaltbevisste sjeler hjelper ham ved å puffe ham videre til neste plan.

Den fjerde syv-i-ett oppnåelsen er en dobbel oppnåelse fordi dette skjer på en og samme tid: 1) de fjerde og femte knutene løsnes, 2) de fjerde og femte foldene forsvinner, 3) de fjerde og femte rotbegjærene knuses, 4) de fjerde og femte dype, mørke fargene forsvinner, 5) de fjerde og femte relative fundamentale inntrykkene viskes ut, 6) de fjerde og femte dørene (som representert av høyre og venstre øre) passeres gjennom og 7) pilegrimen kommer frem til det høyeste plan i den subtile sfære, det fjerde plan.

Som nevnt tidligere er det fjerde plan planet for den åndelige prakt og de guddommelige krefter (anwar-o-tajalliyat eller siddhier). Pilegrimer som har avansert så langt, kan blant mange andre ting til og med oppvekke døde. De står i meget alvorlig fare for å misbruke disse kreftene og gjennom det påkalle katastrofer, og bare noen meget få kan trygt krysse disse svimlende høydene på egen hånd uten hjelp av en Fullkommen Mester. Det er om disse Hafiz sier:

"På den Elskedes dørterskel må du vokte deg for himlenes lokkelser, så du ikke forårsaker ditt eget fall fra fremskrittets og storhetens høyder til nedverdigelsens og undergangens dyp."

I et slikt tilfelle blir mennesket ikke bare fratatt det åndelige fremsteget han har gjort på stien, han blir kastet tilbake fra den posisjonen han hadde oppnådd gjennom fysiologisk evolusjon tilbake til stenformens tilstand.

Akkurat slik hva som helst kan skje med et menneske som ferdes på en ukjent sti i nattens mulm og mørke, kan hva som helst også skje med den som må krysse det fjerde plan uten en Fullkommen Mesters veiledende hånd. Dette er grunnen til at på tross av dens blendende herlighet og makt, blir denne perioden der det fjerde plan krysses, kalt "sjelens mørke natt" i kristen mystikk ².

Hvis den avanserte pilegrimen overhodet er i stand til å motstå denne mørke sjelenattens lokkelser og svik, går han inn i den mentale sfære (mano bhuvan eller alam-e-jabrut) ved den femte og siste doble syv-i-ett oppnåelsen som skjer etter de samme prinsippene som den fjerde. Alle slørets folder fjernes sammen med de relative knutene, begjærene, fargene og inntrykkene; de sjette og syvende dørene (representert ved det høyre og det venstre øye) passeres, og lyset og kjærlighetens femte plan blir nådd.

De som har kommet trygt frem til det femte plan, er wali Allah (i bokstavelig betydning "Guds venner"). Deres indre syn eller tredje øye er nå fullt utviklet, men selv om alle slørets syv folder har forsvunnet, er fremdeles sløret selv der. Derfor står pilegrimen likevel ikke ansikt til ansikt med Gud og kan ikke se den Elskede.

På grunn av sin rene kjærlighet til Gud, usvekket av det falske ego, er posisjonen til disse pilegrimene på det femte plan en sikker posisjon, og det er ikke lenger noen mulighet for regresjon. Uten noen skade for seg selv kan de gi og gir, bevisst eller ubevisst, enorm hjelp til andre på de subtile og grove plan.

Med få unntak er nå videre fremskritt på egen hånd umulig. Ved en Fullkommen Mesters hjelp eller nåde er en nå i stand til å fjerne sløret fullstendig og slik nå frem til det sjette plan, det høyeste av de mentale plan, "det guddommelige syns" plan, inngangen til guddommelighet (representert ved pannen), der man faktisk er i stand til å se Gud ansikt til ansikt, overalt og i alt. Dette er kjent som overbevisning ved å se.

De i den grove sfære som tror på Guds eksistens, baserer sin overbevisning (yaqin) på sin rene og enkle tillit og tro. Denne overbevisningen er ilm-ul-yaqin (en intellektuell overbevisning), og er forskjellig fra de følgende særegne overbevisningene:

(1) overbevisning ved intuitiv persepsjon (yaqin-ul-yaqin)

(2) overbevisning ved å se (ain-ul-yaqin)

(3) overbevisning ved faktisk erfaring (Haqq-ul-yaqin). (Tillegg 16)

De som er på stien på til og med det femte plan, vet at Gud er med bestemt intuitiv sikkerhet (yaqin-ul-yaqin); deres overbevisning er basert på sikker viten. De som er på det sjette plan, ser Gud overalt; deres overbevisning er fordi de faktisk ser. De som er på det syvende plan, i det de har blitt ett med Gud, har overbevisning gjennom faktisk erfaring.

Den høyt avanserte pilegrimen på det sjette plan er fremdeles i dualitetens doméne. Selv ansikt til ansikt med Gud forblir "se-eren" og den "sette" atskilt av en dyp, bunnløs kløft som bare en Fullkommen Mesters berøring kan spenne over. Mens det er mulig for mennesket å oppnå de fem første resultatene på egen hånd, er det å faktisk fjerne sløret på det femte plan, noe som vanligvis utføres ved nåden i en Fullkommen Mesters veiledning. Spranget fra det sjette planets illusjon til Virkelighet på det syvende plan er imidlertid umulig på egen hånd og fullstendig avhengig av den direkte berøringen til en Fullkommen En eller Fullkommen Mester (Sadguru).

På det syvende plan, den uendelig viten, makt og salighets plan, smelter individet inn i Gud og blir Gud, en Fullkommen En for all tid og hinsides all tid. Da har det ingen betydning om den fysiske kroppen beholdes eller blir forlatt. Som regel faller det grove skallet bort kort tid etter realisasjonen, men i noen tilfeller holder den fysiske kroppen seg i lange tider. Disse Gudsrealiserte er kjent som Majzoober eller Brahmi Bhooter.

Igjen er det slik at bare gjennom direkte og personlig hjelp fra en Fullkommen Mester kan én blant disse Gudsrealiserte komme tilbake til et vanlig menneskes nivå og gjenvinne bevissthet om alle sfærene (grove, subtile og mentale) og likevel på samme tid beholde full Gudsbevissthet. Da er han Menneskeguden, den Fullkomne Mester, Sadguru eller Qutub.

Der det er lys, er ikke mørket mer. Der det er Viten, er uvitenheten fraværende. Og siden foldene, sløret og atskillelsens kløft alle er i uvitenhetens doméne, kan en Fullkommen Mester — som er all Vitens "Sol" — gi Gudsrealisering til hvem han vil i løpet av et øyeblikk ³.

Gud alene er virkelig, og siden vi alle har permanent bolig i den Guddommelige Elskede, er vi alle ett.