GUD TALER

   over temaet
   skapelsen og dens hensikt

Av MEHER BABA

Innhold

33 Guds Advent som Avatar (Se tekst)

Universet har kommet ut av Gud. Gud har ikke kommet ut av universet. Illusjonen har kommet ut av Virkeligheten. Virkeligheten har ikke kommet ut av Illusjonen. Gud alene er virkelig, universet for seg selv er en illusjon.

Guds liv levd i Illusjonen som Avataren eller de Fullkomne Mestere er ikke illusorisk, mens derimot Guds liv levd i Skaperverket som alle levende og livløse, ting er både virkelig og illusorisk. Illusjonen, illusorisk liv og Guds liv i Illusjonen er ikke og kan ikke være ett og samme. Ilusjonen har intet liv og kan ikke ha noe liv. Illusjonen er illusjon og er ikke noe for seg selv. Illusorisk liv betyr et liv i Illusjon, med Illusjon, omgitt av Illusjon, og selv om det er et liv (som det erfares av sjelen i Skaperverket), er det et illusorisk liv. Men Guds liv levd i Illusjon er ikke illusorisk, fordi Gud trass i at Han lever det illusoriske livet, forblir Sin egen Virkelighet bevisst.

Gud er absolutt uavhengig og universet er absolutt avhengig av Gud. Men når de Fullkomne Mestere iverksetter Guds nedstigning til jorden som Avataren, gjør de likevel Virkeligheten og Illusjonen gjensidig avhengig av hverandre, den ene av den andre. Og slik har det seg at de som er nedsunket i Illusjon, for all evighet trekker veksler på Hans uendelige barmhjertighet og uinnskrenkede kjærlighet.

Mellom Gud og universet tjener uendelig barmhjertighet og uinnskrenket kjærlighet som et stort forbindelsesledd, for alltid tatt i bruk av mennesker som blir Gud (Sadguruer, Fullkomne Mestere eller Qutuber), og av Gud som blir menneske (Avatar, Kristus eller Rasool), og slik blir universet Guds evige lekekamerat. Gjennom sitt store forbindelsesledd etablerer Avataren ikke bare livet i sin guddommelige lek, han etablerer også loven i Illusjonen. Og denne loven som etableres av Gudsmennesket eller Avataren, er den lovløse Uendelighetens lov, og den er evig virkelig og på samme tid illusorisk. Det er denne loven som styrer universet — all dets medgang og motgang. Oppbygging og rasering styres av denne loven.

I den sykliske perioden får Gudsmennesket Guds uavhengige Absolutthet til å virke på denne loven som Guds vilje, og det betyr at alt og hva enn Avataren vil, er forordnet av Gud.
 

34 Tauhid
      eller Guds Enhetstilstand (Se tekst)

Prinsippet som impliserer tauhid eller Guds enhetstilstand, er udiskutabelt. Det er grunnlaget for alle kjente religioner og målet for åndelig disiplin i både sufismen og vedanta. Å akseptere tauhid i teorien er massenes privilegium, men å hengi seg til å utforske tauhid er en spesialitet for de få utvalgte. Det er både lett og vanskelig. Tauhid virker så lett at det snakkes om overalt fra preke- og talestol, og allikevel er det så vanskelig å oppnå at de beste forsøk på det ikke kaster annet av seg enn målløs forbauselse og full forvirring.

Guds enhet i dens transcendentale aspekt er sufismens tauhid-e-tanzihi (Absolutte Enhet) og vedantas advaita. Tauhids problem introduserer mangfoldige aspekter som eksemplifiseres av den gamle historien om de mange blinde personene som undersøkte en elefant. Hver enkelt berørte forskjellige deler på skapningen og gjorde seg opp forskjellige meninger. En individuell tilnærming til temaet er relativt sett helt riktig og uimotsigelig, og likevel er elefanten som et hele noe ganske annet og uforståelig for de blinde. Det følgende er noen få uttalelser fra eminente sufier angående tauhid og de aspektene ved tauhid som appellerer til dem: ¹

"Tauhid er den virkelighet der inntrykkene (nuqush) blir visket ut og kunnskapen kommer frem, og Gud forblir like ubesmittet og ren som Han var tidligere."

— Junayd fra Bagdad

"Tauhid er viten om Gud og denne kunnskapen setter gnostikeren i stand til å sondre mellom den opprinnelige (quadim) og den betingede (hadas) væren. Den transcendentale tilstanden tauhid innebærer fornektelsen av tauhid."

— Junayd fra Bagdad

"Tauhid er elskerens utslettelse i den elskedes attributter."

— Jehangir Samnani

Tauhid har to aspekter: én er tilstanden og den andre er beskrivelsen av den. Tauhids deskriptive aspekt hører hjemme under Profetenes oppgave i verden og tilstanden involverer det uendelige og grenseløse hav. Det deskriptive aspektet avhenger av talens, synets, hørselens og forstandens medvirkning, og alle disse krever sin separate bekreftelse. Å bekrefte på grunnlag av eksterne bevis er å hentyde til en dualitet, og tauhid er fri for ethvert snev av dualitet. Troen i et menneske går gjennom dualitetens travle hovedgater, og dette stadiet kan ikke helt unnværes.

Deskriptiv tauhid er som en lampe, mens tauhid i seg selv og ved seg selv er solen. Når solen kommer frem, svinner lampens lys inn i ingenting. Deskriptiv tauhid er foranderlig, mens tauhid som tilstand er uforanderlig og evig. Ordet som tungen uttaler, underkjennes av hjertet. Når en på den åndelige reise oppholder seg på hjertets stasjon, blir tungen nytteløs og taus. Senere vil også hjertet overmannes av ånden (jan), og på dette stadiet taler den veifarende til Ham. Denne talen er ikke i relasjon til essensen, men i relasjon til dens attributt. Attributten forandres, men ikke essensen. Solen varmer vannet, og gjennom det forandres egenskapen, men ikke vannet. Altså "nettopp forsøket på å bekrefte tauhid er å forringe tauhids opprinnelige renhet." ('Asbat ut-tauhid, fasidun fit-tauhid).

Tauhid tilslører skjønnheten ved den Absolutte Enhet (jamal-e-ahadiyat) for monisten (mawahid). På grunn av dette er tauhid suspekt, fordi du ønsker den fra deg selv.

"Den som skriver om tauhid, er en mulhid (rasjonalist); den som peker på den, er en dualist; den som drar slutninger om den, er en dyrker av idoler; den som snakker om den, er uansvarlig; den som tier om den, er uvitende; den som tror han har realisert den, lurer seg selv; den som forestiller seg dens nærhet, er langt fra den; den som veier den med intellektet og former idéer, koser seg med fantasier og den som finner den uten å søke, er den fortapte."

— Abu Bakr Shibli

"Tauhid, hvis den omtales i forbindelse med absolutisme (tanzeeh), er det å kvalifisere den, og å referere til den som kvalifisert (tashbeeh) er å gjøre den begrenset og avgrenset. Å ekvilibrere de to ytterpunktene er imidlertid perfekt og akkurat hva som er ønskelig."

— Muhyuddin Ibn Arabi

"Tauhid er essensielt glemsomhet overfor tauhid. De som kommer tilbake til normal bevissthet, må nødvendigvis ha noe arbeid på det materielle plan. Derfor kan tauhid være lik en kreditor som aldri kan betales adekvat og fullt tilbake i livet."

— Quduntul-Kubra

Tauhid, Guds enhetlige tilstand, tillater derfor intet språk, siden det i denne transcendentale tilstanden ikke finnes noen man kan henvende seg til.

Sufiene har klassifisert tauhid i fem hovedkategorier i henhold til eller med betydning for de forskjellige stadier i menneskets åndelige utfoldelse. De er kjent som:

(a) Tauhid-e-aqwali — Guds verbale enhet (b) Tauhid-e-afa'ali — Guds aktive enhet (c) Tauhid-e-ahwali — Guds følende enhet (d) Tauhid-e-sifati — Guds enhet i attributter (e) Tauhid-e-zati — Guds enhet i essens

(a)	Tauhid-e-aqwali tilhører det flertall av menneskeheten som tror på en hvilken som helst Profet (Avatar) og har tillit til Hans budskap. På dette stadiet er en ren verbal aksept av Gud og utførelsen av de pliktene som vedrører dette, pålagt av loven, regnet som tilstrekkelig for det åndelige livs forestående stadier. Dette er også kjent som tauhid-e-shariat.
(b)	Tauhid-e-afa'ali angår de som faktisk har blitt innviet til Stien. Uttrykket for Guds enhet hos slike innviede fra den subtile sfære (alam-e-malakut) simulerer i sitt innerste vesen livet til de rene sjeler, englene. På dette stadiet er den åndelige overbevisning som skapes innvendig, at bak alt, godt eller vondt, står Guds motiverende kraft.
(c)	Tauhid-e-ahwali demrer hos de avanserte sjelene på det femte plan i den mentale sfære. På dette stadiet opplever sjelen seg begavet med direkte utstråling av Guddommelighet og bevisst eller ubevisst gir den enorm hjelp til andre i den subtile og grove sfære.
(d)	Tauhid-e-sifati tilhører det sjette plan i den samme sfære (den mentale). Alle aspekter av materialitet fra det grove og subtilitet fra det subtile plan som fremdeles hefter ved sjelen, blir fullstendig fjernet og oppløst, lik stjerneglansen når den spres og forsvinner for solen. Både (c) og (d) tauhid tilhører den samme mentale sfære (alam-e-jabrut), og alle tre (b), (c) og (d) er også kollektivt kjent som tauhid-e-tarqat.
(e)	Tauhid-e-zati er Gudsrealisasjon i haqiqats femte Virkelige sfære, som inkluderer de forskjellige stadier eller aspekter ved marefat-e-haqiqat, nemlig halat-e-Muhammadi i lahuttilstanden og haqiqat-e-Muhammadi i hahuttilstanden i Virkelighetens sfære.

Sufiene er enstemmige på dette punktet, at blant de forskjellige iboende aspektene ved realisasjonen eller tauhid-e-zati er det mest perfekte aksentueringen av forskjellen i ubudiyat (tjeneste) mellom menneske og Gud. Denne åndelige kjensgjerning har kirken mistydet og anvendt galt i det den har anført at mennesket er menneske og Gud er Gud og at mennesket aldri kan bli Gud slik Gud aldri kan gå over til å bli menneske. Sannheten ligger under denne situasjonen er imidlertid at etter realisasjonen av tauhid-e-zati betyr markeringen av ubudiyat (tjeneste) Salikenes tredje reise, kalt seyr-e-ma Allah, tilbakekomsten til normal bevissthet med Gud.

De forskjellige stadiene og aspektene ved tauhid som drøftet ovenfor, er gitt nedenfor i tabellform:—

WUJUDIYYAH og SHUHUDIYYAH

Blant de forskjellige monisttypene (ahl-e-tauhid) er de viktigste og mest kontroversielle de to skoleretningene kjent som wujudiyyah og shuhudiyyah.

Muhyuddin Ibn Arabi er wujudiyyah-skolens fremste forkjemper, en talsmann for wahdat-ul-wujud (eksistensens enhet), som i Vedanta er advaitisme, støttet av dens største fortolker, Sankaracharya. I følge Ghazur-e-Ilahi hevdet Ibn Arabi at eksistensen (wujud) ikke er mer enn én, og er akkurat den samme, er manifest for seg selv som seg selv, lik vann som er manifest for vannet selv i form av is gjennom begrensning. Når begrensningen (formen) forsvinner i fana-tilstanden, blir den Absolutte tilbake og blir Hu Hu (Han Han).

Sjeik Shahabuddin Suhrawardi, en av shuhudiyyah-skolens fremste støtter, karakteriserer dens filosofi som wahdat-ul-shuhud (apparentisme), Vedantas vishistadvaita, hevder at i fana blir bandah (den begrensede) kaanahu Hu (lik Ham) og ikke Hu Hu (Han Han), lik jern i ilden som blir som ilden, men ikke ilden selv — siden jernets realitet er helt forskjellig fra ildens. Shuhudiyyah definerer to forskjellige eksistenser (zat) og ser to distinkte ting — jern og ild. Jernet blir ild som en overgang, så er jernet jern og ilden ild.

Mizra Jan Janan definerer forholdet mellom Guds umanifeste aspekt og Guds manifeste aspekt som det som eksisterer mellom havet, bølgene og boblene. Og denne mangeartetheten har absolutt effekt på og interfererer ikke med Virkelighetens Enhet. Dette er wahdat-ul-wujud (identeisme). I kontrast til dette er den andre retningen som hevder ser mellom Gud og det skapte som det opprinnelige og dets skygge eller solen og dens stråler, wahdat-ul-shuhud (apparentisme).

Muhyuddin Ibn Arabis wahdat-ul-wujud er fra ahadiats høyder (bevisst enhet), og den gnosis som hører til dette stadiet, er derfor "Hama ust" (Alt er Han).

Sjeik Shahabuddin Suhrawardi, også kjent som Mujaddin, og hans wahdat-ul-shuhud er fra de samme Virkelighetens (haqiqats) høyder, men den gnosis som uttrykkes er "Hama az ust" (alt er fra Ham).

De to doktrinene og kontroversene de resulterte i, er en senere utvikling fra begynnelsen av den nåværende daor-e-qalandari (mesterskapets syklus), og oppsto altså ikke mens den arabiske profeten levde. Wujudiyyahs doktrine er basert på erfaring pluss resonnering og shuhudiyyahs grunnlag er erfaring og aspekter av felles interesse i forhold til koranen.

Ibn Arabi fornekter transcendens og immanens som impliserer dualitet. Han hevder ar Gud er én og at det er han alene som eksisterer. Alt annet som synes å eksistere, er Hans manifestasjoner eller tajalliyat. Derfor er Gud identisk med sifat (attributter), og alle guddommelige navn er identisk med den navngitte, som er Allah. Helgenene som tilhører wujudiyyat skolen, ser eksistensens enhet (wahid-ul-wujud), Guds første tajalli manifestasjon fra ahadiyyat stadiet, og derfor er de senere devolusjoner (nemlig den mentale, subtile og grove verden) lik skygger (zil) som er ingenting og i den egenskap utgjør en skygge på zat (den guddommelige essens). Skyggen (zil) skylder imidlertid Gud sin eksistens og er avhengig av Gud Ham, som er uendelig og evig. Altså er også skyggen i den forstand at wujudiyyaene betrakter alt som Gud, selv skyggene (den mentale, subtile og grove verden) som ikke har noen uavhengig eksistens.

Shuhudiyyaene mener som tidligere nevnt, at det er to zater, én virkelig og én ikke-virkelig, den ene Guds og den andre bandahs. Bandahs zat er null (adum) og denne adum (intethet) er relasjonell og er ikke virkelig (haqiqi). Hvis intethet skal betraktes som essens (Virkelighet), vil det være to zater, noe som resulterer i dualisme. Adum-e-izafi er bare en adum (intethet) relativt sett. Den er et rent null. Hvis et hvilket som helst antall nuller legges til en null, forandrer ikke tallets verdi seg. Adum er derfor et symbol i viten om Gud. Siden fullkommenhet hører med til zat, er Gud Fullkommenheten selv. Ufullkommenhet er forbundet med adum, og derfor er det "onde" adums (den ikke-eksisterende eksistensens) manifestasjon. Mujaddin bekreftet og understreket bare på ny wahdat-ul-shuhuds (apparentismens) doktrine, opprinnelig grunnlagt av Abdul Karim al-Jili, forfatter av Al-Insan-ul-Kamil.

Det er imidlertid en åndelig kjensgjerning at Wujudiyyahs filosofi er av et høyere slag, og uten å ta hensyn til konvensjoner eller kompromisser. Meher Babas gnosis kan anvendes like meget på begge disse tilnærmingene til Sannheten, og for å følge den slik den er gitt i "Guds ti tilstander" vil en viss kunnskap om sufienes måte å fremstille tanuzzulat på — devolusjonen av det Absolutte — gjennom suksessive manifestasjonsstadier kjent som sufi-verdenens khamsa wyjudiyyat (fem eksistenser) være til hjelp for søkeren.

Alle fullkomne sufiers gnosis impliserer at Gud i Hinsides Hinsidestilstanden er ukjennelig og udefinerbar. I forståelsen av denne Guds tilstand (Wara-ul-Wara) som er hinsides Hinsidesheten, lammes tankens og fantasiens vinger. I Hinsides Hinsidestilstanden er den Absolutte Gud (Wujud-e-Mutlaq).

Sufiene har beskrevet denne Guds transcendentale tilstand på mange måter, som:

Ghaib-ul-Ghaib (det Skjultes Skjulte)

Majhul-un-Nat (det Ukjennelige og den Udefinerbare). Det er i denne tilstanden at det ikke er noe viten om Den Selv for zat.

Munqata-ul-Izharat (tilstanden som alle indikasjoner faller vekk i forhold til).

Al Ama (den Mørke Tåke) som impliserer en Guds tilstand av latent potensialitet i relasjon til dens indre aspekt av hinsides det Hinsidige og i dens ytre aspekt av ahadiyat (bevisst Enhet) i hvilken zat er bevisst klar over sin transcendentale Enhet.

Meher Baba forklarer at selv om Gud ikke kan gå tilbake til hinsides Hinsidestilstanden fra Hinsidestilstanden, vet Han at Han var og er Uendelig Eksistens, uendelig Viten og uendelig Salighet og fra det vet Han at Hans opprinnelige tilstand var Hinsides Hinsidestilstanden (Zat-al-Baht).

Med det for øyet å gjøre temaet forståelig for søkerne, har imidlertid sufiene behandlet det Guddommelige Temaet ut fra fem forskjellige typer devolusjoner eller manifestasjoner:

Khamsa Wujudat eller FEM FORMER FOR EKSISTENS
 

(1)	Wahid-ul-wujud (enhetlig Eksistens) er den første manifestasjonen eller tajalli-e-avval i den Virkelige Sfæres alam-e-lahut og innbefatter ahadiyat-tilstanden (bevisst Enhet).
(2)	Arif-ul-wujud (Vitende Eksistens) er det stadiet som assosieres med haqiqat-e-Muhammadi (Muhammads Virkelighet) eller nur-e-Muhammadi (Muhammads Lys) 2, hahut-tilstanden i Virkelighetens Sfære. Dette er tilstanden der wahdiyat er bevisst om wahidiyat (bevisst Enhet er bevisst om Enhet-i-mangfold). Det er den andre manifestasjonen, (tajalli-e-dovvom).
(3)	Mumtan-ul-wujud (Negativ Eksistens) er manifestasjonens tredje stadium (tajalli-e-sevvom). Dette er alam-e-jabrut (den mentale sfære) på hvilket punkt wahidiyatstadiet (Enhet i mangfold) begynner.
(4)	Mumkin-ul-wujud (Mulig Eksistens) omfatter blant andre ting englenes og åndenes verden og er kjent som alam-e-malakut (den subtile sfære), som er energisfæren. Dette representerer tajalli-e-chaharom, manfestasjonens fjerde stadium.
(5)	Wajib-ul-wujud (Nødvendig Eksistens) omfatter alt som har med den grove eksistensen å gjøre. Den er kjent for sufiene som alam-e-nasut (den grove sfære), manifestasjonens femte aspekt, tajalli-e-panjom.

Disse representerer Guds fem devolusjoner fra Hinsidestilstanden, kjent som tajalliat-e-khamsa (fem manifestasjoner) eller khamsa wujudat (fem eksistenser).

Nå skal vi drøfte hver og én av dem i oppadstigende rekkefølge, i det vi begynner med wajib-ul-wujud (Nødvendig Eksistens) og ender opp med wahid-ul-wujud (Enhetlig Eksistens).

I shariats (lovens) doméne betyr wajib-ul-wujud (Nødvendig Eksistens) for teologene den Absolutte Gud fra Hvem alle grader av eksistens får sin væren. Sufiene på den andre siden bruker begrepet for å betegne alt som er grovt og materielt. Her betyr wujud kropp, siden den evoluerende sjelen i sten-, vegetasjon-, dyre- og menneskeform ikke kan sies å evoluere uten de grove mediene sammensatt av fem elementer. Denne grove eksistensen i wajib-ul-wujuds stadium er en stor gave gitt av Gud, siden det å oppnå Fullkommenhetens stadier, helgenstatus og lederskap ville vært utenkelige uten den.

Den grove kroppen er en vidunderlig og unik mekanisme som har i seg alle de fire andre relative og virkelige eksistensene, den subtile, den mentale og supramentale og Gud Selv. Derfor kalles menneskekroppen av sufiene for alam-e-saghir (Mikrokosmos) som er sammenfatningen av alam-e-ekabir (Makrokosmos) som innbefatter alle fem eksistenser, hvis mysterium ingen kan løse uten ved hjelp av en Fullkomen Mesters eller Frelserens Universelle Sinn.

Wajib-ul-wujud (den Nødvendige Eksistens eller grove sfære) utleder sin eksistens fra, eller er, refleksjonen av mumkin-ul-wujud (den subtile sfære). Forholdet mellom Gud og skaperverket på dette stadiet er forholdet mellom herren og slaven. Dette stadiums evoluerende bevissthet eller sinn kalles nafs-e-ammara (det onde selv), og det har den naturlige tendensen til å glede seg over alt som er grovt. Her kjennes idéen om Guds forhold til mennesket som tauhid-e-aqwali (Guds verbale enhet) som erkjenner Guds eksistens med ord.

Mumkin-ul-wujud (den Mulige Eksistens eller subtile sfære) utleder sin eksistens fra mumtan-ul-wujud (den mentale sfære). Her er forholdet mellom Gud og Hans manifesterte attributter det som finnes mellom far og barn. Her er Gud god, barmhjertig og årvåken overfor sine barn, som er bekymringsløse, uten tanke på straff eller belønning, uten ønske om viten og uten trang til å oppnå noe åndelig. Og slike vesener er vanligvis kjent som engler. Denne sfærens (alam-e-malakut) bevissthet kalles for nafs-e-lawaama (bebreidende selv) og erkjennelsen av Gud på dette stadiet er kalt tauhid-e-afa'ali (enhet i handling), noe som betyr at vesenene fra denne verdenen utelukkende er opptatt av sin pålagte oppgave, å huske Gud.

Mumtan-ul-wujud (den Negative Eksistens eller mentale sfære) inneholder det femte og sjette plan på Stien, som på dette stadium når wahidiyat (Enhet i mangfold). Wahidiyat begynner fra det femte og når sitt høydepunkt på det sjette plan og har eksplisitt i seg alle de detaljer i Skaperverkets som utgjør det subtile og grove plan. Dette er det jalam-e-jabrut som utleder sin eksistens fra og er refleksjonen av arif-ul-wujud (haqiqat-e-Muhammadis tilstand). Den kalles mumtan-e-wujud eller Negativ Eksistens, av den enkle grunn at mumtana betyr det som er ikke-eksisterende, og wujud betyr eksistensens form eller kropp. Altså betyr ordet mumtan-e-wujud at formen ikke eksisterer i den. Dette stadiet er lik frøet som har i seg potensialet for treets røtter og grener som, når det er fullt evoluert og manifest, står for en representasjon av de subtile og mentale plan. Sufiene kjenner dette som la makan der alle begreper om tid og rom konvergerer til ett punkt.

Sufiene kaller den mentale sfæres bevissthet nafs-e-mutmainna, nemlig det beatifiserte eller tilfredse selv, på det femte plan, og nafs-e-mulhima, det inspirerte selv, på det sjette plan. Her er forholdet mellom Gud og skaperverket det som finnes mellom den Elskede og elskeren, og Gudsbegrepet på dette stadiet er kjent for sufiene som tauhid-e-ahwali (følelsesmessig enhet). Dette er det stadiet som kjennes som haqiqat-e-insani (menneskets Virkelighet), der mennesket kommer ansikt til ansikt med Gud, men ikke ennå har kastet fra seg sitt ego og fremdeles er i dualitetens doméne.

Wahid-ul-wujud (Enhetlig Eksistens) i stadiet for alam-e-lahut i Virkelighetens Sfære er det stadiet der Gud først ble Seg bevisst Sin ahadiyat (bevisste Enhet), og arif-ul-wujud på alam-e-hahuts stadium i den samme Virkelighetens sfære er wahdiyat-e-wahidiyat-tilstanden (Enhet-i-mangfolds bevisste Enhet), også kalt haqiqat-e-Muhammadi.

I Wara-ul-Wara-tilstanden var Gud, i følge sufiene, en skjult skatt og ønsket å bli kjent. Ikke før hadde "den skjulte skatt" uttrykt ønsket om å kjenne seg selv, ble den kjent med seg selv som Lys (nur) eller Nur-e-Muhammadi, som har latent og implisitt i seg eksistensen til hele Skaperverket og den manifesterte verden; og det er i relasjon til dette at profeten Muhammad har sagt: "Gud skapte mitt lys først, og fra mitt lys ble universet skapt." Dette er jamal (skjønnhets) aspektet i kunnskapen om Gud inkludert i tauhid-e-zati (Essensens Enhet). Her er det forholdet som er mellom Gud og Skaperverket det som finnes mellom Elskeren og den elskede. Her er Elskeren Gud og Muhammad er den elskede. Her har Gud komplett bevissthet om både seg Selv og Skaperverket.

Wahid-ul-wujud (Eksistensens Enhet) er Guds første begrensning i Hinsides-Hinsidestilstanden og er et av stadiene i den femte sfære, kjent som lahut. Dette er den bevisste Absoluttismens stadium som, når den blir brukt av arif-ul-wujud (Vitende Eksistens), gir ham erfaringen av både fana og baqa. Dette stadiet, lik alle andre stadier på Stien, er hinsides sinn og intellekt og kan ikke inneholdes i ord, og inkluderer tajalli-e-jamali (åpenbaring av skjønnhet) og tajalli-e-jalali (åpenbaring av salighet). Tajalli-e-jalali er det som skjenker sjelen opplevelsen av fana (fullstendig tilintetgjørelse), og tajalli-e-jamali skjenker ham nok en gang normalitetens bevissthet, kjent for sufiene som baqa (permanens). Tajalli-e-jalali er også ashqiyyat der Gud er den Elskede og mennesket er elskeren; og tajalli-e-jamali er mashuqiyat der Gud er Elskeren og mennesket er den elskede. Det sistnevnte er den høyeste åndelige manifestasjon, kjent som faqr eller faqiri.

Altså: i alam-e-lahut og alam-e-hahut i den femte, den Virkelige, sfære, er Fullkommenhetens stadier i de respektive aspekter av ashiq-o-mashuq (Elskeren og den Elskede i Ett) og ashiq (Elsker) og mashuq (den Elskede) samtidig. I jalam-e-jabrut (den mentale sfære) er ashiqs (elskerens) stadier og arifs (gnostikerens), i malakut (den subtile sfære) er stadiet til attributtenes enummererer, og i nasut (den grove sfære) er waqifs (den grovtbevisstes) stadium. For å beskrive disse stadiene i oppadstigende rekkefølge: når waqif, den bevisste, blir mer bevisst, kommer han inn på wasif (attributtenes) stadium. Og fra wasif når han frem til stadiet for irfan (gnosis) og fra irfan kommer han til doménet for Guds mysterier (maarif). Fra maarifs stadium presenteres han for synet av Gud, noe som skjenker ham en elskers status, og når han til sist blir KJÆRLIGHET, oppdager han at han selv var alle tings alfa og omega. I dette Huyat-stadiet oppløses alt i Guds "jeg er Gud"-tilstand.
 

35 Maya ³ (Se tekst)

Kraften som holder et menneske i åndelig blindhet, døvhet osv., er hans egen uvitenhet som styres av prinsippet for kosmisk uvitenhet, vanligvis kjent som Maya ⁴.

Å forstå Maya er å forstå universet. Alle falske verdier og falske overbevisninger skyldes Mayas grep. Spesielt intellektet spiller rett i hendene på Maya, for intellektet er ikke i stand til å ha den bevisstheten som realiserer Gud som Sannhet. Sannheten kan bare kjennes etter at man overskrider den kosmiske illusjonen som fremstår som ekte takket være Maya.

Maya, uvitenhetens prinsipp, kan bare overskrides når den åndelige aspiranten er i stand til å realisere Maya som Guds skygge og som sådan ingenting. Mayas gåte løser seg selv bare etter Selvrealisering.
 

36 Meher Baba sier: (Se tekst)

A. ÅNDELIG PARADOKS

"Hvis ikke og inntil uvitenheten fjernes og Viten erverves (den Viten gjennom hvilken det guddommelige liv oppleves og leves), virker alt som har å gjøre med det åndelige, paradoksalt — Gud, som vi ikke ser, sier vi er virkelig; og verden, som vi ser, sier vi er uvirkelig. Det som eksisterer for oss i vår erfaring, eksisterer ikke virkelig; og det som ikke eksisterer for oss, eksisterer virkelig.

"Vi må miste oss selv for å finne oss selv; altså er tapet selv gevinst. Vi må dø for selvet for å leve i Gud; altså betyr døden livet. Vi må bli fullstendig tømt innvendig for å bli fullstendig besatt av Gud; altså betyr komplett tomhet å være absolutt full. Vi må bli nakne uten selv gjennom å være ingenting for å bli absorbert i Guds uendelighet; altså betyr ingenting Alt."

B. EKSISTENSEN ER SUBSTANS
OG LIVET ER SKYGGE

"Eksistensen er evig mens livet er forgjengelig.

"Sammenligningsvis er Eksistensen det kroppen er for mennesket, og livet er klærne som dekker kroppen. Den samme kroppen skifter klær i henhold til årstidene, tid og omstendigheter, akkurat slik den ene og evige Eksistensen alltid er der gjennom livets talløse og skiftende aspekter.

"Tilslørt hinsides gjenkjennelighet bak livets folderike og mangefarvede kappe er Eksistensen uforanderlig. Det er livets kledning og dets slør av sinn, energi og grove former som 'skygger for' og legger seg over Eksistensen og presenterer den evige, udelelige og uforanderlige Eksistens som forbigående, variert og i stadig forandring.

"Eksistensen er alt-gjennomstrømmende og den underliggende essensen i alle ting, både levende og livløse, virkelige og uvirkelige, mangeartet i artene eller ensartet i form, kollektivt og individuelt, abstrakt eller materielt.

"I Eksistensens evighet finnes det ingen tid. Det finnes ingen fortid eller fremtid; bare det evigvarende her og nå. I evigheten har ingenting noensinne skjedd og ingenting vil noensinne skje. Alt skjer i det endeløse NÅ.

"Eksistensen er Gud; mens livet er illusjon.
"Eksistensen er Virkelighet; mens livet er innbilning.
"Eksistensen er evigvarende; mens livet er flyktig.
"Eksistensen er uforanderlig; mens livet er i stadig forandring
"Eksistensen er frihet; mens livet er en binding.
"Eksistensen er udelelig; mens livet er flerfoldig.
"Eksistensen er umerkelig; mens livet er bedragersk.
"Eksistensen er uavhengig; mens livet er avhengig av sinn, energi og grove former.
"Eksistensen er; mens livet synes å være.
"Altså er ikke Eksistensen livet.

"Fødsel og død markerer ikke begynnelsen eller slutten på livet. Mens de mange stadier og tilstander i livet som utgjør såkalt fødsel og død, styres av evolusjons- og reinkarnasjonslovene, blir livet til bare én gang, i den bleke, begrensede bevissthetens første advent, og det gir etter for døden bare én gang, i oppnåelsen av den Uendelige Ekstistensens ubegrensede bevissthet.

"Eksistensen, den all-vitende, all-mektig, alle-stedsnærværende Gud, er hinsides årsak og virkning, hinsides tid og rom, hinsides all handling.

"Eksistensen berører alt, alle ting og alle skygger. Ingenting kan noensinne berøre Eksistensen. Selv den kjensgjerning at den er, kan ikke røre ved Eksistensen.

"For å realisere Eksistensen, må livet kastes av. Det er livet som gir begrensninger til det ubegrensede Selv. Livet til det begrensede selv opprettholdes av sinnet som skaper inntrykk; av energien som gir kraft til å akkumulere og slippe ut disse inntrykkene gjennom uttrykk; og av grove former og kropper som fungerer som de instrumentene inntrykkene forbrukes gjennom, forsterkes og til slutt tømmes gjennom, gjennom handlinger.

"Livet er tett forbundet med handlinger. Livet leves gjennom handlinger. Livet verdsettes gjennom handlinger. Livets overlevelse avhenger av handlinger. Et erkjennende liv er handlinger — motsatte handlinger, bekreftende og negative handlinger, konstruktive og destruktive handlinger.

"Derfor er det å la livet gi seg over til sin endelige død, å la alle handlinger ta slutt. Når handlingene opphører fullt og helt, vil livet til det begrensede selv spontant erfare seg som det ubegrensede Selvets Eksistens. I det Eksistensen realiseres, er bevissthetens evolusjon og involusjon komplett, illusjonen forsvinner og reinkarnasjonsloven binder ikke lenger.

"Ganske enkelt å avstå fra å begå handlinger vil aldri gj&oring;re slutt på handlinger. Det vil bare bety å omsette til handling nok en handling — inaktivitetshandlingen.

"Å flykte fra handlinger er ikke metoden for å rykke handlingene opp med roten. Snarere vil det gi det begrensede selvet ytterligere anledning til å bli mer involvert i selve flukthandlingen, og slik skape flere handlinger. Handlinger, både gode og dårlige, er som knuter på livets sammenfiltrede tråd. Jo mer standhaftig forsøkene på å løse handlingens knuter, jo strammere blir knutene og verre sammenfiltringen.

"Bare handlinger kan nullifisere handlinger, på samme måte som gift motvirker giftens virkninger. En torn som sitter dypt, kan fjernes ved å bruke en annen torn eller et skarp objekt som ligner den, for eksempel en nål, brukt med dyktighet og presisjon. På liknende måte fjernes handlinger fullstendig av andre handlinger — når de utføres av en aktiverende instans annet enn 'selvet.'

"Karma yoga, dnyan yoga, raj yoga og bhakti yoga tjener den hensikt å være tydelige veivisere på Sannhetens Sti som peker mot målet, den evige Eksistens. Men livet får næring gjennom handlingene, slik at dets grep blir så fast rundt aspiranten at selv med hjelp fra disse inspirerende veiviserne, klarer han ikke å la seg lede i riktig retning. Så lenge Selvet er bundet av handlinger, vil aspiranten, eller til og med pilegrimen på stien mot Sannheten, utvilsomt gå seg vill gjennom sine selvbedrag.

"Opp gjennom alle tider har sadhuer og søkere, seere og helgener, munier og munker, tapasavier og sanyasier, yogier, sufier og taliber kjempet hele livet og gjennomgått usigelige strabaser i forsøkene på å komme seg ut av handlingenes labyrint og realisere den evige Eksistens ved å overvinne livet.

"De mislykkes i sine forsøk, fordi jo mer de kjemper med sine 'selv', jo fastere blir livets grep på selvene gjennom handlinger som intensiveres av askese og botsøvelser, av avsondrethet og pilegrimsferder, av meditasjon og konsentrasjon, av erklæringer og stille kontemplasjon, av intens aktivitet og passivitet, av vidløftighet og taushet, av japaer og tapaer og av alle former for yogaer og chillaer.

"Frigjøring fra livets grep og frihet fra handlingenes labyrint blir gjort mulig for alle og oppnås av noen få når man nærmer seg en Fullkommen Mester, Qutub eller Sadguru og påkaller hans nåde og veiledning. Den Fullkomne Mesters uforanderlige råd er komplett overgivelse til ham. De få som virkelig overgir sitt alt — sinn, kropp, eiendeler — slik at de med sin komplette overgivelse også bevisst overgir sitt 'selv' til den Fullkomne Mester, har fremdeles selve sin bevisste væren igjen for nå å utføre handlinger som kun aktiveres på Mesterens ordre.

"Slike handlinger, etter overgivelsen av ens 'selv', er ikke lenger ens egne handlinger. Derfor er disse handlingene i stand til å fjerne alle de andre handlingene som har gitt næring til livet og opprettholdt det. Da blir livet gradvis livløst og gir seg til slutt, ved den Fullkomne Mesterens nåde, over til sin endelige død. Livet som en gang hindret den standhaftige aspiranten fra å realisere evig Eksistens, kan ikke lenger bedra seg selv.

"Jeg har tidligere understreket, jeg sier dere nå, og jeg skal i tidene som kommer, igjen og igjen gjenta at dere kaster av dere livets kledning og realisere den Eksistensen som er evig deres.

"For å realisere den uforanderlige, udelelige, alt-gjennomstrømmende eksistensens sannhet, er den enkleste måten å overgi seg fullstendig til meg; så fullstendig at dere ikke en gang er dere deres overgivelse bevisst, men bare bevisst på å adlyde meg og handle som og når jeg sier det.

"Hvis dere vil leve bestandig, lengt etter døden for deres bedragerske selv i deres fullstendige overgivelse til meg. Denne yoga er essensen av alle yogaer i ett."

C. DE FIRE REISENE

"Gud er Uendelig og Hans Skygge er også uendelig. Guds Skygge er det Uendelige Rom som gir plass til den uendelige Grove Sfære som med sine forekomster av millioner av universer innenfor og utenfor menneskets kunnskapsområde, er Skaperverket som kom ut av Avgrensethetens Punkt i den uavgrensede Eksistens, som er Gud.

"I disse millioner av universer finnes mange planetsystemer. Noen er i en gassaktig tilstand, noen er i ferd med å størkne, noen er Sten og Metall der noen også har Vegetasjon, noen har også utviklede livsformer som Ormer, noen også Fisk, noen også Fugler, noen også Dyr, og noen få har også Mennesker.

"Slik har det seg at det blant myriader av universer finnes det planeter der Evolusjonens "Syv Riker" er manifestert, og der Evolusjonen av Bevissthet og Form er fullført.

"Men bare på planeten Jorden reinkarnerer menneskene og begynner på den Involusjonerende Sti som fører til Selvrealisering.

"Jorden er Sentrum for denne Uendelige Grove Sfære av millioner av universer for så vidt som den er det Punket som alle sjeler med menneskebevisshet må forflytte seg til for å starte på den Involusjonerende Sti.

"Denne Involusjonerende Sti har syv Stasjoner, og ankomst til den syvende Stasjonen fullfører den Første Reisen til Gud.

"Selv om fullføring av denne Reisen er alle menneskesjelers Mål, er det til enhver tid bare noen ganske få som legger ut på den. Ankomst til Reisens slutt betyr at individualiteten drukner i den Uendelige Bevissthets Hav, og Reisens fullføring er sjelens fullt bevisste oppslukthet i 'Jeg-er-Gud'-tilstanden, der den, som Gud, erfarer Uendelig Makt, Viten og Salighet.

"Av alle de sjelene som fullfører den Første Reisen, er det svært få som legger ut på den Andre Reisen. Denne Reisen har ingen stasjoner. Den er et øyeblikks Reise — reisen der den uendelige Bevissthet blir revet ut av sin oppslukthet i Jeg-er-Gud for å forbli i Gud som Gud. I denne tilstanden gjenvinnes individualiteten, men individualiteten er nå uendelige, og denne Uendeligheten inkluderer Grov Bevissthet, og slik erfarer den, som Menneske og Gud, Uendelig Makt, Viten og Salighet midt i det Mest-avgrensede — den ubegrensede Sjel kjenner Sin ubegrensethet midt blant det begrensede.

"Den Tredje reisen blir foretatt bare av dem som har fullført den Andre Reisen og hvis skjebne det er å bære byrden av å bruke sin Uendelige Makt, Viten og Salighet, og slik leve Guds Liv som Menneske og Gud samtidig.

"Det finnes bare fem slike Mestre på Jorden til enhver tid, og de kontrollerer universenes bevegelser og alle anliggender i menneskenes verden. Bare når en av disse fem Fullkomne Mestere forlater Sin kropp, kan en av dem som forblir i Gud som Gud, bevege seg fremover og fullføre den Tredje Reisen for å fylle det ledige Embetet.

"Det er disse Fem Fullkomne Mesteres plikt å fremskynde den Urgamle Enes (Avatarens) Advent og overlevere Ham ansvaret for Hans eget Skaperverk til Ham.

"Alle de som lever Guds Liv på Jorden og alle de som forblir i Gud som Gud på Jorden, legger bort også sine Subtile og Mentale befordringsmidler for alltid når de legger bort sine kropper og forsvinner helt som Gud, mens de opprettholder Sin uendelige Individualitet og opplever Uendelig Makt, Viten og Salighet. Dette er den Fjerde Reisen.

"I virkeligheten blir ingen av disse Fire Reisene reist, for Gud har ingen steder å reise til. Han er uten begynnelse og uten ende. Og alt som tilsynelatende eksisterer, kom ut av Det som ikke har noen begynnelse og går tilbake til Det som ikke har noen ende.

37 Den astrale verden (Se Tillegg 15)

Det finnes ingen astral verden i og for seg. Den astrale verden er ikke en del av den subtile verden. Mellom den grove og den subtile verden finnes det imidlertid syv kapper som danner den såkalte astrale verden, og dette tjener som forbindelse mellom disse to verdener.

En grovtbevisst sjel kan sies å ha en astral kropp som forbinder det grove med det subtile. Det astrale kan kalles et avtrykk av det subtile på det grove, og dette avtrykket er verken grovt eller subtilt.

I søvne, i en vanlig drømmetilstand, opplever man den grove verdens inntrykk underbevisst med den subtile kroppen, og ikke med den astrale kroppen. Alle opplevelsene i den astrale verden, opplevd med den astrale kroppen som medium, er like ubetydelige som drømmer.

Etter ulegemliggjøringen opplever sjelen den astrale verden i den astrale kroppen. Dette kan sies å være sjelens astrale reise. Når sjelen blir legemliggjort, kastet den astrale kroppen av, og med den nye grove kroppen får den en ny astral kropp; men så lenge den ikke legemliggjøres, gjennomgår dens subtile og mentale kropper opplevelsene i himmel- og helvetestilstanden med den astrale kropp som medium i henhold til de inntrykkene som ble akkumulert mens den var i legemliggjort tilstand.

Den åndelig Sti begynner først på bevissthetens involuering når sjelen begynner å oppleve den subtile verdens første plan, og ikke når den bare har tilgang til de astrale fenomenene fra den grove verden. På det stadiet der sjelen opplever den subtile verdens første plan, blir den astrale kappen som var forbindelsesleddet mellom den subtile og den grove sfære, revet i stykker for godt.

Epilog

Gud er overalt og gjør alt
Gud er inne i oss og vet alt
Gud er utenfor oss og ser alt
Gud er hinsides oss og ER alt
Bare Gud ER