GUD TALER

   over temaet
   skapelsen og dens hensikt

Av MEHER BABA

Del 2

La oss nå tenke på én ubevisst sjel.

I begynnelsen hadde sjelen ingen inntrykk (sanskaraer) og ingen bevissthet.

På dette stadiet eller i denne tilstanden hadde derfor ikke sjelen noen grov form eller kropp, subtil kropp eller mental kropp fordi bare eksistensen av grove, subtile og mentale inntrykk (sanskaraer) kan gi eksistens til grove, subtile og mentale kropper, og bare eksistensen av disse kroppene kan gjøre eksistensen av grove, subtile og mentale verdener mulig.

I begynnelsen hadde altså sjelen ingen bevissthet om grove, subtile eller mentale kropper og var også uten bevissthet om sitt eget selv, og da hadde sjelen naturligvis ingen erfaring av de grove, subtile og mentale verdener og hadde dessuten ingen erfaring av Oversjelen (Paramatma).

Denne sjelens uendelige, inntrykksløse, ubevisste fredfulle tilstand fyltes av etterdønningene etter en impuls som vi kaller DEN FØRSTE TILSKYNDELSEN (den første tilskyndelsen til å kjenne Seg Selv).

Den første tilskyndelsen lå latent i Paramatma.

Når vi sammenligner Paramatma med et uendelig, ubegrenset hav, og når vi sier at Paramatma fikk den første tilskyndelsen, kan det for sammenligningens skyld også sies at det uendelige, ubegrensede havet fikk den første tilskyndelsen eller INNFALLET ¹.

I det Uendelige er både avgrenset og uendelig inkludert.

Var da denne første tilskyndelsen uendelig eller avgrenset, og var den først avgrenset og deretter uendelig eller vice versa?

Denne første tilskyndelsen var ytterst avgrenset, men denne første tilskyndelsen var det Uendeliges.

Denne mest avgrensede første tilskyndelse var den uendelige Hav-Paramatmas, og manifestasjonen av det Uendeliges latente mest avgrensede første tilskyndelse var begrenset til et ytterst avgrenset punkt i det uendelige, ubegrensede Havet.

Men siden dette mest avgrensede manifestasjonspunktet for den latente første tilskyndelse, som også var ytterst avgrenset, var i det uendelige, ubegrensede Havet, var dette mest avgrensede manifestasjonspunkt for den første tilskyndelsen også ubegrenset.

Gjennom dette mest avgrensede manifestasjonspunkt for den første tilskyndelsen (også ytterst avgrenset) kom Uendelighetens skygge (som, når den er Virkelighetens, er uendelig) gradvis til syne ² og fortsatte å ekspandere.

Dette mest avgrensede manifestasjonspunkt for den latente første tilskyndelsen kalles "Om"-Punktet eller Skapelsespunktet, og dette punktet er ubegrenset.

Samtidig med etterdønningene etter den første tilskyndelsen dukket det mest grove første inntrykk frem og objektifiserte sjelen som Uendelighetens mest absolutte motsetning og mest avgrensede grove motstykke.

På grunn av dette mest grove første inntrykket av den første tilskyndelsen erfarte den uendelige sjelen for første gang. Denne første erfaringen til den Uendelige Sjelen var at den (Sjelen) erfarte en motstridighet i sin identifikasjon med sin uendelige, inntrykksløse, ubevisste tilstand.

Denne erfaringen av motstridighet fremkalte foranderlighet i den uendelige Sjelens evige, udelelige stabilitet, og spontant skjedde det et slags utbrudd som brøt opp den uendelige Sjelens udelelige likevekt og ubevisste fredfullhet med en rekyl eller et enormt sjokk som besvangret den ubevisste Sjelens ubevissthet med den første bevissthet om dens tilsynelatende atskilthet fra Paramatmas udelelige tilstand. Men siden Sjelen er uendelig, var denne første bevisstheten som den fikk fra rekylen eller sjokket etter et absolutt motsatt og ytterst grovt første inntrykk av sin tilsynelatende atskilthet, naturligvis og nødvendigvis en avgrenset første bevissthet.

Denne første bevisstheten som Sjelen fikk, er selvfølgelig mest-avgrenset i overensstemmelse med erfaringen av de absolutte motsetningene til dens egen opprinnelige uendelige tilstand.

Dette betyr da at i begynnelsen, da den inntrykksløse uendelige Sjelen først ble inntrykkspreget, fikk den som sitt første inntrykk et absolutt grovt inntrykk. Og den første bevisstheten den (Sjelen) fikk, var mest, mest-avgrenset.

Simultant i samme øyeblikk erfarte den uendelige Sjelens ubevissthet faktisk en mest, mest-avgrenset første bevissthet om det mest-grove første inntrykk.

Denne uendelige og evige Sjelen fikk altså bevissthet, men denne bevisstheten ved inntrykk var ikke om dens evige tilstand eller dens uendelige Selv, men om det mest-avgrensede gjennom det mest-grove inntrykket.

Som det vil bli forklart senere, er det slik at hvis nå sjelen er seg inntrykk (sanskaraer) bevisst, da må sjelen nødvendigvis erfare disse inntrykkene, og for å kunne erfare inntrykkene, må sjelens bevissthet erfare dem gjennom passende medier.

Slik inntrykkene er, slik er også erfaringen av inntrykkene, og slik må de media være som inntrykkene erfares gjennom. Det vil si, inntrykkene forårsaker erfaring, og for å erfare inntrykkene er bruk av hensiktsmessige medier nødvendig.

Siden den uendelige, evige og formløse Sjelen nå har den mest, mest-avgrensede første bevissthet om det mest, mest-grove første inntrykket, må derfor denne sjelens mest, mest-avgrensede første bevissthet helt selvfølgelig og nødvendigvis benytte seg av det mest, mest-avgrensede og mest, mest-grove første medium for å erfare det mest, mest-grove første inntrykket.

På dette stadiet er det tilstrekkelig for den begrensede menneskelige forståelse at vi her nevner at sjelens mest, mest-avgrensede første bevissthet mens den erfarte det mest, mest-grove første inntrykket konsentrerte seg i et hensiktsmessig mest, mest-avgrenset og mest, mest-grovt medium, i det den umerkelig gjorde Sjelen (uten form) tilbøyelig til å assosiere og identifisere selve sitt uendelige, evige Selv med denne mest, mest-grove og mest, mest-avgrensede begrensede formen som sitt første medium.

Den udelelige Sjelens første bevissthet som erfarer det første inntrykket gjennom det første mediet, skaper en tilbøyelighet i sjelen til å assosiere og identifisere sitt evige uendelige Selv med den første formen, den mest-avgrensede og mest-grove, som var som et motsatthetens såkorn, spontant sådd av etterdønningene etter den første tilskyndelsen og umerkelig spirende til det manifesterte seg for første gang i dualitetens skikkelse. Når dens nyoppnådde bevissthet får den til å assosiere og identifisere seg med denne avgrensede, grove formen eller mediet, får faktisk sjelens bevissthet den uendelige, evige, udelelige Sjelen uten form til å oppleve at den er denne avgrensede, grove formen.

I stedet for å erfare virkeligheten gjennom enhet og identitet med Oversjelen, erfarer bevisstheten oppnådd av den ubevisste sjelen altså illusjon gjennom dualitet og identitet som den grove formen idet den mangfoldiggjør ulike forskjellige utallige inntrykk i en rekke erfaringer mens den assosierer seg med den grove formen og gradvis oppnår eller evoluerer mer og mer bevissthet.

For å få en klarere og mer konkret forståelse av hvordan bevisstheten oppnådd av sjelen gradvis utvikler seg gjennom evolusjonsprosessen, kan vi undersøke den bevisste sjelens tilstand der hvor sjelens bevissthet assosierer seg med stenformen som det mest-avgrensede og mest-grove mediet, og sjelen altså begynner å identifisere seg som sten.

Faktisk benytter sjelens bevissthet seg av stenformen bare etter utallige sykluser og tidsaldrer av forskjellige erfaringer gjennom forskjellige formers arter, der det finnes syv hovedslag av mest, mest-avgrensede og mest, mest-grove gassaktige former som vanlige mennesker ikke engang kan ha noe konkret begrep eller forestilling om.

Det er for lettvinthets skyld at vi begynner med den bevisste sjelens tilstand når den nettopp har begynt å assosiere og identifisere seg med stenformen.

Også i stenform finnes ulike arter, og sjelens bevissthet må benytte alle og hver enkelt av disse artene som hensiktsmessige medier, den ene etter den andre i overensstemmelse med sjelens mangfoldige inntrykk for å erfare ulike og utallige inntrykk samlet sammen, det ene etter det andre, i stenform.

Hvis vi tar stenen som medium for de mest-grove inntrykkene, følger det at sjelen, som for evig er i Oversjelen, nå erfarer mest-grove inntrykk med mest-avgrenset bevissthet med stenformen som medium.

Slik er det at den uendelige, udelelige, evige sjelen (uten form) som er evig i Oversjelen, benytter seg av den først-meste stenarten (først-mest betyr den aller, aller første) som et mest-avgrenset grovt medium mens den erfarer de mest-avgrensede grove inntrykkene gjennom sin egen mest-avgrensede bevissthet, og slik blir sjelen umerkelig, skjønt spontant, tvunget til å identifisere seg som sten.

Etter tidsaldre og sykluser er den mest-avgrensede grove bevisstheten gradvis blitt mye mer evoluert i sjelen ved utallige og ulike erfaringer av mest-grove avgrensede inntrykk gjennom sjelens identifikasjon med stenens først-meste art. Omsider, når en grense for å ha erfaringer er nådd, blir sjelens identifikasjon med den først-meste stenarten gradvis dissosiert, og denne stenformen forlates.

Nå blir sjelen for en tid uten noe medium, skjønt den mest-avgrensede bevisstheten som er blitt evoluert, holder seg sammen med de mest-grove avgrensede inntrykkene til stenformens nettopp avlagte mest-første art.

Slik er sjelen, nå uten noe medium eller form, seg de mest-avgrensede inntrykkene (sanskaraene) bevisst. Men så lenge bevisstheten er konsentrert i inntrykk, må sjelen nødvendigvis erfare disse inntrykkene.

For å erfare inntrykkene til stenformens forlatte mest-første art, begynner derfor sjelens bevissthet, konsentrert i inntrykkene til den forlatte stenformen, å assosiere seg med stenformens mest-neste art. Sjelen identifiserer seg med denne stenarten, og gjennom assosiering med det nye mediet, stenformens mest-neste art, begynner sjelens bevissthet å erfare inntrykkene til stenformens mest-første art.

Det viktigste punktet å forstå her er at når sjelens bevissthet dissosierer sin identifikasjon fra en form eller et medium og bare beholder inntrykkene til formen den slik har dissosiert seg fra, blir disse inntrykkene erfart gjennom et annet hensiktsmessig medium når sjelens bevissthet assosierer seg med et neste medium eller form. Men dette neste medium eller form blir alltid skapt og støpt av de konsoliderte inntrykkene til den siste arten av formen som sjelen assosierte og identifiserte seg med, og som (inntrykkene) ble beholdt av sjelens bevissthet selv når den var dissosiert fra formen.

Slik leder utallige forskjellige erfaringer av talløse inntrykk erfart av sjelens bevissthet gjennom forskjellige arter av stenform, den ene etter den andre, til en høyere evolusjon av sjelens bevissthet.

Til slutt etter tidsaldre og sykluser av erfaringer blir et stadium nådd der sjelens bevissthet er tilbøyelig til å dissosiere sjelen til og med fra stenformens mest-siste art, og selv om sjelen dissosierer seg fra eller forlater stenformens mest-siste art, holder den inntil nå evoluerte mest-avgrensede bevisstheten seg sammen med de mest-avgrensede grove inntrykkene til stenformens avlagte mest-siste art.

Sjelen, nå uten noe medium eller form, er seg bevisst de mest-avgrensede grove inntrykkene (sanskaraene) til stenformens mest-siste art. Sjelen må nødvendigvis erfare disse inntrykkene.

Nå, for å erfare den mest-siste stenformens inntrykk, assosierer og identifiserer sjelen seg med et annet medium — metallformen. Dette mediet, metallformen, er ikke annet enn støpeformen av inntrykkene til stenformens mest-siste art. Med andre ord er metallformens mest-første art skapt og støpt av inntrykkene til stenformens mest-siste art.

Det er slik den uendelige, evige sjelen uten form som for evig er i Oversjelen, gjennom evoluert bevissthet erfarer de mest-grove avgrensede inntrykkene til stenformens mest-siste art mens den assosierer og identifiserer seg med metallformens mest-første art.

Det er mange forskjellige arter av metallform slik det er av stenform, og sjelens bevissthet benytter seg av disse metallformens forskjellige utallige arter som medier å erfare de oppsamlede forskjellige og talløse inntrykkene gjennom. Slik oppnår og samler sjelens bevissthetsevolusjon momentum i proporsjon til forskjellige og mangfoldige erfaringer av ulike og utallige inntrykk gjennom forskjellige medier eller formers arter.

Dette er hvordan sjelsbevissthetens evolusjonssykluser fortsetter å evoluere ytterligere og større bevissthet med evolusjon av former av høyere og høyere art, mens den erfarer og tømmer inntrykkene til lavere og lavere arters dissosierte former.

Sjelens bevissthet erfarer og tømmer alle inntrykkene til stenformens mest-siste art med metallformens mest-første art som medium. Når alle inntrykkene fra stenformens mest-siste art er tømt, dissosierer sjelens bevissthet seg fra metallformens mest-første art og forlater denne formen. Men nå beholder bevisstheten inntrykkene til metallformens mest-første art ³.

Disse inntrykkene til metallformens mest-første art erfares nå av den bevisste sjel gjennom dens assosiasjon og identifikasjon med metallformens mest-neste art. Denne formen er ikke annet enn den konsoliderte støpeformen av inntrykkene til metallformens mest-første art, som ble forlatt eller dissosiert av den bevisste sjelen. Slik skapes en kjede av ulike arter i metallform, og sjelen (eller mer presist sjelens bevissthet) assosierer seg til og dissosierer seg fra alle metallformens enkeltarter mens den tømmer og får forskjellige inntrykk. Mens den erfarer disse inntrykkene, evoluerer sjelen mer og mer bevissthet samtidig med evolusjonen av høyere og høyere formers arter. Etter tidsaldre og sykluser assosierer og identifiserer sjelens bevissthet seg til slutt med metallformens mest-siste art for å erfare inntrykkene til den metallformens nest-mest-siste art som sjelen nettopp har forlatt eller dissosiert.

Selv om den er uendelig og uten form, ser denne sjelen, som for all evighet er i Oversjelen, seg selv som metall.

Mens den identifiserer seg med forskjellige metallform-arter, begynner sjelen samtidig å erfare den grove verden i overensstemmelse med og i proporsjon til sjelens erfaringer av stenformen og metallformen.

Metallformen, som inkluderer en serie forskjellige metallarter, er like uorganisk, livløs og massiv som stenformen, som inkluderer en rekke forskjellige stenarter.

Mens den identifiserer seg med sten- og metallformenes arter, ser sjelen, eller mer presist sjelens bevissthet, seg selv som ett med sten- eller metallformen og realiserer seg som uorganisk, livløs og massiv, og erfarer disse uorganiske, livløse og massive tilstandene i løpet av hele sten- og metallformens evolusjon i den grove verden.

Sjelens massive, livløse tilstand er en tilstand der liv og energi fremdeles ligger i dvale på tross av bevissthetens større evolusjon. Følgelig kan ikke formene i den massive tilstanden de er i nå, bevege seg på egen hånd etter egen vilje (dvs. de er ute av stand til viljestyrte bevegelser), og derfor har sjelens bevissthet, som assosierer seg med disse massive formene som er livløse og uorganiske med liv og energi fremdeles liggende i dvale, en tilbøyelighet til å hevde liggende og horisontale stillinger snarere enn å hevde vertikale, rette stillinger eller oppreiste holdninger i den grove verden.

Etter tidsaldre og sykluser med ulike utallige grove erfaringer av forskjellige og utallige inntrykk gjennom metallformenes artsvariasjon, dissosierer sjelens bevissthet seg til slutt til og med fra metallformens mest-siste art. Slik forlates sjelens identitet som metallformens mest-siste art, og som vanlig er den bevisste sjel nå foreløpig uidentifisert med noen form (dvs. sjelen er nå uten form).

I denne bevisste sjelens tilstand, når det ikke finnes noen form å assosiere seg med, er sjelens bevissthet konsentrert kun i inntrykkene til metallformens mest-siste art, som nå har blitt forlatt.

Slik er den bevisste sjelen i denne tilstanden — der den ikke har noen form å identifisere seg med — derfor bevisst kun inntrykkene til metallformens mest-siste art.

Den bevisste sjelen må tømme disse inntrykkene til metallformens mest-siste art ved at sjelens bevissthet erfarer disse inntrykkene gjennom et hensiktsmessig medium. Og det hensiktsmessige mediet å bruke opp eller tømme disse inntrykkene til metallformens mest-siste art gjennom, er planteformens mest-første art. Denne planteformens art er ikke annet enn den konsoliderte støpeformen av inntrykkene til metallformens mest-siste art.

Når nå sjelens bevissthet assosierer seg med planteformens mest-første art, er sjelen, slik bevisst, tilbøyelig til å identifisere seg med denne formen, og oppdager faktisk seg selv som denne arten i planteform, helt ukjent med at den (sjelen) i virkeligheten er uendelig, evig og uten form — evig i Oversjelen (Paramatma).

I denne tilstanden til planteformens mest-første art erfarer sjelens bevissthet den grove verden i overensstemmelse med og i proporsjon til de inntrykkene den erfarte og erfarer i henholdsvis stenformene, metallformene og planteformen.

Mens den slik erfarer den grove verden, realiserer nå denne sjelens bevissthet som har identifisert seg med planteformen, at den er plante og har halvt livløse og halvt levende attributter. Den bevisste sjelen hevder nå en rett, oppreist holdning i den grove verden gjennom denne planteformen. Selv om denne formen ikke kan stå uavhengig på egen hånd, bruker den andre mediers støtte for å hevde en oppreist stilling. Denne formen er imidlertid fremdeles ikke i stand til å gi sjelens bevissthet erfaringen av å kunne bevege seg av egen vilje.

Etter at inntrykkene til metallformens mest-siste art er blitt tømt av sjelens bevissthet gjennom planteformens mest-første art, blir denne planteformens mest-første art forlatt (dvs. sjelens bevissthet dissosierer seg fra denne planteformens mest-første art).

Igjen realiserer den bevisste sjelen at den er uten en form, selv om den evoluerte bevisstheten er der. Denne sjelens evoluerte bevissthet blir nå konsentrert i inntrykkene til planteformens mest-første art, som nettopp ble forlatt eller dissosiert.

For å erfare disse inntrykkene til planteformens mest-første art, bruker sjelens bevissthet, nå uten noen form, et hensiktsmessig medium, nemlig planteformens mest-neste art. Denne planteformens mest-neste art er ikke annet enn den konsoliderte støpeformen av inntrykkene til planteformens mest-første art.

Ved å assosiere seg med planteformens mest-neste art som medium, erfarer sjelens bevissthet i den grove verden inntrykkene til den planteformens siste art som nettopp ble forlatt. Når disse inntrykkene er tømt gjennom forskjellige erfaringer, oppgir sjelens bevissthet sin assosiasjon med planteformens mest-neste art, og erfarer igjen at den (sjelen) er uten grov form, og at dens bevissthet er konsentrert kun i inntrykkene til formens sist forlatte art. For å erfare disse inntrykkene gjør igjen sjelens bevissthet sjelen tilbøyelig til å identifisere seg med planteformens neste art. Denne kjeden av inntrykk, erfaringer og formers arter, fra den ene formen til den andre, er koblet på en slik måte at den er tilsynelatende endeløs; og for å evoluere seg selv fullt og helt, har sjelens bevissthet ingen annen utvei enn å bli viklet inn i denne onde sirkelen inntil den bevisstheten sjelen slik har oppnådd, før eller senere får sjelen til å realisere seg som uendelig, evig og evig i Oversjelen, og får sjelen til å erfare uendelig makt, viten og salighet.

Det viktige punktet som nøye bør merkes, er at etter hvert som sjelsbevissthetens evolusjonssyklus ruller videre og videre og mer og større bevissthet evolueres gjennom erfaringer av flere og større inntrykk, evoluerer denne bevissthetsevolusjonen uforvarende en rekke former av høyere og høyere arter mens den tømmer inntrykkene fra de lavere og lavere artene som blir dissosiert fra eller forlatt eller avlagt.

Altså fylles kløften mellom begynnelsen og slutten på en spesifikk forms artsrekke, som stenform eller metallform eller planteform eller andre former som begynner med den laveste eller primitive mest-første arten av en form av det bestemte slaget og ender med denne bestemte slags formens høyeste eller sublime mest-siste art, gradvis av evolusjonen av former av høyere og høyere slag som passer til inntrykkene og som hjelper sjelens bevissthet til å få høyere og høyere bevissthet. Kort sagt, mellom en spesifikk forms mest-første og mest-siste art, finnes forskjellige arter av formene til denne spesifikke formen, evoluert for å passe til behovene til sjelens evoluerende bevissthet.

For å komme til poenget; når sjelens bevissthet assosierer seg med planteformens mest-siste art, identifiserer den bevisste sjelen seg med denne planteformens mest-siste art og erfarer inntrykkene til den planteformens nest-mest-siste art som sist ble avlagt.

Når alle inntrykkene til denne planteformens nest-mest-siste art er tømt, identifiserer ikke den bevisste sjelen seg med planteformens mest-siste art lenger, fordi sjelens bevissthet har dissosiert seg fra denne planteformens mest-siste art. Denne planteformens mest-siste art blir også omsider lagt vekk av den bevisste sjelen etter tidsaldrer og sykluser av erfaringer fra hele planteriket over hele den grove verden, til lands og til vanns.

Selv om planteformens mest-siste art legges vekk av den bevisste sjel, og sjelen nå er uten form, er likevel den evoluerte bevissthet der, og gjennom denne bevisstheten er sjelen (skjønt uten form) seg bevisst inntrykkene fra den nettopp avlagte planteformens mest-siste art.

Det er nødvendig at disse inntrykkene blir brukt opp eller tømt.

For å erfare disse inntrykkene assosierer nå sjelens bevissthet seg med et hensiktsmessig medium den kan erfare disse inntrykkene til planteformens mest-siste art gjennom. Derfor gjør sjelens bevissthet sjelen tilbøyelig til å identifisere seg med ormeformens mest-første art. Det må ikke glemmes at denne formen for ormeformens mest-første art ikke er annet enn den konsoliderte støpeformen av inntrykkene til planteformens mest-siste art.

Mens den bevisste sjelen slik identifiserer seg med denne ormeformens mest-første art, realiserer sjelen at den faktisk er en orm og blir ormebevisst.

På tross av all bevissthet evoluert inntil nå, er sjelen fremdeles ikke bevisst sin virkelighet, sin opprinnelige, uendelige, evige tilstand, evig i Oversjelen. Selv om sjelen er evig i Oversjelen og er uendelig og uten form, erfarer denne delvis bevisste sjelen seg som en orm i den grove verden. Dette er uvitenhet. Denne uvitenheten vedvarer så lenge sjelens bevissthet ennå ikke er fullt evoluert, men selv når sjelen har kommet til full bevissthet, sies det fremdeles at den er innhyllet i uvitenhet, fordi denne fullt evoluerte bevisstheten ikke gjør sjelen momentant Selvbevisst. Tvert i mot, når sjelens bevissthet er fullt evoluert, begynner sjelen å identifisere seg som et menneske.

Mens sjelens bevissthet assosierer seg med ormeformens mest-første art, erfarer og tømmer den inntrykkene til planteformens mest-siste art. Når alle inntrykkene til planteformens mest-siste art er fullstendig tømt eller brukt opp gjennom forskjellige erfaringer som sjelen har mens den er identifisert med ormeformens mest-første art, da blir denne ormeformens mest-første art forlatt eller dissosiert fra, og sjelen er nok en gang uten form, selv om den er seg bevisst inntrykkene til ormeformens mest-første art.

Disse inntrykkene til ormeformens mest-første art må erfares og tømmes. Derfor assosierer sjelens bevissthet seg med et annet hensiktsmessig medium og gjør sjelen tilbøyelig til å identifisere seg med ormeformens mest-neste art. Og dette mediet, nemlig ormeformens mest-neste art, er ikke annet enn den konsoliderte støpeformen av inntrykkene til ormeformens mest-første art.

Slik blir art etter art i ormeform støpt og forlatt mens sjelens bevissthet raskt evoluerer gjennom erfaringer av ormeformens diverse inntrykk gjennom ormeformens forskjellige arter.

Når den bevisste sjelen er ormebevisst og erfarer seg som en orm i den grove verden, får også sjelens bevissthet for første gang en erfaring av bevegelsesfrihet, og erfarer også at den er et levende vesen. Denne ormebevisste sjelen som strever med å oppnå stadig mer og større bevissthet, erfarer seg også i den grove verden som et virvelløst dyr, og på et senere stadium i andre tilstander som virveldyr, som krypende ormeformer av forskjellige arter uten lemmer. I andre forskjellige arter av ormeform gjennomgår sjelens bevissthet videre ulike erfaringer av bevegelsesfrihet gjennom å krype, gjennom ben og noen ganger gjennom flere par ben, og noen ganger gjennom ben- og vingepar. Noen ganger realiserer den ormebevisste sjelen i forskjellige arter av ormeform seg med hårete overflate, noen ganger en glatt og silkeaktig og noen ganger en knudrete og skjellete overflate (skinn). Den ormebevisste sjelen får også en sterkere innsikt i at den må kjempe for å skaffe seg næring og også for å opprettholde livet, og at den er utrustet med sansefornemmelser og liv.

Med bevissthetens videre evolusjon gjennom større og ulike utallige erfaringer av forskjellige og mangfoldige inntrykk erfart av ormeformens ulike arter, erfarer og realiserer også denne ormebevisste sjelen at den er et amfibium — at den ikke bare har bevegelsesfrihet på bakken, men også frihet og bevegelighet i vannet.

For å få en klarere forståelse av bevissthetens evolusjon, inkluderer vi for vår bekvemmelighets skyld både forskjellige ormearter, forskjellige insektsarter, forskjellige slangearter og forskjellige amfibiumarter i ormeformen. Kort sagt inkluderer vi i ormeformen alle arter som pleier å krype eller som kryper selv om de har lemmer, ben og vinger, eller som på annen måte skiller seg ut fra fugler og firbente dyr.

Sten- og metallformen hadde ingen rett eller oppreist holdning. De hadde liggende former. Deres kroppsstilling var flat og horisontal. Planteformen hadde en rett, oppreist, stilling. Nå er ormeformen igjen en slags liggende form som ikke har en rett eller oppreist kroppsholdning, men som vanligvis inntar en flat stilling.

Når sjelens bevissthet assosierer seg med ormeformens mest-siste art etter å ha erfart alle inntrykkene til alle ormeformens ulike arter, og når den bevisste sjelen til slutt forlater eller legger vekk denne ormeformens mest-siste art etter tidsaldrer og sykluser av mangfoldige ulike erfaringer i den grove verden, finner den bevisste sjel seg igjen uten assosiasjon eller identifikasjon med former. Men sjelens bevissthet er nå konsentrert i inntrykkene til ormeformens nettopp avlagte mest-siste art. Disse inntrykkene må nødvendigvis tømmes gjennom erfaring, og for å få erfaring er et passende medium nødvendig.

Derfor assosierer sjelens bevissthet, som er konsentrert i inntrykkene til ormeformens mest-siste art, seg med et hensiktsmessig medium og gjør sjelen tilbøyelig til å identifisere seg med fiskeformens mest-første art for å erfare og tømme inntrykkene til ormeformens mest-siste art. Denne fiskeformens mest-første art er ikke annet enn den konsoliderte støpeformen av inntrykkene til ormeformens mest-siste art.

Så snart inntrykkene til ormeformens mest-siste art er tømt gjennom erfaringer, forlater sjelens bevissthet fiskeformens mest-første art eller legger den vekk, for sjelens bevissthet dissosierer fra denne mest-første arten og den bevisste sjel identifiserer seg ikke lenger med denne arten.

Selv om den bevisste sjel nå igjen er midlertidig uten form, er sjelens bevissthet likevel konsentrert i inntrykkene til fiskeformens mest-første art.

For å erfare disse inntrykkene til fiskeformens mest-første art, assosierer sjelens bevissthet seg med et passende medium og gjør den bevisste sjelen tilbøyelig til å identifisere seg med fiskeformens mest-neste art. Denne arten er ikke annet enn den konsoliderte støpeformen av inntrykkene til fiskeformens mest-første art.

Etter tidsaldre og sykluser, og etter at utallige ulike inntrykk fra fiskeformens forskjellige arter er erfart og tømt, assosierer sjelens bevissthet seg omsider med fiskeformens mest-siste art for å erfare og tømme alle inntrykkene til fiskeformens nest-mest-siste art.

Slik opplever den fiskebevisste sjelen som identifiserer seg med fiskeformens ulike arter i den grove verden, at den er et vesen som lever i vannet, et virveldyr utrustet med liv, sansefornemmelser og bevegelsesfrihet; et livlig vesen med lemmer (hvis noen) modifisert til finner; og at den må kjempe for å skaffe seg næring og for å overleve. Den fiskebevisste sjelen erfarer ingen rett, oppreist holdning, men den erfarer seg som et liggende vesen som aldri kan holde hodet høyt og rett og hevde en oppreist holdning i den grove verden.

Den fiskebevisste sjelen legger omsider vekk eller forlater sin identitet som fiskeformens mest-siste art så snart sjelens bevissthet har erfart og tømt alle inntrykkene til fiskeformens nest-mest-siste art. Slik finner den bevisste sjelen seg igjen uten identifikasjon med noen form. Men sjelens bevissthet er seg bevisst inntrykkene til fiskeformens mest-siste art.

Disse inntrykkene til fiskeformens mest-siste art må erfares og tømmes, og derfor assosierer sjelens bevissthet seg nå med et annet passende medium og gjør slik sjelen tilbøyelig til å identifisere seg med fugleformens mest-første art, som ikke er annet enn den konsoliderte støpeformen av inntrykkene til fiskeformens mest-siste art.

I fugleformens mest-første art erfarer og tømmer sjelen inntrykkene til fiskeformens mest-siste art.

Når alle inntrykkene slik er tømt, dissosierer sjelens bevissthet seg fra fugleformens mest-første art, og den bevisste sjel forlater eller legger vekk sin identitet som fugleformens mest-første art (dvs. fugleformens mest-første art blir forlatt).

Den bevisste sjelen er igjen uten form, men den har sin bevissthet konsentrert i inntrykkene til den nettopp forlatte mest-første arten i fugleform.

Disse inntrykkene må erfares og tømmes, og derfor assosierer sjelens bevissthet seg automatisk med fugleformens mest-neste art og gjør sjelen tilbøyelig til å identifisere seg med fugleformens mest-neste art, og denne arten er ikke annet enn den konsoliderte støpeformen av inntrykkene til fugleformens mest-første art.

Videre og videre, tidsalder etter tidsalder og syklus etter syklus, fortsetter denne kjeden av suksessive assosiasjoner og dissosiasjoner med en spesifikk forms forskjellige arter å bevege seg jevnt og trutt fremover, og gir ut utallige forskjellige inntrykk for den bevisste sjelen å erfare. Direkte og indirekte er disse assosiasjonene og dissosiasjonene til den bevisste sjelen absolutt essensielle for å holde bevissthetsevolusjonens hjul rullende. De grove formenes evolusjon er bare et biprodukt fra universets bevissthetsevolusjons-fabrikk.

Den fuglebevisste sjelen identifiserer seg med èn art, så med den neste og så med den neste fugleform-art, den ene etter den andre, i jevn rekkefølge, inntil alle fugleformens arter vekselsvis har blitt assosiert til og dissosiert fra av sjelens bevissthet mens den erfarer mangfoldige inntrykk i den grove verden, og slik gjør den bevisste sjelens evoluerte bevissthet sjelen tilbøyelig til å realisere seg som fugl i alle fugleformens arter. Selv om sjelen for alltid er uten form og i Oversjelen, fortsetter den fuglebevisste sjelen likevel konsekvent å realisere seg som kun en fugl i den grove verden som erfarer fugleinntrykk på jorden, i vannet og i luften. Den realiserer seg som et fjærkledt virveldyr som er i stand til å fly i luften, og ved hjelp av to ben opprettholder den en oppreist stilling.

Omsider, etter tidsaldrer og syklus av erfaringer av fugleformens ulike arter, forlater den fuglebevisste sjelen fugleformens mest-siste art eller legger den vekk så snart sjelens bevissthet dissosierer seg fra fugleformens mest-siste art; og sjelens bevissthet dissosierer seg fra fugleformens mest-siste art så snart bevisstheten fullstendig erfarer og tømmer alle inntrykkene til fugleformens nest-mest-siste art i fugleformens mest-siste art.

Igjen erfarer den bevisste sjelen seg som uten form for øyeblikket selv om bevisstheten, evoluert ytterligere og større, alltid er der. (Når bevissthet først er oppnådd av sjelen, fortsetter denne bevisstheten stadig å evoluere mer og mer og kan aldri gå tapt eller devoluere). Denne formløse sjelens bevissthet konsentreres nå i inntrykkene til fugleformens nettopp forlatte mest-siste art. Disse inntrykkene må nødvendigvis brukes opp eller tømmes av sjelens bevissthet. Derfor assosierer bevisstheten seg med et passende medium og gjør således den bevisste sjel tilbøyelig til å identifisere seg med dyreformens mest-første art. Gjennom denne dyreformens mest-første art erfarer sjelens bevissthet inntrykkene til fugleformens mest-siste art som ble forlatt eller som den ble dissosiert fra. Denne dyreformens mest-første art er ikke annet enn den konsoliderte støpeformen av inntrykkene til den nettopp avlagte fugleformens mest-siste art.

Etter utallige og ulike erfaringer av inntrykkene til fugleformens mest-siste art gjennom formen til dyreformens mest-første art, tømmer sjelens bevissthet fullstendig inntrykkene til fugleformens mest-siste art og dissosierer seg deretter automatisk fra sin identifikasjon med dyreformens mest-første art. På denne måten legger den bevisste sjelen vekk denne artens form, eller det kan sies at denne artens form er forlatt eller har dødd.

Igjen oppdager den bevisste sjelen med sin større evoluerte bevissthet seg selv uten en form, selv om sjelens bevissthet er konsentrert i inntrykkene til formen (akkurat forkastet eller forlatt) til dyreformens mest-første art.

Disse inntrykkene til (den nettopp forlatte) formen til dyreformens mest-første art må erfares og tømmes av sjelens bevissthet slik at den bevisste sjelen ikke skal erkjenne inntrykkene til noen form som helst, men kun være seg bevisst sin egen uendelige, evige tilstands virkelighet, uten former eller inntrykk, og gjennom kunnskap erfare Oversjelen. I løpet av alt sjelens slit for å oppnå den bevisstheten for seg selv som kunne fått den til å realisere sitt Selvs virkelighet, går den bevisste sjelen videre og videre i en tilsynelatende uendelig kjede, mens dens bevissthet aldri gir opp sine forsøk på å erfare og tømme alle de inntrykkene som sentraliserer sjelens bevissthet og avleder denne bevisstheten fra Selvets evige og uendelige tilstands virkelighet (for alltid i Oversjelen) til bevissthet om den grove verdens illusoriske motsetninger. Slik blir sjelens bevissthet, i et forsøk på å oppnå bevissthet om Selvets realitet, konsekvent innhyllet i et hylster av uvitenhet.

For at sjelens bevissthet skal kunne erfare, og altså tømme, inntrykkene til dyreformens mest-første art, assosierer derfor sjelens bevissthet seg nå automatisk med et hensiktsmessig medium som vil tillate og hjelpe den å erfare inntrykkene til dyreformens mest-første art. Denne sjelsbevissthetens assosiering gjør nødvendigvis den bevisste sjelen tilbøyelig til å identifisere seg med dyreformens mest-neste art. Denne dyreformens mest-neste art er ikke annet enn den konsoliderte støpeformen av inntrykkene til dyreformens mest-første art.

Så snart inntrykkene er erfart og tømt gjennom dyreformens mest-neste art, blir denne arten forlatt av den bevisste sjelen. Sjelen erfarer nok en gang at den ikke er identifisert med noen av den grove verdens grove former.

Når den dyrebevisste sjelen er uten form, konsentrerer sjelens bevissthet seg i inntrykkene til dyreformens mest-neste art som nettopp er forlatt eller avlagt.

Disse inntrykkene må også erfares for at de skal kunne tømmes, og derfor assosierer sjelens bevissthet seg automatisk med et annet medium, og dette må nødvendigvis gjøre sjelen tilbøyelig til å identifisere seg med dyreformens neste mest-neste art.

Etter tidsaldrer og sykluser av ulike og utallige assosiasjoner med og dissosiasjoner fra dyreformens forskjellige arter, assosierer sjelens bevissthet seg omsider til det mediet som gjør den bevisste sjelen tilbøyelig til å identifisere seg som den mest-siste av dyreformens siste arter.

I løpet av alle sine erfaringene identifiserte den dyrebevisste sjelen seg (gjennom sin bevissthet) med ulike dyrearter i den grove verden, i vann og på jorden og under jordens overflate, og realiserte en levende skapnings erfaringer, vanligvis som en firbent skapning som var utrustet med liv, sansefornemmelser og bevegelsesfrihet og som hele tiden måtte kjempe for føden og for å overleve, noen ganger som en planteetende skapning og noen ganger som en kjøttetende skapning. Dyreformen har ingen oppreist eller rett holding og har en tendens til å se ned med hengende hode. Aper er imidlertid det mest evoluerte dyreslaget, og de pleier å stå oppreist lik menneskene.

Omsider, etter tidsaldrer og sykluser, når alle inntrykkene til dyreformens nest-mest-siste art er erfart og tømt med dyreformens mest-siste art som medium, dissosierer sjelens bevissthet seg fra dyreformens mest-siste art, og nå identifiserer ikke den bevisste sjel seg lenger med denne dyreformens mest-siste art. Denne formen er dissosiert fra sjelens bevissthet og er forlatt eller lagt vekk. Men selv om dyreformen mest-siste art forlates eller legges vekk, blir inntrykkene til dyreformens mest-siste art foreløpig beholdt eller oppbevart, og sjelens bevissthet konsentreres eller fokuseres på inntrykkene til dyreformens mest-siste art. Den bevisste sjelen er nok en gang uten form.

Disse inntrykkene må nødvendigvis erfares og tømmes, og fra nå av assosierer sjelens bevissthet seg med et annet passende medium, og sjelen er derfor nødvendigvis tilbøyelig til å identifisere seg gjennom sin egen bevissthet med den mest-første menneskeformen. Denne menneskeformen er ikke annet enn den konsoliderte støpeformen eller forskalingen av inntrykkene til dyreformens mest-siste art.

Gjennom den mest-første menneskeformen erfarer og tømmer sjelens bevissthet inntrykkene til dyreformens mest-siste art.

Når alle inntrykkene til dyreformens mest-siste art er erfart og tømt av sjelens bevissthet, da dissosierer sjelens bevissthet seg fra den mest-første menneskeformen og den bevisste sjelen forlater eller legger automatisk vekk kroppsassosiasjonen. Dette kalles den mest-første menneskeformens død. Men sjelens bevissthet er nå fokusert eller konsentrert i den mest-første menneskeformens inntrykk, og sjelen er nå midlertidig uten en form.

For at inntrykkene til den mest-første menneskeformen skal kunne erfares og tømmes, assosierer sjelens bevissthet seg med et annet hensiktsmessig medium, og fra nå av er den bevisste sjel tilbøyelig til å identifisere seg med den mest-neste menneskeformen, som ikke er annet enn den konsoliderte støpeformen eller forskalingen av inntrykkene til den mest-første menneskeformen som nettopp ble forlatt eller lagt vekk. Denne bevisste sjelens identifikasjonen med den neste formen og de etterfølgende formene kalles et menneskes fødsel.

Så snart sjelens bevissthet assosierer seg med den mest-første menneskeformen, ER BEVISSTHETSEVOLUSJONEN FULLFØRT OG FULLSTENDIG ⁴. Fordi sjelens bevissthet (Tillegg 1) er fullt utviklet i menneskeform, er også formenes evolusjon fullendt, og ingen nye høyere former evolueres nå som den bevisste sjelen har identifisert seg med den mest-første menneskeformen. Kort sagt: I menneskets form er sjelens bevissthet full og fullstendig. Bevissthetens evolusjonsprosess har stoppet opp. Menneskeformen er den høyeste og mest sublime form som er evoluert i løpet av bevissthetens evolusjon. Fra nå av er bevisstheten fullt utviklet, og denne formen som er formet og støpt etter tidsaldrer og sykluser, er den mest fullkomne form eller medium. Sjelens bevissthet nyttiggjør seg derfor dette fullkomne mediet for å erfare og fullstendig tømme alle inntrykk, slik at den fullt bevisste sjelen blir helt tømt for ethvert inntrykk overhodet og følgelig i stand til å realisere sin egen virkelige, evige og uendelige tilstand i Oversjelen.