GUD TALER

   over temaet
   skapelsen og dens hensikt

Av MEHER BABA

Introduksjon

Innhold

Flere av de faktorer som har inngått i skrivingen og redigeringen av dette verket, trenger noen ord til forklaring.

Med sitt alfabetbrett som hjelpemiddel dikterte Meher Baba i sin helhet det foreliggende innholdet i hoveddelen av dette verket, bestående av del I til og med del VIII.

Delene IX og X, Guds ti tilstander og Konklusjon, er skrevet av Eruch B. Jessawala som en utarbeidelse av notater diktert til ham av Meher Baba, og er en rekapitulering av de foregående avsnittene som ble direkte diktert av Meher Baba.

Visse fotnoter er tilføyd av redaktørene, som har benyttet både tidligere publiserte og upubliserte uttalelser av Meher Baba, så vel som belysende sitater fritt gjengitt etter Østens store mystiske poeter. I tillegg inkluderer flere fotnoter og dessuten tillegget til dette verket notater skrevet ned av noen av Meher Babas disipler, inkludert hans sufi-disippel gjennom mer enn 25 år, avdøde dr. Abdul Ghani Munsiff, og er basert på Babas forklaringer og brukt med hans tillatelse. Oversettelsen av det persiske diktet The Ascending Soul på side .. er et opptrykk fra Reynold A. Nicholsons Rumi, Poet and Mystic, utgitt av George Allen & Unwin Ltd. Sitatet fra Bhagavad Gita på introduksjonens side … er gjengitt fra sir Edwin Arnolds The Song Celestial, utgitt av Routledge & Kegan Paul Ltd. Vi er ovennevnte utgivere stor takk skyldig for tillatelsen til å benytte disse oversettelsene. Hele innholdet i Gud taler er omhyggelig rettet og godkjent av Meher Baba.

De herværende redaktørers funksjon har først og fremst vært å ta seg av visse mekaniske detaljer som vil være nødvendige for å forberede et hvilket som helst verk til endelig form for utgivelse. De ville neppe ha påtatt seg selv en slik beskjeden oppgave i relasjon til et så fundamentalt dokument hvis forfatteren ikke hadde anmodet dem spesielt om å gjøre det.

Deres eget forhold til Sufism Reoriented bør ikke mistolkes av de få som er klar over forbindelsen. Meher Babas uttalelser har alltid vært uten sekterisk hensikt eller tilbøyeligheter. Han har ofte gitt direkte uttrykk for at han verdsetter alle "ismer" (sufisme, vedantisme, kristendom, zarathustrisme, buddhisme osv.), religiøse og politiske partier for de mange gode tingene de søker å oppnå, men at han ikke tilhører, eller kan tilhøre, noen av dem. Han betrakter den Absolutte Sannhet som noe som inkluderer og transcenderer dem alle, og sin funksjon som ubundet av alle disse guddommelige stiene, i det han vekker dem som følger disse guddommelige stiene til deres virkelige mening og sanne ånd. "Alt livs enhet er integral og udelelig. Den forblir uangripelig og urokkelig på tross av alle ideologiske forskjeller."

Leseren vil snart bli oppmerksom på den kjensgjerning at flere deler i Gud taler er merkbart repetitive. Hvis dette verket hadde til hensikt å klargjøre eller fremsette på nytt et eller annet teorem, rimelig velkjent i vår kultur, ville det kanskje være ønskelig å arrangere verket i enkel logisk rekkefølge og la poenget få folde seg ut i kortfattet endelighet. Gud taler plukker ikke bare opp fragmenter fra mange tidligere begrep om åndelig sannhet og arrangerer dem i en ryddig og gjensidig kompatibel orden, den fører temaet flere steg videre enn det har eksistert tidligere i historien og etablerer flere nye og detaljerte tankebaner.

For å gjøre dette på en effektiv måte virker det som om det er nødvendig å betrakte tekstens tema igjen og igjen fra flere synsvinkler og med økende begrepsmessig utbredelse. Illustrasjoner og anekdoter gjentas ofte under disse forskjellige omstendighetene slik at hver enkelt del blir en selvstendig enhet og leseren unngår nødvendigheten av å finne tilbake til tidligere avsnitt for detaljer som kanskje utelates i senere sammenheng.

Sluttresultatet er ikke ulikt den musikalske effekten som oppnås i den konstante utbroderingen av et tema i "Bolero" av Ravel eller en fuge i Bachs TheWell-Tempered Clavier.

Selv om det kan virke som en bagatell i første omgang, har noe av det mest problematiske i oppgaven med redigeringen av dette verket vært å etablere en konsistent politikk for bruken av stor forbokstav i ord. Den normale fremgangsmåten som reserverer denne bruken for egennavn, Gud og Hans mest umiddelbare attributter, fører til et vanskelig dilemma i et verk som har hele skapelsens guddommelighet som sin hovedtese. Å ta en slik konnotasjon strengt bokstavelig ville resultere i en overflod av store forbokstaver som ikke bare ville hindre at tesen tydeliggjøres, men også ville forkludre leserens progresjon.

Oppgaven blir enda vanskeligere å løse ved den subtile måten Meher Baba gradvis trekker leserens oppmerksomhet vekk fra begrepet Gud i Hans umanifeste tilstand til de utviklingsstadiene der den individualiserte sjel tilsynelatende er lengst fra å realisere sin essensielle evige enhet med Gud. En strengt rasjonell kapitaliseringspolitikk under en slik utviklingsprogresjon, som ender i endelig retur til total forening med Faderen, er tilsynelatende umulig å oppnå, og derfor har redaktørene valgt den mer gjennomførbare bruken der man kapitaliserer Guddommen og Hans umiddelbare attributter og deretter hovedsakelig benytter store forbokstaver for å understreke og hjelpe leseren til enkelt å skille mellom forhold assosiert til de høyere i kontrast til de grovere plan (dvs. de subtile plans Energi sammenlignet med kjernekraftens energi).

Lignende problemer ble møtt i en så mekanisk prosess som tegnsetting. I de komplekse emnene som Meher Baba sorterer ut for å kaste spesifikt lys over, ville en streng etterfølgelse av de klassiske regler for tegnsetting resultere i et nesten uutholdelig virvar av komma, kolon, tankestreker og semikolon. Her har igjen redaktørene valgt den vilkårlige metoden å unngå en så omhyggelig tegnsetting innen en setning så lenge tankerekken flyter uhindret.

I flere tilfeller har Meher Baba lagd et nytt ord for å uttrykke et spesifikt begrep. Det har da vært å foretrekke å sikre en eksakt forståelse av hans hensikt fremfor å gjøre teksten mer konvensjonell ved å erstatte det med en vellagret terminologi som nesten dekker innholdet i det nylagde uttrykket. Inverterte og komplekse setningsstrukturer har også fått være i fred i de talløse tilfellene hvor en reinvertering av strukturen eller forkorting av setninger syntes å resultere i mulig tvetydighet eller brudd i tankerekken.

Kort sagt er en redaktørs funksjon å omsette et arbeid til konvensjonell bruk og enkel assimilering. Hver gang de herværende redaktører har funnet dette i uoverensstemmelse med arbeidet hovedhensikt, har de gladelig ofret konvensjonell bruk og enkel stil til fordel for hensiktens klarhet.

Det ville ikke være riktig å forlate den mekaniske fasen uten å advare leseren om at de fleste skribenter skiller mellom uttrykkene "kunnskap" og "visdom," i det de gir det sistnevnte en mer verdifull eller åndelig funksjon. Meher Baba foretar ikke et slikt skille, og bruker snarere "kunnskap" i betydning av "sann kunnskap."

Etter intens konsentrasjon på denne boken ønsker kanskje noen lesere å utvide sitt kjennskap til Meher Babas synspunkter på temaet det avgrensede og det uendelige. Ytterligere verdifullt materiale finnes i hans Discourses i fem bind, utgitt av Meher Publications, Ahmednagar, India, så vel som i Meher Babas forord til dr. William Donkins The Wayfarers og også i første kapitel i den boken.

IVY O. DUCE
DON E. STEVENS

Gud har aldri talt i mitt nærvær, men jeg er sikker på at jeg har sett Ham handle i menneskeskikkelse. Dette er den eneste måten jeg kan forklare den utrolige sensitiviteten som karakteriserte Meher Babas handling og samhandling da jeg for første gang så Ham i aksjon noen korte øyeblikk en søndag ettermiddag i New York.

Han fortalte historien om en Sannhetssøker som måtte tåle å bli behandlet med den mest ekstreme vilkårlighet og hardhet før hans lærer ville akseptere ham. Som Meher Babas fingre fløy over alfabetbrettet Han bruker å kommunisere med, og som hendene Hans fra tid til annen løftet seg i korte gester, oppdaget jeg at jeg var enda mer fascinert av fortelleren og måten Han fortalte på, enn av selve historien.

Mens jeg satt til siden for ham og utenfor hans synsfelt, hevet jeg nesten ufrivillig hånden og dannet en sirkel med tommel mot pekefinger — det eldgamle tegnet for fullkommenhet. Allerede mens jeg var i ferd med å gjøre det, varmet det å se Meher Baba feste blikket rett på meg og heve sin egen hånd i den samme gesten. Mennesker er ikke altfor ofte oppmerksomme på følelsene til andre og gir langt mindre en så gjennomført respons på dem, og det forundret meg å være i nærvær av en som utviste en slik sensitivitet.

Jeg glemte episoden inntil han var på vei mot heisen senere på dagen. Jeg sto midt i en gruppe mennesker, og i det vi gjorde vei for Ham, hevet jeg igjen hånden i en lignende gest. Denne gangen lurte jeg bevisst på om han ville legge merke til det i den enda mindre sannsynlige posisjonen jeg var plassert i nå. Og igjen snudde han seg idet jeg begynte på gesten, så rett på meg og gjentok sin respons. Denne gangen ble jeg mer overrasket enn glad over noe som nå begynte å anta proporsjonene til et uforklarlig fenomen. Som han fortsatte videre ut i korridoren og endelig gikk inn gjennom heisdøren, hevet jeg hånden raskt en tredje gang og viste fullkommenhets-sirkelen. Denne gangen snudde han seg helt rundt og gjentok omhyggelig sin bekreftelse.

Jeg føler ikke at dette er en for bagatellmessig episode å bruke i introduksjonen av et så viktig tema som Skapelsens grunnleggende hensikt og mekanikk, og av han som har forfattet denne avhandlingen. Meher Baba er ikke uforglemmelig og gir ikke en så enorm tilfredsstillelse på grunn av sitt utvilsomme talent på området for filosofi og universets mekanikk, men fordi han har evnen til varme hjerterøttene våre på en måte som ikke noe annet levende vesen er i stand til.

I det lange løp er hver og en av oss på jakt etter en dyp indre følelse av tilfredshet og fred, en følelse av å være omsluttet i et nærvær som er pålitelig og kjærlig, av en spontan forståelse og respons på våre innerste behov. Fremfor alt trenger vi å være oss selv og få full aksept på oss selv. Den sterke responsen Meher Baba fremkaller i så mange, skyldes denne sensitiviteten overfor vårt dypeste selv, en sensitivitet man aldri drømte om å få møte.

Det er mye annet som er enda mer forunderlig og som jeg kunne fortelle — samlingen av overleveringer rundt denne skikkelsen har vokst i løpet av de fire tiårene som er gått siden han oppnådde sin nåværende åndelige status. Men alle ville ha skygget for det ene viktige poenget: hans totale evne til ikke bare å forstå, men på en eller annen måte å være ens eget selv. Ikke be meg beskrive, eller enda mindre forklare, et slikt fenomen. Man må oppleve det for å tro på det.

Men likevel, man skulle tro at en slik følelse av velvære gradvis ville blekne etter at kilden var fjernet. Selv de mest ekstatiske opplevelser blekner som regel og blir et minne, slik marerittene også gjør. Her ligger imidlertid et av de andre uforklarlige mysteriene i kontakten med et slikt vesen. Da jeg satt på flyet på vei hjem etter en weekend sprengfull av opplevelser, begynte jeg å orientere meg tilbake til min vanlige virkelighets-kontekst. Jeg snudde og vendte på et par av mine yndlingsbekymringer oppe i hodet og oppdaget plutselig at de ikke lenger bekymret meg.

Jeg er ikke den som får panikk og trekker raske slutninger, så jeg prøvde ut noen flere problemer og ble ganske forvirret av at jeg i noen tilfelle kunne finne svar der jeg ikke hadde sett noen før, og i andre ikke klarte å fremkalle noen følelse av uro. For å være ærlig trodde jeg nok at jeg kom til å gjenopprette mine vanlige problematiske relasjoner til disse vanskelige temaene så snart jeg slo meg til ro hjemme igjen, men som dagene og ukene og månedene og endelig årene gikk, begynte det å gå opp for meg at til og med en kort weekend sammen med et slikt menneske hadde utført en større operasjon på min følelsesmessige anatomi og fjernet min evne til bekymring.

Jeg beskriver disse hendelsene uten å være stolt eller føle at jeg slår på noen stortromme. Dette er to ting som skjedde i mitt eget liv og jeg ville ha forsømt meg hvis jeg utelot dem fra den lille rammen jeg har fått i oppdrag å bygge rundt det mesterlige bildet som skapes på de følgende sider. Jeg er sikker på at jeg aldri bevisst har hørt Gud tale, men jeg er sikker på at jeg har sett ham handle i mitt liv.

I tittelen Meher Baba valgte for sin bok Gud taler, har han klart og tydelig satt ord på både hovedtesen han utdyper i den, så vel som sin rett til å tale med autoritet om emner som bare de mest avanserte i vår tidsalder kan si noe om. Før vi begir oss inn på en diskusjon om forfatterens rett til å implisere at hans verk springer ut av en så høy kilde, kan det være på sin plass å gjøre sakens kompleksitet fullstendig ved ganske enkelt å si at flertallet av Meher Babas disipler verden over betrakter ham som vår tidsalders Avatar. Sagt med Vestens ord betyr det at de ser ham som vår tids Kristus, en etterfølger til Muhammad, Jesus, Buddha, Krishna, Rama, Zarathustra — og så videre inn i den mørke fortid — og som den samme identiske natur som reinkarnerte i disse spesifikke og suksessive skikkelsene.

Hvis Meher Babas posisjon slik er kronen på vår sivilisasjons åndelige struktur, da ville det ikke være spørsmål om hans rett til å tale uttrykkelig og med autoritet om skapelsens dypeste mekanikk. Men da blir det enkle spørsmålet om hans guddommelige Kilde til et mye større spørsmål om legitimiteten i en funksjon som nøkkelrollen i et religiøst hierarki — som i sin tur blir sett på med skepsis eller rett og slett mistrodd av mange.

I to avsnitt har vi presentert et enormt og utfordrende problem. Men det er et problem som når det virkelig gjelder, må gjennomarbeides ved hjelp av andre midler enn det skrevne ord i en introduksjon. I det lange løp finnes det bare to pålitelige svar på det fundamentale spørsmålet om hvorvidt en bestemt person er Messias. Det personlige svaret kan være personlig kontakt. I skrivende stund er dette fremdeles fysisk mulig, og mange har allerede benyttet seg av muligheten til å kunne angripe saken på denne direkte måten. Mange har kommet frem til en bekreftende konklusjon, forbausende få har nådd en absolutt negativ, andre har vedstått seg en dyp forvirring der glede og undring er to hovedingredienser, men tilsynelatende likevel uten å kunne komme til en endelig konklusjon på det endelige spørsmål.

Det allmenne svaret på lang sikt må bli det som samfunnet kommer frem til i løpet av de kommende generasjoner når det har evaluert de kreftene som er satt i sving. Hvis ordene som sies og begrepene som presenteres synes å vokse i vitalitet og realitet, da vil etterpåklokskapen automatisk erkjenne denne mannen som skulptøren som ga guddommelig form til sin tid.

Men forhåndsargumenter og demonstrasjoner kan aldri overbevise samfunnet, uansett mengde. Det er som om idéene fører med seg sin egen vitalitet og blir rasens eiendom og løsen uavhengig av alle forsøk på å befordre eller bekjempe deres hensikt.

Mange vil imidlertid ikke ha mulighet for personlig kontakt, heller ikke for aksept eller avvisning i levende live. Og siden dette er noe som skjer i vår egen tid, kan ingen av oss gjøre oss avhengige av den vurderingen det vil herske alminnelig enighet om i samfunnet om noen generasjoner. Så, for dem som står i en slik stilling, kreves det at de leser og studerer, at de tenker og grubler med åpent sinn, for kanskje finnes det et stort skattkammer fylt av den Sannhet og Virkelighet hver enkelt av oss søker livet igjennom. Det er ikke nødvendig å lage noen krise verken av aksept eller avvisning, men å la idéene få putre i ens egen mentale gryte. Gradvis vil ens egen sans for det tilstrekkelige, så vel som selve livets hardnakkede realiteter bekrefte eller benekte omrisset som beskrives.

I løpet av de fem årene som gikk fra jeg først ble klar over den kjensgjerning at det fantes en som kalles Meher Baba i verden, og til jeg møtte ham for første gang i New York, hadde jeg god nok anledning til å stille spørsmål og gjøre opprør og komme tilbake til et nøytralt "jeg vet simpelthen ikke"-standpunkt når det gjaldt alle slags kontroversielle spørsmål omkring Meher Babas liv. Han er ingen lett mann verken å akseptere eller avvise.

Denne ene weekenden med så mange anledninger til å se ham i aksjon var tilstrekkelig til å overbevise meg om at han med sin vennlige humor overlegent var den beste av alle historiefortellere jeg noensinne hadde møtt (selv med alfabetbrettet som handikap), den beste forretningsmann jeg hadde blitt kjent med i løpet av mitt liv i big business, den beste filosof jeg hadde truffet, og det mest sensitive menneske og kjærlighetsfulle individ jeg noensinne hadde hatt gleden av.

Dette er uten tvil en liste over kvaliteter som er formidable nok, men man innvender øyeblikkelig at å addere avgrensede kvaliteter aldri kan gi uendelighet som sum. Hadde jeg kommet til at han virkelig var vår tidsalders Avatar?

Ærlig talt har jeg ikke den fjerneste idé, og for meg er spørsmålet irrelevant. Jeg tror absolutt ikke at jeg har evnen til å bedømme hvilke kvalifikasjoner og evner som hører til det å være Avataren, og dessuten fant jeg at Meher Baba overgår hele min tidligere standard for fremragenhet på de områder der jeg følte meg kompetent til å dømme. Når først raketten har forlatt min jordiske sfære, har jeg ingen konkrete metoder til å bestemme dens posisjon på stjernehimmelen. Men én ting kan jeg si: min egen intuisjon sier meg at jeg aldri igjen skal treffe et individ med disse dype kreftene og denne uforståelige evnen til gi meg en indre tilfredsstillelse som jeg fant i Meher Baba.

Jeg kan ikke unngå å tenke på en uttalelse en av mine forsker-kollegaer lot falle for noen år siden etter å ha hørt en strålende forelesning om den virkelige Kristus av en leder i mormoner-kirken. "Jeg innbiller meg," sa han, "at hvis Kristus hadde levd i dag, ville ingen av oss ha kjent Ham igjen eller akseptert Ham."

Disse ordene får en helt spesiell mening for meg nå, for de inneholder noe mye dypere enn den tilsynelatende kynismen som vises på overflaten. Nesten ingen av oss ville ha kjent Ham igjen, ikke bare på grunn av våre inngrodde fordommer, men fordi ingen av oss har utviklet en innvendig målestokk som kan evaluere et slikt vesens sanne størrelse. Hans kapasitet og betydning stiger opp til områder vi ikke kan følge med inn i, og så erkjenner vi vår vurderingsfrustrasjon selv om vi ikke allerede har gitt etter for den faktisk uimotståelige fristelsen til å avvise.

En lettvint utvei vi ofte tyr til for å vurdere en manns åndelige kaliber, er å se etter mirakler som tillegges ham. "Hvilke mirakler har Meher Baba gjort for å underbygge sin betydning?" kan man spørre. Det finnes mange historier om slike hendelser, og jeg har personlig vært vitne til ting som har forskrekket min konservative oppfatning av den normale tingenes gang. En evaluering av mirakler ville imidlertid langt fra yte virkeligheten rettferdighet, dessuten ville den bli tåkelagt med trivialiteter. Viktigheten av en avansert sjels advent ligger ikke i hva han tilsynelatende gjør utenfor naturlovene, men i hva han er og gjør innenfor dem. Et slikt individ kommer ikke til oss som en slags glorifisert showmann for å forbløffe med sine utrolige kunststykker. Noe slikt ville bare ha fått menneskeheten til å måpe i midlertidig forundring, det ville ikke ha forandret dens grunnleggende livsmønster eller gitt den en målestokk å måle sine egne ferdigheter med, og slett ikke en ny stadfestelse av menneskets evne til selv å oppnå en slik måte å leve på.

Disse nøkkelfigurene i det åndelige livs historie tar på seg det overmenneskelige arbeidet med å sørge for levende eksempler på fullkommenhet, demonstrert midt blant alle de restriksjonene og begrensningene vi mennesker konfronteres med. Å skaffe et slikt eksempel til veie ved å støtte seg til krefter utenfor vår rekkevidde, eller uten å bli hindret av de mange restriksjonene vi må sloss med, ville opplagt ikke vært rettferdig, og vi ville vært i vår gode rett når vi snudde oss vekk fra et slikt urealistisk opplegg.

Når eksempelet skaffes til veie i en forreven verden av brutale sannheter og underlagt denne virkelighetens betingelser, og likevel med et så utrolig godt resultat, da er det sannelig god grunn til å fatte håp og strebe etter den samme tingen. Dette er én av funksjonene til slike individer. Et av de best etablerte prinsippene i effektiv læring er å gi en praktisk demonstrasjon av temaet, enten gjennom et laboratorie-eksperiment eller ved felterfaring. Den kjensgjerning at Gud Selv valgte den samme teknikken for å demonstrere sin virkelighet, burde ikke forbause noen.

Det er enorme ting som møter oss her, og vi må ikke forhaste oss når vi vurderer dem.

På dette punktet vil det kanskje falle seg naturlig å stille noen spørsmål angående omstendighetene rundt Gudsmenneskets manifestasjon. Den synes å følge en grunnleggende naturlov som har med behov å gjøre, sammenlignbar med økonomiske lover om tilbud og etterspørsel. Når den åndelige sannhetserkjennelsens røde tråd begynner å bli frynsete, svarer dette Gudsaspektet på behovet, og den store Vekkeren som skal vekke menneskeheten opp på ny, blir født. Derfor har de store åndelige læreres advent alltid blitt assosiert til kriser i verdensbegivenhetene og fulgt av en gjennoppblomstring av menneskelig utvikling på et eller annet felt som hittil har ligget nesten brakk.

Det er godt å vite at når Avataren kommer, kommer han for å vise oss vårt eget selvs virkelighet gjennom lover og teknikker som er iboende i naturen. Det er godt å vite at disse tingene er likefremme, spontane og minst tredimensjonale snarere enn fjerne, ikke av denne verden, bleke og todimensjonale. Det er godt å vite at når en rettmessig åndelig lærer forordner en oppgave eller øvelse, er den effektiv fordi den er basert på dyp innsikt i behovene til den menneskelige natur og den mekanikken som naturen selv produserer forandring gjennom. Da blir åndelighet den utfordringen det er å leve et robust hverdagsliv snarere enn en restriktiv disiplin man påtar seg på søndagen og gradvis mister i løpet av uken.

Det ville ikke vært riktig om vi nevnte høydepunktene i Meher Babas historie uten å kommentere på en del kontroversielle sider ved hans natur. For eksempel forandrer han ofte planer midt i prosessen, eller han sier han har tenkt å gjøre noe til en bestemt tid, og så utsetter han det eller gjør det tilsynelatende ikke i det hele tatt. Er ikke dette uansvarlig og kortsynt tatt i betraktning at det kommer fra en så stor figur?

Meher Babas plutselige snuoperasjoner er virkelig strabasiøse, men de gir verdifulle resultater. De som har levd lenge sammen med Baba, er nesten uten unntak kjent for sin fleksibilitet og tilpasningsdyktighet, men i tillegg til dette finnes det også utvilsomt mer grunnleggende årsaker som har å gjøre med den totale ubestemmeligheten til et gjennomsnittmenneskes frie vilje, så vel som en Fullkommen Mesters fungering på andre eksistensnivåer enn våre egne.

Jeg kan ikke unngå å spekulere på om det ikke finnes en direkte overføring fra de leksene vi lærer i en verden av materielle ting og inn til området for åndelig utvikling. Er det ikke slik at den som aldri har stivnet i en fast fysisk rutine, men er våken og tilpasningsdyktig, vil vise en lignende tilpasningsdyktighet under de mangfoldige forandringene som må gjøres i løpet av en indre utvikling?

Den kjensgjerning at Meher Baba faster med visse mellomrom, er vanskelig å forstå for folk som ikke kjenner hans måte å arbeide på. Baba har alltid fastet for kortere eller lengre perioder, og det er faser som virker konsistente og viktige i hans arbeid. Dette har blitt mistolket som en god og hellig gjerning han gjør for seg selv, eller for å gjøre bot, eller for åndelige fordeler. Men det er ikke for seg selv, men snarere for sitt arbeid på jorden. Som Krishna sa til Arjuna i Bhagavad Gita:

"Du sønn av Pritha! I de tre vide verdener
er jeg ikke bundet til noe arbeid, ingen høyde
venter på å bli besteget, ingen gave står igjen for å oppnås,
og likevel handler jeg her!"

Meher Babas taushet av nesten tre tiårs varighet og et alfabetbrett som erstatning i kommunikasjonen er like forvirrende. Mange kan nok synes det er uproduktivt å bruke et alfabetbrett, og noen ser det til og med som juks.

Det har vært flere drøftinger av Meher Baba og andre om grunnene til hans lange taushet. Jeg ønsker ikke å gå inn på de mange potensielle forklaringene her, men snarere å lede oppmerksomheten mot den mest forbausende kjensgjerning av alle. På tross av et slikt alvorlig handikap — på lik linje med bakbundne hender — har Meher Baba personlig og i alle detaljer planlagt de mest komplekse prosjekter, undervist hundrevis og velsignet tusener, ledet foretagender og sendt oppmuntrende ord til mennesker langt unna og i løpet av en relativt kort tidsperiode "diktert" et så monumentalt verk som denne boken.

Meher Babas metoder er ofte til å fortvile over. Mange av de tingene han gjør, lar seg ikke forstå, og han fortsetter gladelig å passe sine saker uten å bry seg med å forklare. For min del er jeg en stor beundrer av alle som ikke setter seg ned for å rettferdiggjøre seg annenhver gang de tar et skritt, men det finnes tydeligvis svært gode grunner for en slik oppførsel. Noen ganger er det ganske enkelt ikke tid til kontinuerlige forklaringer, dessuten har vi sannsynligvis ikke i oss den forståelsen som trengs for å romme en forklaring på de mer vanskelig tilgjengelige områdene selv om han ga den.

25. februar 1894 ble Meher Baba født av persiske foreldre i Puna, India, og fikk navnet Merwan Sheriar. Familienavnet var Irani. I 1914 ble han Gudsrealisert gjennom et kyss på pannen, gitt av den store sufi-Mester Hazrat Babajan. I 1915 møtte han sin annen Mester, Upasni Maharaj. I 1921 ble han en Fullkommen Mester. I 1925 startet han sin taushet, og for å kommunisere begynte han å bruke et lite trebrett med alle alfabetets bokstaver malt på. Baba former raskt ord ved å peke på bokstavene på brettet. På dette tidspunktet hadde han samlet en liten gruppe disipler som kalte ham "Meher Baba". I 1931 dro han til den vestlige halvkule og fikk sine første kontakter i Vesten. I 1932 ble han hyllet av mange som du og jeg kanskje ville synes var de største i Hollywood. Da han var femtiåtte, brakk han et ben og en arm i en alvorlig bilulykke i Oklahoma. Nå, sekstiett år gammel, er Meher Baba dynamisk, aktiv, intenst oppmerksom på hva som foregår rundt ham.

Jeg har ikke prøvd å gi noen detaljert oversikt over Meher Babas liv opp til nå. Dette har blitt gjort med stor dyktighet i C. B. Purdoms The Perfect Master og mer nylig av Jean Adriel i The Avatar. Den biografiske skissen jeg har gitt her, er ikke ment å være annet enn et orienteringspunkt slik at vi kan gå videre og diskutere noen av de nøkkeltemaene assosiert til Babas liv som er så komplekse i seg selv og kanskje umulige å tolke i det lange løp.

Det har vært mye spekulasjon omkring årsaken til mange av Meher Babas handlinger og reiser, men størstedelen er fremdeles innhyllet i en viss grad av gåtefullhet. I en slik situasjon vil en vanlig fremgangsmåte være å erklære personen for irrasjonell og avskrive handlingene hans som vrangforestillinger. Dette er ikke blitt gjort når det gjelder Baba av den enkle grunn at en betraktelig del av hans foretak og forslag har vist seg å være basert på en innsikt i tingenes forfatning som ligger helt og fullt utenfor gjennomsnittsmenneskets rekkevidde. Ofte kommer disse resultatene i løpet av timer. Noen ganger vil ikke begivenhetene avsi sin dom før etter uker og måneder og til og med år.

Men denne forbløffende innsikten får de som har investert mer enn et par minutters nonchalant kritikk, til å holde munn og forberede seg på å finne det langsiktige svaret bak Babas handlinger, uansett hvor ubestemmelige de kan virke når de skjer.

Det finnes ytterligere grunn til å feste lit til Babas handlinger og forslag. Det vil være svært vanskelig å finne en eneste situasjon der hans innflytelse har ført til skade for det individet det gjelder. Han vil ofte presse et menneske til utmattelse eller desperasjon for å øke dette menneskets yteevne. Men det finnes en mulighetenes syltynne grense som han aldri overskrider.

En av periodene i Babas liv som både har drama og patos over seg, er den der han etablerer en skole for gutter av alle sekter og kaster. Grunnlagt sommeren 1927 hadde den på et tidspunkt til sammen 102 elever, 49 hinduer, 20 muslimer, 32 zarathustrikere og 1 kristen.

En av Babas favoritter blant studentene, Ali, ble tatt ut av skolen av sin far fordi han ble uroet av rapportene om de mange guttene på skolen som fikk periodiske anfall av ukontrollert gråt. Disse hadde tilsynelatende noe å gjøre med de daglige meditasjonene som guttene gjennomførte.

Tre ganger tok Alis far ham ut av skolen og hentet ham hjem til Bombay. Tre ganger rømte gutten fra den mest omhyggelige overvåkning og kom seg tilbake til skolen, som regel til fots, så dyp var hans lojalitet til Baba. Kort tid etter det fjerde tilfellet ble alle skoleguttene sendt foreløpig hjem av Meher Baba, og tidlig i 1929 ble skolen stengt for godt. Rett etterpå begynte en periode med lange reiser — i løpet av syv korte år dro han til Vesten syv ganger og verden rundt to.

Med reisene fulgte noe positiv publisitet og en god del som var kritisk og til og med ganske sjofel. Baba har aldri prøvd å skaffe seg en god "presse". Han holder fast på at de som angriper ham, gjør hans arbeid like mye som de som priser ham. Hans standhaftighet i å nekte å forsvare seg eller korrigere feil når "uttalelsene" hans blir sitert, eller selv misforståelser, er et fenomen i disse dager da verden er overbevist om behovet for å rettferdiggjøre seg i samfunnets øyne. En slik absolutt likegyldighet kan lett tillegges en manglende sans for hvordan man oppfører seg, men man ender opp med følelsen av at Baba handler ut fra dyp indre kunnskap og slår seg til ro med at resultatene vil komme uavhengig av tolkninger. Store mottagelser ble holdt for ham i Europa og Amerika, og all omtalen som fløy frem og tilbake da han ble presentert for Hollywood, skapte en flodbølge av uttalelser som aldri vil bli helt integrert.

Disse turene til Vesten produserte sin egen skatt av episoder rike på menneskelige følelser. En som alltid har vært av dyp interesse for meg, et historien om Babas møte med en russisk dame som var dypt uroet av sin manglende evne til å oppnå den minste form for varme i forholdet til sin datter, som på dette tidspunktet var i tyveårene. Baba strøk henne over hånden og sa han ville hjelpe henne, og flere dager senere våknet hun om morgenen gjennomtrengt av en dyp og varm følelse av kjærlighet som hun aldri hadde kjent tidligere. Hun ba med én gang sin datter om tilgivelse for måten hun hadde behandlet henne på opp til da, og siden har de hatt et dypt og tillitsfullt forhold seg imellom.

En annen historie som bærer preg av de menneskelige følelsers magiske lampe, var Babas møte med en forvirret og genial universitetsprofessor i Italia som brettet ut hele sin egen kunnskap om esoterisk filosofi for Baba. Etter å ha møtt veggen i sine forsøk på å lime sammen bitene i sin livsvisdom på tross av Babas lyttende tålmodighet, slo han ut med hendene i desperasjon og spurte om Baba bare ville sitte stille sammen med ham i meditasjon.

Baba smilte og la sin hånd over professorens, og de som var til stede, kommenterer på hvordan en salig fred senket seg over rommet og gradvis visket mannens desperate uttrykk ut fra ansiktet hans. Etter noen få øyeblikk i taushet utbrøt han plutselig: "Nå vet jeg at Sannhet er Kjærlighet."

Det finnes mirakuløse historier om Babas opphold i hulen som Frans av Assissi en gang hadde meditert i, om hvordan hierarkiet møttes på en fjelltopp i de sveitsiske Alper og om den voldsomme stormen som raste der Baba sto uberørt i lysstripen som trengte seg gjennom de mørke skyene mens de tømte seg over dem som ventet på ham noen meter lengre nede.

De følgende årene ble tilbrakt med å ta seg av de gale og deretter de åndelige berusede. En såkalt "gale-ashram" ble grunnlagt i Rahuri i 1936, og en rekke virkelig gale personer ble brakt dit av Baba og hans disipler. Senere dreide Babas arbeid i økende grad seg om "de åndelig berusede", de som hadde mistet sin normale bevisste kontakt med omgivelsene fordi de var beruset av sin guddommelige kjærlighet.

Forskjellen mellom vanlig galskap og tap av normal bevissthet som et resultat av åndelig ekstase erkjennes i India, og tradisjonelt blir disse "mastene" som de kalles, tatt vare på av sine medmennesker. Babas arbeid på dette området minner om det som ble gjort for ham i løpet av de syv årene hos Upasni Maharaj, den Fullkomne Mesteren som brakte ham tilbake til full bevissthet om omgivelsene etter at sufi-Mesteren Babajans kyss på pannen hadde revet sløret i stykker. Begge disse Fullkomne Mesterne valgte Meher Baba til sin åndelige chargeman (åndelige arving), en unik funksjon som forener det høyeste fra både hinduistiske og muslimske tradisjoner.

Meher Babas arbeid med mastene i ashramen i Rahuri forgrenet seg stadig, og i de følgende årene reiste han oftere og oftere til Indias hjerte og fjerne hjørner for å ta kontakt — selv om det bare var for et minutt — med alle tilgjengelige master og helgener. Historien om disse reisene er full av ekstreme strabaser og store anstrengelser for alle som deltok.

Igjen kan man bare spekulere over implikasjonene slike kontakter har. Hvis jeg skulle gjette, ville jeg si at de fylte en dobbel funksjon. Åndelig avanserte sjeler som dette vil uten tvil kontrollere eller ha til sin disposisjon en eller annen slags grunnleggende psykisk eller kosmisk energi — kall det hva man vil. I det store og det hele oppfører de seg som noe lignende arbeidsbien, og India fungerer på sett og vis som bikuben.

Baba, som kubens kongelige patriark, etablerte disse kontaktene for å øse av denne enorme energikilden, og til gjengjeld ga han uten tvil hver enkelt mast eller helgen et ytterligere dytt fremover i deres åndelige utvikling. Kontakten med mastene nådde sitt høydepunkt i perioden 1946-1948 og ble etterfulgt av en fase på to år som startet 16. oktober 1949 og som Baba kalte det "Nye Liv." Dette er uten tvil den mest ubegripelige av alle ubegripelighetene studenten må forholde seg til. Før det Nye Livet hadde Baba brutt opp alle ashramene han opprettholdt for mastene og sine mer eller mindre permanente nære disipler, så vel som for den konstante strømmen av mennesker som kom for en samtale eller for en uke, måned eller år.

Det ble sørget for alle som var avhengige av ham, og så ba Baba om frivillige til å følge seg på en serie reiser, ofte til fots, noe som innebar de hardeste anstrengelser. Strenge regler for disiplin og avhold ble lagt frem før Baba spurte disiplene etter frivillige til å følge ham inn i denne nye fasen av hans Nye Liv, som var et liv i eksil, hjelpeløshet og forsakelse. Tyve ble omsider valgt og dro av sted med Baba.

Disse to årenes reiser og åndelige disiplin var blant de mest vanskelige som Babas disipler noensinne gjennomgikk. De som deltok på reisene, var trette, tynne og fortrukne da de dukket opp sent på året i 1951. Den detaljerte beretningen om reisens hendelser og betydningen av dem må vente på et mer omfattende verk, men tilskueren kan ikke annet enn å konkludere med at hovedplanen for rasens individuelle og sosiale utvikling i fremtiden ble lagt i denne dunkle fasen. 16. oktober 1950 sa Baba i Mahabaleshwar: "Mitt gamle liv legger meg på Guddommen og den guddommelige Fullkommenhets alter. Mitt Nye Liv får meg til å stå frem som en ydmyk tjener for Gud og Hans folk. I mitt Nye Liv er jeg søkeren, elskeren og vennen. Begge disse aspektene — fullkommen guddommelighet og fullkommen ydmykhet — har vært Guds vilje, og begge er for alltid koblet sammen med Guds evige liv."

13. februar 1951 trakk Baba seg tilbake for ca. 100 dager i Mahabaleshwar, og mot slutten av perioden uttalte han at den 16. oktober ville det bli nødvendig for ham å gå inn i en annen fase i arbeidet sitt. Denne fasen kom til å bli kjent som "manonash" (utslettelse av sinnet)- perioden. Dette arbeidet varte i fire måneder og tok slutt 16. februar, 1952.

Baba kunngjorde så at han og noen få disipler om kort tid ville sette kursen mot de forente stater, og at han fra 21. mars til 10. juli ville leve et "komplisert-fritt" liv der svakhet ville dominere over styrke, fra 10. juli til 15. november et "fullt-fritt" liv der styrke ville dominere over svakhet, og fra 15. november et "flammende-fritt" liv der både styrke og svakhet ville fortæres i guddommelighetens ild.

Baba ankom New York den 20. april, 1952 med seks mannlige og seks kvinnelige disipler av både vestlig og østlig herkomst. De dro direkte til Myrtle Beach, South Carolina, der en eiendom var dedisert til Baba, og etter en periode på flere uker tok Baba i mot mange gamle og nye tilhengere, spesielt den 17. mai da en stor menneskemengde kom fra over hele USA for å treffe ham.

Deretter dro Baba i bil mot California og nok en lang serie med intervjuer. Mens de krysset Oklahoma, ble bilen der Baba satt, påkjørt, og fire av de fem passasjerene hardt skadet i en av de hjerteskjærende ulykkene som er så vanlige på våre hovedveier.

Like i nærheten, i den lille byen Prague, Oklahoma, fantes det til alt hell et lite privat sykehus drevet av dr. Burleson. Arbeidet denne mannen og hans lille personalgruppe utførte overfor en masse blodige kropper og tilsølte klær som en taus mester og hans sårede ledsagere var viklet inn i, er virkelig et epos i den medisinske verdens konstante drama i dens uavbrutte kamp for å lindre lidelse og redde liv. Etter hvert som de jammerlige flokene gradvis ble sortert ut, ble det klart at ingen var i overhengende fare, men antallet brukne ben og hudløse og oppskrubbede områder var formidabelt. Den trettende og langtekkelige rutinen med spjellking, rensing, bandasjering og pumping inn av nytt liv fortsatte i dagevis. Babas brukne venstre ben og arm og dype kvestelser i ansiktet var ikke de alvorligste skadene, men blant de mest smertefulle. Etter to uker ble selskapet hentet i ambulanse og brakt tilbake til South Carolina og en rekonvalesens-periode.

Hvordan kunne en stor åndelig leder tillate at en slik ulykke hendte ham selv og hans ledsagere? Han måtte da kunne forutse og forhindre det? Jeg vet ikke hvor mange ganger disse spørsmålene har blitt reist. Faktisk hadde Baba allerede så langt tilbake som i 1928 forutsagt en slik ulykke for seg selv og nødvendigheten av den. Han hadde til og med ved anledning nevnt at det ville bli nødvendig å "spille" sitt blod i Amerika. Men en slik erklæring fra min side om at "han visste det hele tiden", ville falle langt utenfor hovedpoenget. De store åndelige ledere opp gjennom tidene har aldri unnsluppet en uvøren og hensynsløs generasjons uhell. Faktisk har de åpnet sine armer for sin del av menneskehetens katastrofer, og har levd gjennom dem uten å ty til vilkårlig bruk av de kosmiske krefter de har for hånden. Den høyeste funksjonen til de åndelig store er ikke hva de gjør utenfor vår fysiske verdens lov, men hva de gjør innenfor den.

Denne funksjonen til de Fullkomne Mestere ble forklart av Meher Baba i 1937: "En Fullkommen Mester, som må ta på seg verdens byrder for å absorbere dem, må nødvendigvis få fysiske reaksjoner, og følgelig må han lide fysisk lik vanlige mennesker.

"Ved å underkaste seg loven om handling og reaksjon, etablerer de Fullkomne Mestere denne loven, og lar seg uselvisk og villig være underlagt den. Men på tross av at de underkaster seg denne loven, står de over loven og kunne kvitte seg med fysiske reaksjoner. Hva ville da være meningen med 'handling og reaksjon'?

"Fullkomne Mestere absorberer 'den universelle illusjons' duale effekt ved å ta menneskeheten ut av illusjonen gjennom å frigjøre menneskeslekten fra handlingens og reaksjonens bånd.

"Den Fullkomne Mester absorberer dualiteten i sin sanne eksistens for å sublimere den."

Etter ytterligere noen dager med samtaler med folk i New York, reiste Baba med fly for å besøke sine gamle og nye tilhengere i Europa før han returnerte til India mot slutten av august 1952. Nesten med en gang ga han seg i kast med nye reiser innenriks for på nytt å kontakte noen få master, men nå konsentrerte han sine aktiviteter mer om å gi sin åndelige velsignelse til de store folkemengdene som strømmet til når han annonserte at han ville vise seg offentlig. Disse masse-darshanene kulminerte i september 1954 da han kalte til seg sine mannlige tilhengere over hele verden for å samle dem i sin ashram i Ahmednagar til en "siste" åndelige konklave. Rundt ett tusen menn kom fra alle Indias hjørner og fjerne Asia, Europa og Amerika. De som ankom tidlig, overvar hvordan seksti tusen sjeler fra områdene rundt Ahmednagar samlet seg for å motta Babas velsignelse i form av prasad den 12. september.

Etter denne fargerike og begivenheten anledningen ga Baba sine personlige instruksjoner til de besøkende hver ettermiddag. Den 29 september henvendte han seg til de tusener som hadde samlet seg på hans invitasjon, velsignet dem og sendte dem av gårde. Den 7. oktober ga han avkall på å bruke alfabetbrettet og ble helt avhengig av sine gester for å kommunisere. (Det er av interesse å merke seg at gestene Baba bruker i sin kommunikasjon, ikke er de alfabetiske A B C D — fingerstillingene en taus person pleier å benytte seg av, heller ikke det tegnspråket som de døvstumme bruker, men naturlige, utvungne og tydeliggjorte gester som er helt hans egne og som uttrykker meget klart det han ønsker å formidle.)

Nok en gang kunngjorde Baba at hans brudd på tausheten, hans manifestasjon og hans død var nært forestående. Baba har sagt at når han bryter sin taushet, vil han si bare ett ord, ordenes Ord, som vil gjennombore menneskenes hjerter.

På denne måten har jeg i samarbeid med Murshida Duce nok en gang forsøkt å bringe Avatar Meher Babas begivenhetsrike liv à jour. Det må overlates til historien å sortere ut og veie betydningen av hans liv og handlinger i lyset av den stadig voksende historien om det som skjer i hans liv. Vi som tar del i nuets umiddelbarhet, kan bare gi all vår kjærlighet og menneskelige troskap og erklære vår takknemlighet overfor denne store tingen som har kommet inn i våre liv.

DON E. STEVENS

I løpet av de atten årene som har gått siden utgivelsen av første utgave av Gud taler, har Meher Babas nærvær spredt seg som en flodbølge verden rundt og hans navn har blitt et symbol for millioners håp og tro. På slutten av januar for fire år siden forlot han selv sin kropp. Den er nå jordfestet i graven som for mange år siden ble gjort klar i følge hans egne nøyaktige instrukser i Meherabad nær Ahmednagar i India.

I denne perioden har vi fått være vitne til effekten av Meher Babas universalistiske tilnærming til verdensproblemene, og den entydige responsen alle mennesker fra alle religioner og alle sekter har gitt på hans kjærlighet. Fra begynnelsen av har Meher Baba understreket at han ikke tilhører noen spesiell religiøs gruppe, snarere var det hans hensikt å puste liv i de sannhetsordene som overleveres i alle de store verdensreligionene. I gjentatte, klare, konsise uttalelser understreket han at hans handlinger er uavhengige og hans tilnærming universal:

"Jeg har ingen forbindelse til politikk. Alle religioner er like for meg. Og jeg er glad i alle kaster og trosretninger. Men selv om jeg setter pris på alle 'ismer', religioner og politiske partier for de mange gode tingene de prøver å oppnå, tilhører jeg ikke, og kan ikke tilhøre, noen av disse 'ismene', religionene eller politiske partier, for den absolutte Sannhet, mens den inkluderer hver enkelt av dem på lik linje, overskrider dem også alle og lar ingen plass være igjen for separative inndelinger som alle er like falske. Alt livs enhet er integral og udelelig. Den forblir uangripelig og ukrenkelig på tross av alle ideologiske forskjeller man kan forestille seg.

"Jeg er like tilnærmelig for alle og enhver, store og små,
for helgener som stiger opp og syndere som faller ned,
gjennom alle de forskjellige Stier som sender ut det Guddommelige Kall.
Jeg er tilnærmelig like mye for helgenen jeg elsker
som for synderen jeg er for.
Og like mye gjennom sufisme, vedantisme, kristendom,
eller zarathustrisme og buddhisme og andre 'ismer' av ethvert slag
og også direkte uten å gå gjennom noe 'isme'-medium i det hele tatt..."

Meher Babas status som Avatar (Kristus, Messias) er et ømtålig tema som også i stor grad har blitt klarere i løpet av disse mellomliggende årene. Da den første utgaven av Gud taler ble lagt frem for publikum i 1955, var det bare noen få år siden kjensgjerningene omkring Babas avatariske funksjon var blitt forklart for de utenfor den nærmeste disippelkretsen. Før den tid betraktet de fleste ham som en stor helgen eller Fullkommen Mester uten å ha begreper om hans misjons ytterligere betydning.

I 1954 uttalte imidlertid Baba klart og for første gang offentlig at han var denne tidsalders Avatar. Hans hengivne, som allerede hadde erkjent ham som en Fullkommen Mester, hadde ingen problemer med å akseptere denne utvidelsen av hans universelle ansvar.

For den utenforstående, som var fascinert av Meher Babas kaliber men uten muligheter til å bli absorbert inn i hans væren gjennom personlig overgivelse, var det fremdeles for tidlig å forsøke å bedømme de ytre aktivitetene og resultatene ved den avatariske rolle. Overraskende nok var det få som tok sterk offentlig avstand fra uttalelsen om at Baba var denne tidsalders Avatar. Mange hadde, gjennom å lese Gud taler, blitt overbevist om at et slikt verk bare kunne komme fra noen som hadde nådd den høyeste åndelige status, og at det derfor ville være bedre å avvente og observere før man tok stilling.

Blant dem som ikke traff Baba personlig, var det merkelig nok ikke de med åndelige tilbøyeligheter som først aksepterte ham som den Urgamle Ene. Det var de unge, opprørerne, eksperimentalistene, søkerne etter nøkkelen til mening i et liv i forvirring og frustrasjon som plutselig gjenkjente denne Tause Mesterens bilde og ord. Deres instinkter, skjerpet av behov og strukket gjennom gjentatte mislykkede tilnærmelser, fant plutselig svaret i et foto av Baba, en bok med hans forelesninger, en fyndig uttalelse om livet på et lite kort.

Som Baba så ofte sa i løpet av de forutgående tiårene, fremskyndes Avatarens advent og aksepten av hans ord av skaperverkets behov. Når behovet er sterkt, kommer Avataren. Og hans ord aksepteres fordi det er det eneste som kan tilfredsstille. Menneskeslektens søken etter verdige og pålitelige mål har vokst i generasjoner. I vår tid har den blitt så insisterende at den har slått ut i bølge etter bølge av samfunnsmessig uro.

Inn i denne sosiale gjæringstiden kommer Meher Baba med et klart budskap om Skapelsens hensikt og en alt-omfavnende kjærlighet så mektig at nødens sår lindres så brått at det leder til stillhet og tårer av lettelse. Gjentatte ganger beskriver Baba skaperverket som det middelet som Guds impuls til bevisst å kjenne Sin egen guddommelighet vil bære frukt gjennom. Gjennom omhyggelige uttalelser i Gud taler beskriver han hvordan denne bevissthetsgenerende mekanismen blir utviklet. Den uendelige enhets virkelighet og bevisstheten som evoluerer gjennom å løse de utallige utfordringer som fremsettes innenfor Skapelsens dualitet, etterspores i minste detalj. Han viser at den fysiske formen som tjener som medium for erfaringen av Skaperverkets motsetninger, er et økende komplisert biprodukt av denne Guds vilje til bevisst å kjenne Seg Selv. Selve kraften bak evolusjonen av form blir ikke et tilfeldig utvalg av de sterkeste, men et resultat av erfaringsrestenes nødvendige uttrykk gjennom stadig mer komplekse instrumenter. Selve evolusjonen og perfeksjoneringen av bevisstheten er beskrevet som Skapelsens eneste hensikt:

"Og når det gjelder evolusjonsprosessen, er det alltid klokt å huske at begynnelsen er en begynnelse i bevissthet, evolusjonen er en evolusjon i bevissthet, slutten, hvis det fantes en slutt, er et opphør i bevissthet. . ."

Dette, så vel som mengden av likevektige, praktiske innsyn i dagliglivet som Meher Baba har gitt ut gjennom tiårene, har vært hva de unge har bedt om. De gjenkjenner Baba for hva han er: svaret på det moderne livs dilemma. Dette er nøyaktig det Meher Baba har sagt Avataren må være. Så hånden og hansken passer akkurat. Når man ser hvordan det passer, kan man ikke ha den minste tvil om at Meher Baba er nøyaktig det han sier at han er, denne tidsalders Avatar.

Men hva med Meher Babas mer personlige liv i denne perioden? På tross av hans i lang tid forutsagte bilulykke i Prague, Oklahoma i 1952, og en senere og enda alvorligere nær Satara i India i desember 1956, der hofteleddet hans ble knust og dr. Nilu drept momentant, omfattet de femten årene mye intensivt indre og ytre arbeid. Når det gjelder de to ulykkene, må man huske at det er en verden av systematisk balanse vi lever i, uten noe av tryllestavens magi. Avataren selv retter opp balansen gjennom nettopp den lidelsesprosessen han så villig gjennomgår. Ved disse to anledningene lot han sitt blod spille på to kontinenter for den sak han visste måtte fullføres.

I 2956 reiste han til Europa og Amerika og videre verden rundt. Han besøkte også Australia for første gang. Historien om dette tolvte besøket til Vesten er fyldig gjengitt i The Awakener (vol. IV, no. 1, og vol. V, no. 2) og i andre verker.

Hans trettende tur til Europa i 1958, denne gangen bare til Australia og Amerika, skapte en intens atmosfære av gjensidig kjærlighetslek mellom elskerne og den elskede (The Awakener, vol. V, no. 3 og 4). Ved denne anledningen ble det klart at Baba var til for de som kjente sitt eget hjertes sang. Publikum ble ikke hindret i å søke hans fascinerende nærvær, men besøket ble ikke dekket i media. Det var et sant liv i den Elskedes nærvær. I ettertid forstår man at Baba visste at for mange ville dette bli den siste personlige kontakt. Det var faktisk det han sa, men vi hørte ham ikke.

I 1962 tryllet Baba igjen og dro sine nærmeste til seg, men denne gangen var mønsteret signifikant annerledes. Tidligere hadde hans tilhengere fra Vesten og Østen bare fått ha høyst begrenset omgang med hverandre. I 1962 var imidlertid sammenblandingen bevisst og i meget stor målestokk.

Hundrevis strømmet til Puna, India, der møtet skulle foregå, fra Europa, Amerika og Australia. Flere tusen kom fra Iran, Pakistan og India. "Øst-Vest Samlingen" på den vakre residensen Guruprasad i Puna i 1962 var et epos om foreningen av kjærlighetens mange elver fra de forskjelligste naturlige kulturkilder. I fire dager satt Meher Baba sammen med noen tusen mennesker i inviterte, lukkede grupper og mikset alle disse vesensforskjellige elementene sammen i den oppløsningen som produserer den eneste sanne forening: opphøyd kjærlighet.

Det er forunderlig hvordan denne utrolige mannen med en kropp alvorlig svekket av forkrøplende ulykker og langvarig og hard bruk var i stand til å hente ut de fysiske ressursene som trengtes for å hilse og velsigne massene i mange lange timer hver dag og til langt på natt. Den sjette dagen gikk han enda lenger. Guruprasads porter ble slått på vidt gap og massene fikk komme til ham for den åndelige velsignelsen de traktet etter. Fra soloppgang til solnedgang passerte den levende strømmen forbi ham, og da portene til slutt ble stengt etter mørkets frembrudd, strekte fremdeles et langt bånd av mennesker seg, fire i rekken, mot horisonten, som fremdeles klamret seg til håpet om et blikk eller en berøring.

Fra dette tidspunktet levde Meher Baba — med et kort unntak i 1963 og 1965 for sine indiske hengivne — i stadig strengere tilbaketrukkethet. Til slutt sendte han i august 1966 ut ordre om at ingen fikk se ham uten på hans egen spesifikke invitasjon. Det ble sendt ut svært, svært få invitasjoner og enda færre unntak ble gjort. Han lot alle vite at de fasene han befant seg i, var kronen på hans universale arbeid, og til slutt at dette arbeidet var fullført til hans 100 prosents tilfredshet.

Dette skulle ha vært tegnet for hans hengivne tilhengere. Men man forestiller seg aldri dagen da den elskede ikke vil være fysisk til stede. Den 1.februar, 1969 spredte nyheten seg raskt over hele verden gjennom et nettverk av dyp hengivelse: Meher Baba hadde forlatt kroppen ved middagstider dagen i forveien. I syv dager lå skallet blomstersmykket og dekt av duftende roseblader i den graven som så lenge hadde vært forberedt på denne anledningen, med hodet lent opp mot en liten pute "slik at jeg kan gi darshan uten å måtte reise meg." Han hadde sett hva som ville bli nødvendig, og som alltid hadde han gjort forberedelser for det. Hans hengivne erkjente "den Uendeliges bortgang som Uendelig inn i sin egen Uendelighet." I april, mai og juni ble gravleggelsen etterfulgt av store grupper fra øst og vest på besøk i Guruprasad, i Meherazad — boligen, og i Meherabad — graven. Vi vet ikke hvordan vi skal kunne beskrive det som har skjedd. Den eneste måten det kan gjøres på, er å sette seg ned med én som var der. Francis Brabazon har fortalt meget vakkert om denne store hendelsen i et hefte kalt "Three Talks", utgitt i 1969 av Meher House Publications, Sydney, Australia.

I denne reviderte utgaven av Gud taler har enkelte punkter blitt føyd til og rettelser gjort etter Meher Babas ønske. Det er også gjort noen tilføyelser til tillegget. Det er gjort små men nødvendige forandringer på noen av kartene og fem nye kart er inkludert. Et kart ble utført som et kjærlighetsarbeid av Ludwig Dimpfl og omhandler "Mystiske, sufi og vedantiske begreper relatert til bevissthetsplanene slik de brukes i Gud taler." Dette kartet ble sendt til Meher Baba flere år før han forlot kroppen. Eruch B. Jessawala forteller at Baba gikk nøye over det, gjorde et par rettelser før han uttrykte sin fulle tilfredshet med det og godkjente det for bruk i God Speaks. Det var så stort at det følger med som eget vedlegg. Ytterligere fotnoter er tilføyd teksten fra egen informasjon som Meher Baba ga fra tid til annen.

Her bør det også bemerkes at noen begreper som er brukt som betegnende for sufi-, mystisk eller vedantisk terminologi, i noen tilfeller ikke er klassiske begreper benyttet i de tre disiplinene. De er snarere begreper brukt for å gi rom for sammenlignende studier og bedre forståelsen for temaet hos leseren. En komplett ordliste satt sammen av Ludwig Dimpfl ble godtatt av Meher Baba før han forlot kroppen.

Som avslutning kan vi ikke annet enn å peke på en naturlig følge av Meher Babas liv og ord. Selv om han levde for det indre mennesket, for at han skulle kunne bryte de vrangforestillingenes lenker han har bundet seg selv med, vil likevel de forklaringene Meher Baba ga ha stor betydning også for de fysiske disipliner. Når man leser de forskjellige arbeidene til vår tids "Høyeste Høye", vil implikasjonene for alle typer fysiske vitenskaper vise seg å være grunnleggende og revolusjonære. Når de som er utdannet på fysikken, kjemien, geologien og psykologiens områder samt innen mange andre disipliner, etter hvert studerer Meher Babas liv og uttalelser, vil de med rette først gjøre bruk av dem for å møte behovene til sin egen indre natur. Når ordene har fullført sin første oppgave, nemlig å etablere en følelse av livsviktig formål og garantert støtte, vil en andre betydningsfase begynne å komme til sin rett. Livet begynner å bevege seg. Og det beveger seg både innvendig og utvendig. De raske, suksessive sannhetserkjennelsene som borer seg innover, etterfølges av matchende innsikt i hvordan det utvendige fungerer.

Meher Babas enkle, nesten selvfølgelige uttalelser forgrener seg til et kaleidoskop av fundamentale og spennende implikasjoner. Han brukte ikke mange ord. Han utbroderte ikke. Han fremsatte kun en livsviktig omfortolkning av den grunnleggende sannhet. Ut av den strømmer mangfoldet av uunngåelige konklusjoner. Når hjulene først har begynt å rulle og fysikeren gjenoppdager sitt essensielle selv, vil han også begynne å oppdage Meher Babas effekt på sitt fagområde.

Slik er Meher Baba. Han strømmer stille gjennom alle livets aspekter, og før man vet ordet av det, er ikke livet annet enn det fascinerende spillet der man observerer Meher Baba forholde seg til Meher Baba. Dette må opplagt være det ultimate i universalitet.

IVY O. DUCE
DON E. STEVENS