GUD TALER

   over temaet
   skapelsen og dens hensikt

Av MEHER BABA

Del 8

Guds Hinsides Hinsidestilstand

For å begynne med hinsides begynnelsen, er det Guds opprinnelige tilstand, Hinsides Hinsidestilstanden eller Paratpar Parabrahma. Dette er den opprinnelige "GUD-ER" tilstanden. I sufiterminologien sies denne tilstanden å være Wara-ul-Wara-tilstanden.

I denne opprinnelige "Gud-Er" tilstanden hersker det uinnskrenkede, absolutte vakuum.

I dette absolutte vakuum er det hverken noen manifestasjon av Guds bevisste eller ubevisste tilstand, heller ikke er det noen manifestasjon av Guds bevissthet eller ubevissthet. Det er hverken det ubegrensede "Jeg" — det Guddommelige Ego eller det Universelle Ego — eller det begrensede "jeg" eller det individuelle ego. Det er hverken universelt sinn eller begrenset sinn. Det er hverken ubegrenset energi eller begrenset energi. Det er hverken den universelle kroppen — mahakarana sharir — eller den begrensede kroppen. Det er hverken universer eller verdener. Det er ikke en gang bevissthet om bevisstheten — mahachaitanya — heller ikke om ubevisstheten.

Denne tilstanden er absolutt Guds opprinnelige, uinnskrenkede, absolutte vakuumtilstand — hverken Guds tilstand av nirguna-nirakar eller saguna-sakar — der "Gud-Er" og "bevissthet ikke-er."

Når det sies at "Gud-Er", beskriver det den tilstanden som hersker hinsides begynnelsen på Skapelsens begynnelse.

Denne Gud-Er-tilstanden kalles også "Guds opprinnelige guddommelige dype søvntilstand" i Hinsides Hinsidestilstanden.

Gud-Er-tilstanden er uendelighetens tilstand. Uendeligheten, i kraft av å være uendelig, er alt. Det vil si at "ALT" er uendelighetens natur.

ALT, i kraft av å være allting, inkorporerer selv "INGENTING", hvis ikke kan aldri Alt bety allting. Dette Ingenting ligger latent i Altet. Men siden Ingenting bokstavelig talt er ingenting, er selve det å være ingenting, ingenting i det hele tatt.

Siden dette Ingenting ligger latent i Altet, ligger Ingentings Intethet innleiret i Altet som Latens.

I Gud-Er tilstandens uendelighet er således alt som er latent i Uendelighetens natur som er Alt, Ingenting. Derfor er alt som er latent i Alt, av Ingenting.

Kort sagt ligger allting med unntak av uendelighetens uendelighet latent i Altets Gud-Er tilstand; og alt som er latent, er av Ingenting med alle dets aspekter som Intethet.

I Gud-Er tilstanden der Ingenting er latent, eksisterer også bevisstheten i følge intethetens natur automatisk som Ingenting. Følgelig er bevisstheten i Guds Hinsides Hinsidestilstand for evig og alltid latent i Gud Som i følge Sin natur er Altet — uendelig og ubegrenset og uinnskrenket. Slik har Gud i Gud-Er tilstanden, i kraft av selve Sin natur som Altet, automatisk for evig og alltid i Seg uendelig makt, uendelig viten, uendelig salighet og alt som er uendelig herlig eller vakkert.

Fordi Gud er Altet og det Uendelige, må det motsatte av Altet, nemlig Ingenting, være mest avgrenset.

Derfor er Ingenting latent i Gud-Er-tilstanden som det mest avgrensede; eller: i den uendelige tilstanden til Gud som er Altet, ligger Ingentings mest avgrensede tilstand latent.

Det er bare naturlig at når dette latente og ytterst avgrensede Ingenting manifesterer seg, burde det manifestere seg som ytterst avgrenset.

Men det er en ytterst paradoksal kjensgjerning at når dette ytterst avgrensede Ingenting manifesterer seg, ekspanderer dets manifestasjon gradvis ad infinitum.

Det som gir uendelighet til dette mest avgrensede Ingenting, er Guds egen latente trio-natur av uendelig makt, uendelig viten og uendelig salighet, som i kraft av å være Guds natur selvfølgelig latent gjennomtrenger Gud-Er-tilstandens uendelighet. Naturligvis omslutter denne uendelige trio-naturen også dette mest avgrensede Ingenting når det er latent i Altets uendelighet.
 

"Om"-Punktet

Derfor, når dette mest avgrensede Ingenting blir manifestert som Intethet, ekspanderer manifestasjonen av det mest avgrensede Ingenting gradvis ad infinitum, tett forbundet med og strukket ut av den samtidige projeksjonen av Guds latente alt-gjennomstrømmende uendelige trio-natur, og blir tilsynelatende manifestert som den uendelige Intethet eller Skaperverket; og derfor kan Intethetens univers, som er illusorisk, kalles Guds "skygge", og siden Gud er uendelig, er Hans skygge også uendelig ¹.

Når det manifesterer seg, projiseres Ingenting, som er mest avgrenset og latent i Altet, ut fra et mest avgrenset punkt i Altet, der Ingenting, som det mest avgrensede, er inkorporert.

Det mest avgrensede punktet som Ingenting projiseres ut fra som Intetheten, kalles Skapelsespunktet eller Om-punktet. Dette skapelsespunktet er naturligvis også i Altet, som betyr i Gud i Hinsides Hinsidestilstanden.

Så det mest avgrensede Ingenting projiseres som Skaperverket ut av det uendelige Altet gjennom det mest avgrensede "skapelsespunktet" inn i Gud-Er-tilstandens uendelige uendelighet.

Kort sagt, når det mest avgrensede Ingenting blir projisert som Intetheten ut gjennom det mest avgrensede skapelsespunktet som også er i uendeligheten gjennomstrømmet av Guds uendelige trio-natur, ekspanderer projeksjonen av den mest avgrensede Intethet — tett forbundet med og opprettholdt av Guds alt-gjennomstrømmende uendelige trio-natur — gradvis ad infinitum og manifesterer seg tilsynelatende som uendelig Intethet eller det uendelige Skaperverket.
 

Innfallet eller Lahar

Årsaken som fikk det mest avgrensede Ingenting, latent i det uendelige Altet, til å manifestere seg som den uendelig Intetheten, er den opprinnelige årsaken, kalt "ÅRSAKEN."

Denne Årsaken er ikke annet enn Guds INNFALL eller lahar. Dette opprinnelige innfallet kan også kalles det første "ORDET" Gud sa — "HVEM ER JEG?"

Gud-Er-tilstandens uendelighet gjorde Gud absolutt uavhengig, og i kraft av å være absolutt uavhengig er det ikke annet enn naturlig for Gud å sette Sitt uendelige innfall ut i livet for å erfare og nyte Sin egen uendelighet. Å sette et innfall ut i livet er alltid et tegn på en uavhengig natur, fordi det er lekenhet som alltid setter farge på den uavhengige natur.

Det er det opprinnelige uendelige innfallet som er ansvarlig for å gi det latente-alt, som var av Ingenting, Årsak til å manifestere seg som Intetheten.

Men før Gud satte ut i livet Sitt opprinnelige uendelige innfall om å gjøre det latente-alt som var av Ingenting, manifest, lå dette Guds innfall selv latent som Ingenting i den absolutte uavhengige Gud i Gud-Er-tilstandens uendelighets Alt.

Hvordan er det så mulig for det latente opprinnelige uendelige innfallet å bevege seg i Gud og gjøre seg selv og alt som ligger latent i Ingenting som Intethet, manifest?

Et innfall er når alt kommer til alt et innfall, og i følge selve dets natur er det slik at "hvorfor — hvordan — når" ikke kan ha noen plass i dets natur. Et innfall kan komme når som helst, det kan komme nå eller etter noen få måneder eller etter år og kanskje kommer det ikke i det hele tatt.

Likeledes er det opprinnelige uendelige innfallet når alt kommer til alt et innfall, og dessuten er det Guds innfall i en tilstand av uendelighet! Kanskje setter ikke dette innfallet seg i bevegelse i Gud i det hele tatt, og hvis det beveger seg, enten om et øyeblikk eller etter tusen år eller etter en million sykluser, burde det ikke forbause.

Slik har det seg at Guds opprinnelige uendelige innfall i Hans tilstand av uendelighet en gang satte seg i bevegelse; og det beveget seg både spontant og plutselig i den absolutte uavhengige Gud Som er Evig i all evighet. Herfra startet en gang dette innfallet som en gang satte seg i bevegelse, alle tings Begynnelse i Skaperverket.

Kort sagt, når det først beveget seg i Gud Som er absolutt uavhengig, gjorde dette Guds opprinnelige uendelige innfall i Hans tilstand av uendelighet seg selv manifest, og samtidig med sin manifestasjon manifesterte innfallet det latente alt som var av Ingenting som Intethet. Slik skapte innfallet Ingenting.

La oss rekapitulere hvordan uendelig Ingenting kom ut av mest avgrenset Alt:

Gud Hinsides er uendelig Alt. Uendelig Alt kan sammenlignes med et uendelig, grenseløst hav. Derfor er dette grenseløse havet uendelig Alt. Altså er hver enkelt dråpe i havet mest avgrenset Alt. Kort sagt, hvis uendelig hav er uendelig Alt, da er hver av havets dråper mest avgrenset Alt.

Før innfallet beveger seg i det grenseløse havet og før Skaperverket er manifestert, er skapelsespunktet (Om-punktet) som Skaperverket støtes ut av, selv i det grenseløse havet som uendelig Alt, for før innfallet beveget seg, var det den fullkomne ro som hersket og gjennomstrømmet det grenseløse havet, det var ikke snakk om havets "dråper" og det var ingen atskilthet. Det var grenseløst hav som uendelig Alt.

I det øyeblikk innfallet beveger seg i det uendelige Alt, manifesterte skapelsespunktet eller Om-punktet seg som mest avgrenset Alt.

Uendelig Ingenting lå latent i uendelig Alt, men når innfallet beveget seg, ble det uendelige Ingenting manifestert gjennom mest avgrenset Alt, nemlig Om-punktet.

Slik blir det uendelige Ingenting gradvis støtt ut gjennom mest avgrenset Alt og manifesterer seg som ekspanderende ad infinitum.

Samtidig med projeksjonen av det latente Ingenting og med manifestasjonen av Intethet ble bevisstheten, som eksisterte som Ingenting latent i Gud-Er-tilstandens uendelighet, også projisert, og manifesterte seg selv gradvis som Guds bevissthet og fikk Gud til å erfare Seg som Gud, Skaperen av alle de tingene som ble projisert som Intethet ut av Hans tilstand av Alt.

Hvorpå Gud i Skaperens tilstand, i det Han gradvis oppnådde full bevissthet, ble viklet inn i en labyrint av mest-avgrenset Intethet, forstått som uendelig, utstrakt og opprettholdt gjennom Hans egen uendelige trio-natur.

Den paradoksale ironien er at selve Guds uendelighet gjør det uendelig vanskelig for Gud å slippe unna Intethetens falske tilsynelatende uendelighet som fortsetter å ekspandere ad infinitum gjennom Guds tett sammenkoblede uendelige trio-natur, som er uendelig makt, uendelig viten og uendelig salighet. (Tillegg 17)

Men denne innviklingen er absolutt nødvendig for at Gud i Gud-Er-tilstandens uendelighet skulle oppnå full og komplett bevissthet for Seg Selv og om Sin uendelige virkelighet og slik bevisst erfare Sin uinnskrenkede, ubegrensede, uendelige trio-natur av uendelig makt, uendelig viten og uendelig salighet.

Det fundamentale faktum er at full bevissthet som først er oppnådd, aldri kan gå tapt. Den varer i all evighet uten hensyn til om denne fullt oppnådde bevisstheten er bevisstheten om den falske Intetheten opplevd som virkelig, eller om denne bevisstheten er bevisstheten om Virkeligheten Selv.

Omsider får faktisk bevisstheten Gud til å realisere Sin egen virkelighet etter at den samme bevisstheten har oppnådd full modenhet. Bevisstheten er fullstendig moden for å realisere Virkeligheten bare etter at den har fått næring av den tilsynelatende erkjennelsen av det falske. Denne erkjennelsen av at det falske er virkelig, blir så intensifisert i løpet av bevissthetsevolusjonen at bevisstheten, gjennomtrukket av falsk erkjennelse, får Gud til å erkjenne bare det falske som Han opplever som virkelighet. Det vil si at Gud som Skaperen feilaktig erfarer manifestasjonen av Intetheten som virkelig og Alt.

For at Guds latente bevissthet i Gud-Er-tilstanden skal kunne gjøre det mulig for Gud å realisere Sin egen evige virkelighet, må projeksjonen av denne latente bevisstheten i Alt (som når den projiseres utover, blir fokusert på Intethetens falske uendelighet) trekkes tilbake innover. Ved en slik tilbaketrekking innover blir den samme bevissthetens fokus konsentrert på Altets uendelighet (som den hadde projisert utover fra og fremkalt opplevelsen av uendelig Intethet snarere enn opplevelsen av Altets uendelighet).

Som allerede nevnt, når den projiserte bevisstheten trekker seg tilbake innover eller gjennomgår full og komplett involusjon, forsvinner den Intetheten som en gang ble opplevd som virkelighet, automatisk for bevisstheten som nå er helt fokusert på Guds uendelighets evige Virkelighet.

Kort sagt, det finnes ingen ny bevissthet som må oppnås for å realisere Virkeligheten — den Evige. Det er den samme bevisstheten, latent i Altet, som når den kommer ut av Ingenting, først evoluerer gradvis og i det den assosierer seg med Intetheten, erfarer Intetheten som virkelig. Når evolusjonen av denne bevisstheten er komplett og fullstendig, får den samme bevisstheten Gud til å erfare den falske Intetheten som ekspanderer ad infinitum, som virkelig og uendelig. Og når den samme fulle og komplette bevisstheten oppnår full og komplett modenhet gjennom sin egen involusjon, realiserer den den uendelige Virkeligheten som den eneste virkelighet og gir Gud erfaringen av Sin egen virkelige og evige uendelige tilstand.

Gud i Sin opprinnelige tilstand av uendelighet er evig uendelig gjennom Sin uendelige, uinnskrenkede og ubegrensede trio-natur av uendelig makt, uendelig viten og uendelig salighet. Siden Gud i all evighet Er, er den eneste faktiske forskjellen mellom Guds opprinnelige tilstand og de nye Guds tilstander som Han tilegner seg, forskjellen i den bevisstheten som gradvis oppnås gjennom inntrykkene av den projiserte Intetheten.

Gud i Sin opprinnelige tilstand av Gud-Er er Seg ikke Sin uendelige evige eksistens bevisst, heller ikke Sin egen uendelige natur, selv om Han eksisterer uendelig og i all evighet. Takket være Sitt eget uendelige innfall erverver Gud bevisstheten om Sin virkelighet og realiserer Sitt uendelige evige ubegrensede Selv for å erfare Sin uinnskrenkede, ubegrensede og uendelige trio-natur.

Således erkjenner Gud, nå med Sin nyervervede tilstand av evig bevissthet, bevisst og i all evighet Sin opprinnelige Gud-Er Hinsides Hinsidestilstand som for evig og alltid er uten bevissthet om Sin egen Gud-Er-tilstands uendelighet. Derfor er målet å realisere den evige og uendelige Gudstilstanden bevisst.

Som allerede beskrevet er Guds opprinnelige tilstand den tilstanden av ubegrenset absolutt vakuum der Gud er og bevisstheten ikke-er. Denne tilstanden er Guds opprinnelige guddommelige dype søvntilstand hinsides begynnelsen på Skapelsens Begynnelse.

Guds opprinnelige uendelige innfall har, som "årsaken", ansvaret for å heve Guds opprinnelige guddommelige dype søvntilstands fortryllelse, og resultatet, som er Skaperverket, kalles "virkningen".

For klart å fatte den guddommelige dype søvntilstanden og klarere å forstå alt som skjer umiddelbart etter at det opprinnelige uendelige innfallet beveger seg i Gud og vekker Ham fra den guddommelige dype søvnen, la Guds guddommelige dype søvntilstand bli sammenlignet med et menneskes dype søvn.

Dette menneskets dype søvntilstand er bokstavelig talt den samme som Guds opprinnelige guddommelige dype søvntilstand. Gud i Gud-Er-tilstanden er i all evighet i den opprinnelige guddommelige dype søvntilstanden, mens Gud i mennesketilstanden daglig vekselsvis erfarer den dype søvntilstanden og den våkne tilstanden.

Den uendelige, inntrykksløse og formløse evige Gud opplever Seg som avgrensede, begrensede, livløse eller levende former eller vesener bare på grunn av det inntrykkets komme som var det første mest-avgrensede inntrykket av det Ingenting som manifesterte som Intethet.

På ett stadium i bevissthetsevolusjonen formidler inntrykkene av Intetheten den menneskelige tilstands erfaringer til Gud.

Disse inntrykkene av Intetheten er bare avkommet etter det opprinnelige mest-avgrensede første inntrykket, plukket opp av den mest-avgrensede strålen av bevissthet i Gud, gjort manifest samtidig med at det latente opprinnelige uendelige innfallet beveget seg i Gud og projiserte hele det latente mest-avgrensede Ingenting som Intethet.

Det opprinnelige mest-avgrensede inntrykket ynglet og økte samtidig og parallelt med evolusjonen av den mest-avgrensede opprinnelige tynne strålen av bevissthet.

De mangfoldige og ulike inntrykkene formet på denne måten ble erfart av den store bevissthetsevolusjonen gjennom mangfoldige og ulike medier i avgrensede eller grove former fordi inntrykkene som formes nødvendigvis må erfares av bevisstheten; men for at bevisstheten skulle kunne erfare inntrykkene, var det absolutt nødvendig med hensiktsmessige medier.

Slik fortsetter bevissthetsevolusjonen å evoluere ytterligere og større bevissthet i overensstemmelse med evolusjonen av grove former av relativt høyere og høyere slag for å erfare inntrykkene som ble samlet sammen i overensstemmelse med de forutgående grove mediene av relativt lavere slag.

Kort sagt, det mest-avgrensede første inntrykket av det opprinnelige uendelige innfallet som beveget seg i Gud, ga den mest-avgrensede bevisstheten til den ubevisste uendelige Gud. Gradvis ynglet og økte de ulike inntrykkene og oppnådde større avgrenset bevissthet for Gud helt til bevissthetsevolusjonen omsider var fullført da den oppnådde fulle bevissthetens inntrykk identifiserte Gud med menneskeformen. Nå som Gud har oppnådd full bevissthet i menneskeform, finnes det ikke lenger noe behov for at ytterligere eller høyere former skal evoluere bevisstheten siden den oppnådde bevisstheten er full og komplett.

Mens den bevisst identifiserte Gud med ulike avgrensede grove former — livløse og levende —identifiserte bevisstheten i løpet av bevissthetens evolusjonsprosess samtidig, men ubevisst, også Gud med Hans begrensede subtile form og Hans begrensede mentale form. Disse formene assosierte seg med Guds begrensede grove form i en kompakt og homogen ubevisst assosiasjon gjennom hele bevissthetens evolusjonsprosess helt fra den aller første opprinnelige projeksjonen av det latente Ingenting i Alt.

Det er ikke annet enn naturlig at evolusjonen av de begrensede og avgrensede subtile og mentale formene finner sted sammen med evolusjonen av Guds større og større bevissthet inntil Guds begrensede subtile og mentale former er fullt utviklet i menneskets grove form.

Selv om Gud har oppnådd full bevissthet i menneskeform og selv om også de begrensede subtile og mentale formene er fullt utviklet i menneskeform, er likevel den fulle bevisstheten som slik er oppnådd, bare om det grove, som gir erfaring bare av den grove verden. Derfor er altså den fullt oppnådde bevisstheten fremdeles uten bevissthet om de subtile og mentale formene, heller ikke erfarer den bevisst de subtile og mentale verdener.

Kort sagt, selv om Gud i den menneskelige tilstand har oppnådd full og komplett bevissthet, er Han Seg fremdeles ikke bevisst Sin subtile forms begrensede Energi, heller ikke Sin mentale forms begrensede Sinn. Enda mindre er Han klar over eller bevisst Seg Selv som den ene udelelige, evige og uendelige Gud med uinnskrenket makt og ubegrenset viten. På dette stadiet er Gud Seg bare fullt bevisst Sin identitet som menneskeform og dens ulike grove aspekter og erfarer fullt ut bare den grove verden som et vanlig verdslig menneske i form av en mann eller kvinne.

Men menneskets bevissthet sammen med hans mentale form som sinnet, hans subtile form som energi og hans grove form som kroppen er alle resultatet av at det mest-avgrensede Ingentings manifestasjon som uendelig Intethet, som var latent i Gud-Er-tilstanden. Med andre ord er det begrensede sinnet, den begrensede energien og den avgrensede kroppen alle av Ingenting og bevisstheten om det begrensede sinnet, den begrensede energien og den avgrensede kroppen er også om Ingenting.

I mennesket er sinnet begjærenes og tankenes sete, energi er kraftens og vitalitetens sete, og kroppen, som representerer lykke, er lykkens og elendighetens sete. Altså er disse begjærene og tankene, kraften og vitaliteten, lykken og elendigheten avgrensede aspekter ved henholdsvis menneskets begrensede sinn, energi og kropp.

Selv om disse aspektene ved den avgrensede basis for menneskets tredoble natur — sinnet, energien og kroppen (som representerer lykke) — er avgrensede takket være det faktum at de er resultatet av det mest avgrensede Ingentings manifestasjon, demonstrerer likevel disse avgrensede aspektene ved sinn, energi og kropp sine evner ad infinitum.

Dette er fordi hver enkelt av disse avgrensede grunnlagene for menneskets tredoble natur — energien, sinnet og kroppen (som representerer lykke) — er tett koblet sammen med og opprettholdt av hver enkelt av de tre uendelige grunnlagene for Guds trio-natur (sat-chit-anand), nemlig uendelig makt, uendelig viten og uendelig salighet.

Saken er at når Guds latente uendelige trio-natur gradvis manifesteres ut av den gradvise projeksjonen av det avgrensede Ingenting, og når den samtidig skyter frem projeksjonen av det avgrensede Ingenting som Intethet manifestert ad infinitum, vikles Guds selvsamme trio-natur på dette manifestasjonsstadiet inn i Intethetens tilsynelatende og falske uendelighet og sørger på denne måten for at den uttrykkes som menneskets avgrensede tredelte natur med evner demonstrert ad infinitum.

Hvordan (1) sinnet, (2) energien og (3) kroppen som menneskets tredoble natur demonstrerer sine evner ad infinitum i Illusjonen, erfares tydelig gjennom (1) det oppfinnsomme sinnet til en vitenskapsmann som ikke ser enden på oppdagelser og oppfinnelser; (2) gjennom frigjøring av kjernekraft i Illusjonen, noe som nå har nådd et stadium der den med sin egen illusjons kraft truer med å utrydde det selvsamme Ingenting som den kom ut av og utviklet seg av til den ble en slik forferdelig kraft; (3) gjennom kroppen (som representerer lykke), som holder tritt med Ingentings fremskredne evolusjon og ustanselig blir tilskyndet til å søke en større og større lykke, til en slik grad at lykken faktisk blir selve grunnlaget for livet i illusjonen.

Den eneste grunnen til en slik uendelig demonstrasjon på Intethetens område (som er Illusjon) er at menneskets grunnleggende tredoble natur — Intethetens energi, sinn og lykke — opprettholdes og strekkes ut ad infinitum ved Guds grunnleggende uendelige trio-natur — Altets uendelig makt, uendelig viten og uendelige salighet.

Uendelig makt er uinnskrenket og reduseres eller tømmes aldri, mens avgrenset energi reduseres og tømmes selv om den er koblet til uendelig makt, fordi den bare er resultatet av Ingenting manifestert som Intethetens avgrensede energi.

Uendelig viten er evig, enhetlig og alt-gjennomstrømmende og derfor uten avbrudd i sin kontinuitet. Men det begrensede sinn, selv om det er koblet til uendelig viten, blir til slutt utslettet og tvunget til å forsvinne fordi det er resultatet av Ingenting manifestert som Intethetens avgrensede sinn.

Uendelig salighet er evig og kontinuerlig salighet, og fordi den er evigvarende, er den uten noe motsatt aspekt. På den annen side er ikke lykken evigvarende selv om den er koblet til uendelig salighet, og derfor har den elendighet som motsatt aspekt. Denne avgrensede lykken forsvinner selv om den er selve grunnlaget for menneskets liv fordi livet i seg selv er flyktig. Siden illusjonens liv er resultatet av Ingenting manifestert som Intethetens liv, må dette livet forgå.

Et stadium blir nådd når mennesket i sitt strev etter å realisere Gud til slutt taper sin basale tredoble natur, det vil si kropp (som representerer lykke), energi og sinn, og realiserer viten, salighet, maktens basale uendelige trio-natur. I denne tilstanden erfarer mennesket at hans natur ikke er den avgrensede kroppen (som representerer lykke), men at den er uendelig salighet; ikke avgrenset energi, men uendelig makt; ikke et avgrenset sinn, men uendelig viten. Slik mister mennesket sin basale avgrensede tredoble natur og realiserer Guds basale uendelige trio-natur som sin egen. Dette betyr at menneskets basale avgrensede tredoble natur som ble opprettholdt av Guds basale uendelige trio-natur, kobles fra Guds basale uendelige trio-natur.

Selv om mennesket taper sin basale avgrensede tredoble natur, går den fulle bevisstheten som han oppnådde i løpet av sitt strev, aldri tapt, fordi når en full bevissthet først er oppnådd, går den aldri tapt, unntatt ved grovt misbruk av kreftene på det fjerde plan som tidligere beskrevet.

I denne tilstanden, med bevisstheten intakt og komplett, kobles den begrensede og avgrensede kroppen (som representerer lykke), den begrensede og avgrensede energien og det begrensede og avgrensede sinnet alle helt løs fra henholdsvis den ubegrensede og uendelige salighet, makt og viten.

Dette er det stadiet der mennesket er fullt bevisst, og likevel ikke lenger erfarer den falske avgrensede Intetheten som virkelig og uendelig. Kroppen (som representerer lykke), energien og sinnet som var instrumentelle i erfaringen av Intetheten, holder ikke lenger menneskets bevissthet fast med avgrensede inntrykk. Disse er nå koblet løs og har ganske enkelt forsvunnet fra bevissthetens fokus. De må forsvinne fordi de i følge sin natur var av det avgrensede Ingenting, som bokstavelig talt betyr absolutt ingenting.

Men før kropp, energi og sinn til slutt mister sitt grep på menneskets bevissthet, finnes det én dominerende erfaring som han har i sitt hverdagsliv, det å sove og våkne hver dag.

Denne grunnleggende erfaringen i et normalt menneske er opphavet til tre grunnleggende tilstander i hans hverdagsliv:

Den første tilstanden er den dype søvntilstanden eller den tilstanden der Selvet er komplett ubevisst i mennesket.

Den andre tilstanden er drømmetilstanden eller den semibevisste eller semivåkne tilstanden.

Den tredje tilstanden er den helt våkne tilstanden eller den tilstanden der Selvet er fullstendig bevisst i mennesket som menneske.

Menneskets kognisjon er livet i mennesket, og menneskets liv gjøres kognitivt gjennom menneskets handlinger. Handlinger genereres av menneskets inntrykk og vice versa. Disse inntrykkene til mennesket plukkes opp og preges inn i menneskets sinn av handlinger. Inntrykk og handlinger er altså gjensidig avhengige av hverandre fordi inntrykkene næres av handlinger og handlingene motiveres av inntrykk.

Som tidligere nevnt spores inntrykkenes kilde så langt tilbake som til det latente Ingenting i Altet, som betyr Gud i Gud-Er-tilstanden. Da Ingenting først ble manifestert som Intethet i Skaperverkets skikkelse, ga primalmanifestasjonen av Ingenting opphav til det første spor av bevissthet i Gud, og herpå manifesterte det første inntrykket av Ingenting seg. Dette første inntrykket avlet inntrykk gjennom bevissthetsevolusjonen.

Følgelig er alle inntrykk av Ingenting, og siden Ingenting bokstavelig talt betyr ingenting, er disse inntrykkene naturligvis ingenting annet enn bare inntrykk. Men siden det var gjennom disse selvsamme inntrykkene av Ingenting at bevisstheten evoluerte fullt og komplett i mennesket, er menneskets bevissthet koblet tett sammen med disse inntrykkene av Ingenting og får mennesket til bevisst å oppleve dette falske Ingenting som Alt og virkelig.

Inntrykkene som sådanne spiller en vital rolle i menneskets liv inntil den dagen kommer da de viskes fullstendig ut slik at bevisstheten lettes og befris fra å oppleve det falske Ingenting som Alt og virkelig. Når den er lettet for alle inntrykk, vil ikke bevisstheten lenger erfare det falske Ingenting som virkelig, men den vil oppleve Virkeligheten som det ubegrensede Selvet (dvs. Gud).

Så lenge inntrykkene vedvarer og fortsetter å gjøre inntrykk på menneskets bevissthet, preges disse inntrykkene som aktiveres og genereres av menneskets energi, konstant inn i menneskets sinn og blir oppbevart eller lagret i hans underbevissthet.

Noen av disse inntrykkene ligger i dvale i menneskets underbevissthet i timer eller dager eller år og noen ganger i flere liv. Men de fleste av dem blir projisert ut gjennom menneskets underbevissthet hvert sekund i hans liv mens han opplever semibevisste og fullt bevisste tilstander, det vil si henholdsvis drømmetilstandene og de våkne tilstandene.

Når disse inntrykkene ligger i absolutt dvale, er mennesket i sin dype søvntilstand. Når disse inntrykkene begynner å bli projisert fra menneskets underbevissthet, er de tåkete i sine innledende stadier siden de er i ulike subsubtile former støpt av Intetheten, og da sies det at mennesket er i en semibevisst tilstand og opplever drømmer gjennom sin underbevissthet. Når disse tåkete inntrykkene blir klarere i sine siste eller modne projeksjonsstadier, oppleves Intetheten i subsubtile former som grove former, og mennesket sies å være i en fullt bevisst eller våken tilstand siden han opplever den grove verden gjennom sin fulle bevissthet i en fullstendig våken tilstand.

Når mennesket våkner opp, manifesterer projeksjonene av inntrykk av Ingenting den samme drømmen om Intetheten mer realistisk og med større kraft. Med andre ord sies den samme drømmen nå å være på sitt høyeste i menneskets våkne tilstand.

Derfor er menneskets våkne tilstand opplevelsen av den samme tåkete drømmetilstanden bare at nå erfares drømmene klart og tydelig fordi de er på sitt høyeste og i sine fullmodne og siste stadier.

Et menneskes drøm er ikke annet enn et drama satt i scene av projeksjonen av menneskets egne slumrende inntrykk. Når de projiseres gjennom menneskets underbevissthet, skaper disse inntrykkene drømmens ting og skapninger som subsubtile former.

Et menneske i drømmetilstanden blir ikke bare engasjert i sin drøms drama og spiller rollen både som skaperen av drømmen og helten i denne drømmens drama, men i dette dramaet er også mennesket tett assosiert til disse tingene og skapningene i subsubtile former som tilhører hans eget skaperverk i hans drømmetilstand. Dette skaperverket av subsubtile former kommer i sin helhet som et resultat av manifestasjonen av menneskets egne tidligere og nåværende inntrykk. I sin drømmetilstand er altså mennesket underbevisst assosiert til former i subsubtile tilstander.

Når mennesket i sin våkne tilstand gjenkaller dem i erindringen, minner disse formene som han har sett og vært assosiert til i drømmetilstanden ham om de bevisste forbindelsene han har med grove former som ting, skapninger og vesener han er assosiert til i det daglige livet han lever nå, og han kobler dem til sine forbindelser og kontakter, etablert i livets nære eller noen ganger fjerne fortid.

Men det er heller ikke uvanlig at et menneske i sin bevisste våkne tilstand husker at en spesifikk grov form, enten det er en ting, en skapning eller et vesen som han er tett assosiert til og som han faktisk leter etter, minner ham om at han har sett det samme objektet i sin drøm en gang tidligere, enten for noen dager, måneder eller år siden.

Altså skjer det faktisk at en form fra fremtiden som han møtte i en av sine fortidige drømmer, viser seg på nytt for mennesket som en grov form blant det han assosierer seg til i sitt liv her og nå.

De samme objektet som han var helt ukjent med noensinne å ha sett eller tatt kontakt med før i sin levetid, viser seg etter en tid for ham (nå i våken tilstand) akkurat slik han tidligere var vitne til det i sin drømmetilstand.

Opplevelser av en lignende art er også dokumentert der et menneske er vitne til visse hendelser i sine drømmer mange år før de faktisk skjer.

Hvordan er det mulig for et menneske på forhånd å være vitne til slike fremtidige former og hendelser i sitt drømmedrama, når dette drømmedramaet ikke er annet enn resultatet av inntrykkene fra hans tidligere og nåværende hverdagsliv?

Er det virkelig mulig i en drøm i nåtiden å treffe på og være vitne til et bestemt objekt som helt og holdent tilhører fremtiden, og å etablere fremtidige forbindelser med det på forhånd og likevel fortsette å være uvitende om objektet inntil det omsider kontaktes og man blir bevisst assosiert til det i våken tilstand en dag i den fjerne fremtiden?

Selv om en slik ting virkelig skulle være mulig, og hvis fremtiden uten at han merker det blir sondert av mennesket i hans drømmer, hvor kommer så fremtidigheten fra i menneskets nåtid?

Hvordan skal et menneske som lever i nåtiden gjennom sine egne inntrykk fra fortiden, noensinne kunne ha noe å gjøre med fremtidigheten selv i en drømmetilstand og på forhånd være assosiert til inntrykk av fremtidige hendelser og objekter? Hva er det som gir mennesket evnen til forutvitenhet?

Selv om de erfares utilsiktet og uten å vite det av mennesket i nåtiden, utvikler disse selvsamme assosiasjonene til fremtidige objekter og hendelser seg automatisk og er uvegerlig der i kraft av at mennesket er skaperen av dramaet i sin drømmetilstand.

Ikke før blir mennesket skaperen av sin drømmetilstands drama gjennom projeksjonen av sine slumrende inntrykk, før denne samme projeksjonen av hans egne slumrende inntrykk reflekterer hans fortid som om den egentlig var hans nåtid, og mennesket som ser seg selv engasjert i dette dramaet, blir oppslukt i sin fortid mens han fastholder at hans fortid er nåtiden.

Selv om han hele tiden befinner seg i nåtiden, fortsetter mennesket på denne måten, utilsiktet og uten å vite det, å bevare fortiden idet han fastholder den som nåtiden. Men når mennesket fortsetter å bevare fortiden, blir han (i det han på samme tid er skaperen) også samtidig bevareren av sitt eget skaperverk gjennom sine spontane assosiasjoner til objektene i sin drømmetilstands drama. Disse selvsamme assosiasjonene opprettholder dramaets kontinuitet selv om etableringen er utilsiktet og gir skaperen rollen som opprettholder i tillegg.

I hver bitte lille handling der noe blir bevart av alt det som er forbi, etablerer mennesket som bevareren av sin fortid i sin nåtid samtidig, utilsiktet og uten å vite det, også fremtiden i nåtiden gjennom nettopp å bevare sin fortid som sin nåtid, den nåtiden som alltid fortsatte å være fortidens fremtid.

Ta for eksempel et menneske som vet at han lever i nuet i dag og som ser på gårsdagen som hele sin fortid og morgendagen som hele sin fremtid.

Så snart dette mennesket slår fast at han lever i dagens nå, har han utilsiktet og uten å vite det bevart gårsdagens fortid, ikke bare som dagens nå, men også som morgendagens fremtid ved bare å fastholde at han lever i dag i nuet.

I hver bitte lille handling der denne gårsdagens fortid bevares mens han samtidig fastholder at han lever i dagens nå, etablerer også dette mennesket, utilsiktet og uten å vite det i dagens nå, dette "i dag" som gårsdagens fremtid.

Slik er det at selv om fortiden og fremtiden har sin egen plass, bevares likevel begge disse konsekvent og sammenfallende bare i nuet. Det er bare på grunn av nuet at både fortiden og fremtiden i all evighet finner sitt sammensmeltningspunkt i nuet.

I eksistensens evighet finnes ingen tid ². Det finnes ingen fortid og ingen fremtid, bare det evigvarende nå. Derfor har ingenting noensinne skjedd i evigheten og ingenting vil noensinne skje. Alt skjer i det endeløse NÅ hvis det er noe som skjer i det hele tatt; fordi alt som tilsynelatende har skjedd og alt som tilsynelatende vil skje i det illusoriske kosmiske universet, er det Gud allerede drømte i det øyeblikket Hans eget opprinnelige uendelige innfall beveget seg som "HVEM ER JEG?" Så når sant skal sies, har ingenting noensinne skjedd og ingenting vil noensinne skje.

Når mennesket i sin drømmetilstand assosierer seg med fortiden, nuet og til og med fremtidens former, finner han ganske enkelt opp rollene som assosiasjonsskaper, så assosiasjonsbevarer og omsider assosiasjonsødelegger mens han hele tiden holder fast ved at han er vitne til alt dette i sin drømmetilstands nå.

Om nettopp disse grunnlagene for skapelsen og bevaringen av alle ting, skapninger og vesener skapt og bevart — enten det nå er i drømmetilstanden eller i den våkne tilstanden — dreier for hvert skritt i nuet en uunngåelig ødeleggelse seg som fremtid for alle skapte og bevarte ting.

Alt som har sin begynnelse, må ha sin uunngåelige slutt; og alle skapte ting må med uunngåelighet ødelegges samme hvor mye slike ting bevares når fremtidigheten, tilsiktet eller utilsiktet, forventes som ødeleggelse. I selve bevaringshandlingen blir mennesket i nuet automatisk bevareren av alle ting han skapte i fortiden. Mennesket blir bevareren fordi han kjenner den fremtiden som alltid konfronterer ham, kledd i den uavvendelige ødeleggelsen som venter på sin uunngåelige tur som fremtidighet. Selvfølgelig er ikke mennesket selv egentlig klar over at han kjenner fremtiden, men selve den kjensgjerning at han er bevareren, viser at han forventer ødeleggelse; og siden ødeleggelsen tilhører fremtidighetens doméne, kjenner mennesket fremtiden — selv om han ikke er klar over at han kjenner den — så lenge han er engasjert i å spille bevarerens rolle i nuet.

I selve det å bli skaperen følger bevaringen av alle skapte ting, og skaperen må derfor samtidig spille bevarerens rolle. Sammenfallende med dette forventes alle bevarte tings ødeleggelse nettopp i at han blir bevareren av dem. Derfor blir alle ting bevart, tilsiktet eller utilsiktet, og derfor etablerer bevareren alle skapte og bevarte tings fremtid i nuet og forventer slik den uunngåelige ødeleggelsen.

I all evighet spiller Gud i Sin opprinnelige uendelige guddommelige drømmetilstand simultant de tre rollene som Skaperen, Bevareren og Ødeleggeren.

Mens Gud bevarer Sitt eget uendelige Skaperverk er Han allerede på samme tid i fremtiden, og når Han har bevart det Han skapte, som er forbi, ligger fremtiden definitivt etablert foran Ham til og med i Hans evige nå, den fremtiden som vil ødelegge det Han skapte i fortiden og det Han bevarte i nuet. Gud, som er allvitende og i evighet tilhører nuet, kjenner derfor den fortiden som Han i all evighet bevarer som nuet; og på samme tid erfarer Han på forhånd, alltid i Sitt evige nå, også alt som tilhører fremtiden.

På samme måte blir Gud i menneskets tilstand, som menneske, i drømmetilstanden utilsiktet vitne til det som også kommer til å bli erfart i hans fremtidige våkne tilstand. Slik oppdager mennesket noen ganger at han er forutvitende om ting som kommer til å skje etter en tid.

For å summere: — I selve skapelseshandlingen er også bevaringshandlingen og ødeleggelseshandlingen til stede; så, ved å skape illusjonen, er det slik at Gud på en måte faktisk både bevarer og ødelegger den samtidig.

Derfor, i virkeligheten er det ingenting som blir skapt og som gjenstår for å bevares og ødelegges, fordi det skapte Skaperverket er av Ingenting, og dette Ingenting betyr i virkeligheten absolutt ingenting i alle henseender.

Selv om dette Ingenting virkelig er ingenting i det hele tatt, er det likevel slik at når det sies at Ingenting blir skapt av Brahma, bevart av Vishnu og ødelagt av Mahesh eller Shiva, omtales det som noe som bare gjelder den uendelige illusjonen, dvs. som gjelder Guds uendelige, guddommelige drømmetilstand relatert til det illusoriske universet — brahmand ³.

I virkelighetens evighet er det absolutt ikke noe slikt som skapelse, bevaring eller ødeleggelse, rommet er heller ikke, heller ikke er det spillerom for relativitet, enda mye mindre kan noensinne de korrelerte tidsfaktorene være, slik som fortiden, nuet og fremtiden.

I Virkelighetens evighet er den ene, uendelige, evige, alt-gjennomstrømmende eksistens.

Kort sagt, når menneskets bevissthet får ham til å oppleve Intethetens inntrykk under-bevisst, sies det at mennesket drømmer en drøm. Når menneskets bevissthet gir ham en mer realistisk opplevelse av inntrykkene fra det samme Ingenting helt-bevisst, sies det at mennesket drømmer nok en annen drøm inn i drømmen, eller det sies at han drømmer en tom drøm inn i drømmen og opplever Ingenting inn i Ingenting. Derfor sies det meget treffende at verden og dens affærer er Ingenting inn i Ingenting —drøm inn i drøm. Dette betyr at Gud i mennesketilstanden erfarer menneskets liv som en tom drøm inn i den guddommelige drømmen, nemlig Skaperverket. Eller med andre ord: menneskets liv er bare enda en Guds drøm i drømmingen av Sin guddommelige drøm eller Skaperverket.

Selv om Gud i mennesketilstanden har oppnådd full bevissthet og opplever de mangfoldige inntrykkene av Intethetens falske uendelighet på en falsk måte som den grove verdens virkelighet, blir denne fulle bevisstheten og disse mangfoldige inntrykkene alle absorbert eller slukt når Gud i mennesketilstanden forsvinner inn i den dype søvntilstanden og indirekte hevder Sin opprinnelige guddommelige tilstand av guddommelig dyp søvn. Når Gud i mennesketilstanden hver dag våkner opp fra Sin dype søvntilstand, blir den fulle bevisstheten som lå i dvale under den dype søvnen, og den mangfoldighet av inntrykk som hadde forsvunnet (dvs. ut av syne og ut av opplevelse) i den dype søvnen, nå støtt ut for nok en gang å produsere de falske erfaringene av det avgrensede Ingenting som manifesterer seg som virkelig og uendelig Intethet.

Denne endeløse rekken av vekselsvis absorbering og utstøtning av bevisstheten og inntrykkene i de vekselvise dyp søvn- og våkne tilstandene fortsetter inntil alle inntrykkene omsider er konkurrert ut eller helt visket bort gjennom erfaringen av de motsatte inntrykkene i bevissthetens reinkarnasjons- og involusjonsprosess. Slik blir alene inntrykksløs bevissthet alene tilbake for å gi Gud den bevisste erfaringen av Sin opprinnelige, evige, uendelige, virkelige Gudstilstand.

Siden Gud bestandig oppnår full og ikke-inntrykkspreget bevissthet gjennom menneskeformen, kan menneskets forskjellige tilstander tjene som eksempler å sammenligne Guds forskjellige tilstander med.

Guds dype søvntilstand i mennesketilstanden ikke bare ligner Guds guddommelige dype søvntilstand, den er bokstavelig talt den samme Guds opprinnelige guddommelige dype søvntilstand i Gud-Er tilstandens Hinsides Hinsidestilstand, der uinnskrenket, absolutt vakuum hersker ⁴.

Når mennesket forsvinner bort i den dype søvntilstanden, hersker absolutt vakuum og ingen bevissthet, og selv om "selvet" i mennesket fortsetter å puste normalt, er det likevel i dette menneskets "selv" ikke noen bevissthet om dets begrensede "jeg" eller ego, heller ikke er det bevissthet om det begrensede sinn, energi, kropp eller verden. Selvet i mennesket er seg ikke en gang sin egen væren bevisst. Kort sagt, i menneskets dype søvntilstand "er-Selv" og bevissthet "er-ikke".

Når mennesket daglig våkner opp fra sin dype søvntilstand, våkner han normalt opp uten noen spesiell grunn overhodet, bortsett fra at hans egen slumrende inntrykksbevissthet tilskynder eller egger underbevisstheten hans til å støte bevisstheten ut og erfare de slumrende inntrykkene som tilsynelatende forsvinner i dyp søvn. Så snart mennesket våkner opp, oppnår han derfor bestandig og simultant bevissthet om først sine omgivelser, så gradvis om sitt eget "selv" med alle det begrensede "jegets" parafernalier, nemlig sinnet, energien, kroppen og verden.

Likeledes er det ingen mening, grunn eller årsak annet enn den absolutt uavhengige Guds opprinnelige, uendelige innfall som var den egentlige årsak — den opprinnelige årsak — til at Gud i sin opprinnelige guddommelige dype søvntilstand skulle våkne opp ut av det uinnskrenkede, opprinnelige vakuum.

Akkurat som et menneske som våkner opp av sin dype søvntilstand (Se Kart III) bestandig først må passere gjennom drømmetilstanden og så våkne helt og gjenvinne sin fulle bevissthet etter drømmens semibevisste tilstand (som kan vare i meget lang tid eller bare vare i brøkdelen av et sekund), slik er det også i tilfellet med Gud i Gud-Er-tilstanden. Før Han våkner helt opp fra Sin opprinnelige guddommelige dype søvntilstand, er det nødvendig at Gud erfarer den guddommelige semibevisste tilstanden som er den guddommelige drømmetilstanden eller skapertilstanden.

Det opprinnelige, uendelige innfallet manifesterte som Årsaken den første tynne strålen av mest-avgrenset bevissthet i Gud. Denne mest-avgrensede bevissthet fikk Gud, nå i en semibevisst tilstand, til gjennom underbevisstheten å oppleve de mest-avgrensede inntrykkene av det latente Ingenting, som også ble manifestert som Intetheten. Denne opplevelsen av Intethetens mest-avgrensede første inntrykk startet den "guddommelige drømmen" — universets skapelse.

Slik inngav den første tynne bevissthetsstrålen i Gud-Er-tilstanden Gud den guddommelige underbevisstheten som i sin tur skjenket den guddommelige semibevisste tilstanden til Gud, Som var i den guddommelige dype søvntilstanden. I denne guddommelige semibevisste tilstanden drømmer Gud guddommelig og opplever den guddommelige drømmen eller Skaperverket lenge før den virkelige, guddommelige våkne tilstanden, den tilstanden som, i det den vekker Ham fullstendig, vil gi Ham opplevelsen av Gud fullt bevisst Sin uendelige, uinnskrenkede og ubegrensede guddommelige natur.

Denne Guds guddommelige underbevissthet kom også frem av det Ingenting som lå latent i Altets Gud-Er-tilstand og nødvendigvis måtte projiseres ut gjennom skapelsespunktet eller Om-punktet i Altets opprinnelige absolutte vakuum.

Selve vibrasjonene etter projeksjonen av Guds guddommelige underbevissthet gjennom skapelsespunktet i det opprinnelige absolutte vakuum beveget Guds guddommelige dype søvntilstand og manifesterte Guds opprinnelige ånde eller det opprinnelige Ord — det guddommelige nad — sammen med rom, tid og det kosmiske universet med alle dets parafernalier som det begrensede og avgrensede ego, sinn, energi og de individuelle og mangfoldige formene.

Etter hvert som projeksjonen av Guds uendelige guddommelige underbevissthet i den guddommelige drømmetilstanden skyter fart, begynner den guddommelige drømmen eller Skaperverket å evoluere, og i Sin guddommelige semibevisste tilstand begynner Gud ikke bare å erfare den guddommelige drømmen, han blir også samtidig involvert i Sin guddommelige drøm ved å identifisere og assosiere Seg med alle tingene Han erfarer på den kosmiske evolusjons område.

Når Guds uendelige guddommelige underbevissthet har projisert seg uendelig ut gjennom skapelsespunktet i det absolutte vakuum, projiserer hele Skaperverket seg gradvis frem og evoluerer i størrelse, skikkelse, form, farge og så videre i henhold til intensiteten i projeksjonen av den guddommelige underbevissthet.

På dette stadiet har Gud i den guddommelige dype søvnens Hinsides Hinsidestilstand nettopp våknet fra den guddommelige dype søvnen — ikke helt, men semibevisst — etter at den guddommelige uendelige underbevisstheten som var latent i Gud, har kommet helt frem.

Gud, som nå er i den mer evoluerte guddommelige semibevissthetens tilstand, opplever den guddommelige drømmen sterkere og identifiserer og assosierer Seg også mer intenst med Sitt eget Skaperverk.

Gradvis, men nå sterkere, opplever Gud Seg som alt i den kosmiske evolusjonen og identifiserer Seg med universene, atmosfærerene, livløse og levende vesener — som stener, metaller, vegetasjon, fugler, ormer, fisker, dyr og mennesker. På denne måten får Gud tilsynelatende virkelige, men virkelig falske, svar på Sitt Første Ord "Hvem er jeg?" som — "jeg er sten," "jeg er metall" og så videre, og til slutt får Han svarene: "jeg er mann" og "jeg er kvinne."

Når Gud identifiserer Seg med mennesker, er Han ikke lenger semibevisst; for på dette stadiet i den guddommelige drømmen, så snart Gud identifiserer Seg med en menneskelig form, får Han full bevissthet.

Siden full bevissthet nå er oppnådd, burde denne fulle bevisstheten spre alle drømmer og få Gud til å oppleve den virkelige våkne tilstanden og gi Ham realisasjonen av at Han er Gud. Selv om Gud identifiserer Seg med mennesker på dette stadiet, og selv om Gud nå er fullt bevisst med en følelse av den sterkeste erkjennelse ⁵, har likevel ikke Gud realisert Sin virkelige, guddommelige våkne tilstand fordi den bevisstheten Han har oppnådd så langt, er om Ingentings Intethet som var latent og som nå tilsynelatende er manifestert som Alt gjennom projeksjonen av Hans egen guddommelige uendelige underbevissthet. Dette får Gud til å identifisere Seg med Sitt projiserte skaperverk snarere enn å bli bevisst Seg Selv som det virkelige Alt og Sin egen identitet som Gud.

Kort sagt er dette stadiet der Gud, mens Han helt bevisst identifiserer seg med mennesker, fremdeles er helt i det mørke når det gjelder Sin egen virkelige og opprinnelige Gud-Er-tilstand.

Selv på dette fullt bevisste stadiet fortsetter fremdeles Gud å erfare den verden Han Selv har skapt, og med den sterkeste erkjennelse fortsetter Han samtidig å identifisere Seg med mennesker, slik at Han noen ganger ser at Han er mann og noen ganger kvinne, alt i henhold til overvekten av inntrykk, som er motsatte av natur. Med andre ord opplever Gud i mennesketilstanden Seg — selv om Han er fullt bevisst og fullstendig erkjennende — ikke som Gud i Gud-Er-tilstanden, men som menneske i mennesketilstanden, ikke som uendelig, men som avgrenset.

Den paradoksale ironien er at Gud den Virkelige nå ser det falske skaperverket som virkelig, i det Han har tapt Sin egen virkelighet i illusjonen og gjort Sin egen virkelighet til en hindring for å erfare Virkeligheten.

For at Gud-i-mennesket skal kunne erfare Seg Selv som Gud-i-Virkeligheten, må projeksjonen av Guds fulle bevissthet som nå er fiksert på mennesket, trekkes innover slik at den samme fulle bevisstheten som når den ble projisert utover, identifiserte Gud som menneske, nå identifiserer Ham som Ham Selv. Dette er realiseringen av Gudstilstanden, og denne realiseringen er det guddommelige mål, som er det eneste som får den guddommelige drømmen til å ta slutt.

Å oppnå det guddommelige mål ville bety at på dette stadiet skulle Gud-i-mennesket gjennom bevissthetsinvolusjonens gradvise prosess omsider erfare en forsvinnen-inn-i den opprinnelige dype søvntilstandens absolutte vakuum mens Han beholder den nedarvede bevisstheten som er blitt oppnådd. Altså ville Gud bli i stand til å realisere Sin evige "Jeg-er-Gud"-tilstand bevisst. Hvorpå Gud i det Han bevisst oppnådde Sin opprinnelige tilstand, ville bli i stand til å erfare Sin egen guddommelige evige eksistens og Sin egen guddommelige natur, som er Altet — uendelig og virkelig; og slik til slutt få det virkelige svaret på Sitt Første Ord eller spørsmål: "Hvem er jeg?" som "Jeg er Gud."

For å gjøre dette klarere: For å oppnå det guddommelige mål med evoluert full bevissthet, streber den menneskebevisste Gud gjennom ytterligere erfaringer ved reinkarnasjonsprosessen etter å trekke tilbake innover mot Seg Selv den allerede projiserte fulle bevisstheten som Han oppnådde så snart Han identifiserte Seg med den første menneskeformen i Sin guddommelige drøm (Skaperverket).

Etter hvert som dette stadiet for begynnelsen på slutten for den guddommelige drøm nærmer seg, kjemper Guds fulle bevissthet som opplever den falske våkne tilstand i menneskeformen, til det ytterste gjennom involusjonsprosessen for å trekke den innover mot Seg Selv, denne fullt evoluerte bevisstheten som blir projisert utover på alle ting i det kosmiske universet i stedet for på Ham Selv.

For å beskrive de diverse stadiene ved hvilke Guds komplette ubevissthet i Hans opprinnelige dype søvntilstand gradvis projiserte full bevissthet gjennom bevissthetens evolusjonsprosess, og hvordan den projiserte bevisstheten til slutt ble trukket innover gjennom bevissthetens involusjonsprosess etter tallrike reinkarnasjoner før den faktisk erfarte den virkelige guddommelige våkne "Jeg-er-Gud"-tilstanden, la de forskjellige stadiene visualiseres steg for steg, i det hvert enkelt stadium i Guds gradvise oppnåelse av bevissthet blir sammenlignet med de relative tilstandene til et normalt bevisst menneske som først er i dyp søvn, og som dernest hver dag oppnår nok bevissthet til omsider å realisere sin vanlige våkne tilstand.
 

FØRSTE STADIUM

Visualiser et menneske med øynene fullstendig lukket og i dyp søvn. Dette mennesket er fullstendig ubevisst og vet ingenting om alt det som omgir ham. Dann nå samtidig et bilde av Guds opprinnelige guddommelige tilstand av dyp søvn mens Han er i Gud-Er tilstandens opprinnelige absolutte vakuum. I begge disse tilfellene, det vil si både i Guds formløse tilstand og i Guds menneskeformtilstand som mann eller kvinne, er bevisstheten fullstendig fraværende og i begge tilfeller hersker det absolutte vakuum. Dann også samtidig et bilde av dette totale fravær av bevissthet i begge tilfellene som noe som kan sammenlignes med de helt lukkede øynene til et menneske i dyp søvn.
 

ANDRE STADIUM

Visualiser så dette menneskets neste stadium som fremdeles sovende, men i ferd med å åpne øynene ørlite grann fordi han har blitt forstyrret i sin tilstand av dyp søvn, og det absolutte vakuums fortryllelse heves ved at de slumrende inntrykkene nå dukker frem og begynner å projisere gjennom dette menneskets underbevissthet som også lå latent i ham i den dype søvntilstanden. På grunn av projeksjonen av ulike inntrykk gjennom dette menneskets underbevissthet begynner han nå å oppleve drømmer mens han fremdeles sover uten likevel å være i den dype søvntilstanden fordi det absolutte vakuum ikke lenger hersker. At mennesket begynner å oppleve drømmer, betyr at han gjennom underbevisstheten i sin innledende tilstand av semibevissthet begynner å erfare Intethetens slumrende inntrykk i subsubtile former. Mennesket er nå ikke bare i den semibevisste tilstands innledende stadium og er ikke bare i ferd med å oppleve drømmer, men han begynner også å bli involvert i drømmene ved at han begynner å assosiere seg med vesenene i subsubtile former som han selv har skapt. Altså får projeksjonen av inntrykk som lå slumrende i menneskets underbevissthet, ham til å spille rollen som helten eller skaperen i sine drømmers drama. Fordi dette mennesket i sin drømmetilstand nettopp har beveget seg ut av sin dype søvn og nettopp har nådd en semibevisst tilstand, dann et bilde av dette mennesket som opplever sine drømmer som en som begynner å åpne øynene ørlite grann. Begynnelsen på åpningen av øynene ligner på det første bevissthetssporets advent manifestert i mennesket som underbevissthet.

Mens denne mennesketilstanden visualiseres, dann likeledes som en parallell et bilde av Guds tilstand når Han nettopp har beveget seg fra Sin opprinnelige guddommelige dype søvntilstand. Først nå begynner Gud å erfare den guddommelige drømmetilstanden eller Skapertilstanden, når det første mest-avgrensede inntrykket av Intetheten blir projisert gjennom Guds guddommelige underbevissthet. Begge disse — dvs. både Intetheten og Guds guddommelige underbevissthet — var latent som av Ingenting i Guds opprinnelige tilstand som Altet. Gud, nå i det innledende stadium av sin guddommelige semibevisste tilstand, begynner akkurat å identifisere Seg med skapningene i Sitt eget Skaperverk (dvs. Sin egen guddommelige drøm) gjennom den uendelige guddommelige underbevissthet som akkurat begynner å projisere Skaperverket, det vil si Intethetens inntrykk.
 

TREDJE STADIUM

Visualiser menneskets tredje stadium som fremdeles sovende, men med halvåpne øyne, fordi et menneske i denne tilstanden nå opplever den semibevisste tilstanden fullt og helt. For å danne et bilde av dette fremdeles sovende menneskets fullstendig semibevisste tilstand, fortsett å visualisere ham med øynene ørlite granne åpne, og la det representere begynnelsen på den semibevisste tilstand. Som allerede nevnt ovenfor vil han i denne tilstanden begynne å oppleve drømmer takket være Intethetens falske, illusoriske inntrykk som ble samlet underbevisst og som nå støtes ut gjennom underbevissthetens projeksjon og blir opphavet til menneskets drømmetilstand. Men etter hvert som drømmene fortsetter, og som kraften øker på grunn av intensiteten i projeksjonen av mangfoldige og ulike slumrende inntrykk gjennom dette menneskets underbevissthet, blir han mer og mer underbevisst involvert. Som et resultat assosierer han seg nå klart med skapningene i sitt eget skaperverk i drømmene, og han er fullt og helt i den semibevisste tilstanden. Denne menneskets semibevisste tilstand representerer den tilstanden som hverken er den komplett dype søvntilstanden uten bevissthet eller den fullstendig lysvåkne tilstanden med full bevissthet. Denne tilstanden er, for å si det sånn, den semivåkne tilstanden. Visualiser nå denne menneskets tredje tilstand som semibevissthetens tilstand, representert ved halvåpne øyne som opplever drømmene sterkere og mye mer intenst.

Mens denne mennesketilstanden visualiseres, dann også som en parallell et bilde av den Guds tilstand i den guddommelige drømmetilstanden der Gud erfarer en semibevisst tilstand. På dette stadiet opplever Gud som Skaperverkets skaper skapertilstanden gjennom den uendelige, guddommelige semibevisste tilstand. Her bekrefter den uendelige, guddommelige underbevissthet som intenst projiserer Skaperverket inn i væren, kontinuerlig Guds identifikasjon med skapningene i Sitt eget skaperverk. Dette blir opphavet til uendelige opplevelser av en sterkere natur i Guds guddommelige drøm når Gud faktisk ser Seg Selv som skapningene i Sitt Skaperverk.
 

FJERDE STADIUM

Visualiser menneskets fjerde stadium som det hvor han fremdeles sover men gradvis prøver å åpne sine allerede halvåpne øyne mer og mer i henhold til den sterkere og sterkere intensiteten i projeksjonen av flere og flere inntrykk gjennom underbevisstheten til dette mennesket som fremdeles er i drømmetilstanden. Her er mennesket ikke bare i en semibevisst tilstand, men et er på nippet til å bli fullt bevisst og i ferd med å realisere sin våkne tilstand.

Som en parallell til dette, dann nå også et bilde av Guds tilstand på Hans guddommelige drømmetilstands fjerde stadium. Sammenlign det fjerde stadium i menneskets semibevisste tilstand med et svært kritisk stadium i Guds guddommelige drømmetilstand. Her er projeksjonen av uendelige inntrykk gjennom Guds guddommelige underbevissthet så intensivert under den kosmiske evolusjon av Guds bevissthet at denne projeksjonen er i ferd med å bli så fullstendig fiksert, eller så perfekt fokusert, på Intethetens uendelighet at den får Gud til å identifisere Seg med Sitt eget mest fullkomne bilde i Sin guddommelige Skaperdrøm. På dette stadiet i den guddommelige drømmetilstanden er altså Gud i ferd med å identifisere seg med en menneskeform etter utallige identifikasjoner med alle og alt som finnes i Hans Skaperverk, inkludert livløse og levende objekter. Gud i den guddommelige uendelige semibevisste tilstand er nå på nippet til å oppnå full bevissthet, som sammenfaller med Hans identifisering med menneskeform.
 

FEMTE STADIUM

Visualiser menneskets femte tilstand som fremdeles sovende men med øynene nesten åpne. Mennesket i denne tilstanden er fremdeles i den semibevisste eller semivåkne tilstanden og opplever drømmene som er på sitt høyeste på sitt siste stadium der inntrykkene projiseres gjennom hans underbevissthet med den største intensitet. Senit nås både gjennom den intensiverte projeksjonen av inntrykkene i mye mindre tåkete former eller med en større grad av realisme, og gjennom relevante drømmer som drømmes med en større grad av klarhet eller på sitt fullmodne stadium. Dette er det drømmestadium der Intethetens subsubtile former har nådd sin senit og viser seg mer klart. Drømmene på sitt høyeste må nå opphøre fordi den senit som projeksjonen av inntrykk gjennom menneskets underbevissthet har nådd, på dette punktet er tilstrekkelig til å anstifte og tilskynde den fulle bevissthets fremkomst eller manifestasjon hvilket øyeblikk som helst. Tilstanden til mennesket som nesten er bevisst, kan derfor forestilles som et menneske med nesten vidåpne øyne selv om han fremdeles sover. Dette er det stadiet som nås brøkdelen av et sekund før mannen har våknet fra sin drømmetilstand for å bli lys våken. Dette er underbevissthetens fullmodne semibevisste tilstand.

Mens menneskets femte tilstand visualiseres, dann side om side med den et bilde av den tilstanden til Gud i Hans guddommelige drømmetilstand der Gud opplever den guddommelige, uendelige semibevisste tilstandens helt modne tilstand og nesten er i ferd med å oppnå full bevissthet. I sin senit har intensiteten i projeksjonen av uendelige inntrykk gjennom Guds guddommelige, uendelige underbevissthet nesten sluttet å identifisere Gud semibevisst med den siste av skapningene i formenes og Skaperverkets kosmiske evolusjon. Med guddommelig, uendelig underbevissthet er Gud i Sin guddommelige, uendelige semibevisste tilstand som da den var nesten modnet, identifiserte Gud med uendelige inntrykk av dyreformer. Men nå i det femte stadium av den guddommelige drømmetilstanden der Gud er i den fullstendig modnede guddommelige, uendelige semibevisste tilstand, kan Gud ikke lenger bringes til å identifisere Seg med inntrykk av dyreformer, selv om de projiseres intenst og uendelig gjennom Hans guddommelige, uendelige underbevissthet. På dette punktet er et stadium nådd i den guddommelige drømmetilstanden — med projeksjonen av en uendelighet av inntrykk uendelig projisert gjennom Guds guddommelige, uendelige underbevissthet i senit — der denne uendelige projeksjonen nesten har identifisert Gud med en menneskeform og Gud nesten er helt bevisst.
 

SJETTE STADIUM

Visualiser menneskets sjette stadium som å ha våknet helt opp fra sin søvn og ha øynene sine helt vidåpne. I denne tilstanden er ikke mennesket lenger i den semibevisste tilstanden der han drømte drømmer som ikke var annet enn den tåkete og bleke projeksjonen av de slumrende inntrykkene av Intethet som lå lagret i menneskets underbevissthet og ble realisert gjennom hans underbevissthet i Intethetens subsubtile former. Dette er det stadium i menneskets tilstand der han nettopp har våknet helt opp, men selv om han er helt bevisst, er han fremdeles ikke bevisst sitt "Selv". Mennesket er ikke lenger i sin dype søvn- eller semibevisste tilstand og med full bevissthet oppnådd blir det nå dannet et bilde av ham med vidåpne øyne. Dette betyr drømmens slutt og slutten på mennesket falske tilstand der han opplevde det latente eller slumrende Ingenting manifestert i sin rå tilstand som Intethet i form av tåkete og uklare subsubtile former. Mennesket, nå i den våkne tilstanden, opplever eller ser ikke lenger Intetheten som noe tåkete og uklart slik han pleide å se den i drømmetilstanden. Med øynene nettopp åpnet helt og fullt, er han omtåket og stirrer tomt på ting som nå møter blikket hans mer realistisk. Mennesket observerer nå disse tingene som møter blikket hans som om han så de modne, de klare og de fullt utviklede formene til den samme Intetheten som han så i drømmene sine som rå, tåkete og bleke. I denne tilstanden ser mennesket på sett og vis nok en drøm, men han ser den mye mer realistisk enn den drømmen som han våknet fra brøkdelen av et sekund tidligere.

Dette er sjette stadium i menneskets tilstand der mennesket, omtåket, ganske enkelt opplever synet av ting mye mer realistisk, men fremdeles som om det bare var en tom drøm. Det vil si at mennesket ser sin drømmetilstands drøm sterkere og mer realistisk, men fremdeles tomt slik at han får følelsen av nok en drøm innenfor drømmetilstandens drøm.

Denne tilstanden korresponderer med de få sekundene umiddelbart etter at et menneske har våknet opp og ikke kan hjelpe for at han først ser de objektene som kommer innenfor hans synsvidde i stedet for sitt eget selv. Dette er fordi at så snart øynene åpnes etter søvntilstanden, skaper den spontane åpningen av de øynene som har vært lukket så lenge, en slags omtåket tilstand i ham og selv om mennesket har våknet og er helt bevisst, er han fremdeles ikke klar over sitt Selv eller over dets stilling i forhold til objektene som omgir dette selvet. Han ganske enkelt stirrer på de objektene som blikket hans faller på.

Mens menneskets sjette tilstand visualiseres, dann en parallell av den ved på samme måte å danne et bilde av Guds tilstand i det øyeblikk Han nettopp har identifisert Seg med en menneskeform og nettopp har oppnådd full bevissthet. I dette øyeblikk er ikke Gud lenger i den guddommelige, uendelige semibevisste tilstanden der Han drømmer den opprinnelige guddommelige drøm som var projeksjonen av det latente Ingenting utløst av den guddommelige, uendelige underbevisstheten som Skaperverket eller komplett evoluert Intethet.

I denne sjette tilstanden er Gud nå ute av Sin opprinnelige, guddommelige dype søvn og Sin guddommelige, uendelige semibevisste tilstand fordi Han nå er helt bevisst. Her er Gud Seg bevisst, ikke Sitt ubegrensede Selv, heller ikke Sin uendelige, grenseløse og ubegrensede trio-natur av uendelig makt, viten og salighet, men bare helt bevisst. Gud er nå helt bevisst i den forstand at Gud bevisst er oppslukt i Intetheten som nå manifesterer seg gjennom Hans fulle bevissthet som klare og veldefinerte realistiske grove tilstander som tilsynelatende demonstrerer sine uendelige aspekter ad infinitum.
 

SYVENDE STADIUM

Visualiser menneskets syvende tilstand der han har øynene vidåpne og er fullstendig og helt våken i den forstand at han nå gjør sitt begrensede selv eller ego gjeldende og er seg bevisst sin menneskelige form eller den grove kropp, sine omgivelser og den grove verden. Selv om dette mennesket er helt bevisst og fullstendig klar over det grove og opplever den grove verden fullt og helt, er han fremdeles uten bevissthet om den begrensede energien og det begrensede sinnet som han indirekte gjør ubevisst bruk av i det han erkjenner deres aspekter bare gjennom sin grove kropps begrensninger. I denne tilstanden er mennesket helt bevisst, men grovtbevisst, og han erkjenner fullt ut sitt selv som et menneske i sine omgivelsers verden.

Ikke bare erkjenner mennesket den grove verden fullt ut og alle tingene i verden som blikket hans møter, han erfarer dem virkelig også ved å involvere sin fullt bevisste og fullt erkjennende tilstand av begrenset selv i dem. Nå kjenner han den grove verdens objekter gjennom sine fem dominerende grove sanser og skiller mellom dem den ene fra den andre mens han bruker dem med og uten skjønn og benytter seg automatisk og indirekte av energi og sinn som nå er fullt utviklet ved å knytte dem til deres relative verdier etter hvert som og når hans begrensede selv gjør sin våkne tilstand gjeldende før han igjen forsvinner inn i dyp søvn ⁶.

Mens mannens syvende tilstand visualiseres, dann på samme måte et bilde av den Guds tilstand hvor Gud identifiserer Seg helt og fullt med den menneskelige form og oppnår full og komplett bevissthet. Nå drømmer ikke lenger Gud guddommelig den opprinnelige guddommelige drøm, men med den fulle bevisstheten han nå har oppnådd, har Han en falsk opplevelse av den komplette erkjennelse. Denne erkjennelsen får Gud til å erkjenne på en falsk måte det opprinnelige Ingenting som var latent i Hans egen uendelige tilstand av uendelighet, og som med den nåværende oppnåelsen av full bevissthet får Gud til å oppleve dette Ingenting som Altet, uendelig og virkelig, på en realistisk måte. Med andre ord, da Gud var i Sin guddommelige, uendelige semibevisste tilstand, erfarte Han det latente Ingenting manifestert som Intetheten som Sin guddommelige drøm. Nå som Gud er i en helt bevisst tilstand, erfarer Han tilsynelatende dette Ingenting, ikke som den guddommelige drømmen om Intetheten, men nå erfarer Han faktisk erkjennelsen av dette Ingenting som Altet.

Med erkjennelsens advent på dette stadiet vil Gud i skaperens tilstand, selv om Han har sluttet å drømme den opprinnelige guddommelige drømmen på guddommelig vis fordi han har oppnådd full bevissthet og komplett erkjennelse, likevel fullstendig erkjenne den opprinnelige guddommelige drømmen, ikke som en drøm men som noe realistisk, ikke som illusjon men som realitet, ikke som Intetheten men som Altet, i det Han slik bevarer det Ingenting Han skapte. Slik er det at selv om Gud oppnådde full bevissthet og erfarte den fullstendige erkjennelse i skapertilstanden, viser nettopp denne Gud Skaperens erkjennelse seg å være et bedrag og får Gud til nå å oppleve Sin egen guddommelige drøm (eller Skaperverket) om Ingenting som Virkelighet mens Han identifiserer Seg med mennesket.

Kort sagt, ser Gud Skaperen som Gud-i-mennesket Seg likevel ikke som Gud selv om Han nå er fullt bevisst og fullstendig erkjennende og ute av Sin opprinnelige, guddommelige drømmetilstand, men ser Seg som et menneske med komplett grov bevissthet som opplever skaperverket fra Sin egen opprinnelige guddommelige drømmetilstand som Virkelighet. Her må det sies at i Sin våkne tilstand med erkjennelsen av den falske virkeligheten fortsetter Gud-i-mennesket å oppleve den tomme guddommelige drømmen som nok en av Guds drømmer innenfor denne opprinnelige guddommelige drømmen.

Dette er det mest forlokkende stadium i Guds tilstand når Gud, med fullt oppnådd bevissthet ledes på villstrå av den falske erkjennelsen Han har oppnådd til å identifisere Seg, ikke med Sitt ubegrensede og uendelige Selv, men med Sitt mest fullkomne bilde i menneskets skikkelse, mens Gud fortsetter å erfare den tomme guddommelige drømmen.

Selv om det virker som den villeste fantasi, er det likevel en kjensgjerning at selve menneskets liv er det sløret som tildekker virkeligheten til Guds evige eksistens.

Det er ironien i den guddommelige skjebne at Gud mister Seg Selv i mennesket for å finne Seg Selv, og i det øyeblikk dette mennesket mister seg selv i Gud, realiserer Gud Sin Virkelighet som Eksistens, evig og uendelig.

Med andre ord blir den uendelige Gud uendelig oppslukt i Sitt eget uendelig fullkomne bilde i det Han ufravendt søker Sin uendelighet, og selv om Gud oppnår full bevissthet gjennom det, realiserer Han ikke virkeligheten i Sin egen evige, uendelige eksistens i det. Men i det øyeblikk den slik oppnådde fulle bevisstheten slutter å identifisere Gud med det uendelige speilbildet av Hans uendelige fullkomne bilde, forsvinner dette bildet fra Guds bevissthet, og Gud realiserer spontant og automatisk og bevisst Sin egen identitet som Gud, den uendelige Eksistens, og oppdager at bare Han noensinne har vært, bare Han alltid er og at bare Han i all evighet vil forbli den Eneste Virkelighet.

I Sin mennesketilstand i det Han først realiserer Seg som menneske gjør Gud slik Sine begrensede aspekter gjeldende gjennom det begrensede selv eller begrensede ego, det begrensede sinn, den begrensede energi og den avgrensede grove kropp. Så, når Han omsider og til slutt realiserer Seg som Gud, manifesterer Han Sin ubegrensede, grenseløse, uendelige trio-natur av uendelig viten, uendelig makt og uendelig salighet gjennom Sitt guddommelige ubegrensede Selv.

I løpet av beskrivelsen gjennom de syv primære stadier av prosessen der Guds latente bevissthet i Hans opprinnelige, ubevisste, guddommelige søvntilstand folder seg ut sammenlignet med de syv primære tilstandene til mennesket som oppnår bevissthet, helt fra hans ubevisste dype søvntilstand og til den tilstanden der han oppnår full bevissthet og våkner helt opp med vidåpne øyne, viser det seg at dette er evolusjonsprosessen til Guds bevissthet som omsider identifiserer den fullt bevisst Gud med det fullt bevisste menneske etter at den har identifisert Gud med alle og alt livløst og levende i den guddommelige Skapelsesdrømmens drama. (Tillegg 18)

Helt fra den ubevisste tilstanden (sammenlignet med den guddommelige dype søvntilstanden) til full og komplett bevissthet er oppnådd i mennesketilstanden (sammenlignet med de vidåpne øynene til mennesket som erfarer den grove verden), forblir Gud Én, udelelig, uendelig, formløs og i all evighet alt-gjennomstrømmende. Men det er Guds alt-gjennomstrømmende, uendelige natur som bevisst og ubevisst uttrykker Hans evige guddommelige eksistens, direkte og indirekte i én og alle tilstander og former gjennom deres uttrykk for selve sin væren.

Hele evolusjonsprosessen var et absolutt spontant utfall av det opprinnelige, uendelige innfallet som beveget den ubevisste Gud til å bli Seg Sin evige og uendelige eksistens bevisst. Og, så paradoksalt det enn kan virke, var det Guds ubevissthet som i løpet av evolusjonsprosessen drev utfoldelsen av Guds latente bevissthet frem, den bevisstheten som ble større og større gjennom en gradvis, systematisk og progredierende prosess av samling og erfaring av ulike og utallige inntrykk gjennom identifikasjonen av Gud med ulike og utallige grove former.

Slik er det at Guds evoluerende bevissthet blir opphav til Guds identifikasjon med former og formers tilstander av høyere og høyere type. Denne Guds identifikasjon blir i sin tur opphav til en tilsynelatende endeløs kjede av assosieringer og dissosieringer, eller den såkalte fødselen og døden til former og skapninger som fortsetter å formes og gjøre seg gjeldende og så svinne bort i Intetheten i det de etterlater seg den arven av inntrykk som i sin tur igjen får Guds evoluerende bevissthet til å identifisere Seg med nok en form, støpt av de selvsamme inntrykkene som ble latt tilbake av den formen som svant bort.

Gjennom evolusjonsprosessen oppnådde den ubevisste Gud omsider full bevissthet da Guds evoluerte bevissthet omsider identifiserte Gud med menneskeformen. Men denne fulle bevisstheten som ble oppnådd, var inntrykkspreget bevissthet, og derfor fikk den ikke Gud til å realisere Guds opprinnelige uendelige tilstand. Tvert i mot realiserte Gud Seg som menneske. Altså oppdager Gud på dette stadiet, etter å ha hatt Sitt første Ords opprinnelige innfall ("Hvem er jeg?"), at Han er menneske og erfarer den grove verden og lever tilsynelatende i den som menneske, helt uten å være klar over Sin uendelige og evige eksistens, inntil Han oppdager at det rette svaret på Hans første Ord "Hvem er jeg?" er: "Jeg er Gud."

Så slik er det at det opprinnelige innfall skapte Ingenting; og inntrykkene eller sanskaraene bevarte dette Ingenting som Intetheten, dvs. Skaperverket og Skaperverkets skapninger; og omsider vil de motsatte inntrykkene rykke disse inntrykkene opp med roten og ødelegge denne Intetheten for å gi realisering av Virkeligheten.

Det var Guds opprinnelige innfall som fremkalte Guds uendelige treenige attributter i den absolutte uavhengige Gud, nemlig Gud Skaperen — Gud Bevareren — Gud Ødeleggeren (dvs. Brahma — Vishnu — Mahesh). Det er Guds opprinnelige innfall som selv har ansvaret for å utruste Gud med uendelige attributter som Skaperen — Bevareren — Ødeleggeren.

Disse Guds uendelige treenige attributter insisterer konsekvent på å gjøre seg gjeldende gjennom konsekvent å danne, konservere og oppløse alle ting og vesener som eksisterer. Selv i menneskets daglige liv og livet til alle skapningene i Skaperverket viser dette treeninge aspektet til Gud seg og gjør seg konsekvent gjeldende gjennom konsekvent å føde, avle (noe som opprettholder bevaringen) og dø.

Det opprinnelige første ord skapte gjennom Guds opprinnelige innfall, ut av det latente Ingenting, det latente opprinnelige første "Hvem er jeg?"-inntrykket, og dette opprinnelige første inntrykket avlet den latente Intethet som det opprinnelige Skaperverket. I sin tur avler frembringelsen av Intetheten de inntrykkene som konsekvent fortsetter å bevare Intetheten som det opprinnelige Skaperverket inntil Intetheten omsider blir ødelagt av motsatte inntrykk gjennom bevissthetens reinkarnasjons- og involusjonsprosess, og det endegyldige svaret, "Jeg er Gud", fremskaffes til det første ordet, "Hvem er jeg?"

Det er i overensstemmelse med de avlede inntrykkene av livløse og levende former og veseners ulike bevisste individualiserte selvhevdelse at illusjonen konsekvent opprettholder sin tilsynelatende uendelige og ulikartede bestandighet. Det er på grunn av denne usvikelige og tilsynelatende endeløse kjeden av ulike individualiserte avlede inntrykk at det opprinnelige Skaperverket, som hadde sin opprinnelse i Guds opprinnelige innfall, konsekvent bevares mens den evolueres i samme takt, slik at hver enkelt individualiserte form og vesen som eksisterer, bevisst skal kunne erfare svarene til det første ord "Hvem er jeg?" som: "Jeg er et livløst vesen ", "Jeg er en levende skapning", "Jeg er et tenkende vesen", "Jeg er en mann" og "Jeg er en kvinne".

For eksempel når Gud i mennesketilstanden, som menneske, sover dypt, og når tid og rom, som menneskets dag og univers, alle synes å ha blitt ødelagt for ham, hva er det da som usvikelig skaper hans daglige morgen for ham? Og igjen, når mennesket våkner opp hver dag, hva er det da som usvikelig skaper hans univers for ham og alle tingene som er av det og i det? Det er menneskets egne slumrende inntrykk, samlet sammen i løpet av bevissthetens evolusjon og i løpet av reinkarnasjonsprosessen, som egger hans egen slumrende bevissthet i løpet av hans dype søvn for å vekke ham uforvarende opp hver dag slik at menneskets egne slumrende inntrykk kan få det spillerommet de trenger for å bli tømt gjennom bevisste erfaringer i løpet av den våkne tilstand. På denne måten er det menneskets egne inntrykk i slumrende tilstand som hver dag skaper hans egen morgen og hans eget univers for ham. Selv om både menneskets daglige morgen og univers ble skapt samtidig for ham av hans egne slumrende inntrykk, var begge allerede beleilig bevart for ham av hans egne inntrykk fra livet i hans daglige våkne tilstand og også gjennom at det avles i hans eget daglige liv dypere og dypere inntrykk eller sanskaraer av den allerede eksisterende Illusjonen, eller av det opprinnelige Skaperverket som sprang ut av Guds opprinnelige innfall. Omsider blir både dette menneskets morgen (eller dag) og dette menneskets univers ødelagt av menneskets egne motsatte inntrykk erfart i hans dype søvntilstand, som er diametralt motsatte til hans våkne tilstands inntrykk.

Slik, i regelmessig uforstyrrelig rekkefølge gjør Gud i mennesketilstanden som menneske Seg konsekvent gjeldende som Skaperen av Sitt eget Skaperverk gjennom menneskets slumrende inntrykk; som Bevareren av Sitt eget Skaperverk gjennom at mennesket lever sitt daglige liv i våken tilstand og avler skaperverkets inntrykk; og som Ødeleggeren av Sitt eget Skaperverk gjennom menneskets motsatte inntrykk når han faller i søvn og til slutt forsvinner inn i den dyp søvntilstanden. Hver eneste dag i det han til slutt ødelegger det selvsamme skaperverket som ble individualisert av hans bevissthet, skaper, bevarer og ødelegger mennesket nok en gang hele skaperverket gjennom inntrykkenes spill. Til og med gjennom alle ting og alle skapningers selve væren gjør Gud konsekvent Sine uendelige attributter gjeldende som Skaperen, Bevareren og Ødeleggeren.

Som i mennesketilstandens natur, så også i alle Gudstilstanders natur, gjør Gud konsekvent — direkte og indirekte, tilsynelatende og virkelig — Sine uendelige treenige attributter gjeldende som Skaper, Bevarer og Ødelegger på en og samme tid. Selv ikke i hjertets pulsslag og i hvordan lungene fungerer unnlater de uendelige treenige attributtenes tre aspekter noensinne å gjøre seg gjeldende. Med hvert av hjertets pulsslag utvider hjertet seg, slapper av (i den refraktære periode) og trekker seg sammen og forkynner simultant tilkomsten til en skapnings fødsel på den ene siden, opprettholdelsen av skapningens liv på den andre siden og til slutt, med den siste og endelige sammentrekning, leder det til skapningens fysiske død.

Slik er det altså at de treenige attributtene til Gud som Gud Skaperen, Gud Bevareren og Gud Ødeleggeren (Brahma, Vishnu og Mahesh eller Shiva) gjør seg gjeldende uavhengig av hverandre så vel som simultant i alle ting og i hver skapning og i alle vesener, i hver Guds tilstand på hvert stadium i bevissthetens evolusjon og på hvert plan i bevissthetens involusjon, inntil det opprinnelige kosmiske Skaperverket omsider, etter å ha opprettholdt tidsaldre, sykluser og perioder og blitt bevart ved kosmiske inntrykks spill, til slutt ødelegges ved Guds motsatte kosmiske inntrykks spill. Denne endelige ødeleggelsen er vanligvis kjent som mahapralaya, som betyr "Den Største av den store absorberingshendelsen," da det hele kosmiske Skapeverket som Intethet blir uendelig absorbert av Altet.

I evolusjonsprosessen ervervet den ubevisste Gud full bevissthet, ikke om Sin opprinnelige uendelige tilstand, men om det grove og avgrensede. Etter all striden under evolusjonens gang som riktignok oppnådde full bevissthet for Gud — hva var prisen for denne ervervelsen? Prisen var byrden av nedarvede inntrykk samlet sammen i den grove form — Guds evoluerende bevissthets siste assosiasjons-medium — som den fulle bevisstheten var komplett evoluert gjennom i det øyeblikk Gud identifiserte Seg med menneskeformen. Derfor er Gud i mennesketilstand fremdeles uten erkjennelse av Sin opprinnelige tilstand selv om Han har oppnådd full bevissthet. Denne manglende erkjennelsen skyldes den uønskede (men nødvendige) byrden av grove inntrykk som fremdeles klamrer seg til den fulle bevisstheten som er oppnådd.

Prosessen som Gud i mennesketilstanden kjemper seg gjennom for å lette Seg for disse avgrensede inntrykkene, er en prosess som finner sted gjennom motsatte inntrykk og kalles reinkarasjonsprosessen. (Tillegg 19)

I forsøket på å lette bevisstheten for de avgrensede inntrykkene, må Guds grove bevissthet nødvendigvis erfare disse inntrykkene og deretter tømme dem gjennom utallige motsatte erfaringer gjennom en serie av reinkarnasjoner. Erfaringer som er motsatte av natur, er absolutt essensielle for å tømme inntrykkene, fordi alene motsatte erfaringer kan ryste røttene til tettvokste eller fast etablerte ulike inntrykk.

I løpet av reinkarnasjonsprosessen må den fullt grovtbevisste Gud i mennesket, styrket med fullt utviklede subtile og mentale kropper som blir brukt konsekvent men ubevisst, nødvendigvis gjennomgå en rekke endeløse kjeder av ulike og utallige erfaringer, motsatte av natur, for at motsetningenes inntrykk skal kunne tømmes. Disse inntrykkene blir hele tiden preget inn i eller plukket opp av den mentale kropp eller menneskets sinn, og holdes tilbake eller settes fri av menneskets underbevissthet. Når disse inntrykkene settes fri gjennom underbevisstheten og den fulle bevisstheten til Gud i mennesket som menneske, har Han ulike erfaringer i henhold til ulikheten og intensiteten i de frigjorte inntrykkene. Og menneskets subtile kropp som er energiens sete, forsyner på sin side disse inntrykkene med energi for å aktivere mennesket til å begå handlinger i sitt daglige liv, enten i drømme eller i våken tilstand (alt etter som). Disse handlingene er også motsatte av natur til de ulike beslektede motsatte inntrykkene.

I mennesketilstanden på det grove plan blir altså energi og sinn, selv om de er fullt utviklet og brukes kontinuerlig og konsekvent, likevel anvendt indirekte og ubevisst. På Energiplanene (dvs. på de subtile plan) blir denne Energien gjort guddommelig og bevisst bruk av; men på de subtile plan blir Sinnet gjort indirekte og ubevisst bruk av. På de mentale plan, når dette Sinnet blir gjort guddommelig og bevisst bruk av, blir Energien gjort bruk av bare indirekte og ubevisst ⁷.

Det følger nødvendigvis at mens denne grovtbevisste Gud i mennesketilstanden erfarer motsetningene i den grove verden, reinkarnerer Han flere ganger, noen ganger som hankjønn, noen ganger som hunkjønn, i ulike kaster og trosretninger, nasjonaliteter og raser og på mange forskjellige steder og kontinenter, alltid i ferd med å gjennomgå motsatte inntrykk og tømme dem ved erfaringer av motsetninger.

Det er alltid gjennom disse varierte motsetningsinntrykkene og deres respektive motstående erfaringer at det en dag etter millioner av gjenfødelser kan bli mulig for den grovtbevisste Gud i mennesketilstanden på jorden å tynne ut disse tettvokste inntrykkene. Det er denne syklusens prosess av menneskeformers såkalte fødsel og død som til slutt driver bevisstheten til den grovtbevisste Gud i menneskeform til å involuere. Denne bevissthetsinvolusjonsprosessen finner gradvis sin form når de grove inntrykkene gradvis blir blekere og færre.

Involuering av Guds bevissthet i mennesketilstanden er bare mulig når de motsatte inntrykkene etter en meget, meget lang prosess gradvis tynnes ut gjennom prosessen av uforstyrrelige reinkarnasjoner som leder til de grove inntrykkenes grense.

Når grensen for grove inntrykk er nådd, da er det stadiet oppnådd hvor den grovtbevisste Gud i menneskeform gradvis blir dissosiert fra den grove verden etter hvert som bevissthetens involuering begynner å innfolde bevisstheten. Samtidig med at bevissthetsinvolusjonen begynner, dissosierer Gud i menneskeform Seg gradvis fra å erfare inntrykkene av den grove verdens motsetninger.

Som allerede sett oppnådde Gud full bevissthet gjennom bevissthetens evolusjonsprosess; men den oppnådde fulle bevisstheten var en bevissthet som var inntrykkspreget. For å viske inntrykkene ut fra denne oppnådde fulle bevisstheten, må reinkarnasjonsprosessen og bevissthetens involusjonsprosess gjennomføres.

Guds bevissthets evolusjonsprosess ble sammenlignet med den gradvise åpning av menneskets øyne. Når mennesket åpnet øynene sine helt, ble det sammenlignet med slutten på bevissthetsevolusjonen, for da hadde Gud oppnådd full bevissthet.

Gud i mennesketilstandens reinkarnasjonsprosess kan sammenlignes med mennesket, helt våkent med full bevissthet og med øynene vidåpne, som får varierte erfaringer som er i motsetning til de inntrykkene han samlet i løpet av årene i sitt liv, og som han nå aktivt erfarer etter hvert som dagene går og han glemmer sitt eget selv midt i utførelsen av sine mangfoldige aktiviteter.

Nå kan innskytelsen til å involuere bevisstheten til Gud i mennesketilstanden sammenlignes med en mann som har vært oppslukt av dagens aktiviteter og som når dagens arbeid nesten er over, endelig finner tid til å vende oppmerksomheten mot seg selv i stedet for sine aktiviteter. Med denne innskytelsen skifter menneskets oppmerksomhet automatisk fra ytre aktiviteter til å vie sitt eget selv den rette oppmerksomhet.

Akkurat slik full bevisst ble evoluert i syv forskjellige stadier, slik blir den evoluerte fulle bevissthet fullstendig involuert gjennom involusjonsprosessens syv forskjellige stadier. Disse syv stadiene i bevissthetens involusjon kalles "de syv bevissthetsplanene". Det syvende plan er det syvende og siste stadium i bevissthetens involusjonsprosess der bevisstheten er fullstendig involuert og Gud bevisst realiserer Sin evige uendelige eksistens. Det vil si, Gud Som opprinnelig var ubevisst, har nå fullstendig glemt denne glemselen.

Disse syv stadiene av gradvis involuering av bevisstheten til Gud i mennesketilstanden kan sammenlignes med et menneskes vidåpne øyne som først stirrer rett fremfor ham og så vekk fra ham. Så, i et forsøk på å se seg selv, senker han øynene gradvis i det han forandrer deres posisjon i syv stadier inntil hans synskrets omsider innbefatter hans eget selv.

Gjennom uforstyrrelige, tallrike reinkarnasjoner der grensen for grove erfaringer blir nådd, og når de grove inntrykkene blir bleke og nesten har sluttet å fungere, begynner den grove bevisstheten til den grovtbevisste Gud i mennesketilstanden gradvis å involuere, og Gud i mennesketilstanden innvies til bevissthetens involusjonsprosess.

På dette stadiet opplever den involuerende grove bevisstheten delvis den subtile verdens første stadium eller plan med den allerede fullt utviklede subtile kroppen til Gud i mennesketilstanden som medium. Dette er det innledende stadium før det første plan der den involuerte grove bevisstheten til den grovtbevisste Gud i mennesketilstanden får de første glimtene av den subtile verdens første plan og opplever deres inntrykk delvis gjennom den grove kroppen og delvis gjennom den subtile kroppen. Her brukes både de grove og de subtile sansene samtidig.

Dette er stadiet hvor Gud i mennesketilstanden kan sies å stå på frontlinjen som markerer skillet mellom den grove verden og den subtile verden, og hvor Guds bevissthet i mennesketilstanden opplever merkelige ting. Med Sine grove øyne får Han glimt av det subtile plan, med Sine grove ører hører Han det subtile plans himmelske musikk, med Sin grove nese nyter Han subtile dufter. Kort sagt opplever den grovtbevisste Gud i mennesketilstanden, delvis på den subtile verdens første plan, subtile inntrykk med de grove sansene.

Med ytterligere involusjon av grov bevissthet erfarer den grovtbevisste Gud gradvis den subtile verdens første plan fullt ut. Nå er ikke lenger den grove bevisstheten til Gud i mennesketilstanden grov bevissthet, men den er subtil bevissthet.

Den subtiltbevisste Gud i mennesketilstanden blir Seg gradvis bevisst den subtile verdens annet plan etter hvert som involusjonen går videre og videre for å innfolde bevisstheten mer og mer.

Denne subtile verden er den uendelige energis doméne. Den uendelige og ubegrensede makt som er et aspekt ved Guds uendelige trio-natur når den stråler ut fra uinnskrenket uendelighet til illusjonens avgrensede verdener, blir omsatt til det avgrensede og manifestert i den subtile verdens doméne i form av den subtile verdens uendelige energi.

På det annet plan er således Gud i menneskeform subtiltbevisst, og derfor er Han Seg ikke bevisst den grove kroppen eller den mentale kroppen — sinnet. Men Gud i menneskeform arbeider gjennom den grove kroppen og gjennom sinnet (den mentale kroppen), ikke direkte, men på og fra det subtile plan.

Derfor, selv om den subtiltbevisste Gud i mennesketilstanden ikke er Seg bevisst den grove kroppen eller den mentale kroppen og ikke erfarer de grove og mentale verdener direkte, gjør Gud i mennesketilstanden likevel bruk av den grove kroppen (dog ikke direkte, men fra det subtile plan) gjennom forskjellige aspekter ved det grove, og betraktes derfor på grunn av alle ytre kjennetegn som en vanlig grovtbevisst menneskeform som spiser, drikker, sover, føler, hører og så videre. Likeledes bruker Gud i mennesketilstanden, når Han er Seg bevisst den subtile verdens annet plan, Sin mentale kropp (dvs. sinnet), ikke direkte, men gjennom forskjellige aspekter som gir den det utvendige preget av å være en vanlig grovtbevisst menneskeform som har tanker, begjær og emosjoner.

På dette stadiet med ytterligere involusjon av bevisstheten oppnår den subtiltbevisste Gud i mennesketilstanden på det annet plan sterkere erkjennelse av den subtile sfæres uendelige energi, slik at Han blir i stand til å gjøre tricks eller små mirakler av lavere grad gjennom å slippe løs denne uendelige energien og kan demonstrere slike krefter som å forvandle et vissent tre til et grønt tre og vice versa, stoppe tog og biler, fylle en tom brønn med vann og så videre.

Denne subtiltbevisste Gud i mennesketilstanden på det annet plan opplever den subtile verden med Sin subtile kropps subtile sanser. Han er Seg nå totalt ikke-bevisst den grove verden, selv om Han ut fra alle utvendige kjennetegn forblir og fungerer som en vanlig mann som spiser, sover, har følelser av smerte og nytelse og så videre, men Hans involuerte bevissthet opplever egentlig ikke den grove, men den subtile sfære og skaper nye subtile inntrykk gjennom Sine subtile sanser, som er tre i antall og som bare gir evnen til å se, lukte og høre.

Ytterligere involuering av bevisstheten gjør det mulig for Gud i mennesketilstanden å erfare den subtile verdens tredje plan. Her oppnår den subtile bevisstheten større erkjennelse av den subtile sfæres uendelige energi, og Gud i mennesketilstanden opplever større avgrenset makt. På dette stadiet er Han i stand til å utrette storartede mirakler som å gi blinde syn, gi lemlestede lemmene tilbake og noen ganger til og med gjenoppvekke døde til livet ⁸. I denne tilstanden er den subtiltbevisste Gud i mennesketilstanden også i stand til å oppleve den subtile sfæres forskjellige plan og verdener slik en grovtbevisst menneskeform er i stand til å reise fra et kontinent til et annet ved å bruke de grove befordringsmidlene som står til hans disposisjon.

Det annet og det tredje plan i den subtile verden er de to hovedplanene som kun er innenfor den subtile verdens doméne. Det første plan er delvis i den subtile verdens doméne og delvis av den grove verden. Likeledes er det fjerde plan delvis av den subtile verden og delvis av den mentale verden. Av den grunn sies det at det fjerde plan er dørterskelen til den mentale verden.

Nå, med gradvis men jevnt tiltagende involuering av Guds bevissthet i mennesketilstanden opplever Guds bevissthet det fjerde plan av det kombinerte subtile-og-mentale.

På det fjerde plan er Gud i mennesketilstanden den subtile kroppen fullt bevisst og erfarer den subtile sfære fullt og helt, og derfor erkjenner Han fullt og helt den subtile sfæres subtile natur, som er uendelig energi. Dette er den selvsamme uendelige energien som er det avgrensede aspekt i Intetheten til den uendelige og uinnskrenkede Guds makt som var latent i Guds tilstand som Altet.

På det fjerde plan er Gud i mennesketilstanden fullt utrustet med uendelig energi og slik er Han nå i stand til å gjenoppvekke døde og selv til å skape nye former i nye verdener som ånder av liv. Den subtiltbevisste Gud i mennesketilstanden på det fjerde plan er i virkeligheten personifisert uendelige energi.

Denne uendelige energien fra den kombinerte subtile-og-mentale verdens fjerde plan er ikke den grove verdens ordinære såkalte energi. Det er den uendelige energien som kalles "alt livs ånde" eller "pran" og som kan få alle ting til å bli levende. Det er denne energien som, når den er uendelig, kan skape levende ting ut av støv.

Selv om denne energien nok er uendelig, er den på ingen måte ensbetydende med Guds uendelige makt. Denne Guds uendelige makt blir når den omsettes til Illusjonen, det avgrensede aspekt ved den uendelige energien til den kombinerte subtile-og-mentale verdens fjerde plan.

Den subtiltbevisste Gud i mennesketilstanden med nøkkelen til det fjerde plans forråd av uendelige energi i sitt eie er nå fast etablert på dørterskelen til den mentale verden, og konfronteres her av det fulle trykket fra de intense begjærene, emosjonene og tankene som er aspektene ved den mentale verdens Sinn.

Selv om det fjerde plan er det opphøyde bevissthetsstadiet der Gud i mennesketilstanden bevisst erfarer Seg Selv som personifisert uendelig energi, er det en tilstand av erfaringer av den såkalte "mørkeste natt," fordi her gjennomgår bevisstheten til Gud i mennesketilstanden erfaringen av på sett og vis å være fanget mellom "djevelen og det dype vann." Oppildnet av intense begjær og emosjoner vil den overveldende motivasjonen eller fristelsen til å håndtere og bruke den uendelige energien som står under Hans kommando, vise seg å være en svikefull fiende ved denne korsveien når involusjonen av bevisstheten til den subtiltbevisste Gud i mennesketilstanden uforstyrrelig rykker frem mot den mentale sfære hvor den vil komme til å mestre alle begjær, emosjoner og tanker.

Hvis begjærene i senit som utstråles av det mentale plan og konfronterer bevisstheten til Gud i mennesketilstanden på det fjerde plan, overvelder Gud (i mennesketilstanden på det fjerde plan), og hvis kreftene som genereres av den uendelige energien som står under Hans kommando, slippes løs av Ham, viser denne erfaringen av utløsningen av uendelig energi seg ofte å være fatal, særlig når Han grovt misbruker de kreftene som frigjøres av den uendelige energien for kritikkløst å tilfredsstille selviske ønsker.

Hvis kreftene til den subtile verdens uendelige energi kritikkløst slippes løs her ved denne korsveien på det fjerde plan, vil den resulterende effekten av denne energiens fulle frigjøring være nesten umulig å forestille seg for den grove bevissthet. En idé om dette resultatet kan imidlertid hentes fra de fantastiske erfaringene av frigjøringen av kjernekraft, som kun er ett av de grove aspektene ved den subtile verdens uendelige energi.

Så, hvis den involuerte bevisstheten til Gud i mennesketilstanden gir etter for fristelsen til å erfare den fulle utløsningen av uendelig energi på bevissthetens fjerde plan, er den uunngåelige erfaringen så voldsom at den oppnådde fulle bevissthet og den erfarte subtile bevissthet totalt desintegrerer til den mest-avgrensede bevissthet og identifiserer Gud på nytt med stenens mest-avgrensede grove form. Som en konsekvens må den stenbevisste Guds bevissthet nok en gang gjennomgå hele bevissthetens evolusjonsprosess og identifisere Seg med grove former inntil Han identifiserer Seg med mennesket og gjenvinner full bevissthet.

Det er en kjensgjerning at når bevissthet først er oppnådd, kan den aldri gå tapt, men bevissthetens desintegrering fra det fjerde plan er det ene unntaket fra denne regelen. Denne bevissthetsdesintegrasjonen forekommer bare når det gjelder fjerdeplans bevissthet og selv da bare svært, svært sjelden, når Han gir etter for fristelsen til å misbruke dette planets krefter.

Hvis Gud i mennesketilstanden på det fjerde plan ikke misbruker den uendelige energiens krefter, men bruker den med omtanke uten å bli overveldet av begjær⁹ , da, med bevissthetens videre involusjon, vil den subtiltbevisste Gud i mennesketilstanden direkte erfare den mentale verdens sjette plan og hoppe over erfaringene av den mentale verdens femte plan.

Men hvis Gud i mennesketilstanden på det fjerde plan verken bruker eller misbruker den uendelige energiens krefter, da, med bevissthetens videre involusjon, krysser den subtiltbevisste Gud i mennesketilstanden på bevissthetens fjerde plan gradvis dørterskelen inn til den mentale verden og begynner å erfare bevissthetens femte plan.

Bevissthetens femte og sjette plan er fundamentalt planene til Sinnets mentale sfære. I den mentale verden er den mentaltbevisste Gud i mennesketilstanden mester over Sitt sinn, mens Han som grovt- og subtiltbevisst i den grove og subtile verden var slave under Sitt sinn.

Med bevissthetsinvolusjonens progresjon hos den subtiltbevisste Gud i mennesketilstanden blir erfaringene av den mentale verdens femte plan realisert av den mentale sans, som kun er å se.

I mennesketilstanden er ikke Gud Seg de grove eller subtile kroppene bevisst når Han er mentaltbevisst, men Han arbeider likevel gjennom den grove kroppen eller subtile kroppen, ikke direkte, men på og fra det mentale plan. Så selv om den mentaltbevisste Gud i mennesketilstanden ikke er Seg de grove og subtile kroppene bevisst og derfor ikke realiserer erfaringene av de grove og subtile verdener, kan Han likevel ubevisst anvende den grove kroppen gjennom forskjellige aspekter ved det grove. Altså observeres Han mens Han spiser, drikker, sover, ser, hører og føler som i en vanlig grovtbevisst menneskeform, selv om Han hele tiden bare er Seg Sin mentale kropp bevisst med Sin mentale sans av kun å "se." Likeledes kan Han ubevisst anvende Sin subtile kropp gjennom ulike aspekter ved uendelig energi, og observeres således mens Han beveger Seg aktivt omkring og utfører handlinger mens Han hele tiden bare er Seg den mentale kroppen — sinnet — bevisst og bare bevisst erfarer den mentale verden med Sin mentale sans. Den mentaltbevisste Gud i mennesketilstanden i den mentale sfære har nå bare én sans, og det er "å se." Sinnet vedvarer gjennom bevissthetens femte plan. På bevissthetens sjette plan blir sinnet selv til det Indre Øyet og ser Gud. På bevissthetens syvende plan blir sinnet utslettet.

Slik har det seg at den mentaltbevisste Gud i mennesketilstanden på det femte plan erfarer inntrykkene som genereres gjennom Hans mentale "synssans," og følgelig erfarer den mentale verden med den mentale kroppen (sinnet). Han er Seg nå bare sinnet bevisst. På dette stadiet er Gud i mennesketilstanden i stand til å kontrollere sinnene til grovtbevisste og subtiltbevisste Gudstilstander i subtiltbevisste og grovtbevisste menneskeformer.

Men på det femte plan er den mentaltbevisste Gud i mennesketilstanden totalt ute av stand til å utrette noen mirakler fordi Han nå er i den mentale sfære og ikke lenger i den subtile sfære av uendelig energi som resulterte i mirakuløse evner når den ble satt fri. Men fordi Han er mentaltbevisst og i ferd med å bli det personifiserte "Sinn," kontrollerer Han sinnene til Guds subtiltbevisste tilstand, og blir kilden som tilskynder de som er i den subtiltbevisste tilstanden til å utrette mirakler. Han er Den Ene Som i mentaltbevisst tilstand i henhold til Sitt sinns begjær og vilje er i stand til å stanse, kontrollere eller styre sinnene til de som er på de subtiltbevisste plan, enten til å utrette mirakler eller ikke gjøre det, selv om Han Selv i Sin mentaltbevisste tilstand ikke kan utrette noen mirakler.

Gud i en mentalbevissthetens mennesketilstand har evnen til å skape og kontrollere tankene, begjærene og følelsene til alle sinn i grovt- og subtiltbevisste tilstander. Selv er Han trygg så snart Han erfarer det femte plans tilstand, en tilstand som den bevisstheten som er evoluert så langt, aldri kan devoluere eller desintegrere.

Etter hvert som involueringen av bevisstheten til den mentaltbevisste Gud i mennesketilstanden gradvis går dypere og dypere, erfarer Han Sin mestring av sinnet, og den mentaltbevisste Guds bevissthet sies å være det personifiserte Sinn. Slik blir nå Gud i mennesketilstanden sinnet eller den mentale kroppen fullt bevisst og opplever hele den mentale sfære eller den mentale verden på den mentale bevissthets sjette plan. Denne opplevelsen er en opplevelse av "å se" Gud i Hans opprinnelige tilstand ansikt til ansikt. Dette "å se" er den mentale bevissthet som "ser" med sin mentale "synssans." Med andre ord: Gud i mennesketilstanden ser Gud overalt og i alt.

Fra og med det første plan og til og med det sjette plan gikk bevissthetsinvolusjonen gradvis og konsekvent fremover etter hvert som Guds bevissthet gjennomgikk færre og sjeldnere erfaringer av mangeartede og ulike motsatte inntrykk som ble blekere og blekere. Etter hvert som Guds bevissthets involusjonsprosess gikk fremover, minsket derfor de ulike motsatte inntrykkene gradvis og ble blekere inntil Guds involuerte bevissthet på det sjette plan var seg den mentale kroppen fullt bevisst og erfarte den mentale verden til fulle med praktisk talt ingen inntrykk i det hele tatt, bortsett fra et siste bleke spor av restene etter motsetningenes inntrykk. Med andre ord identifiserer den involuerte bevisstheten seg fullstendig med sinnet, og Gud er tilbøyelig til å realisere Seg Selv som Sinn. Gud i mennesketilstanden som Sinn har nå det siste avgrensede inntrykket at Han, som Sinn, ser Gud ansikt til ansikt i alle ting bortsett fra i Sitt Selv. Dette er Guds tilstand i mennesketilstanden på bevissthetens sjette plan.

Denne mentaltbevisste Gud i det sjette plans mennesketilstand, praktisk talt tømt for alle inntrykk på dette punktet og bare Sinnet bevisst, blir nå konfrontert med Gud Selv og ser Ham ansikt til ansikt og ser Ham også i alle ting, men Han ser ikke Sitt Selv i Gud fordi han fremdeles blir inntrykkspreget av Sinnets bevissthet og tar Seg Selv for Sinn.

Denne mentaltbevisste Gud i mennesketilstanden som assosierer Seg med Sinnet, er Seg Selv bevisst som Sinn og opplever Seg fremdeles som noe annet enn Gud, fordi Han faktisk ser Gud ansikt til ansikt med Sin mentale bevissthet. Da ser Han også Gud mye mer levende og intenst enn Han i Guds grove eller subtile tilstander kan se grove og subtile objekter i de grove og subtile verdener.

På dette stadiet erfarer nå Guds bevissthet som hadde erfart forskjellige og utallige motsatte inntrykk, det siste spor etter motsetningenes duale inntrykk. Derfor er Gud i mennesketilstanden på det sjette plan fremdeles dualiteten bevisst, det vil si Han identifiserer Seg som Sinn og differensierer Seg fra Gud.

For klarere å forstå bevissthetens involusjon i den mentale sfære, blir det nødvendig å forstå at det femte og sjette bevissthetsplans mentale sfære er Sinnets doméne. Dette Sinnet fra de mentale plan har to seksjoner.

I den første seksjonen er Sinnets tilstand spørrende eller reflekterende. I denne tilstanden fungerer Sinnet som Tanker — høye tanker, lave tanker, gode tanker, dårlige tanker, materielle tanker, åndelige tanker og tanker av ethvert slag, type og tilstand.

I den andre seksjonen er Sinnets tilstand pregbar eller sympatetisk. I denne tilstanden fungerer Sinnet som Følelser — følelser av lidelser og emosjoner, følelser av begjær og lengsler, følelser av adskillelsens smerte og følelser av ethvert slag og enhver type og tilstand.

Siden den mentale sfæres Sinn har distinkte duale funksjoner, er det ikke til å unngå at alle erfaringer på Sinnets område (dvs. den mentale sfære) også må være av to distinkte slag.

Slik har altså den mentale sfære to doméner. Derfor er det femte bevissthetsplan tankenes doméne og det sjette bevissthetsplan er følelsenes doméne.

Følgelig identifiserer bevisstheten til den mentaltbevisste Gud i mennesketilstanden på det femte plan seg med Sinnets første seksjon som er det spørrende eller reflekterende Sinn. Derfor er denne mentaltbevisste Gud i mennesketilstanden på det femte plan skaper og mester over alle tanker, siden Han er "Tanker" personifisert og følgelig i stand til å kontrollere bare tankenes seksjon i alle sinn i alle Guds grovtbevisste og subtiltbevisste tilstander. Dette blir ofte mistolket som å kontrollere sinnene til alle Guds grovt- og subtiltbevisste tilstander, men faktum er at Gud på bevissthetens femte plan ikke kontrollerer sinnet som et hele, men kontrollerer bare den Sinns-tilstanden som fungerer som tanker.

Mens den mentaltbevisste Gud i mennesketilstanden på bevissthetens femte plan identifiserer Seg som det spørrende eller reflekterende Sinn som bare sender ut tanker, identifiserer Han Seg ikke med Sinnets annen seksjon og er derfor fremdeles ute av stand til å etablere mestring av følelser (dvs. emosjoner og begjær).

Med større involusjon av bevisstheten går den mentaltbevisste Gud i det femte plans mennesketilstand videre til bevissthetens sjette plan der Han oppnår bevissthet om den andre seksjonen til den mentale sfæres Sinn og således blir tilbøyelig til å identifisere Seg med denne andre seksjonen til Sinnet (dvs. det pregbare eller sympatetiske Sinn).

Den mentaltbevisste Gud i mennesketilstanden på bevissthetens sjette plan erfarer den mentale verden med Sin mentale synssans gjennom total identifikasjon med følelser, og derfor er Gud i mennesketilstanden ikke Tanker, men Følelser personifisert. Derfor erfarer Han bevisst følelsene av å se Gud ansikt til ansikt kontinuerlig i alle ting og over alt. Han føler at Han ser Gud kontinuerlig, men Han kan ikke føle at Han ser Seg Selv i Gud som Gud. Av den grunn kan Han ikke bringe følelsene av å se Gud i harmoni med Sin egen identitet som Gud, fordi Han fremdeles identifiserer Seg med følelser. Han føler for, lengter etter og vansmekter etter forening med Gud Som Han på dette stadiet føler Han ser ansikt til ansikt.

Denne identifikasjonen med Sinnets annen seksjon (følelser) er Guds tilstand i mennesketilstanden, der det dominerende aspektet ved guddommelig kjærlighet som til slutt leder til forening med Gud (dvs. bevisst realisasjon av Gudstilstanden), manifesteres med den største kraft.

Ut fra dette bør det være klart at den mentale sfæres femte plan er en tilstand av full bevissthet bare om tanker. Mestring av kontrollen og skapelsen av bare tanker er etablert, og det er ingen mestring eller kontroll av følelser av begjær og emosjoner. Men den mentale sfæres sjette plan er en tilstand av full bevissthet om følelser, og slik etableres mestring av kontrollen og skapelsen av følelser, og intet spillerom er igjen for så mye som en eneste tanke til å trenge inn på følelsenes doméne.

Bevissthetens sjette plan er tanke-løst og styrer følelsene i alle Guds grovt- og subtiltbevisste tilstander. Dette mistolkes ofte som mestring av hjertene til alle i Guds grovt- og subtiltbevisste tilstander. Han styrer eller regulerer ikke de såkalte hjertene, men kontrollerer og styrer den andre seksjonen til Sinnet i den mentale sfære som sender ut følelser av emosjoner og begjær.

Kjærligheten til Gud og lengselen etter Hans forening blir virkelig og fullstendig anskueliggjort på bevissthetens sjette plan. Bare når den mentale sfæres sjette plan er transcendert, forsvinner Illusjonen samtidig med at det siste spor av inntrykk forsvinner, og Virkeligheten er realisert.

Den mentaltbevisste Gud i mennesketilstanden på det sjette plan opplever fremdeles dualitet, for Gud i denne bevissthetstilstanden ser Seg Selv som Sinn og ikke som Gud.

Denne opplevelsen av dualitet vedvarer og vedvarer inntil bevissthetens siste involusjon oppnår det syvende bevissthetsplanet. Dette er det siste og syvende stadium i bevissthetens involusjonsprosess når Guds fulle bevissthet i mennesketilstanden nå er helt trukket tilbake og innover, så fullstendig at den nå er festet og fokusert på Ham Selv snarere enn på objektene Han Selv har skapt.

Nå som full bevissthet er blitt fullt involuert, forsvinner de Intethetens objekter helt som tilsynelatende syntes å eksistere, sammen med sine inntrykk.

Med total tilintetgjørelse av inntrykk av Ingentings assosiasjoner blir den inntrykkspregede bevisstheten til Gud i mennesketilstanden spontant transformert til Guds upregede eller inntrykksløse bevissthet, som får Gud i mennesketilstanden til å oppleve en "forsvinning-inn-i" Sin opprinnelige tilstand av absolutt vakuum. Det er ikke annet enn naturlig at den fulle bevissthet, fullt involuert og nå fri fra selv det aller minste spor av noe inntrykk, ikke skulle gi noen annen opplevelse enn opplevelsen av Guds opprinnelige, absolutte vakuumtilstand, som en gang var rådende og som nå oppleves bevisst.

Denne fulle bevisstheten fullt involuert er superbevisstheten eller mahachaitanya. Den ubevisste Gud i den opprinnelige, absolutte vakuumtilstanden er Seg nå fullt bevisst eller superbevisst Sin opprinnelige tilstand som Gud i Hinsides Hinsidestilstanden.

Denne "forsvinning-inn-i" Guds opprinnelige tilstands absolutte vakuum kalles oppnåelsen av det syvende bevissthetsplans fana.

I sufi-terminologien betyr fana "forsvinning-inn-i". Fana har to stadier: fanas første stadium er den bevisste opplevelsen av den absolutte vakuumtilstanden og fanas andre stadium eller fana-fillah er den bevisste opplevelsen av "Jeg er Gud"-tilstanden.

Fana-fillah, det andre stadiet, er Guds Mål i mennesketilstanden hvor Gud i menneskeform, det vil si som menneske, til slutt realiserer "Jeg er Gud"-tilstanden med full bevissthet. Dette er tilstanden av endelig majzoobiyat som sufiene betegner den.

Lenge før fanas første stadium er oppnådd, hadde Gud i mennesketilstanden som menneske full bevissthet om det begrensede ego eller "jeg," sinn, energi, kropp og verden i en vanlig våken tilstand, fordi Guds fulle bevissthet i mennesketilstanden som menneske var direkte fokusert på dem gjennom deres avgrensede inntrykk. Og så snart som bevisstheten til Gud i mennesketilstanden som menneske begynte å involuere, opplevde den involuerte bevisstheten gradvis de seks plan av sub-superbevisstheten gjennom inntrykk som ble samlet og brukt på hvert av de seks plan. Når sub-superbevisstheten var helt involuert, det vil si var helt trukket tilbake innover mot Seg Selv, da oppnådde Gud i mennesketilstanden som menneske superbevissthetens syvende plan, tømt for alle inntrykk. Dette var det siste stadium på veien mot Målet.

Samtidig med bevissthetens fulle involusjon og i det den oppnår superbevissthet blir sinnet endelig fullstendig tilintetgjort og forsvinner én gang for alle og for all tid sammen med alle inntrykk. De falske opplevelsene av det begrensede ego eller "jeg," sinn, energi, kropp og verden blir borte for alltid og forsvinner helt, for alle disse erfaringene var ikke annet enn summen av inntrykk generert ut av Ingenting, som bokstavelig talt betydde ingenting og var ingenting.

Følgelig, når det begrensede ego eller "jeg" forsvinner sammen med sinn, energi, kropp (som representerer lykke) og verdener med alle deres korresponderende parafernalier, erfares spontant en tilstand av absolutt vakuum av bevisstheten, som varer i all evighet når den først er oppnådd. På dette stadiet er Gud i mennesketilstanden som menneske, med full bevissthet som superbevissthet, bare bevisst det absolutte vakuum — bevisstheten er nå festet og fokusert på det "Absolutte Vakuum" selv.

Dette vakuumet er absolutt i sin helhetlighet; alene vakuum hersker, og der er et fullstendig fravær av Ingenting så vel som av Alt. Dette kalles derfor det "Guddommelige, Absolutte Vakuum," og det er ikke født av Illusjonen, men det er født av Virkeligheten.

Denne tilstanden av guddommelig vakuum hersker akkurat i det øyeblikk da Ingenting blir borte eller forsvinner og akkurat i øyeblikket før Altet fyller vakuumet for å gi bevisst erfaring av "Jeg er Gud"-tilstandens virkelighet.

Dette er fanas første stadium hvor alt som er av Ingenting, forsvinner helt og der superbevisstheten er fokusert bare på det absolutte vakuum som nå hersker, slik det hersker i all evighet i Guds opprinnelige Gud-Er-tilstand i Guds opprinnelige, guddommelige dype søvn.

På fanas første stadium er derfor Guds bevissthet i mennesketilstanden som menneske ikke om det begrensede selv eller ego eller "jeg," sinn, energi, kropp og verdener, heller ikke er bevisstheten om Gud eller det ubegrensede Selv eller Ego eller "Jeg," det universelle sinn, ubegrenset energi, den universelle kropp eller universene; for på dette første stadium av fana hersker bare bevisstheten om det absolutte vakuum. Dette vakuumet er også guddommelig; det er ikke av Illusjon, men det er av Virkeligheten. På dette første stadium av fana erfarer Guds superbevissthet i mennesketilstanden som menneske å "forsvinne-inn-i" den opprinnelige Gud-Er-tilstandens absolutte vakuumtilstand, og har nå derfor bevissthet kun om det absolutte vakuum.

Som allerede nevnt blir denne samme absolutte vakuumtilstanden også etablert i det normale menneskets daglige dype søvntilstand der det begrensede ego eller "jeg," sinn, energi, kropp og verdener også forsvinner og den opparbeidede bevissthet ligger i dvale.

Den eneste forskjellen, som virkelig utgjør en verden av forskjeller, mellom vakuumtilstanden i menneskets daglige dype søvntilstand og erfaringen av det absolutte vakuum på fanas første stadium, er at selv om det samme vakuum også etableres i fana, ligger likevel ikke bevisstheten lenger i dvale i fana. På dette stadiet er den en fullt og helt utviklet moden bevissthet som faktisk opplever denne selvsamme absolutte vakuumtilstanden som er Guds opprinnelige tilstand.

Erfaringen av fanas første stadium er erfaringen av nirvana-tilstanden.

Nirvana er den tilstanden hvor Gud tilsynelatende "Ikke Er." Dette er den eneste tilstanden der "Gud Ikke Er" og "Bevissthet Er." Denne erfaringen av fanas første stadium er hva Buddha vektla, men senere ble det mistolket dithen at Buddha hadde lagt vekt på at det ikke fantes noen Gud. Virkeligheten er imidlertid at Gud Er; men i den absolutte vakuumtilstanden i første stadium av fana gjenstår bare bevisstheten som erfarer det absolutte vakuum.

Siden det aldri kan skje at Gud ikke eksisterer, er det Gud som i nirvana-tilstanden spiller rollen som selve bevisstheten, den bevisstheten som noen ganger benevnes superbevissthet eller mahachaitanya.

Fanas annet stadium følger denne nirvana-tilstanden, og "Jeg er Gud"-tilstanden erfares bevisst.

Det er imidlertid bare i noen tilfeller at det første stadium av fana umiddelbart etterfølges av fanas annet stadium kalt "fana-fillah", hvor det tilintetgjorte falske og begrensede ego eller "jeg" erstattes av det virkelige og uendelige, ubegrensede "Jeg" som superbevisstheten nå automatisk fokuseres på. Samtidig fylles det absolutte vakuum automatisk med opplevelsen av Uendeligheten.

Guds superbevissthet i mennesketilstanden som menneske, nå festet og fokusert på det ubegrensede "Jeg," identifiserer spontant mennesket med den Uendelige Gud. Samtidig med identifikasjonen erfarer den Uendelige Guds superbevissthet "Jeg er Gud"-tilstanden. Dette er Målet.

Oppnåelsen av målet er å oppnå nirvikalpa samadhi¹⁰ .

Akkurat slik mennesket faller i søvn hver natt og må våkne opp hver dag i menneskets tilstand, slik er det også at når en faller i guddommelig søvn, må en våkne opp i det Guddommelige. På samme måte er fanas første stadium den dype søvntilstanden med full bevissthet og fanas annet stadium som er fana-fillah, er tilstanden av oppvåkning i Gud som Gud.

Når fanas første stadium umiddelbart etterfølges av det annet stadiums fana-fillah (Tillegg 20), kommer noen ganger bevisstheten om det begrensede "jeg," "selv," sinn, energi, kropp og verdener ikke tilbake; men bevisstheten, nå som superbevissthet, om det ubegrensede "Jeg" eksisterer bare som identifisert med det universelle Selv, Gud. Superbevisstheten erfarer nå "Jeg er Gud"-tilstanden, eller "Aham Brahmasmi"- eller "Anal Haqq"-tilstanden. Dette er erfaringen av nirvikalpa samadhi, og derved menes "Utvilsomt er Jeg Gud." Dette erfares fordi i fana-fillah smelter atma bevisst og fullstendig inn i Paramatma, eller i fana-fillah oppnår sjelen fullstendig forening med Oversjelen.

Denne erfaringen er Målet, og det ble oppnådd bare etter at evolusjonen av bevisstheten, latent i Ingenting, fant sted da det latente avgrensede Ingenting manifesterte seg som Uendelig Intethet. Mens den uendelig filtret seg inn på Intethetens område, erfarte den evoluerte bevisstheten denne falske og avgrensede Intetheten som virkelig og uendelig. Til slutt, når denne bevisstheten involuerte, kunne den gradvis erfare den uendelig falske Intethetens uendelige falskhet og omsider realisere Gud-den-Uendeliges uendelige virkelighet som Altet hinsides tvil og hinsides begrensninger, og som evig eksistens i fana-fillahs "Jeg er Gud"-tilstand.

Dette fana-fillah er Målet hvor "Jeg er Gud"-tilstanden erfares, for eksempel av de personene som kalles "Majzoober" (en som er overmannet av Gud, eller en som Gud kontrollerer). Disse personene er også kjent som "Brahmi Booter". I denne tilstanden opplever en konstant, kontinuerlig og bevisst "Jeg er Gud"-tilstanden i kombinasjon med den kontinuerlige og bevisste erfaring av Guds uendelige trio-natur, sat-chit-anand (dvs. uendelig makt, uendelig viten og uendelig salighet), som sin egen uendelige natur.

Slik har det seg at den selvbevisste Gud i mennesketilstanden som menneske på det syvende plan nå er Seg Selvet helt bevisst som uendelig og evig. Nå er Han Seg også helt bevisst kilden til energi og sinn som ikke var annet enn de avgrensede aspektene ved Hans egen uendelige makt og uendelige viten som Han erfarer nå mens Han er i uavbrutt salighet.

I sitt strev etter å oppnå Selvbevissthet samlet og erfarte den udelelige, evige Gud — uten bevissthet om Sin uendelige tilstand — utallige ulike inntrykk mens Han hele tiden assosierte Seg med avgrensede og flyktige eksistenser og foldet ut den grove, subtile og mentale verden mens Han evoluerte grov bevissthet om den grove verden og mens Han involuerte bevissthet om den subtile og mentale verdens subtile og mentale plan. Den endelige involusjon av Guds bevissthet kulminerte i bevisst realisering av Hans Selv i Hans uendelige tilstand.

Følgelig, når Guds bevissthet oppnådde bevissthet om Selvet og erfarte uendelig makt, viten og salighet, realiserte Gud at Han eksisterer for all evighet i uendelig salighet og at i løpet av hele Sitt strev etter å oppnå Selvbevissthet var alle inntrykkene, erfaringene og assosiasjonene og dissosiasjonene av de grove, subtile og mentale kropper og verdener kun av Ingenting og var ikke annet enn tomme drømmer. Han realiserte også at identifiseringen med grove kropper, skapninger og menneskelige vesener og alle erfaringer av de tre verdener og de seks planene med alle deres parafernalier fikk sine relative eksistenser opprettholdt og bevart så lenge Hans bevissthet var umoden. Modenhet ble bare oppnådd på det syvende plan når bevisstheten var helt involuert. Dette fikk Gud til å realisere Sitt Selv og gjorde at Gud ble Seg Sin Gudsrealisering fullt bevisst. Med andre ord ble Guds egen uendelige tilstand bevisst realisert av Gud Selv når Han oppnådde "Jeg er Gud"-tilstanden¹¹ .

Med andre ord går Gud først gjennom tilblivelsesprosessen i det grove; det vil si, i det grove blir Gud anna bhuvans (den grove sfæres) kropp. Så, i den subtile sfære, blir Han pran bhuvans (den subtile sfæres) energi. Så, i det mentale, blir Han mano bhuvans (den mentale sfæres) sinn. Hinsides dette, i vidnyan, blir Gud Gud — det som Han var og er og alltid vil være. Derfor glemmer Gud Som opprinnelig var ubevisst, nå selve glemselen¹² og får det virkelige og endegyldige svar på Sitt opprinnelige første Ord, "Hvem er Jeg?" som "Jeg er Gud." Slik blir Gud i de grove, subtile og mentale sfærer faktisk til det Han i virkeligheten ikke er; og i vidnyan blir Han faktisk til det Han virkelig er. Opprinnelig var Gud Gud, nå har Gud blitt Gud.

Nettopp fordi Gud etter å ha "forsvunnet-inn-i" Sin opprinnelige absolutte vakuumtilstand på fanas første stadium, realiserer Sin egen uendelige "Jeg er Gud"-tilstand på fanas annet stadium, er det denne fana (dvs. fana-fillah) som blir og er målet.

Oppnåelsen av dette målet betyr slutten på den Første Guddommelige Reise som begynte med gnosis og som etter å ha krysset alle bevissthetsplan, endte i deifisering.

Fanas annet stadium er deifikasjon som betyr at mennesket er blitt Gud. Nå er mennesket Gud og erfarer Guds viten, Guds makt og Guds salighet; men dette er fremdeles ikke "Fullkommenhet" selv om det er målet. På fanas annet stadium, eller fana-fillah, som er enden på den første guddommelige reisen, har mennesket trådt inn i Gud og har således blitt Gud, men han har fremdeles ikke trådt inn i Guds liv. Mennesket ved den første guddommelige reisens slutt realiserer ganske enkelt at han er Gud og erfarer ganske enkelt "Jeg er Gud"-tilstanden sammen med erfaringene av uendelig makt, viten og salighet, og nyter den uendelige salighetens tilstand.

Etter at målet er oppnådd ved den første guddommelige reisens ende, kan — men dog meget sjeldent — Gud som menneske, nå i Gudstilstanden, forlate den evige salighet og komme ned til normal bevissthet fra den superbevisste "Jeg er Gud"-tilstanden og begynne å oppleve baqa-tilstanden, og altså tre inn i den Annen Guddommelige Reise.

I sufi-terminologien betyr "baqa" "ha-sin-bolig-i." (Tillegg 21)

Å komme ned til normal bevissthet fra "Jeg er Gud"-tilstandens superbevissthet og erfare Guds "ha-sin-bolig-i"tilstand vil innebære å bli etablert i selve Guds liv. I baqa blir således Guds liv etablert i et menneske. Dette betyr at i baqa etablerer mennesket seg bevisst som Gud. Denne bevisstheten kalles "sulukiyat" eller den normale bevisstheten av å være "etablert i Guds liv." Forskjellig fra denne er Majzoobiyat eller "bli druknet eller absorbert av uendelig salighet" i "Jeg er Gud"-tilstanden. Følgelig blir Gud som menneske i baqa-tilstanden kalt en virkelig "Salik" i sufi-terminologien. Denne Virkeligheten og Guddommelighetens baqa kalles "baqa-billah". I Vedanta er den kjent som "atmapratisthapana".

Ikke bare opplever Saliken uendelig makt og uendelig viten mens Han er i uendelig salighet som i majzoobyat, men siden Han nå er Saliken, akkumulerer Han bevisst all uendelig makt, uendelig viten og uendelig salighet mens Han etableres i Guds liv med Sin sulukiyats normale bevissthet.

Men før den endelige og virkelige "forsvinning-inn-i" den siste fana-fillahs virkelighet med helt modnet full bevissthet, og før etableringen i Guddommelighetens siste baqa-billah, er det generelt sett i Illusjonens forstand like mange individualiserte opplevelser av fana-baqa som det er forskjellige og utallige arter og livstilstander i Skaperverket.

Ikke desto mindre vil tre grunnleggende typer av fana-baqa inkludere alle individualiserte erfaringer av fana-baqa.

Den første av disse grunnleggende typene er den rudimentære. Denne typen er det fenomenelle, falske livs fana-baqa i Illusjonen som erfares av alle som daglig "forsvinner-inn-i" fana og oppnår baqa for å "ha-sin-bolig-i" Illusjonen hver dag. Denne rudimentære fana-baqa fra det ordinære, fenomenelle, falske liv er satt sammen av den ordinære dype søvntilstanden og den ordinære våkne tilstanden.

Som tidligere nevnt er det slik at selv når man med alle Illusjonens inntrykk "forsvinner-inn-i" dyp søvn, etableres den samme opprinnelige guddommelige Gud-Er-tilstandens absolutte vakuum der aldri noe noensinne eksisterte og der aldri noe noensinne eksisterer bortsett fra den ene og uendelige Virkelighet som Alt, det som kalles Guds Uendelighet i Hans Gud Er-tilstand. Når Illusjonens inntrykk som man faller i søvn med, våkner opp, har man i våken tilstand sin bolig i selve Illusjonen og etablerer sitt dagligliv i Illusjonen.

Følgelig, i dagliglivet når man faller i dyp søvn, etableres altså fana når man hver dag "forsvinner-inn-i" Guds opprinnelige tilstand uten bevissthet. Og når man våkner opp hver dag, oppnås baqa for å kunne "ha-sin-bolig-i" Illusjonens hverdagsliv så lenge som dyp søvn ikke overmanner og på nytt trekker en inn i den daglige fana-tilstanden som er den Enes opprinnelige, guddommelige absolutte vakuumtilstand.

Fana-baqas annen type tilhører planene på Stien mot oppnåelsen av målet og skiller seg fra den rudimentære typen som tilhører det ordinære fenomenelle, falske liv i Illusjonen, selv om denne planenes annen type fana-baqa også er illusjon.

På hvert plan fra og med det første og gjennom alle stiens seks plan blir den fulle bevisstheten som er evoluert, gradvis trukket tilbake innover eller involuert. Derfor er planenes fana-baqa i overensstemmelse med de inntrykkene som den involuerende bevisstheten er preget av, og skiller seg altså fra den første typen rudimentær fana-baqa som tilhører den inntrykkspregede bevisstheten som er fullt evoluert eller fremdeles i gang med evolusjonsprosessen.

Hvert plan på stien henimot målet fana-fillah har sin fana-baqa mens den fullt evoluerte bevisstheten gradvis involueres i overensstemmelse med dens videre progresjon gjennom planene.

Men den generaliserte betydning av sufi-betegnelsen "fana" er "forsvinnen-inn-i" den opprinnelige Gud-Er-tilstandens absolutte vakuum. Derfor spiller det slett ingen rolle om fanaen er av den rudimentære typen fra det vanlige fenomenelle, falske liv eller av den andre typen fra planene på stien. I begge typene er fanaen ("forsvinnen-inn-i") fundamentalt den samme, for i begge tilfelle vil den inntrykkspregede bevisstheten hver dag "forsvinne-inn-i" den samme tilstanden av absolutt vakuum når den faller i dyp søvn uten hensyn til alle forskjellene mellom Illusjonens inntrykkstyper.

Selv om fanaen alltid er den samme i både den evoluerende bevisstheten og i den involuerende bevisstheten, er det dog den type inntrykk av Illusjonen som bevisstheten blir preget av mens den har sin bolig i Illusjonen i den våkne tilstanden, som virkelig har betydning og som skaper skillet når det "forsvinnes-inn-i" den dype søvntilstanden eller fana-tilstanden.

For eksempel vil et dyr eller et vesens fana i den dype søvntilstanden som "forsvinner-inn-i" det absolutte vakuum med sine egne særegne inntrykk av Illusjonen, skille seg fullstendig fra et menneskes fana i den dype søvntilstanden som "forsvinner-inn-i" det absolutte vakuum med sine egne særegne inntrykk av Illusjonen. Likeledes vil inntrykkene av Illusjonen hos et vanlig menneske være ganske annerledes enn inntrykkene av Illusjonen hos et menneske på stiens plan.

Selv om de forskjellige typer fana alltid forblir som fana, blir likevel under alle omstendigheter de forskjellige inntrykkene som individets bevissthet i den våkne tilstands baqa er preget av, opphav til den individualiserte fana til alle og enhver av Skaperverkets arter og livstilstander

I kontrast til dette er det slik at når det individualiserte livs baqa oppnås i våken tilstand etter den dype søvntilstandens fana, etablerer baqaen, som i sufi-terminologien betyr "ha-sin-bolig-i," Illusjonens individualiserte hverdagsliv i Illusjonen i henhold til de fremherskende inntrykkene det individualiserte livet har "forsvunnet-inn-i" den dype søvntilstanden med fra Illusjonens mangfoldighet av inntrykk i dens tilstand av individualisert fana. I seg selv skiller enhver individualisert baqa seg fra enhver annen baqa, for når denne individualiserte baqa oppnås i våken tilstand, har inntrykkene fra hvert enkelt individualiserte livs inntrykkspregede bevissthet alene ansvaret for å etablere Illusjonens individualiserte liv i Illusjonen.

Derfor er det slik at Illusjonens fana i den dype søvntilstanden usvikelig og regelmessig følges av Illusjonens baqa i den våkne tilstanden, som i sin tur fortaper seg i den uunngåelige fana bare for å alternere og reetablere igjen og igjen — dag etter dag, år etter år, liv etter liv — uten hensyn til om denne fana eller baqa tilhører det vanlige fenomenelle liv eller planene på Stien. Den er aldri stabil så lenge den er Illusjonens.

Så lenge individualisert liv ikke virkelig og endelig "forsvinner-inn-i" Virkelighetens fana-fillah og blir etablert i Guddommelighetens permanente baqa-billah, er det innlysende at det må finnes utallige og forskjellige typer og grupper av Illusjonens fana-baqa i overensstemmelse med de standhaftige inntrykkene som konsekvent inntrykkspreger både den evoluerende og den involuerende bevisstheten til individualisert liv i baqa.

Også på hvert plan, fra den involuerende bevissthetens første til og med dens sjette plan, må det finnes en spesifikk type baqa for hvert enkelt av de seks plan i henhold til Illusjonens spesifikke inntrykk på hvert enkelt plan.

Når et menneske sies å være på det første plan, begynner hans helt evoluerte bevissthet å involuere og hans fulle bevissthet er fokusert på den subtile sfæres første plan fordi det første plans inntrykk som konsekvent preger hans involuerende bevissthet, får ham til å ta bolig på det første plan og leder ham til å erfare dette planets illusjon. Selv om den grove kroppen til mennesket på det første plan er nøyaktig lik den grove kroppen til et menneske som ikke er på det første plan, og selv om mennesket på det første plan sover og våkner opp som ethvert vanlig menneske i hverdagens fenomenelle, falske liv, vil han fordi hans involuerende bevissthet er direkte fokusert på det første plan, "forsvinne-inn-i" det første plans fanas dype søvntilstand med inntrykkene til det første plans illusjon og vil daglig våkne opp for å etablere seg i det første planets baqa for å "ha-sin-bolig-i" det første plan og for å oppleve dette planets inntrykk.

Forskjellen mellom fana-baqaen til det mennesket som trer inn på stiens plan og et menneske som ikke er på stiens plan, er at den førstnevnte kan sammenlignes med et menneske som etter å ha bodd mange år på ett bestemt sted, bryter alle sine tidligere forbindelser og begir seg ut på en tur verden rundt og reiser fra det ene stedet til det andre og krysser kontinenter, det ene etter det andre. Selv om dette mennesket vil sovne hver dag og våkne igjen neste dag slik han hadde for vane å gjøre på sitt første tilholdssted, vil han nå i løpet av sin reise verden rundt "forsvinne-inn-i" dyp søvn og selvfølgelig våkne opp igjen med de dominerende inntrykkene fra hans helt annerledes omgivelser og nye opplevelser. (Tillegg 22)

Kort sagt, han som trer inn på den involuerende bevissthetens første plan, vil etterhvert erfare dette første planet fullt og helt. Dette mennesket, som er i ferd med å etablere seg på det første plan, etablerer sitt liv i denne "sin egen verden," og derfor sover han på dette planet og våkner likeledes opp på dette planet hver dag. På nøyaktig samme måte vil alle andre individualiserte bevisstheter på alle andre plan "forsvinne-inn-i" disse spesielle plans fana bare for å våkne opp på de samme plan og etablere baqas hverdagsliv på disse spesielle plan.

Ikke desto mindre er fana-baqaen til hvert av stiens plan i bunn og grunn av samme type, fordi den bare gjelder bevissthet som er i ferd med gradvis å involuere, og ikke bevissthet som evoluerer eller er evoluert. Hvilke ulikheter det enn finnes som kan differensiere det ene planets fana-baqa fra det andre planets, ville det bare være slike som ville eksistert mellom to menn som bor på to forskjellige kontinenter på den samme klode og har sine egne individuelle inntrykk fra den delen av kloden de selv bor på. Mannen i Amerika har sine egne inntrykk og relative erfaringer fra sitt individualiserte liv, det samme gjelder for mannen i Asia som har sine egne inntrykk og erfaringer relatert til dette kontinentet som er helt ulikt Amerika.

Men den fundamentale kjensgjerning er fremdeles at begge disse mennene lever på den samme kloden. På tross av de enorme forskjellene mellom disse mennenes inntrykk og følgelig mellom deres respektive erfaringer er det likevel slik at når de sover, "forsvinner" de begge "inn-i" dyp søvn. Og dersom den ene sover i fløyelsseng og den andre i en høystakk, spiller det ingen rolle så lenge begge kan nyte den samme dype søvntilstanden. Når de våkner opp, kan begge på samme måte leve sine individualiserte liv i illusjonen på den samme kloden uten hensyn til forskjellen mellom de inntrykkene de har og dermed også mellom deres erfaringer, på grunn av at de lever på forskjellige kontinent. Altså er fana-baqaene på stiens alle plan på ingen måte fundamentalt forskjellige selv om hvert eneste enkeltplan har sin egen fana og baqa når individualisert liv på disse planene tas i betraktning.

Akkurat slik den første rudimentære type fana og baqa inkluderer alle de individualiserte fanaene og baqaene hos hunder, hester, kameler, elefanter og hos alle skapninger og mennesker som lever illusjonens fenomenelle falske liv i den grove verden, slik inkluderer også den annen type fana og baqa på stiens plan alle individualiserte fana-baqaer hos alle og enhver på alle plan fra det første og til og med det sjette plan i de illusoriske subtile og mentale verdener.

Når et menneske på et bestempt plan med en gradvis involuerende bevissthet blir fullstendig omtåket av dette planets besnærende opplevelser, sies han å være en majzoob¹³ fra dette bestemte planet. En slik majzoob er fullstendig absorbert og overveldet av de inntrykkene av Illusjonen på dette bestemte planet som konsekvent preger hans bevissthet. Selv i våken tilstand oppfører dette bestemte planets majzoob seg som om han var helt beruset av og druknet i planets trolldom. Et slik menneske er kjent som en "mast," og med det menes at mennesket er "Gudsberuset."

Hvis på den annen side et menneske på et bestemt plan ikke blir oppslukt og overveldet av de fascinerende opplevelsene på planet, men hele tiden opprettholder sin likevekt mens hans involuerende bevissthet uavlatelig blir inntrykkspreget av Illusjonens inntrykk på dette planet, da sies han å være en "salik" fra dette spesielle planet¹⁴ . En slik salik oppfører seg utenfra sett som et svært vanlig verdslig menneske selv om hans bevissthet involuerer mer og mer, og han er fullstendig dissosiert fra den grove verden når det gjelder sin bevissthet som er helt fokusert på dette bestemte planet. Hvert enkelt plans sulukiyat og masti er forskjellige.

Det forekommer imidlertid visse tilfeller når et menneske på et bestemt plan noen ganger er fullstendig druknet i eller absorbert av besnærelsen ved dette planets erfaringer og oppfører seg som en majzoob, mens han andre ganger gjenvinner sin likevekt og oppfører seg som en vanlig, normal salik fra planet. Et slikt menneske på et plan sies å være en majzoob-salik fra planet hvis hans fremherskende oppførsel er en majzoobs, og en salik-majzoob hvis hans fremherskende oppførsel er en saliks. En slik tilstand i Illusjonen kan sammenlignes med turiya avastha ved den Guddommelige Korsvei i Virkeligheten.

Den tredje type fana-baqa tilhører det syvende plan i bevissthetens siste involusjon og er Virkelighetens virkelige fana-fillah og Guddommelighetens virkelige baqa-billah. Når det individualiserte livs inntrykkspregede bevissthet er totalt og endelig lettet for alle Illusjonens inntrykk og når dette ubebyrdede og inntrykksløse individualiserte Selv bevisst "forsvinner-inn-i" det opprinnelige, guddommelige absolutte vakuum for å oppnå fana-fillah eller "Jeg er Gud"-tilstanden, er målet endelig nådd. Dette er det virkelige majzoobiyats tilstand. (Tillegg 23)

Den eneste men uendelige forskjellen mellom fanaene til alle de forskjellige individualiserte arter og tilstander av illusorisk liv og det guddommelige livs siste og virkelige fana, er at i de førstnevnte er bevisstheten lik null og i den sistnevnte hersker full bevissthet.

Etter fana-fillahs tilstand blir baqa-billahs tilstand etablert av enkelte individualiserte Selv for å leve Guds liv som "Menneskegud" på jorden. En slik "Menneskegud" lever på én og samme tid i alle livets tilstander og på alle plan menneskets liv i Illusjonen — og kjenner Illusjonen som Illusjon — og Guds i Virkeligheten. Dette er det virkelige sulukiyats tilstand.

Etter å ha oppnådd fana-fillahs-tilstand og før etableringen av baqa-billahs-tilstand, finnes det også en tilstand av turiya avastha ved den Guddommelige Korsveien mellom fana-fillah og baqa-billah. I denne tilstanden finnes noen ganger erfaringen av fana-fillahs virkelige majzoobiyat og andre ganger erfaringen av baqa-billahs virkelige sulukiyat. Dette er tilstanden til den virkelige Majzoob-Salik eller Salik-Majzoob alt etter omstendighetene. Bevisstheten til det falske begrensede "jeg" som var der før fana, ble modent gjennom involusjonsprosessen, og det begrensede falske "jeg" ble erstattet av det virkelige ubegrensede "Jeg" i fana-fillah. I baqa-billah er nå denne modne bevisstheten igjen fokusert på "Jeget" som det virkelige ubegrensede "Jeg," på sinnet som Universelt Sinn, på energien som ubegrenset Energi og på kroppen som den Universelle Kropp, kalt "mahakarana sharir." Her må det bemerkes en viktig kjensgjerning: i baqa-billahs-tilstand er den samme bevisstheten samtidig også fokusert og festet på det begrensede "jeg," sinn, energi og kropp, hvorfor Saliken kontinuerlig erfarer det falske som falskhet med det falske og det Virkelige som Virkelighet med det Virkelige.

Som en konsekvens av dette erfarer den samme bevisstheten i Guds tilstand av baqa-billah samtidig de duale erfaringene av "Jeg er Gud" og "jeg er menneske." Sammen med denne duale erfaringen erfarer den samme bevisstheten også spontant uten avbrudd Guds uendelige viten, makt og salighet sammen med erfaringen av menneskehetens svakheter og lidelser.

Av dette følger at i Guds tilstand av baqa-billah etablerer Gud i form av et vanlig menneske Seg Selv i Sitt guddommelige liv, eller mennesket "tar-bolig-i" Guds liv.

Kort sagt er baqa-billah den av Guds tilstander der å "ta-bolig-i" eller etablere seg i Gud erfares av de som defineres som "Saliker" eller "Jivamuktaer." (Tillegg 24), (Tillegg 25) Saliken erfarer kontinuerlig og bevisst den duale erfaringen av "Jeg er Gud"-tilstanden og "jeg er menneske"-tilstanden simultant og akkumulerer uendelig viten, makt og salighet mens Han simultant erfarer menneskets svakheter og lidelser, og Han vet at deres falskhet er basert på manifestasjonen av det avgrensede Ingenting som manifesterer ut av Hans egen tilstand som Alt og Uendelig.

I baqa-billah, med livet til Gud-i-mennesket etablert, erfarer mennesket som Gud sahaj samadhi. Dette betyr at mennesket som Gud simultant og uten den minste anstrengelse, kontinuerlig og automatisk, har den duale erfaringen av Gud og av menneske. Dette er Fullkommenhets-tilstanden.

Fullkommenhet fører generelt med seg fornemmelsen av den høyeste grad eller mest ekstreme type oppnåelse, og Fullkommenhet som Fullkommenhet kan ikke bli mer fullkommen. Men når begrepet "Fullkommenhet" brukes om Guddommelighet, finnes det tre typer Fullkommenhet i baqa-billahs-tilstand av sulukiyat:
 

Den første typen er kjent som "Kamil" — Den Fullkomne Ene.
Den andre typen er kjent som "Akmal" — Den Mest Fullkomne Ene.
Den tredje typen er kjent som "Mukammil" — Den Aller Mest Fullkomne Ene.

Det finnes absolutt forskjell overhodet i deres kontinuerlige og bevisste erfaring av den evige Virkelighet, men sammenligningsgradene som er knyttet til fullkommenhet, skyldes forskjellen i funksjonen til "Fullkommenhetens" embeter. På grunn av forskjeller i funksjon knyttes altså forskjellige attributter til hver type Fullkommenhet.

Kamilen kan spontant gi bevisst erfaring av Gudsrealisasjonen til bare ett menneske og gjøre bare dette mennesket lik seg selv i evig erfaring av Virkeligheten. Akmalen kan gjøre mange lik seg selv i erfaring; mens derimot Mukammilen kan gjøre ikke bare så mange som helst, til og med alle i Skaperverket¹⁵ , lik seg selv i erfaringen av den evige Virkelighet, han også spontant skjenke så mange som helst transfigurasjon av deres fysiske kropper og til og med få deres fysikk til å fremstå og leve og erfare likt med hans egen fysiske kropp i den grove verden i tillegg til å gi dem den evig bevisste erfaring av Virkeligheten.

Baqa-billah er enden på den annen guddommelige reise. Mellom tilstandene fana-fillah og baqa-billah ved den Guddommelige Korsvei (muqam-e-furutat) finnes tilstanden turiya avastha (fana-ma-al-baqa).

Turiya avastha er den tilstanden der superbevisstheten noen ganger gir erfaringen av "Jeg er Gud"-tilstanden og der superbevisstheten noen ganger gir erfaringen av den normale bevissthets "jeg er menneske"-tilstand.

Denne tilstanden erfares av de som kalles "Majzoob-Saliker" eller "Paramhansaer" og som i denne tilstanden av turiya avastha noen ganger erfarer bevisst som "Jeg er min egen Gud" og noen ganger erfarer bevisst som "jeg er min egen skapning."

Ved den Guddommelige Korsveien mellom slutten på den første og begynnelsen på den annen guddommelige reise erfares de skiftende guddommelige erfaringene av "guddommelig" og "menneskelig" vekselsvis inntil fana-fillahs "Jeg er Gud"-tilstand gradvis blir etablert i baqa-billahs-tilstand hvor Gudstilstanden "har-bolig-i" er etablert og hvor mennesket som Gud simultant, uten den minste anstrengelse, automatisk gjennomgår den duale erfaringen av å være Gud og menneske på én og samme gang.

Så snart den Guddommelige Korsveien er krysset, blir fana-fillahs majzoobiyat etablert som sulukiyat i baqa-billah. Majzoobiyatets Majzoob kunne bare bevisst erfare uendelig viten og makt mens han var druknet¹⁶ i uendelig salighet. Men Sulukiyatets Salik ikke bare erfarer bevisst, han akkumulerer også bevisst uendelig makt, viten og salighet selv om han ikke bruker disse uendelige aspektene for andres skyld, slik qutubiyats Qutuber gjør.

Slutten på den annen guddommelige reise leder til den tredje guddommelige reise som er qutubiyats-tilstand, der det å leve Guds liv faktisk erfares av de som betegnes som "Qutuber," "Sadguruer" eller "Fullkomne Mestere."

Qutubiyats-tilstand som følger etter baqa-billahs sulukiyat, er der mennesket som Gud, etablert i Guds liv i baqa-billah, nå begynner å leve Guds liv i qutubiyats-tilstand som en Qutub eller Sadguru. Nå ikke bare erfarer han bevisst som i fana-fillahs-tilstand og akkumulerer bevisst som i baqa-billahs-tilstand uendelig viten, makt og salighet, men bruker disse uendelige aspektene i denne tilstanden av qutubiyat til hjelp for de som fremdeles er i Illusjonen. En slik Menneskegud i qutubiyats-tilstand kalles en Fullkommen Mester (Tillegg 26) som, som menneske, ikke bare har blitt Gud og etablert seg i Gud, men som lever Guds liv som Guds individuelle representant i Illusjonen.

Den duale rollen "Jeg er Gud" og "jeg er menneske" som ble etablert i baqa-billah, blir nå ikke bare erfart simultant, den leves ut i qutubiyats-tilstand; og Menneskeguden (Qutub, Sadguru eller Fullkommen Mester) lever nå samtidig Guds liv og et menneskes liv med Gudstilstandens hele styrke av uendelig viten, makt og salighet i kombinasjon med mennesketilstandens svakheter og lidelser.

Ved den tredje reisens slutt lever ikke de Fullkomne Mestere bare en dual rolle og demonstrerer styrke og svakhet samtidig, men de anvender også samtidig denne demonstrasjonen av uendelig styrke gjennom uendelig viten, makt og salighet og av uendelig svakhet gjennom uendelig lidelse for de som er i uvitenhet og som fremdeles betrakter den falske, avgrensede Illusjonen som uendelig og virkelig. I motsetning til i denne tilstanden erfarer Gud i baqa-billahs-tilstand kontinuerlig Sin Guddommelighet samtidig med den kontinuerlige og konstante erfaringen av Sin menneskelighet; og likevel kan Han ikke bruke denne uendelige viten, makt og salighet, og heller ikke kan Han anvende Sin uendelige svakhet og lidelse for de som er i uvitenhet, fordi Gud ikke lever Guds liv i denne tilstanden slik Han gjør i qutubiyats-tilstand.

Det er svært, svært sjeldent og det er bare for de svært, svært få å begynne og avslutte sin tredje guddommelige reise i Qutub- eller Sadguru-tilstanden. I denne tilstanden lever nå mennesket som Gud Guds liv. Nå bruker Han den uendelige viten, makt og salighet Han erfarer. Han er den "Gud og menneske" eller Menneskegud som har brakt den Ene udelelige eksistens ned til de Mange. Han er den Menneskegud som brakte Uavhengig Virkelighet ned til Illusjonen og kontrollerer Illusjonen fra Sin Hinsidestilstands guddommelige embete vidnyan bhumika eller muqam-e-Muhammadi. (Tillegg 27)

Selve livet til denne Menneskeguden eller Fullkomne Mesteren er sahaj samadhi. En slik Fullkommen Mester er på én og samme tid simultant i alle univers og i alle verdener, på alle nivåer og på alle plan der han lever "den Ene og Altets" liv. Hans liv er også det å leve på bestemte nivåer og på bestemte plan som hver enkelt skapning, og som et individ på det bestemte nivået og på det spesifikke planet. På samme tid mens Han lever Guds liv, lever Han menneskets liv på denne jord¹⁷ .

I denne tilstanden av qutubiyat kan det sies at Gud overlapper Guddom, noe som betyr at Guds bevissthet etter at den har gjennomstrømmet alt likevel forblir uendelig, ubegrenset og uinnskrenket i denne Guds Hinsidestilstand mens den forblir Guds Hinsides Hinsidestilstand evig bevisst.

Den fjerde guddommelige reise henger sammen med at Qutubens kropp (sharir) forlates.

Selv etter at han har forlatt sin kropp, forblir Qutuben i all evighet Gud den Uendelige, bevisst og individuelt; og den udelelige og individuelle "Jeg er Gud"-tilstanden i fana-fillahs-tilstand som er målet, erfares fra evighet til evighet. Det vil si at selv etter at kroppen eller menneskeformen er forlatt på den fjerde guddommelige reisen, bibeholdes erfaringen av bevisst, uendelig, udelelig individualitet i all evighet som "Jeg er Gud," Alt, uendelig og grenseløs, "Én uten en annen."

Likeledes blir naturligvis Gud utspilt i baqa-billahs-tilstand hvor bevissthetens tilsynelatende duale rolle av "Jeg er Gud" og "jeg er menneske" manifesteres inntil Illusjonens kappe, ikledd bevisst og med vitende og vilje, forlates. Det vil si at når menneskeformen eller kroppen forlates, beholdes erfaringen av bevisst, uendelig, udelelig individualitet i all evighet som "Jeg er Gud," Alt, uendelig og uinnskrenket, "Én uten en annen."

Gud er evig, uendelig og alt-gjennomstrømmende Eksistens. Siden Gud i all evighet er uendelig eksistens, følger det at det finnes et uendelig antall Guds tilstander, uendelig og i all evighet eksisterende. Men i bunn og grunn finnes det bare to Gudstilstander: den opprinnelige tilstand og den endelige tilstand.

Den opprinnelige tilstand er Guds Hinsides Hinsidestilstand der Gud i all evighet "Er" og bevisstheten "Ikke Er." Den endelige tilstand er Guds Hinsidestilstand der bevisstheten i all evighet "Er" om Hinsides Hinsidestilstandens "Gud Er"-tilstand.

Den samme eksistens som Gud hersker i all evighet, enten det er som Guds Hinsides Hinsidestilstand eller som Guds Hinsidestilstand. Den eneste forskjellen er i bevissthet. I Guds Hinsidestilstand realiserer Eksistensen bevisst Seg Selv som eksisterende i all evighet som Hinsides Hinsidestilstandens Gud-Er.

Derfor er det guddommelige målet å realisere "Jeg er Gud"-tilstanden der Eksistensen bevisst realiserer Seg Selv som i all evighet eksisterende som Hinsides Hinsidestilstandens Gud-Er. Dette er Virkeligheten, og den bevisste realiseringen av denne Virkeligheten bibeholdes i all evighet når den først er oppnådd. Uten unntak manifesterer Den Seg i ingen andre former enn i jordens menneskeformer i forskjellige guddommelige Gudstilstander gjennom majzoobiyat, turiya avastha eller fana-ma-al-baqa, sulukiyat og qutubiyats forskjellige guddommelige stillinger.

Alle andre intermediære Gudstilstander er illusoriske tilstander der den samme evige, uendelige, alt-gjennomstrømmende, ene, udelelige, formløse Eksistensen som Gud, dog ikke realisert som den evige Virkelighet, gjør seg gjeldende gjennom selve sin væren ved å ta form av uendelig utallige livløse og levende ting og skapninger som Guds livløse og levende tilstander, mens den er i ferd med å oppnå full bevissthet om den uendelige eksistensens evige virkelighet.

Alle disse Guds intermediære og illusoriske tilstander trives i det kosmiske Skaperverkets illusjon gjennom mangfoldige og ulike grove, subtile og mentale inntrykk av illusjon; og selv om hele det kosmiske Skaperverket er illusjon, tjener det likevel en guddommelig inkubators hensikt, hvor bevisstheten om det Guddommelige klekkes ut, og hvor denne inkubasjonen produserer modenheten som trengs for å realisere den evige Virkeligheten etter at bevisstheten har fått næring og gradvis utviklet seg gjennom mangfoldige, ulike og avgrensede inntrykk og erfaringer av motsetningene til det kosmiske Skaperverkets grove, subtile og mentale former og verdener.

I Guds illusoriske tilstander oppnår den evige, formløse, uendelige Gud mens Han blir inntrykkspreget av Sine egne kosmiske skaperverk, bevissthet først om grove former og erfarer de grove verdener, så om de subtile former og erfarer de subtile verdener, så om de mentale former og erfarer de mentale verdener, og når Han omsider oppnår bevissthet om Sitt ubegrensede Selv, erfarer Han Sin evige tilstand.

Følgelig, når Gud er Seg Sine grove former bevisst, identifiserer Han Seg med de grove kroppene og oppdager at han er en bestemt grov kropp i henhold til denne grove kroppens spesielle inntrykk. Dette betyr at den uendelige, evige, formløse Gud oppdager at Han er avgrenset, dødelig og med grov form. Grunnen til denne uvitenheten er ikke annet enn inntrykkene — sanskaraene.

Så Gud Som i all evighet er i Paratpar Parabrahmas Hinsides Hinsidestilstand eller i uendelighetens Gud-Er-tilstand, tilegner Seg uvitenhet i begynnelsen gjennom å bli inntrykkspreget av inntrykkene heller enn gjennom å tilegne Seg viten om Sin Virkelighet.

Når Gud derfor tilegner Seg en bestemt form, kropp eller sharir i henhold til bestemte inntrykk, føler og erfarer Han Seg som denne bestemte formen, kroppen eller sharir. Gud i Sin stenform opplever Seg som sten. Følgelig føler og erfarer Gud i tråd med inntrykkene og deres bevissthet at Han er metall, vegetasjon, orm, fisk, fugl, dyr eller menneske. Av hva slags type den grove formen enn er og hva slags skikkelse den enn har, gjør Guds evoluerende bevissthet Ham tilbøyelig til spontant å assosiere Seg med denne formen, figuren og skikkelsen som gjør Ham tilbøyelig til gjennom inntrykk å erfare Seg som den formen, figuren og skikkelsen.

Når Gud er Seg den subtile kroppen bevisst (dvs. pran), da erfarer Gud på lignende vis den subtile verden og betrakter Seg som den subtile kroppen eller pran. Likeledes blir Gud Seg bevisst den mentale kroppen (dvs. mana eller sinnet), erfarer den mentale verden og betrakter Seg som den mentale kroppen eller mana (dvs. sinnet).

Det er bare på grunn av inntrykk at den uendelige Gud, Oversjelen, uten form og uendelig, erfarer at Han faktisk ikke er annet enn en avgrenset grov kropp i den grove sfære (dvs. jiv-atma i anna bhuvan), eller en subtil kropp i den subtile sfære (dvs. jiv-atma i pran bhuvan), eller en mental kropp i den mentale sfære (dvs. jiv-atma i mano bhuvan). Mens Han erfarer den grove verden gjennom grove former, assosierer Gud Seg med og dissosierer Seg fra utallige grove former. Assosieringen med og dissosieringen fra grove former kalles henholdsvis "fødsel" og "død."

Det er på grunn av inntrykk at den evige, udødelige, formløse Gud eller Oversjelen, uten fødsel og død, må erfare fødsel og død flere ganger. Siden Gud må erfare denne utallige fødsel og død på grunn av inntrykk, må Han ikke bare erfare den grove verden som er avgrenset og derfor falsk, men sammen med den må Han også erfare dens lykke og elendighet, dens dyd og last.

Alle former, figurer og skikkelser, alle verdener og plan, all fødsel og død, all dyd og last, all lykke og elendighet som erfares av Gud Som er evig, formløs og uendelig, er utfallet av inntrykkspreget bevissthet. Siden alle inntrykk ikke er annet enn utfallet av det Ingenting som manifesterte seg som Intetheten, betyr det at hva enn Gud erfarer gjennom Sin evoluerte bevissthet i de grove, subtile og mentale verdener, er det en erfaring av Ingenting; og siden dette Ingenting av natur er ingenting, er derfor alle erfaringer i Guds intermediære illusoriske tilstander ingenting annet enn bokstavelig talt illusjon, og som sådanne falske og avgrensede.

Bare når den inntrykkspregede bevisstheten er fridd fra alle inntrykk, blir frigjøring eller mukti i menneskeform oppnådd som nirvana eller fana, hvor bare bevissthet "Er" og hvor alt annet av Ingenting som var som Intethet, forsvinner for alltid. Bare når det gjelder den som beholder kroppen¹⁸ i tre eller fire dager¹⁹ etter nirvana, realiserer den frigjorte (eller ikke-inntrykkspregede eller inntrykksløse) bevisstheten uten unntak evig Guddommelighet i fanas annet stadium (dvs. i fana-fillah), og gjør seg gjeldende som "Jeg er Gud" uten tvil. Dette er nirvikalpas tilstand av "Jeg er utvilsomt Gud" der den inntrykksløse eller ikke-inntrykkspregede bevisstheten, koblet til en menneskeform, bokstavelig talt realiserer "Jeg er Gud, Jeg var Gud og vil for evig og alltid være Gud" som Eksistens, evig og bevisst. På denne måten blir mennesket Gud; og det sies at mennesket er Gudsrealisert, eller at jiv-atma i Paramatma er blitt Shiv-Atma i Paramatma, eller Oversjelen.

Den evige realitet er at Paramatma eller Oversjelen er atma eller sjelen; og denne realiteten realiseres bare når den inntrykkspregede bevissthet som jiv-atma blir den inntrykksløse eller ikke-inntrykkspregede bevissthet som Shiv-Atma og smelter inn i Paramatma for å gjøre gjeldende og realisere Paramatmas identitet.

Hvis atma i virkeligheten er Paramatma, hvordan kan det da oppstå en situasjon der atma skal kunne smelte inn i Paramatma?

For å klargjøre denne situasjonen og forstå at Paramatma er atma i virkeligheten, sammenligner vi Paramatma med et uendelig, grenseløst hav uten bredder. Derfor kan atma, som er Paramatma, aldri befinne seg utenfor grensene til dette grenseløse havet uten bredder (dvs. Paramatma). Atma kan aldri være ute av Paramatma fordi Paramatma, som vi har sammenlignet med det grenseløse havet uten bredder, er uendelig og ubegrenset. Hvordan kunne atma komme ut av eller finne en plass hinsides det grenseløses utstrekning når atma er Paramatma?

Altså er atma i Paramatma også.

For å forstå at atma, som er i Paramatma, i virkeligheten er Paramatma Selv, la oss nå forestille oss at det er mulig å skille ut eller ta en tøddel av havet ut av den grenseløse havflaten til det ubegrensede havet uten bredder. Da følger det at da denne tøddelen hav var i det grenseløse havet, var den havet selv før atskillelsen, og var i det ubegrensede havet, ikke som en tøddel av havet, men som havet selv (fordi hver tøddel hav — når den ikke begrenses av begrensningene ved å være en tøddel — er det ubegrensede havet selv).

Det er bare når denne tøddelen av havet atskilles fra det ubegrensede havet eller blir tatt ut av det ubegrensede havet som en dråpe, at denne atskilte tøddelen av havet blir sett på som den begrensede dråpen av det ubegrensede havet.

Med andre ord tvinges det uendelige, ubegrensede havet uten bredder nå til å se på seg selv gjennom dråpen som bare den begrensede dråpen av det uendelige, ubegrensede havet uten bredder; og i sammenligning med dette uendelige, ubegrensede havet uten bredder er denne dråpen hav ytterst avgrenset, ytterst begrenset og har nå uendelige begrensninger.

Atma, i sammenligning med denne dråpen av det uendelige havet, kan likeledes aldri være utenfor noen begrensninger av den grenseløse og uendelige Paramatma som sammenlignet med det uendelige, ubegrensede havet uten bredder.

Men akkurat slik tøddelen hav tilegner seg sine begrensninger som dråpe gjennom en boble på havets overflate, og akkurat slik denne boblen skjenker tøddelen hav en tilsynelatende separatistisk og begrenset eksistens ved siden av det uendelige havet, erfarer og forfekter atma, som ikke bare er i Paramatma, men som er Paramatma Selv, tilsynelatende eksistens atskilt fra den uendelige, ubegrensede Paramatma gjennom begrensningene til inntrykksboblen som skjenker bevisst uvitenhet, og med hvilken atma innhyller seg og erfarer seg selv som begrenset og atskilt fra Paramatma.

Gjennom disse begrensningene, formet av inntrykksboblen, selvskapt av atma, arver atma tilsynelatende en separatistisk og begrenset eksistens fra Paramatma, og på grunn av denne selvskapte separatismen fra den uendelige Paramatma, skjenker atma som Selv er uendelig, ubegrenset og grenseløs, Seg Selv aspektene ved en væren som er ytterst avgrenset og ytterst begrenset med uendelige begrensninger ervervet gjennom inntrykk.

Så snart inntrykksboblen brister ved den totale bevissthetsinvolusjonens fullbyrdelse, og bevisst uvitenhet som inntrykkspreget bevissthet forvandles til bevisst viten i form av ikke-inntrykkspreget bevissthet, forsvinner atmas begrensede og ytterst avgrensede erfaringer. Atma, befridd fra tilsynelatende separatistisk avgrenset eksistens, smelter automatisk inn i, eller oppdager seg selv som ett med og i Paramatma — evig uendelig, ubegrenset og uinnskrenket i Guds Hinsidestilstand; og dette kalles atmas forening med Paramatma eller Allah. I denne bevissthetstilstanden er nå atma fullstendig bevisst Guds Hinsides Hinsides ubevisste Paratpar Parabrahma-tilstand, som er Guds opprinnelige tilstand når det sies "Gud Er." I sufi-terminologien kalles Gud i Hinsidestilstanden "Allah," og Gud i Hinsides Hinsidestilstanden kalles "Wara-ul-Wara" eller "Ghaib-ul-Ghaib."

I menneskeform er Guds høyeste og mest opphøyde guddommelige status qutubiyat-stillingen hvor Qutuben, eller Sadguruen eller den Fullkomne Mester ikke bare bevisst erfarer uendelig viten, uendelig makt og uendelig salighet og all-godhet og alt som er uendelig skjønnhet, nemlig herligheten, men Han bruker også disse uendelige aspektene bevisst for de jiv-atmaenes skyld som fremdeles går gjennom de illusoriske tilstandene til Gud i Illusjonen.

I denne qutubiyats opphøyde guddommelige stilling blir ikke bare mennesket Gud, mennesket lever også Guds liv. Å tilbe denne Menneskeguden er å tilbe Gud med uendelige attributter.

Denne høyeste guddommelige stilling der Guds liv leves bevisst i menneskeform, oppnås svært, svært sjeldent av svært, svært få Shiv-Atmaer etter at de ubevisste atmaene går gjennom bevissthetens evolusjon-, reinkarnasjon- og involusjonsprosess som jiv-atmaer og oppnår nirvana, som i noen tilfelle umiddelbart etterfølges av superbevissthetens nirvikalpa samadhi som gjør seg gjeldende som Shiv-Atmaer.

Alltid og til alle tider og på én og samme tid finnes det alltid seksogfemti Shiv-Atmaer eller Gudsrealiserte Atmaer på denne jord. Av disse seksogfemti Shiv-Atmaer forblir noen i majzoobiyats-tilstand, noen forblir i den Guddommelige Korsveis tilstand — i turiya avastha — i sufi-terminologien kjent som "fana-ma-al-baqa," noen meget få av dem som krysser den Guddommelige Korsveien, forblir i sulukiyats-tilstand; og bare fem av dem er alltid der i qutubiyats-tilstand så lenge alle disse beholder menneskeform.

Alltid og til alle tider finnes det altså fem Qutuber (Sadguruer eller Fullkomne Mestere) som lever på jorden blant menneskeheten og utøver Guds Hinsidestilstands uendelige aspekter som ahadiyat om arsh-e-ala eller vidnyan om vidnyan bhumika i form av uendelig viten, makt og salighet for den fremadskridende frigjøringens skyld av alle på Illusjonens område.

I henhold til den guddommelige lov fremskynder disse fem Qutuber eller Sadguruer eller Fullkomne Mestere mot slutten av hver syklus Guds advent i form av Hans direkte nedstigning til jorden i en manns menneskeform. Når Gud derfor mot slutten av hver syklus manifesterer Seg på jorden i menneskeform og åpenbarer Sin Guddommelighet for menneskeheten, erkjennes Han som Avataren — Messias — Profeten. Guds direkte nedstigning til jorden som Avatar er Guds uavhengige posisjon når Gud blir et menneske direkte²⁰ uten å gjennomgå eller passere igjennom bevissthetens evolusjons- reinkarnasjons- og involusjonsprosess. Gud blir altså Gudsmennesket direkte og lever et menneskes liv midt blant menneskeheten og realiserer Sin guddommelige status som den Høyeste av de Høye eller den Urgamle Ene gjennom disse Qutubene eler Sadguruene eller tidens Fullkomne Mestere. (Tillegg 28)

I bunn og grunn er det absolutt ingen forskjell i erfaringen av Virkeligheten enten Shiv-Atmaene har guddommelige status som majzoobiyat, turiya avastha, sulukiyat eller qutubiyat. Når først målet er nådd, begynner alle Shiv-Atmaer i alle guddommelige stillinger utvilsomt og bevisst for evig og alltid å nyte sin guddommelige arv av uendelig salighet mens de spontant og kontinuerlig erfarer sin egen treenige natur av uendelig viten, uendelig makt og uendelig salighet. (Tillegg 29)

Forskjellen i deres guddommelige status skyldes imidlertid ikke deres erfaring av sin uendelige treenige natur, men en forskjell i spillerommet de har til å utøve uendelig makt etter å ha etablert seg i vidnyan bhumika av uendelig viten eller sulukiyat og deretter leve Menneskegudens liv som Qutub og benytte sin uendelige viten for å utøve uendelig makt mens de nyter uendelig salighet.

Forskjellen mellom en Qutub eller Sadgurus guddommelige status og Tidsalderens Avatar er at etter å ha gjennomgått hele den kosmiske evolusjonsprosessen trer en Qutub inn i og lever Guds liv som Menneskegud, mens Avataren ikke må gå igjennom evolusjonsprosessen i det hele tatt, for Avataren er den Guds høyeste status der Gud blir menneske direkte og lever på jorden som Gudsmenneske.

I det å leve Guds liv er både Sadguruen (eller Qutub) og Avataren (eller Saheb-e-Zaman) like i å ha de samme erfaringene. Begge lever Guds liv, og begge er også på alle nivåer og plan i livet i Illusjon. Begge er samtidig på samme nivå som det laveste til det høyeste. På tross av dette er den viktigste og den eneste forskjellen at Qutuben agerer på det nivået og Avataren blir det (Tillegg 30) på det nivået.

Mange og utallige eksempler kan refereres for å klargjøre punktet "å agere" og "å bli," men for vanlig menneskelig forståelse kan sykdom tjene som et eksempel.

For eksempel, en Qutub eller Sadguru kan ikke og vil ikke bli syk, og når han tilsynelatende har blitt syk, er det bare hans "utagering" av sykdom. Når folk faktisk ser ham syk, ser de ikke ham syk, men i virkeligheten ser de hans sykdom bli utagert på en fullkommen måte fordi han er den Fullkomne Mester og den personifiserte fullkommenhet; han agerer som om han var syk. På den annen side er det slik at når folk ser Avataren syk, har Han faktisk blitt syk og Han er bokstavelig talt blitt syk. Men selv om Avataren faktisk er blitt syk, har Han samtidig uendelig makt, uendelig viten og uendelig salighet i ryggen.

På hvert nivå, i hver tilstand og på alle plan samtidig oppfører en Sadguru seg som skapningen eler tingen på dette nivået og i den tilstanden og som et menneske på det planet; men Avataren blir som skapningen eller tingen på det nivået og i den tilstanden og som et menneske på det planet alt på en gang. Og i det Han blir og er alle og enhver på alle nivåer, tilstander og på alle plan og hinsides alle nivåer på en og samme tid, er Avataren den eneste med uendelig evne til å gi et universelt dytt til alle ting, alle skapninger og til hele menneskeheten på én og samme tid slik at bevissthetens modning akselererer.

I Virkeligheten er Gud Allting og er i hver og en. Guds Avatar er ikke bare Allting og i hver og en, men Han blir faktisk Allting og hver og en.

Derfor er den fundamentale og eneste forskjellen mellom en Avatar og en Sadguru at på hvert nivå og på alle plan agerer en Sadguru, mens en Avatar derimot ikke agerer, men faktisk "blir" det. (Tillegg 31)

Kort sagt er det alltid, til alle tider og i alle tidsaldre seksogfemti Gudsrealiserte sjeler eller Shiv-Atmaer i menneskeform på jorden. (Tillegg 32)

Bemerk at alle de seksogfemti Gudsrealiserte kan kalles Fullkomne Ene; men alle disse seksogfemti Fullkomne Ene er ikke alle Fullkomne Mestere; selv om alle seksogfemti erfarer den samme erfaring av den evige Virkelighet uten den aller minste forskjell i erfaring overhodet, og selv om alle seksogfemti er ett i bevissthet om det endelige mål — Virkeligheten — fullkomne i alle henseender og Gudsrealiserte, er det likevel en forskjell i deres funksjon. Derfor kan betegnelsen for de seksogfemti Gudsrealiserte være "Fullkomne Ene", men ikke Fullkomne Mestere eller Sadguruer eller Qutuber.

Av de seksogfemti Fullkomne Ene eller Shiv-Atmaer i menneskeform er det alltid, til alle tider og i alle tidsaldre, fem Fullkomne Mestere eller Sadguruer eller Qutuber; og disse fem kontrollerer hele universets affærer.

Når tidsalderen ikke er av den Avatariske periode, er det disse fem Fullkomne Mesterne som i fellesskap tar seg av universets affærer, og den ene blant de fem Fullkomne Mesterne som har ansvaret for kontrollen av alle affærene i hele universet, kalles "Qutub-e-Irshad" av sufiene.

Men når tidsalderen er av den Avatariske periode ved slutten av hver syklus²¹ , bringes Avataren (den Urgamle Ene, den Høyeste Høye), den Uavhengige Virkelighet (Guds Hinsidestilstands Uendelige Bevissthet) til å manifestere seg i Illusjonen direkte på jorden gjennom et menneske av hannkjønn. Denne manifestasjonen av Guds Hinsidestilstands Uendelige Bevissthet gjennom et menneske av hannkjønn kalles vanligvis "Guds direkte nedstigning på jorden" i menneskeform. Denne Guds nedstigning på jorden er generelt kjent som "Avataren."

Det er derfor innlysende at når tidsalderen er av den Avatariske periode, og når Avataren (eller Virkeligheten, eller Guds Hinsides Hinsidestilstands Gudsbevissthet) bringes til å manifestere Seg i Illusjonen på jorden ved å gi denne Virkeligheten en menneskeform og presentere den for verdens menneskehet, må denne Avataren eller dette Gudsmennesket nødvendigvis være en annen enn de seksogfemti Gudsrealiserte.

De da eksisterende og fungerende fem Fullkomne Mestere fremskynder når tiden for den Avatariske periode er inne, individuelt og i fellesskap Avatarens advent; (Tillegg 33) og i utøvelsen av sin uendelige barmhjertighet og kjærlighet for alle i Uvitenhet som lever det illusoriske liv i Skaperverket, bruker de sin uendelige makt og nåde for å fremskynde denne advent og gjøre manifest på denne jord i Illusjonen den uendelige Virkeligheten til den evige, uendelige Gudsbevissthet i Hinsidestilstanden; og de skjenker gjennom sin uendelige makt, viten og salighet, Virkeligheten en ytterst hensiktsmessig "kappe" av Illusjon i skikkelse av en menneskeform av hannkjønn, slik at Virkelighetens guddommelighet skal kunne gjøres ytterst presentabel i Illusjonens verden.

Når den Uendelige Virkelighet (dvs. Gud) slik manifesterer Seg på jorden i form av et menneske og avdekker Sin guddommelighet for menneskeheten, gjenkjennes Han som Avataren, Messias, Profeten. Slik blir Gud menneske.

På denne måten vil den Uendelige Gud, i syklus etter syklus, gjennom Sin uendelige barmhjertighet manifestere Sitt nærvær midt i blant menneskeheten ved å bøye seg ned til menneskelige nivåer i menneskeform, men siden Hans fysiske nærvær blant menneskene ikke begripes, blir Han betraktet som et vanlig verdslig menneske. Når Han imidlertid hevder Sin guddommelighet på jorden ved å erklære Seg for tidsalderens Avatar, blir Han tilbedt av noen som aksepterer Ham som Gud; og opphøyd av noen få som kjenner Ham som Gud på jorden. Men uten unntak faller det i resten av menneskehetens lodd å fordømme Ham mens Han fysisk sett er midt i blant dem.

Således er det at Gud som menneske, når Han erklærer Seg for Avatar, finner Seg i å bli forfulgt og torturert, å bli ydmyket og fordømt av menneskeheten for hvis sak Hans uendelige kjærlighet har fått Ham til å bøye Seg så lavt for at menneskeheten, nettopp gjennom å fordømme Guds manifestasjon i Avatarens form, skal — om enn indirekte — kunne hevde Guds eksistens i Hans uendelige, evige tilstand av Virkelighet.

Avataren er alltid den Ene og samme fordi Gud alltid er den Ene og samme²² , den evige, udelelige, uendelige Ene som manifesterer Seg i menneskeform som Avataren, som Messias, som Profeten, som Buddha, som den Urgamle Ene — den Høyeste Høye. Denne i all evighet Ene og samme Avatar må gjenta Sin manifestasjon fra tid til annen, i forskjellige sykluser, under forskjellige navn og i forskjellige menneskeformer på forskjellige steder, for å åpenbare Sannheten i forskjellige klesdrakter og på forskjellige språk for å løfte menneskeheten opp fra uvitenhetens avgrunn og hjelpe den fri fra dens vrangforestillingers bindinger.

I løpet av den Avatariske periode vil den ene blant de daværende fem Fullkomne Mestere som fungerte som Qutub-e-Irshad med Avatarens advent ikke lenger inneha sitt guddommelige embete, og legger plikten og oppgaven som fulgte med eneansvaret for universets affærer i Gudsmenneskets hender så snart Han er i stand til å påta Seg embetet som Kristus —Tidsalderensens Avatar —, og fortsetter selv, så lenge han er i en grov kropp, å inneha den samme Qutub-embetet som de andre fire innehar.

På tross av Avatarens advent må det finnes seksogfemti Gudsrealiserte i menneskeform, og av disse seksogfemti må det leve fem Fullkomne Mestere på jorden. Når en blant disse fem Fullkomne Mestere forlater sin fysiske kropp, blir embetet aldri stående ledig; det fylles uten unntak av en annen Gudsrealisert En som har realisert den evige Virkelighet på denne tiden. Selv når Avataren befinner Seg på jorden, finnes det således seksogfemti Gudsrealiserte Ene, inkludert de fem Fullkomne Mestere i menneskeform, men Avataren blir den eneste Autoritet.